Med Handegård til seks grader oppvarming?

Foto: John LeGear

I kampen for klimaet er det viktig at venstresida kommer seg fra symbolpolitikk til tiltak som gagner arbeiderklassen. Da må vi også kaste fra oss dogmene borgerlige økonomer prediker.

Anders Ekeland
Om Anders Ekeland (2 artikler)
Anders Ekeland er samfunnsøkonom, medlem av SV. Med i redaksjonen tidsskriftene Vardøger og Sosialistisk Framtid

La det være klart med en gang, Handegård og jeg har diskutert klimapolitikk på SVs interne debattliste mange ganger de siste årene inntil Handegård meldte seg ut av SV i juni 2015. Vi er enige i at klimapolitikken til SV har et klart innslag av symbolpolitikk. Jeg hold et innlegg på Akershus SVs ideologikonferanse i november 2015, med tittelen «SV og miljøet – mest symbolpolitikk og kræsjlandinger?».

Teksten er et svar på et innlegg av Odd Handegård som du kan lese her

Problemet med Handegård er at selv om han har mye rett i kritikken av Zero, Bellona, SV, Rødt og MDGs miljøpolitikk – som stort sett er den samme ”symbolpolitikken”, så skisserer han ikke noen alternativ klimapolitikk, en politikk som kan gi det grønne skifte arbeiderklassen trenger. Dermed blir kritikken ikke konstruktiv. Den blir også elitistisk. ”Partiene” er dumme/håpløse, underforstått medlemmene er en saueflokk. Men har Handegård noen gang levert inn et helhetlig forslag til en annen klimapolitikk til Troms SV, til SVs landsmøte? Har han alliert seg med andre i SV som er kritiske til symbolpolitikken? Har Handegård, noen gang – noe sted – lagt fram noe som kan ligne på en ”exit strategy”. Nei.

En klimapolitikk for arbeiderklassen
Det som er bra er at Handegård – i motsetning til store deler av klimabevegelsen – er opptatt av at arbeiderklassen ikke skal bli utsatt for nyliberal politikk i grønne fåreklær. Handegård er med rette kritisk til at folk skal betale dyre subsidier til meningsløs naturødeleggelse. Et land som eksporterer fornybar vannkraft trenger ikke å subsidier naturødeleggelse i form av vindømølleparker. Handegård forsvarer dermed arbeiderklassens kortsiktige interesser, men dessverre ikke klassens langsiktige interesse i et stabilt klima og en bærekraftig samfunnsutvikling.

Det som er oppgaven for sosialister i dag er nettopp å utforme en politikk som forener klassens kortsiktige materielle interesser med dens langsiktige materielle interesse i en klode som har et klima mest mulig likt det vi har i dag. Dramatiske klimaendringer er den største og mest nærliggende trusselen mot arbeiderklassens livsmiljø, men langt fra den eneste, Forsuring av havene, tapet av jordbruksjord, tapet av artsmangfold, det vil si alle de tålegrensene som det åpenbart er i arbeidsfolks interesse at ikke blir overskredet er alle nær knyttet til forbruket av fossilt brensel. For uten billig fossil energi kunne ikke kaptialismen ekspandere «evig», forsøple havene, hugge ned et ufattelig antall kvadratkilometer med regnskog hver dag osv. Den kunne rent teknisk ikke nå inn til hver avkrok av jordkloden og bringe praktisk talt alle på jorda inn i den kapitalistiske akkumulasjons- og vektsttvangen.

LES OGSÅ: Klimakamp er klassekamp

Må gjøre kutt i fossil brensel aktuelt
Men forbruket av fossilt brensel har aldri bekymret Handegård og han uttaler seg derfor aldri hverken klart prinsipielt eller politisk konkret om hvorvidt sosialismen skal være basert på den gjenværende fossile energien eller om det er i arbeiderklassens interesse raskest mulig skifte til fornybar energi, det vil si å gjennomføre et grønt skifte.

Handegård skriver: «Lufta er i ferd med å gå ut av klimaballongen. Et nesten enstemmig Storting ønsker å hente opp det meste av de norske oljeressursene – med de konsekvenser det får i form av alvorlige klimagassutslipp. Ettersom det ikke er særlig aktuelt, verken i Norge eller verden, å redusere produksjonen av fossil energi, handler klimadebatten ikke lenger om klima, men om massiv symbolpolitikk, kombinert med enkelte fornuftige miljøtiltak, som kollektivtrafikk, sykkelveier og sortering av søppel, det vil si om en serie spørsmål som bare tilsynelatende handler om det globale klimaet.»

”…det er ikke særlig aktuelt”…, men må det ikke være venstresidas mål å få det til å bli aktuelt? Har Handegård sjøl som mål at forbruket av fossilt brensel skal reduseres drastisk? I den interne SV-debatten har det vært umulig å få et klart svar på dette, til tross for at han har blitt utfordret gang på gang.

Handegård har en argumentasjon angående Norges rolle i klimakampen som er helt lik den som nyklassiske (borgerlige) økonomer terper på, nemlig at hva lille Norge gjør med olje og gass produksjonen spiller så liten rolle at det ikke er noe vits i å gjøre noe som helst med den. Argumentet har som utgangspunkt en totalt statisk modell: markedskrysset. Det er en modell uten tid (et rent snap-shot), og følgelig uten læring, uten teknologisk endring, uten klasser og interessemotsetninger, altså uten noe så viktig som eksempelets makt. Radikale økonomer derimot peker utvikling over tid (dynamikk), med andre ord alle de faktorene som jeg nettopp ramset opp – og som er veldig viktige i virkeligheten. Gjennombruddet for elbilen, for «Energiwende» i Tyskland, alt dette hadde vært helt «symbolpolitikk», hvis en bare på den momentane virkningen – og ikke eksemplets makt, på den teknologiutvikling og dermed prisutvikling vi har fått på fornybar energi. Jeg mener ikke at tysk og dansk vindkraft har gjort Tyskland og Danmark fossilfrie, men utviklingen har vist hvilket potensial fornybar energi har – og det er uhyggelig viktig. Det viser at fornybarsamfunnet er mulig – selv om mange «harde tak» gjenstår. Jeg kommer tilbake til dette i forbindelse med Handegårds argumenter mot elbilen.

