Fortellinga om en blåblå regjering

Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor

Det var en gang et lite land. Landet var rikt, folk hadde det godt og var stort sett snille, hjelpsomme og greie mot hverandre. Så et år gikk valget slik at de blå kunne danne regjering med de mørkeblå...

Tor Anders Råbu
Om Tor Anders Råbu (7 artikler)
Tor Anders Råbu er lærer og skribent.

Det var en gang et lite land. Landet var rikt, folk hadde det godt og var stort sett snille, hjelpsomme og greie mot hverandre. Landet vekslet mellom å ha røde og blå regjeringer, og av og til hadde de noe de kalte sentrumsregjering. Dette gikk stort sett greit, uansett, for ikke var man så veldig uenige når det kom til stykket, og mange tenkte at det kunne være greit med et regjeringsskifte av og til.

Så et år gikk valget slik at de blå kunne danne regjering med de mørkeblå. De mørkeblå hadde aldri sittet i regjering før, og mange mente at de burde få prøve seg. Dessuten hadde de mange artige saker på programmet, slik som lakrispiper og segway. Dessuten skulle de få slutt på alle bomstasjonene som sto langs veiene i kongeriket. Dette flåeriet skulle det bli en slutt på. I tillegg skulle det bli billig bensin, tobakk, alkohol, og folk flest skulle få skattelette så det monnet, og butikkene skulle være åpne søndag som mandag. I tillegg var det en skjeggete mulla som skulle sendes ut av landet, og det fortere enn svint.

LES OGSÅ: En regjering i de priviligertes tjeneste

Segway og bomstasjoner til alle – milliardgave til de få
Segway og lakrispiper fikk de innført, men resten var det verre med. De som hadde de største pengebingene, fikk noen titalls eller hundretalls millioner hver i skattelette. Det skulle jo bare mangle, for de hadde jo spyttet så mye penger i de blåblå partienes partikasser, at noe måtte de jo få igjen. En av dem hadde til og med lånt bort privathelikopteret sitt til hun som ble statsminister, så hun kunne fly land og strand rundt for å drive valgkamp. Så vant hun jo også, da. Skulle jo bare mangle at ikke sponsorene skulle ha noe tilbake. De gjorde forresten et spinkelt forsøk på å få sendt den skjeggete mullaen ut på landet, ikke ut av landet, men den politiske handlekraften var ikke like stor etter valget som før. Sånn er det gjerne i politikken.

De blåblå brukte altså de store pengene på å fylle pengebingene til de som hadde aller mest fra før. For å få budsjettet til å gå i balanse satte de opp enda flere bomstasjoner, satte opp avgiftene på bensin, diesel, strøm og flyreiser. Siv hadde i tillegg veldig lyst til å innføre en poseavgift, slik at hun kunne bli husket som tante Pose, men det ville ikke de andre i regjeringa gå med på. Å gjøre seg selv udødelig slik Sylvia Brustad hadde gjort med Brustad-bua eller Per Kleppe hadde gjort med Kleppe-pakkene, det ville ikke Erna ha noe av, så hun satte ned foten. Alle de nye avgiftene og bomstasjonene var likevel ikke nok til å dekke de store skattelettene til regjeringspartienes sponsorer. Derfor måtte man også finne noen steder man kunne kutte i budsjettene. Finansministeren foreslo at man kunne jo ta fra de syke og de arbeidsledige. Det syntes de andre var en god ide. Derfor kuttet man i ytelsene til de arbeidsledige og tok barnetillegget fra de uføre. Finansministeren, som hadde lest Ayn Rands bøker med stor entusiasme, mente at de arbeidsledige er nok bare arbeidsledige fordi de ikke gidder å jobbe, og det samme gjelder nok for de uføre. De er nok ikke ordentlig syke. De er ulønnsomme snyltere. Dersom vi bare gjør vilkårene enda dårligere for dem, så blir de nok motivert for å komme seg ut i arbeid, gjerne på en midlertidig kontrakt.

LES OGSÅ: En advarsel mot de blåblås arbeidslivspolitikk: Lovlig turnus, en saga blått?

Den lyvende justisminister
Ikke alle var enige i alt regjeringen gjorde. Slik hadde det vel egentlig alltid vært i kongeriket, men denne regjeringen her syntes å ha litt ekstra vansker med å akseptere at noen var uenig med dem. Når de sendte saker ut på høring, spilte det liten rolle hva ulike instanser svarte og hva folk mente. Dette har vi gått til valg på, så vår politikk bør ikke overraske noen, var standardsvaret hvis noen våget seg til å være kritisk i sine høringssvar. Også pressen kunne stille kritiske spørsmål til myndighetene. Det er vel kanskje en gang den frie pressens oppgave, men pressens kritiske blikk kan være ubehagelig, særlig hvis man ikke har rent mel i posen.

Rent mel i posen hadde ikke justisministeren, som het Anders. Anders hadde tidligere laget offentlig avisbål av lokalavisa si, Tønsberg Blad fordi de hadde skrevet noe han var uenig i. For å fremstå som handlekraftig, satte han i gang en storstilt utsendelse av lengeværende asylbarn. Det var nok enklere for ham å sende ut barn enn å gi seg i kast med å sende en velvoksen mulla med fullskjegg til Kyrksæterøra, men han syntes vel det var viktig å få disse ungene ut av landet da. Derfor løy han for Stortinget, noe statsråder ikke skal gjøre. Egentlig kan man kreve at ministre skal gå hvis de lyver for Stortinget. Anders fikk lov å fortsette til tross for sin løgnaktighet fordi partiene KrF og Venstre alltid har holdt sin hånd over regjeringens Hege Storhaug-inspirerte asylpolitikk, selv om de argumenterer godhetstyrannisk for å tekkes egne velgere.

LES OGSÅ Tor Anders Råbus svar på tiggerbrevet han fikk fra Erna Solberg

Propaganda mot kommunistislamistisk konspirasjon
Anders fikk altså lov å fortsette å kjøre svart bil med privatsjåfør, spise kanapeer og føle seg viktig og innflytelsesrik til tross for sin løgnaktighet. Likevel syntes han det var forstemmende at pressen hadde avslørt løgnene hans. Dessuten hadde pressen stilt andre ubehagelige spørsmål, også. Det hendte også at aviser ikke vinklet ting akkurat slik som Anders ønsket, eller at de unnlot å skrive akkurat de tingene som Anders ville ha frem. Jeg har lest at noen mener at norsk presse er en blodrød sosialistkommunistislamistisk propagandakonspirasjon, som kun har som mål å sverte FrP og å islamisere Norge. Jeg har også hørt at noen mener at den blodrøde sosialistpressen er styrt av Støre og Sverte-Helga fra partikontoret på Youngstorget. Jeg har aldri hørt at noen fra regjeringen har sagt dette direkte, men Anders er nok den som har vært nærmest i åpningen av filmen sin.

Direkte urettferdig syntes Anders det var at pressen kunne stille kritiske spørsmål. Han hadde jo gjort så mye bra for menneskeheten, som den blodrøde pressen ikke skrev om, så han la en plan. Han hadde nok latt seg inspirere av en fyr borte i Korea som het Kim. Kim fikk aldri kritiske spørsmål fra pressen, sikkert fordi han fikk laget så mange fine filmer om det gode og positive han gjorde. Folk så ut til å være veldig glade i Kim. Derfor lot Anders seg inspirere av Kim og brukte skattebetalernes penger på å lage en film hvor Anders står sammen med sine undersåtter og hvor undersåttene forteller om hvor flink Anders er og hvor bra det er at partiet hans har hånd om justispolitikken. I europeisk sammenheng må man nok tilbake til ”Viljens triumf” (1935) for å finne en like god film i denne kategorien. Likevel er det ikke lov å bruke embetsverket til å lage politisk propaganda i Norge. Derfor fikk justisministeren 25.000,- i bot for propagandafilmen sin. Han som er øverste sjef for lovene i Norge, bryter altså loven selv.