LES OGSÅ om økososialisme og miljøpolitikkens muligheter: Grønn kapitalisme? Økonomiske realiteter og miljøspørsmålet

Hvorfor ender venstresidas klimapolitikk opp som symbolpolitikk?
Ironisk nok har Odd Handegård og de fleste på venstresida samme grunnleggende «dogme» som fører til at politikken enten blir status quo-politikk for enkelte – eller symbolpolitikk for de fleste andre. Det er at prisen på fossil brensel – og i Norge vil det i praksis si bensinprisen – ikke må stige. Det åpenbare historiske årsaker til at det er slik. Arbeiderbevegelsen har svært sjelden gått inn for politiske tiltak som gir prisøkninger – uten full kompensasjon for «vanlig folk». Derfor er vi mot indirekte skatter, som moms. Men det finnes viktige unntak fra denne helt riktige tommelfingerregelen. Skattlegging av alkohol er et viktig eksempel. Det er klart at de høye alkoholavgiftene har rammet arbeiderklassen hardere enn de rike. Hvis man virkelig hadde skrudd opp prisene, så hadde bare de virkelig rike hatt råd til å gå på polet. Hvis man bare hever bensinprisen uten noen form for kompensasjon, så har til slutt bare de rike råd til å kjøre fossilbil.

Men fordi alkoholen var og er en svøpe for arbeiderklassen har arbeiderbevegelsen alltid støttet en restriktiv alkoholpolitikk. Mange av arbeiderbevegelsens pionerer var selv avholdsfolk. Dette har ikke vært en politikk uten «kostnader», deler av arbeiderklassen er litt «Frp» når det gjelder de høye alkoholavgiftene. Men alkoholpolitikken har ikke vært symbolpolitikk. Den har vært viktig for organiseringen av arbeiderklassen.

Grunnen til at klimapolitikken til flertallet på venstresida blir symbolpolitikk er nettopp at man ikke vil heve bensinprisen, klimapolitikkens alkoholpris. Dette kommer klart fram i venstresidas kritikk av kvotehandel, som har alltid vært schizofren. Er problemet at gratiskvoter og juksekvoter førte til at karbonprisen ikke  ble så høy at den fikk utslippene ned? Ønsker kvotehandelskritikerne at bensinprisen skal mangedobles, men at det skulle skje på en som en sosialt rettferdig måte, så den rammet de rike hardere enn vanlig folk gjennom en eller annen kompensasjons-/omfordelingsmekanisme? De spørsmålene blir aldri stilt og dermed aldri besvart – ei heller av Handegård. For mange på venstresida nøyer seg med en helt allmenn kritikk av «markedsløsninger» – uten å legge fram et alternativ. Venstresida har protestert for all verden, men vært med på ferden med fortsatt billig fossilt brensel, som jo er den grunnleggende årsak til klimatrusselen og de fleste andre alvorlige miljøutfordringer.

Siden man ikke har sett hovedproblemet i «kvitauget»,  at venstresida ikke har villet heve prisen på fossilt brensel drastisk, så har symbolpolitikken vært den eneste utveien: å subsidiere vindmøller, gå inn for grønne sertifikater, subsidier av elbiler, subsidier av solenergi. Problemene er åpenbare, vindmøller i Norge har ødelagt verdifulle naturopplevelser, har blitt plassert der hubro og havørn har sine naturlige områder – og med et helt marginalt økning i fornybar energi. En økning som ikke på noen måte kan forsvare naturødeleggelsene. Det har ført til at SV er helt i utakt med f.eks. Naturvernforbundet. Det typiske eksemplet er når Statkraft stanser vindkraftprosjekter på Fossen og Snillefjord – fordi vindkraft rett og slett ikke –  selv med subsidier – er lønnsomt i Norge fordi vi allerede «bader» i utslippsfri og til evig tid fornybar vannkraft. Det mener SVs talsperson Holmås at er en katastrofe – og Naturvernforbundet mener det er en stor miljøseier. Rødt og MDG var imot denne utbyggingen.

Handegård scorer viktige, men billige poenger
Det er helt klart at så lenge venstresida ikke har en politikk som gjør fossilt brensel dyrt, en politikk som virkelig virker, så er det bare symbolpolitikk igjen å drive med. I Norge er subsidiert vind- og solenergi bare være et naturødeleggende subsidiesluk som arbeiderklassen må betale. Den nye fornybare energien kommer bare som et asosialt tillegg til fossil energi. Den erstatter ikke fossil energi, da veksttvangen i kapitalismen gjør at vind- og solenergi bare kommer i tillegg til den fossile energien. Her kan Handegård enkelt score noen poenger. Elektrisering av sokkelen har åpenbart ingen virkning på de globale utslippene, de bare bedrer de norske elitenes miljøpolitiske «image». Viktig for dem. Dyrt for oss.

Poenget er jo at norsk olje- og gassproduksjon må fases ut så fort som mulig. På lik linje med atomkraftverk og våpenindustri. Vi må flytte ressursene i den norske fossilsektoren mot andre sektorer, helse, utdanning, omsorg, kultur, bygging av «grønn» infrastruktur som høyhastighetstog, velostradaer, elektriske sykler/scootere/biler.

Men er Handegård for en slik aktiv, konkret miljøpolitikk? Han er mot symbolpolitikken, men han vil ikke legge en stadig stigende skatt på fossilt brensel som fordeles på en sosialt rettferdig, «progressig» måte. Da ville bensinen bli så dyr at folk ville velge toget. Da ville flybensinen bli så dyr at (høyhastighets)nattoget til Trondheim, Bergen, Stockholm, København og Brussel ville være det bli det billigste alternativet. Hvis inntektene fra en karbonavgift ble fordelt per innbygger ville de rike betale mer enn de fikk tilbake, fordi de rike har et høyere karbonfotavtrykk enn de fattige.