Den nye Leni Riefenstahl søkes
Mange syntes likevel at filmen var god. En av disse var samferdselsminister Ketil. Ketil hadde gått til valg på at alle bomstasjonene skulle fjernes før han hadde fått hengt frakken av seg på statsrådskontoret. Dessuten skulle det ikke være en veistubb i kongeriket som ikke hadde minst fire kjørefelt i løpet av et halvt års tid. Dessuten skulle jo bensin og diesel bli nesten gratis over natta. Ketil måtte sette opp stadig flere bomstasjoner, veiutbygginga gikk tregt og drivstoffavgiftene bare økte. De store skattelettene til de aller rikeste gjorde at Ketil ikke kunne gjøre alt det han hadde lovet før valget. Dessuten syntes også han at det var kjipt at media kunne være kritisk og ikke bare skrive om alt det gode Ketil tross alt gjorde. Derfor bestemte Ketil seg og å lage skrytefilm han også. Problemet til Ketil var bare det at informasjonssjefen i Samferdselsdepartementet hadde faglig og profesjonell integritet i motsetning til sin kollega i Justisdepartementet.

Ketil gikk altså til informasjonssjefen og ba henne om å lage en propagandafilm sånn som Anders hadde fått sin informasjonssjef til å lage. Hvordan samtalen mellom de to har foregått, kan jeg bare spekulere i, men jeg vil anta at informasjonssjefen kan ha sagt noe slik: ”-Hør her, Ketil. Vi kan ikke bruke embetsverket og skattebetalernes penger på å lage en propagandafilm for deg og partiet ditt. Det er ikke lov. Husk at din kollega Anders fikk 25.0000,-i bot for å gjøre det du ber meg om å gjøre. Dessuten har jeg faglig og profesjonell integritet. Derfor kan jeg ikke lage politisk propagandafilm i den sjangeren Leni Riefenstahl rendyrket så godt på 30-tallet”. Ketil svarte med å gi informasjonssjefen sparken, så den jobben er nå ledig. Leni Riefenstahl døde i 2003, 101 år gammel. I sine glansdager hadde hun nok innehatt de egenskapene en del av våre statsråder etterspør.

De kneblede
Så hadde det seg slik at det ble ufred i Midtøsten. Borgerkrig og bandittstyre gjorde at mange måtte flykte til Europa. I små gummibåter risikerte de livet for å ta seg i land på greske øyer. Politikerne i Norge var enige om det meste, også her. Den humanitære katastrofen gjorde at FN ba medlemslandene om å ta imot et antall kvoteflyktninger de neste tre årene. Noen foreslo 10.000, mens andre syntes det var litt for mange. Man ble enig om 8.000 over tre år. To partier på Stortinget var uenige. SV ønsket litt flere, mens regjeringspartiet FrP egentlig ønsket å gi blaffen i hele FN-systemet, internasjonal rett og Norges internasjonale forpliktelser. Det lille mørkeblå partiet hadde jo liten erfaring i det å sitte i regjering, så statsminister Erna måtte forklare dem hvordan ting fungerte.

Da gikk de til slutt med på å ta imot 7.500 kvoteflyktninger, men det var absolutt maks. Siden de var alene om dette, ble det selvfølgelig 8.000. Mange i det lille mørkeblå partiet syntes det var urettferdig at flertallet skulle bestemme. Derfor sendte de to av de aller sinteste stortingsrepresentantene sine, Per og Christian, for å klage og jamre i media om hvor urettferdig det var at man ikke i det minste kunne få ha folkeavstemning om de 500 siste kvoteflyktningene. Når de hadde jamret seg ferdig om dette, satte de i gang med å jamre om hvor kneblet de var i det politisk korrekte Norge. Det må ha vært skrevet tusenvis av avissider om hvor kneblet disse to forurettede herrene føler seg, men til å være så kneblet og sensurert fikk de i hvert fall mye medieoppmerksomhet.

Selv om Per og Christian dyrket offerrollen til det parodiske, ble antallet kvoteflyktninger beskjedent i forhold til det antall asylsøkere som skulle komme. Også her var politikerne enige om mye, ikke minst fordi det er en god del internasjonale regler som styrer dette. Det var likevel ikke til hinder for at det aller mest mørkeblå partiet kunne dobbeltkommunisere og late som de var uenige i den politikken de førte. Grunnen til dette var nok at de gjerne vil sikre seg stemmene til de på aller ytterste brunsvidde politiske fløy. Dette partiet hadde lovet at dersom de kom til makta, så skulle det nesten bli umulig å få asyl i Norge. Likevel har det aldri kommet så mange asylsøkere til Norge som mens det mørkeblå partiet har hatt regjeringsmakt, og de fleste av dem kommer til å få innvilget oppholdstillatelse.

LES OGSÅ en nærmere undersøkelse av Per Sandbergs standpunkter: 50 nyanser av grums

Dobbeltkommunikasjon – en mørkeblå kunst
Politikerne i Norge ble raskt enige med politikerne i Europa om å tilsidesette Dublinavtalen. Det ville jo vært urimelig hvis Hellas alene skulle bære Europas ansvar for en humanitær katastrofe som Europa også i høy grad også hadde vært med på å skape. Man var vel også enig om at de som kom til Norge, kunne søke asyl, at man måtte ha en effektiv, men forsvarlig saksbehandling av asylsøknadene, at man skulle sende tilbake de som ikke kvalifiserer for opphold, og at man måtte satse på god integrering og språkopplæring slik at flyktningene kunne komme seg ut i arbeidslivet.

Oppgavene ble fordelt slik at justisminister Anders (han som løy for Stortinget og ble bøtelagt for propagandafilmen) fikk ansvar for å rigge en forsvarlig, men effektiv saksbehandling, samt å få på plass en god del mottaksplasser for asylsøkerne. Inkluderingsminister Solveig fikk i oppgave å se til at asylsøkerne ble godt mottatt, møtt med respekt og inkludert på en god måte i samfunnet. Arbeidsminister Robert fikk i oppgave å skaffe arbeid til flyktningene. Han tenkte nok at det skulle gå greit, nå som de hadde gjort det mulig å ansette folk på løsarbeiderkontrakt. Han skulle selv få erfare at jobben som minister var høyst midlertidig. Skattebetalerne gir ham nok ventelønn et halvt års tid før han må melde seg hos NAV i Verdal i håp om en midlertidig jobb. Finansminister Siv fikk i oppgave å betale det hele. Det ble jo litt vanskelig for hun hadde jo gitt så mye penger allerede til regjeringspartienes sponsorer, men hun løste det med å sette opp noen nye bomstasjoner og øke avgiftene på bensin, diesel, strøm og flyreiser.

Finansminister Siv var selvfølgelig nødt til å stille seg bak regjeringens politikk. Hvis ikke måtte hun ha gått av som minister, og det hadde hun jo ikke lyst til. For det er jo gøyalt å få styre et eget departement, kjøre svart bil med privatsjåfør, spise kanapeer, drikke campagne osv. Derfor måtte hun som minister pent be kommunene om å ta imot det antall flyktninger som regjeringen ba om, og hun måtte finne plass til det i statsbudsjettet sitt. I tillegg til å være minister var Siv også partileder, og som partileder kunne hun ta på seg den hese innestemmen sin og snerre en oppfordring til sine partifeller om å sabotere regjeringens bosettingspolitikk. Dette er det som kalles dobbeltkommunikasjon, en kunst som dette lille mørkeblå partiet alltid har vært gode på. Finansminister Siv oppfordrer kommunene til å ta imot flyktninger, mens partileder Siv oppfordrer kommunene til ikke å ta imot flyktninger. Blant Sivs tilhengere er det likevel mange som mener at hun snakker rett fra levra og formidler en klar og tydelig politikk. Levra har jo som oppgave å distribuere gift- og avfallstoffer, blant annet skiller den ut betydelige menger gallesyre. Hvis man snakker rett fra levra, kan det nok komme litt av hvert ut av munnen, tenker jeg.

Den riktige t-skjorta for jobben
Tiden var kommet for å gjøre noen endringer i regjeringen. Landbruksminister Sylvi hadde i et par års tid hatt stor suksess med å plage bøndene. Nå skulle hun få i oppgave å plage flyktningene. Sinna-Per hadde nok ønsket seg den jobben, men statsminister Erna hadde heldigvis gangsyn nok til ikke å gi ham den, så han ble satt på den jobben hvor han kunne gjøre minst mulig skade, nemlig som fiskeriminister. Ryktene sier at Per nå er i gang med å legge om fiskeripolitikken. Nå blir det slutt på å fiske fisken opp av havet. Fra nå av kommer Norge til heller å satse på å hjelpe fisken der den er. Selv om Per gjennom sine snart 20 år som skattebetalerbetalt stortingsrepresentant aldri har tatt opp en eneste sak knyttet til fisk, så spiser han i hvert fall fisk. I tillegg har han ei knalltøff maritim t-skjorte som han brukte under landsmøtet, så han blir nok en god fiskeriminister.