Men i debatten internt i SV så var Handegård bare villig til å innrømme at karbonavgift til fordeling (KAF) var en god ide, men også den var helt «urealistisk». Men KAF er ikke mer urealistisk enn at MDG, Naturvernfobundet, NU og delvis SV har gått for det. KAF er helt politisk realistisk fordi arbeiderklassen er interessert i et bærekraftig samfunn, kapitalistisk eller sosialistisk. I samtlige av de nevnte organisasjonene var ledelsen mer eller mindre skeptisk til KAF. Det var grasrota som skjønte at skal man bedrive noe annet enn symbolsk klimapolitikk – så må fossilt brensel bli stadig dyrere og dyrere.

Redusere bruken fossilt brensel på en sosialt progressiv måte
Siden bruk av fossilt brensel er den dominerende kilden til klimautslipp, så er det en drastisk reduksjon av forbruket av fossilt brensel som må til. Klimabevegelsen stiller krav om at 4/5 må bli liggende der det er. Det politiske problemet er at klimabevegelsen, MDG, SV og Rødt ikke tør å si høyt det alle vet, nemlig at hvis tilbudet av fossilt brensel i løpet av noen får år blir en femtedel av dagens tilbud så ville bensinprisen mangedobles. Likeledes ville prisen på alle produkter som inneholder fossilt brensel stige.  Uten noen form for kompensasjon så ville det – som enhver annen prisstigning – ramme vanlig folk hardere enn de rike. Venstresida er så feig at den ikke tør å snakke om en mangedobling av bensinprisen. Det gjør ikke heller ikke Handegård.

Bør rike Norge gå foran?
«Bør rike Norge gå foran?» spør Handegård. Svaret hans er like klart som elitenes og deres økonomer: nei, det bør Norge ikke, for ingen andre rike oljeprodusenter gjør det. Det eneste som i følge Handegård er «spesielt med Norge» er at vi har bygd opp et politisk kontrollert oljefond, mens alle andre har sløst bort oljeinntektene eller sendt dem til skatteparadiser. Men siden vi har vært lure og transparente, skal «Norge ”straffes” av den grunn?» spør Handegård. Men det som Handegård i denne sammenhengen – og i alle andre overser er eksemplets makt. Hvorfor skulle amerikanske miljøaktivister kjempe mot fracking og Keystone-rørledningen, hvorfor skulle kanadiske klimaktivister kjempe mot utbygging av tjæresand? For de globale utslippene spiller slike seire liten rolle – hvis man ser bort fra den inspirasjonen slike kamper gir andre miljøvernaktivister. Men nettopp denne gjensidige inspirasjonen er den avgjørende faktoren. Det er klart at de norske og svenske CO2-avgiftene inspirerte andre (British Columbia) til å innføre en stigende karbonskatt i noen år. At København er en sykkelby er viktig insipriasjonskilde for sykkelaktivister verden over.

Men det er klart at det å la seg inspirere – og inspirere andre klimaaktivister – ikke er viktig hvis man som Handegård ikke ser det som bokstavelig talt livsnødvendig å få til et grønt skifte.

Handegård og el-bilen
Norge har ved en del skjebnens tilfeldigheter blitt verdens ledende elbil-land. Neste hver femte nyregistrert bil er en elbil (17,2 % i august 2015). Men lar Handegård seg inspirere av det? Slettes ikke:

«Det samme gjelder el-biler og sanering av norske oljefyrer – det vi sparer av fossil energi i Norge, vil bli eksportert, og utslippene havner i Europa. El-bilene har naturligvis sine fordeler, men klimamessig er de bare ubetydelig bedre enn nye bensinbiler, ettersom det brukes mer fossil energi å produsere en el-bil (blant annet pga. batteriene) og fordi en el-bil produserer like mye veistøv og like lange bilkøer som en vanlig bil. Symboltiltakene vil kun flytte utslippene fra det lokale, lille norske klimagassregnskapet, over til det globale klimaregnskapet. Og da har man oppnådd omtrent ingenting. I EU, Kina og USA vil el-bilene i stor grad gå på elektrisitet laget av kull, olje og særlig gass.»

Igjen får vi illustrert Handegårds veldig snevre og kortsiktige horisont. For den grunnleggende «ligningen» når det gjelder fossilbiler og elbiler er enkel. Begge krever omtrent like mye energi i produksjonen – og denne produksjonen må bli grønn. Biler må altså bygges med fornybar energi, ellers er det «game over» for et menneskevennlig klimaet uansett. Elbilen kan bli grønn i drift, når batteriene lades med grønn strøm. Fossilbilen blir aldri grønn i drift. Fossilbilen kan i bestefall bli grønn-brun, bare elbilen kan bli grønn-grønn slik at den bruker fornybar energi både til produksjon og framdrift. Siden vi har en overflod av grønn strøm (vannkraft) i Norge så burde vi også produsere elbiler, inkludert batterier i Norge med vannkraft og kjøre på vannkraft. Det å vise verden at et moderne samfunn kan ha bare elektriske biler et uhyggelig viktig. Det er feil at produksjonen av elbilene krever mer fossilt brensel enn en fossilbil, men mengden er så liten at den forskjellen ikke er viktig. Men når Handegård skriver at i EU, USA og Kina vil elbilen «i stor grad» gå på brun elektrisitet så overser han fullstendig at allerede i dag er det mange som lader elbilen fra solceller på taket. Hvis bensinen ble dyr og fossilbiler ble skattlagt så ville elbil ladet fra taket lønne seg også både privatøkonomisk. I tillegg kommer at hvis alle biler gradvis ble elbiler så ville bilene være klare når nettstrømmen blir grønnere og grønnere – for å bli helt grønn. Hvis man lot elbilen kjøre med nettstrøm på alle større veier kunne en klare seg med mindre batterier og «rekkeviddeangst» ville være en saga blott. For å kjøre elbilen mesteparten av tiden på kan en utvikle biler som knytter seg til kjøreledning (trikk, tog) eller strømskinne (T-bane) eller man kunne ha induksjonsladning av batteriet mens man kjørte – for å slippe å ha direkte kontakt med strømkilden.