Minister Sylvi har profilert seg som kristen. Hun har gjort det til varemerke å pynte seg med en miniatyrutgave av et gammelt romersk tortur- og henrettelsesinstrument, som hun har hengende i et kjede rundt halsen. Hun mener norske skolebarn har godt av å tvinges til en skolegudstjeneste i ny og ne, særlig hvis de er ateister eller muslimer. Hun synes det er viktig at de norske tradisjonene tas vare på, slik som for eksempel at barna pålegges å feire den katolske helgenen St Lucia fra Sicilia gjennom å brenne kinesiske lys og spise svenske (eller tyske) lussekatter fargesatt med krydder fra Iran. Selv om hun er en kirkens dame og opptatt av å tvinge skolebarn i kirken, mener hun at kirken er gjennomsyret av sosialisme. Sosialisme er noe minister Sylvi og en del andre bruker som et skjellsord for alle som står politisk til venstre for minister Sylvi, minister Sinna-Per og konspirasjonsteoretiker Hege. Jeg er ikke kristen selv, men registrerer at kirken mener noe om klima og miljø, at de har en del verdier på solidaritet og nestekjærlighet osv. Det er vel dette som blir for sosialistisk for den Ayn Rand-forleste minister Sylvi.

En regjering tyrannisert av sitt folk
De fleste nordmenn skjønte at man måtte ta ansvar for flyktningene som kom til Norge, og folk stilte gladelig opp. Organisasjonslivet, fagforeninger, menigheter av ulike slag og enkeltpersoner har stilt opp for å ta imot, vise solidaritet og inkludere på en god måte. Solidaritet, raushet og dugnadsånd er gode norske verdier, som har kommet til uttrykk når folk på flukt har søkt beskyttelse. Det er dette minister Sylvi har kalt godhetstyranni. Det er virkelig å snu uttrykket på hodet. Begrepet tyrann kommer fra den greske antikken og betyr enehersker. Begrepet var i utgangspunktet ikke negativt ladet. Mange tyranner (eneherskere) gjorde også mye bra. Kanskje man allerede i den greske antikken hadde noen godhetstyranner? Det spesielle her er at det er regjeringen som føler seg tyrannisert av folket fordi folket mener noe annet enn regjeringen. Det er i så fall ganske spesielt. Kanskje folket ikke lenger har regjeringens tillit? Kanskje regjeringen må velge seg et nytt folk? Det er selvfølgelig også enkelte andre som føler seg tyrannisert av at noen er uenig med dem. Disse skal jeg komme tilbake til.

Ikke bare føler maktapparatet seg tyrannisert ved at folk utviser solidaritet. De mistenkeliggjør også de som er gjør gode gjerninger. De er selvsagt godhetsposører. For folk som har forlest seg på Ayn Rands forherligelse av egoismen, er det selvsagt utenkelig at noen kan gjøre noe for andre uten at det er for å tjene på det. Petter Stordalen ble grovt utskjelt som godhetsposør fordi han stilte opp gratis for staten og for flyktningene. Et mer skummelt begrep er når makthaverne innfører psykiatriske diagnoser på folk som ikke tenker i takt med makthaverne. Når makthaverne innfører godhetspsykose som diagnose på politiske dissidenter, føyer dette seg inn en tradisjon fra samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med. En psykose er en alvorlig sinnslidelse, som medfører tap av virkelighetsforståelse. Jeg venter i frykt og spenning på om regjeringen vil ta i bruk psykiatrien mot folk som ikke har de rette meningene og ikke deler regjeringens virkelighetsforståelse.

Bort med rasismen, så går det bra
Jeg tror de aller fleste kan leve greit med politisk uenighet om mange spørsmål, også om innvandring og asylpolitikk. Vi har en tradisjon for å diskutere oss fram til løsninger, akseptere kompromisser og respektere ulike synspunkter. I dagens flyktningdebatt er det en liten gruppe ute på aller ytterste høyre fløy som gjør alt de kan for å forpeste og forsure enhver seriøs debatt. Disse føler seg virkelig tyrannisert av det faktum at det finnes noen som er uenig med dem, og som gir uttrykk for det. De utgjør vel kanskje 2-3% av befolkningen, og de dyrker sin helt, konspirasjonsteoretikeren Heges fremtidsdystopi av borgerkrig og Eurabia. De er aktive i avisenes kommentarfelt og i lukkede facebookgrupper. Her dyrker de ideene til Anders Behring Breivik og Fjordman, det applauderes når asylmottak brenner og barn drukner i Middelhavet, det fremsettes trusler og det oppfordres til vold og annen kriminalitet. De dyrker hatet og maner til vold og konflikt. På den måten er de nyttige idioter for ekstremistene på den andre siden, som tjener på at fiendebildet og utenforskapet opprettholdes. Jeg tror vi har mer å frykte fra de høyreekstreme enn fra muslimer her i landet.

Når det er sagt, er jeg ikke spesielt stor fan av islam heller. Jeg er motstander av enhver religiøs innflytelse på samfunnet. Jeg mener religion får være en privatsak. Folk må få tro hva de vil, enten det er Gud, Allah, Julenissen, Påskeharen, flygende spaghettimonstre eller ingen av delene. Jeg har alltid vært kritisk til all religion, også islam, uten at jeg noen sinne har blitt beskyldt for å være rasist. Jeg ser at enkelte hevder at det ikke er mulig å være islamkritisk uten å bli stemplet som rasist. Min påstand er at det er mulig. Bare legg vekk rasismen, så går det nok bra.

Av ekstremhøyres meningsbærere i kommentarfeltene ser jeg at mange av dem oppgir Livets Harde Skole som utdanning. Norskfaget kan ikke ha vært særlig høyt prioritert der. Av evnen til å uttrykke seg, resonnere forståelig og gjøre brukbare analyser av samfunnet undrer det meg om mange av disse kan ha gjort nytte i en jobb noen gang. Politiet har nok å gjøre med folka bak disse ekstreme meningene. Ytringsfriheten har faktisk noen begrensninger. Blant disse er hat, trusler, oppfordring til vold og annen kriminalitet. Partileder Siv (ikke minister Siv håper jeg) har uttrykt forståelse for at folk uttrykker ekstreme og hatefulle ting på nett. Hun mener det er uttrykk for en legitim skepsis. Heldigvis er det slik at folk kan bli dømt for ytringer dersom ytringene har karakter av trusler eller oppfordring til vold. Det har både mulla Krekar og Arfan Bhatti sittet inne for, og en del av nettrolla på ytterste høyre begynner nå å smake lovens lange arm. Loven er lik for alle.

I sin nyttårstale snakket statsminister Erna om viktigheten av god inkludering om raushet og om viktigheten av folkeskikk i omtalen av andre mennesker. Kanskje statsminister Erna også har blitt en godhetstyrann? Kanskje hun burde ta en prat med et par av ministrene sine om måten de omtaler flyktninger som noen velferdsimmigranter som blir båret hit på gullstol for å snylte på velferdsordningene våre og innføre sharia? Tipper det blir dårlig stemning på nyårets første regjeringsmøte. Også kongen var tydelig i sin nyttårstale. Som treåring måtte han selv flykte med familien sin på grunn av krigshandlinger. Han snakket også om viktigheten av å hjelpe mennesker i nød. Kanskje kongen har slått seg sammen med folket og begynt å godhetstyrannisere minister Sylvi og co?

Kanskje 2016 kan bli et år hvor vi viser solidaritet i praksis og anstendighet og takhøyde i politiske debatter? Kanskje det kan bli året hvor begrepene godhetstyranni, godhetsposør og godhetspsykose kastes på historiens språklige skraphaug hvor de hører hjemme, og erstattes med det gode og evig aktuelle ordet solidaritet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.