Elbilbatteriet kan brukes til å lagre sol- og vindenergi. Dermed kan en slå flere fluer i ett smekk – en kan få lagrete fornybar energi, en kan få elbiler på fornybar strøm i land hvor nettstrømmen er brun, men ikke minst så gjør en (el)bilistene – altså vanlig folk – skjermet mot en stadig stigende karbon-/bensinpris som vil være den ubønnhørlige konsekvens av enhver reduksjon av utslippene, det vil si av tilbudet/konsumet av fossilt brensel synker drastisk.  Hvis Norge blir et 100 % elbil-land, vil det sjølsagt være en veldig inspirasjon for klimaaktivister i resten av verden, Kina, India. Men ser Handegård og store deler av venstresida hvor viktig elbilen er i klimakampen? Nei, fordi man ikke kommer fordi det å kritisere subsidiene til Tesla og mislykket kvotehandel, så utvikler man ingen «exit strategy».

Nå er det sjølsagt problemer knyttet til alle former for bilisme, og alle er enige om at den må begrenses mest mulig. Men Handegård og de fleste på venstresida har jo ingen effektiv politikk mot bilismen heller. Ikke vil de sette opp bensinprisen, ikke vil de ha høye bompenger osv.

En internasjonal karbonavgift
Jeg har i denne artikkelen ikke gått inn på et av Handegårds yndlingstemaer, utenlandskablene. Jeg og han er helt enige i at nasjonal, offentlig kontroll over hele energisektoren er viktig. Det vil si at den bør nasjonaliseres så fort som mulig og ikke integreres i EUs frie kraftmarked. Men siden at kablene nå blir bygget så må man utvikle en politikk med det som utgangspunkt. Handegård roter det til med å tro at noen tror at noen Terrawatt fra Norge skal dekke EUs totale behov for kraft, men de fleste forstår at det er snakk om å utveksle kraft med Norge på døgnbasis. Norge kan ta imot store mengder fornybar kraft fra Tyskland når det er gode forhold i Tyskland – sende tilbake vannkraft når Tyskland måtte trenge det. Dette er en komplisert debatt, hvor konklusjonen er avhengig av en lang rekke hypotetiske forutsetninger. Men mens Handegård får «nervesammenbrudd» ved tanken på at norske elpriser skulle nå europeisk nivå, så gjør ikke jeg det. Norge kan selge vannkraft i mange former, som avanserte grønne industriprodukter (elbiler), som «størknet strøm» i form av ganske primitive smelteverksprodukter (aluminium, ilmenitt, silicium) eller vi kan selge grønn strøm med god fortjeneste. All erfaring tilsier at når strømmen blir dyrere så «enøker»  vi til strømregningen utgjør like stor eller mindre del av konsumet.

Når vi faser ut oljesektoren vil vi trenge nye eksportprodukter og grønn strøm via utenlandskabler kan være et av dem, kanskje viktigere å produsere grønne elbiler. Men for at norsk kraftkrevende – og annen industri skal ha et konkurransefortrinn – så må fossilt brensel bli dyrt. Ideelt sett burde det skje gjennom en internasjonal karbonavgift, men siden det er veldig vanskelig å få til må noen land gå foran og innføre en nasjonal karbonavgift. Hvis det skal gjøres på en sosialt progressiv måte må det være en karbonavgift til fordeling, ikke fordi reduksjonen i norske utslipp betyr noe i verdenssammenheng, men fordi et fossilfritt Norge via KAF ville være et ekstremt sterkt talende eksempel.

Handegård har i årevis avslørt symbolpolitikken, avslørt myten om «det grønne skiftet» – og det er bra. Men han har også i årevis nektet å komme med en politikk som kan føre til et grønt skifte på arbeiderklassens premisser. «There is no jobs on a dead planet» som International Trade Union Congress hadde som sitt viktigste slagord i Paris under COP21. Dermed blir det å være fornøyd med Handes tirader mot den symbolske klimapolitikken det samme som å gå inn for biz-niz as usual, det vil si 6 graders oppvarming og en død planet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

13 kommentarer på Med Handegård til seks grader oppvarming?

  1. Jeg har en kommentar om utenlandskabler.

    Spørsmålet om utenlandskabler bør diskuteres grundigere. Statnett har beregnet at de nye framtidige kablene til Tyskland og Storbritannia vil øke norsk strømpris med 3-6 øre pr kWh. Enda flere utenlandskabler kan gjøre at smelteverk og kraftkrevende industri på sikt vil flytte sin produksjon til andre land slik som feks Qatar og Island hvor strømmen er billigere. Synker norsk vekslingskurs (devaluering) vil både eksport av norsk strøm og eksport av norske produkter bli billigere sett fra utlandet, slik devaluering hjelper bare delvis.

    Hydro gjør det nå bedre økonomisk pga lav vekslingskurs, men Hydro har også eierandeler i kraftselskap som er organisert som såkalt ansvarlig selskap (ANS) istedenfor som vanlig aksjeselskap (AS). Dette gjør at Hydro kan hente strøm fra kraftselskapet til en pris som ligger under markedspris (trolig til selvkost). Jeg har forstått det slik at Hydro uten en slik ordning ville ha vurdert å flagge ut sin aluminiumsproduksjon.

    Et problem med utenlandskablene er at det eksporteres (mye) mer strøm ut av Norge enn det som blir importert inn til Norge via samme kabel. Målet kunne feks ha vært at eksport og import av strøm via en kabel i løpet av feks et år skulle ha vært omtrent like store, dvs null netto-eksport. Da ville man trolig ha klart å redusere presset på norsk strømpris. Man kunne feks ha innført en eksport avgift eller eksport toll på strøm eksportert ut av Norge for på dette vis å redusere eksportmengden. (Denne inntekt kunne eventuelt ha blitt brukt til å subsidiere strømprisen for importert strøm via samme kabel for å øke importmengden). Litt teknisk dette, men da kunne man kanskje ha klart å ungå at norsk strømpris presses oppover. Dette samtidig med at partene i begge ender (feks Norge og Tyskland) får økonomisk nytte av strømutvekslingen. Altså både i pose og sekk.

    • AvatarOdd Handegård // 2016-01-07 kl 13:01 //

      Det er ikke helt lett å forstå tankegangen din her. Du
      skriver at Norges eksport og import egentlig burde ”ha vært omtrent like
      store”. Realiteten er at Norge i dag har en eksport-/importkapasitet (begge
      veier) på godt over 30 TWh, og at Norges kapasitet vil stige til 60 TWh når de
      to kablene til Tyskland og England er ferdige om noen år (altså neste
      halvparten av vår vannkraftproduksjon). Og Tord Lien fantaserer som kjent med å
      øke kapasiteten til 80-90 TWh et stykke ut på 20-tallet. Norges overskudd på fornybar
      energi har de siste årene vært på 0-20 TWh.

      EU har nesten ingenting å bidra med den andre veien. Den
      vindkrafta EU akkurat i dag kan bidra med, gjelder noen få TWh av de ”toppene”
      EU ikke klarer å bruke sjøl. Men EU er naturligvis likevel interessert i å
      bruke denne krafta, og dette problemet blir nok etter alt å dømme løst den
      nærmeste 5-10 årene (lagring i hydrogen, batterier og det bedre strømnett
      internt, særlig i Tyskland). Det eneste EU har overflod på er elektrisitet
      konvertert fra fossil energi. Og den er vel ikke Norge særlig interessert i?
      Importerer vi slik energi fra EU blir den norske el-miksen nesten like brun som
      el-miksen i EU – og da blir i alle fall de norske el-bilene omtrent like
      fossile som bensinbilene, og vi kan i tillegg slutte å skryte av at Norge (og
      Island) er de eneste land som er i ferd med å løse sine problemer med utslipp
      av klimagasser.

      • Jeg tenker på eksportmengde/importmengde og ikke på eksportkapasitet. Den nye kabelen til Storbritannia vil feks få eksport ca 75% av tiden (fra Norge) og import (til Norge) kun 10% av tiden iflg Stanett. Veldig ubalansert handel kan man si.

        Norge kan havne i en situasjon med mange utenlandskabler og stor strømeksport i fremtiden (og kan dermed få høy strømpris). Og hva skal vi så gjøre med dette? Skal vi sperre de kablene som har blitt lagt, eller skal vi feks heller legge på en eksport avgift på strømmen for å redusere eksportmengden?

        Hvis det i sum går like mye strøm begge veier over kablene, så unngår Norge (trolig) at norske strømpriser presses oppover. Hvilket er til fordel for norsk industri.

        Forslaget om eventuelt å bruke inntekter fra eksport avgiften til å subsidiere strømimport (slik at eksport og import i sum blir like store) vil jeg si tilhører teorien om komperative fortrinn. Målet her er at handelspartnerne har en balansert handel. Om Norge i fremtiden er interessert i å importere strøm fra EU har jeg ingen formening om, men i framtiden kan det jo hende at det vil bli produsert mer ren energi i EU enn i dag?

        • AvatarOdd Handegård // 2016-01-07 kl 18:26 //

          Tanken er kanskje god (i teorien), men den er ikke bare
          uralistisk, men egentlig umulig å få til. De 10 %-ene Statnett fantaserer om
          som import over kabelen til England, illustrerer mangelen på realisme. Hva i
          all verden skulle England sende til Norge dersom målet var å sende minst 6 TWh
          hit? (halvparten av kabelenskapasitet). – Bare litt konvertert kull- og
          oljeenergi, til nød. Det samme gjelder Tyskland.

          Statnett sitter fast i gamle og foreldete teorier om at
          Norge skal selge dyr vannkraft om dagen, og kjøpe billig vindkraft om natta,
          men for det første er overskuddskrafta i Tyskland så ubetydelig at den ikke vil
          bety noe i Norge, og for det andre trenger Tyskland overskuddskrafta si sjøl. Det
          siste spørsmålet vil bli løst om få år (hydrogen, batterier m.m.).

          Du spør om ”vi skal sperre de kablene som har blitt lagt”,
          og svaret er at de to som er under planlegging/bygging, ikke bør realiseres (og
          de ekstra kablene Tord Lien pønsker på, bør slett ikke bygges). Kabelbyggingen
          til EU er basert på urealistiske fantasier om ”flaskehalsinntekter” og kan bli
          en av de store økonomiske skandalene i norsk industrihistorie – som likevel
          trolig kan bli ”berget” av at norske forbrukere må betale for finansieringen av
          kablene over nettleie og strømpris (også for den styrkingen av innenlandsnettet
          som blir nødvendig pga eksportkablene – vedtatt av Stortinget). Jeg minner også
          om de enorme energitapene som skjer i overføringskablene – i verste fall kan de
          eksisterende planer føre til at Norge må bruke årsproduksjonen av mer enn 10
          Alta-kraftverk for å sende den energimengde kablene vil få som praktisk
          kapasitet.

          Egentlig er oppfatningen blant folk flest at Norge har et
          energiunderskudd og at vi trenger importen fra EU. Denne vrangforestillingen er
          en del av den massive propaganda det politiske systemet kontinuerlig
          ”informerer” oss om. Dessverre er det slik at også miljøorganisasjonene har
          latt seg bløffe av den samme mytene – slik at energidebatten i Norge er blitt
          uten bakkekontakt.

          • Plan A er å forhindre nye kabler. Jeg er enig i at dette er beste løsning. Men man trenger en plan B for hva vi skal gjøre hvis kablene likevel blir bygget. Med stadig mer utbygging av vindkraft i Storbritannia kan det vel tenkes at behovet for utveksling av overskuddskraft fra Storbritannia vil kunne bli større i fremtiden. Norge har jo feks hatt visse år med lite vann i magasinene. I slike tørre år kan utenlandskabler være redningen. En balansert utveksling betyr eksport 10% av tiden og import 10% av tiden over denne kabel (hvis vi tar utgangspunkt i tallene til Statnett). Evt litt større eksport hvis norske myndigheter skulle ønske litt netto-eksport. Det blir uansett ganske mye dødtid på kabelen med en slik løsning (ca 80%) og sikkert ganske dårlig lønnsomhet av den grunn . Den fremtidige Tysklands kabelen har en litt større import andel iflg Statnett, her ligger importen på ca 15%. Men det er jo også ganske lite.

            Noe av retorikken rundt utenlandskablene går vel på at Norge skal eksportere strøm fra norsk vindkraft over disse kabler? Men kan det tenkes at kablene skal brukes for å importere strøm som skal gå til kunstig trykkstøtte og pumping for aldrende oljefelt og gassfelt i Norge? Her er det behov for veldig store strømmengder for å opprettholde utvinningstakten.

          • AvatarOdd Handegård // 2016-01-08 kl 10:48 //

            Dessverre er det slik at plan B etter alt å dømme ikke vil
            kunne fungere. Overskuddet av vindkrafta i England vil være ubetydelig (i en overgangsperiode), og hypotetiske tørrår i Norge (som trolig aldri vil komme) kan eventuelt løses på bedre måter. Elektrisk kraft til trykkstøtte på ”aldrende oljefelt” (for å få opp litt flere dråper fra Nordsjøen), kan vi få fra egen vannkraft, uten import av vindkraft fra EU. Og dette er vel ikke akkurat den løsningen som fremmer ønsket om redusert norsk oljeproduksjon.

            Nei, plan B er nok en historisk feilinvestering, som norske
            forbrukere må betale for: Trolig flere hundre milliarder til kabler (innenlands og til EU), og kanskje en skog av ulønnsomme og subsidierte norske vindmøller i uberørt natur, en million pr. stykk. Og i tillegg noe nesten ingen snakker om: Det skal snart installeres nye strømmålere i alle hus og hytter i Norge – de har ingen annen nytte enn at de skal tilpasse den norsk energiforvaltningen til
            EU-systemet. Men norske forbrukere skal betale for noe de har null nytte av (bortsett fra at vi skal slippe å lese av strømmålere en gang i måneden).

          • Spørsmålet er hva Norge bør gjøre hvis disse nye utenlandskabler likevel blir bygget. Bør man stenge ned kablene? Eller innføre feks eksport avgift? (Dette altså for å beskytte norsk industri mot for høye strømpriser).

            Poenget med å nevne tørrår var for å belyse en mangelsituasjon som av og til kan oppstå i andre land slik som Storbritannia som kan ha for liten reservekapasitet for å dekke sitt strømbehover i kriseår fremover (jeg uttrykte meg litt uklart). For Storbritannias del kan det kanskje være smart å ha en kabel til Norge pga slike kriseår.
            Trykkstøtte dreier seg om store mengder strøm. Norge presses trolig ganske kraftig av forbrukslandene i Europa som er helt avhengig av stor import av olje og gass (stor norsk eksport kan være motytelsen for å ha overtatt eiendomsretten til store havområder). Den nye Hardangerlinjen skal levere strøm til bla Troll feltet. Teknisk Ukeblad har omtalt saken, der ble det sagt at hvis linjen ble tre år forsinket ville Statoil tape noe slikt som 4 mrd kroner i inntekter pga lav gass eksport grunnet for lite trykkstøtte i disse tre år. (Men opplysningene var så pinlige at ingen politikere ville kommentere saken). Også Ormen Lange trenger nå mer strøm for å klare å opprettholde sitt utvinningstempo fremover. Det bygges nå nye overføringslinjer i området. Og dette er kanskje bare begynnelsen. Elektrifisering av sokkelen passer vel inn i dette konsept om økt trykkstøtte. Det kan godt tenkes at norsk maktelite sier en ting og gjør noe helt annet i energispørsmål.

          • AvatarOdd Handegård // 2016-01-08 kl 16:59 //

            Regner med at vi er enige om at det er en komplett absurd
            situasjon vi står overfor: Hensikten med den norske vannkrafta (altså
            myndighetenes målsetning) – i tillegg til at den skal gi energi til norsk
            kraftkravende industri – er at den skal bidra til å tømme de norske
            oljefeltene, og også bidra til at den skal kamuflere utslippene fra sokkelen, via elektrifiseringen av mange av plattformene. Men det blir ikke lavere klimagassutslipp ved at Norge sender også den gassen som ikke blir brukt til drift av turbinene på sokkelen til EU sammen med øvrig gass og olje. De utslippene som registreres i det norske klimaregnskapet kan bli litt mindre, mens utslippene registrert på verdens klimaregnskap blir tilsvarende større.
            Klimagevinsten er altså lik null. – Det er altså lett å forstå at
            miljøbevegelsen og klimapartiene er blitt lurt trill rundt av mer rutinerte
            politikere.

            Jeg har skrevet det mange ganger før: Regjeringens og Aps
            genistrek med å ”akseptere” å sløse bort milliarder på elektrifisering av
            sokkelen, består i at klimapartiene/-organisasjonene innbiller seg at de har oppnådd noe, mens de i realiteten kun bidrar til å legitimere fortsatt norsk oljeutvinning.

            Ellers tror jeg, som antydet, ingenting på din plan B. Resultatet av ytterligere kraftkabler til EU blir at det norske folk må finansiere tapene av Statnetts og Stortingets ville og urealistiske spekulasjoner i å gjøre Norge til et «batteri for Europa». Og det er jo noe rent sludder.

          • Elektrifiseringen av sokkelen går vel ut på at enten så skjer CO2 utslippene på innsiden av norskegrensen eller så skjer utslippene på utsiden av norskegrensen. Det blir nærmest som: tenk lokalt, handle globalt.

            Faren med elektrifisering av sokkelen er at hvis oljeprisen en dag skulle bli veldig høy feks 200 dollar fatet, så får oljeselskapene med dette en meget stor betalingsevne og betalingsvilje til å kunne betale en veldig høy strømpris. Kablene ut til sokkelen vil jeg si er en slags form for ekstremutgave (eller monsterutgave) av utenlandskabler.

            Men jeg gjentar: hvis de nye utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia mot all formodning en dag skulle komme, så blir bla fagforeningene i Norge nødt til å forholde seg til dette faktum og de må fremme forslag til handlig/virkemidler for å få kontroll over strømprisene før arbeidsplassene forsvinner.

          • En ekstra opplysning:
            Troll A feltet vil nå bruke like mye strøm som hele Bergen by.Ikke lite. http://www.tu.no/petroleum/2014/06/24/okt-utvinning-pa-troll-tilsvarer-aasta-hansteen-og-valemon-til-sammen

  2. AvatarOdd Handegård // 2016-01-05 kl 22:01 //

    Alternativer i norsk og global klimadebatt

    Den viktigste anken Anders Ekeland har mot det innlegget jeg
    hadde på Radikal Portal (og det jeg tidligere har skrevet i den interne
    klimadebatten i SV), er at jeg – til tross for at han mener jeg har ”mye rett i
    kritikken av Zero, etc. —-” – ikke skisserer ”noen alternativ klimapolitikk”.

    Utgangspunktet for det meste jeg har skrevet om klima- og energipolitikk er at bruken av fossil energi må kraftig ned, i de fleste land (og ikke bare i Norge). Norge har i underkant av en promille av verdens befolkning og en promille av verdens klimagassutslipp. Det hjelper derfor ikke det globale klimaet i særlig grad om Norge alene kutter sin fossile energiproduksjon med f.eks. 70 %. Det eneste som kan hjelpe er en global dugnad der alle land bidrar etter evne slik at de totale utslippene kan reduseres i samsvar med FNs anbefalinger. Det nytter ikke
    å vedta målsetninger om klimagassutslipp. Skal klimagassutslippene reduseres,
    må man redusere produksjonen av fossil energi først.

    Det må altså til realistiske internasjonale avtaler om
    målene skal nås. Og slike avtaler har jo det internasjonale systemet strevd med
    i et par-tre ti-år, uten å komme av flekken. Jeg går ut fra at Anders Ekeland
    ikke kan mene at jeg alene skulle lage den alternative klimapolitikken som burde
    ha vært resultatet av konferansene i bl.a. København og Paris. Det er mange
    grunner til at klimaforhandlingene i Paris var en fiasko minst et halvt år før
    forhandlingene startet – viktigst var det at spørsmålet om å redusere
    fossilproduksjonen ikke sto på dagsorden. Pariskonferansen konsentrerte seg i
    stedet om å fastsette luftige målsettinger for reduserte utslipp av klimagasser i de enkelte land, på en måte som gjør at
    målene ikke kan nås – fordi de ikke vil bidra til redusert fossilproduksjonen.
    Jeg kan ikke se at Paris-vedtakene inneholder et eneste pålegg til olje- og
    kullnasjonene om å redusere sin fossilproduksjon. En ensidig norsk redusert
    utvinning av olje og gass er etter mitt syn ikke bare uten betydning – men en
    gigantisk illusjon som slett ikke vil kunne demonstrere betydningen av
    ”eksemplets makt”, som Ekeland håper på.

    Jeg har selvfølgelig verken kompetanse eller kapasitet til å
    utarbeide de (effektive) klimaløsningene som verdens nasjoner og FN må forhandle seg fram til. Derimot har jeg
    en rekke gode forslag til løsninger på enkeltproblemer (i Norge). Dette handler
    ikke om ”å skåre noen (billige) poenger”, men om å peke på trekk ved norsk
    energipolitikk som ikke er i samsvar med nasjonale interesser og som slett ikke
    fungerer til fordel for folk flest.

    Ekeland ser ut til å mene at jeg ikke er tilhenger av økte
    priser på fossil energi (bensin m.m.). Jeg vet ikke hvor han har det fra. Den
    debatten i SV vi har hatt, handlet faktisk om noe helt annet, nemlig at prisen
    på fornybar energi/vannkraft (elektrisitet) etter manges syn burde heves fordi
    lave energipriser førte til ”sløsing” av fornybar energi som heller burde
    sendes til EU. Denne vrangforestillingen er noe begge miljøpartiene har arvet
    fra Natur og Ungdom som dessverre har vært en av hovedårsakene til at SV/MDG
    aldri har kommet ut av fjortisnivået i energipolitikken. Mitt syn har bl.a.
    vært at det bør være prisforskjeller på fossil og fornybar energi – den første
    dyrere enn den siste. I miljøpartiene skal visst prisen være høy for begge, men
    da forsvinner jo fordelen ved den norske vannkrafta.

    Ekeland er opptatt av ”karbonavgift til fordeling” (KAF).
    Mitt forslag i sin tid var at dette spørsmålet burde utredes for at man skulle
    være sikker på at ikke bare fordelene blir belyst, men også eventuelle ulemper
    (for å unngå uforutsette konsekvenser). Dette ble vel også resultatet så vidt
    jeg har forstått, men jeg la faktisk merke til at en av artiklene i fjorårets
    klimanummer av tidsskriftet Vardøger (der Ekeland er redaksjonsmedlem) hadde
    alvorlige motforestillinger mot innføring av KAF.

    Ekeland spør om om jeg har levert noe klimaforslag til SV.
    Ja, selvfølgelig – til forrige stortingsvalg, men forslagene strandet i
    redaksjonskomiteen, bortsett fra at jeg syntes å kunne dra kjensel på noen
    kompromissforslag fra SU om utenlandskabler. De liknet på mine forslag. Når det
    gjelder Troms så var jeg i gang, men midt i arbeidet kom det en klimaartikkel
    fra ordførerkandidaten i Tromsø SV – og da resignerte jeg. På ditt spørsmål om
    jeg har prøvd å alliere meg med andre i SV, er svaret: Ettersom jeg sitter i
    rullestol har jeg i liten grad alliert meg med andre i SV – det får holde med
    PCen (stort sett) og mange artikler (forsøk på folkeopplysning) i lokalaviser og
    i Klassekampen.

  3. AvatarPer Inge Østmoen // 2016-03-15 kl 19:38 //

    Anders Ekeland drar kraftig til felts mot Odd Handegårds tidligere artikkel i sin egen artikkel «Med Handegård til seks graders oppvarming.» Dette er en slående tittel, siden den kan oppfattes som at det impliseres at Handegårds politiske oppfatninger ville lede til en katastrofal økning i den globale temperaturen hvis de ble grunnlaget for faktisk politikk.

    På noen viktige punkter peker Anders Ekeland på aspekter som Handegård synes å behandle noe overfladisk. Det gjelder når man diskuterer elektriske biler.

    Elbiler er i dag (2016) ikke så miljøvennlige som vi kunne ønske oss, vesentlig fordi dagens batteriteknologi (igjen snakker vi 2016) med bruk av Lithium-Ion-batterier er en dårlig teknologi. Dette har flere årsaker. Lithium-Ionbatterier eldes relativt raskt og blir ubrukelige etter 3-8 års tid avhengig av temperatur og lademønster. Dette skaper et avfallsproblem, og påfører eierne av biler drevet
    med slike batterier store omkostninger når batteriene skal byttes. Batterienes begrensede levetid fører også til at selve den
    elektriske bilens levetid potensielt reduseres kunstig til den tiden det er mulig å få tak i kompatible batterier. I tillegg er det slik at dagens (vi snakker fortsatt 2016) batterier ikke kan lades i lave temperaturer. Det er umulig å lade dagens batterier i -40 grader. Men hva som er viktig her, er at disse tekniske problemene kan løses – og vil løses. De tekniske problemene forbundet med ikke-fossile drivmidler for kjøretøyer må løses, fordi uavhengig av klimaproblematikken er det et faktum at fossil energi er ikke-fornybar. Det betyr at både transportsektoren og alle andre sektorer som benytter fossil energi må gå over til andre energikilder, ganske enkelt fordi oljen tar slutt. I 2016 er oljealderen allerede i ferd med å gå mot slutten, så dette er virkeligheten allerede i dag. Vi kan videre forutse at lenge før petroleumsressursene blir tømt, blir oljen så dyr at det ikke lenger er realistisk å bruke den som drivmidler i hverken privatbiler eller andre kjøretøyer.

    Men dessverre kommer Anders Ekeland senere i skade for å gjøre seg skyldig i egne svake resonnementer. Det skjer når han omtaler privatbilen, og legger opp til at bilismen må begrenses «mest mulig.»

    Ekeland skriver følgende:

    «Nå er det sjølsagt problemer knyttet til alle former for bilisme, og alle er enige om at den må begrenses mest mulig. Men Handegård og de fleste på venstresida har jo ingen effektiv politikk mot bilismen heller. Ikke vil de sette opp bensinprisen, ikke vil de ha høye bompenger osv.» – Sitat slutt.

    Det er et forunderlig – og beklagelig – fenomen blant store deler av miljøbevegelsen at det primære og noen ganger tilsynelatende eneste angrepspunktet er nettopp privatbilen. Det intense korstoget mot privatbilen er imidlertid misforstått. Globalt står transportsektoren for 23% av alle menneskegenererte klimagassutslipp, og dette inkluderer alle former for transport inkludert skipstrafikk og luftfart. I et land som Norge med høy levestandard og derfor gode muligheter til transport vil vi se at spesielt i byområder vil transportsektorens andel av klimagassutslipp bli relativt større. Således er det dokumentert at i store norske byer lå veitrafikkens andel av klimagassutslippene på 51% i 2006 (Kilde: Miljøverndepartementet). Ser vi på alle landets kommuner sett under ett, lå veitrafikkens andel av klimagassutslipp på mer beskjedne 19%, et tall som da gir det mest dekkende bildet av veitrafikkens faktiske andel av norske klimagassutslipp. Det er neppe grunn til å tro at dette bildet har endret seg vesentlig, og i alle fall ikke til det verre ettersom nye biler har vist seg å gi stadig lavere klimagassutslipp.

    Spørsmålet er om de faktiske tallene gir noe rasjonelt grunnlag for å mene at alle former for bilisme må begrenses mest mulig. Min mening om denne saken er at målet om å begrense bruken av privatbil mest mulig er et alvorlig feilfokus, og at tiltak som veiprising, økte parkeringsavgifter, parkeringsrestriksjoner, fjerning av parkeringsmuligheter og planmessig redusert veikapasitet for å hindre mennesker i å bruke bil belaster mennesker unødvendig i deres hverdag uten å gi en miljøgevinst som står i noe rimelig forhold til den reduksjonen i livskvalitet og mobilitet som de nevnte restriksjonene på privatbilene medfører. Ved å gjøre oss til prinsipielle bilmotstandere og kanskje også argumentere for sentralisering av bosettingen for å redusere transportbehovet, gjør vi oss til medspillere for kapitalkrefter som ønsker sentralisering og urbanisering for å skape lukrative markeder for en rekke markedsaktører fra velferdsprofitører til transportselskaper. Det bør vi unngå, og det svakt funderte korstoget mot privatbilen bør avsluttes snarest.

  4. Kun kapitalismen kan redde miljøet.
    Ny og miljøvennlig teknologi som vil utkonkurrere kullkraft er redningen.
    Men hvordan skal vi gi insentiver til å investere i solenergi, elbiler etc?
    Jo, vi må tillate at grundere kan bli rike.
    Grunderen som satser hus og hjem fortjener å bli rik.

    Offentlige byråkrater fungerer ikke. Det så vi i Sovjetunionen.

Kommentarfeltet er lukket.