Rapport fra en krigssone

Bilde hentet fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Stargate_pub_-_2010-07-05_at_14-31-49.jpg

Vi er midt oppe i en krisemaksimering totalt ute av proporsjoner, motivert av en ideologisk agenda.

Erik Honoré
Om Erik Honoré (3 artikler)
Erik Honoré er musiker, forfatter, komponist og co-kunstnerisk leder for Punkt-festivalen i Kristiansand.

Artikkelen er en republisering fra Fædrelandsvennen

Min kjære mormor var veldig bekymret da jeg reiste fra Kristiansand til Oslo for å gå på Norsk Lydskole på begynnelsen av nittitallet. Hver gang jeg kom hjem på besøk og fikk servert de dypt savnede pannekakene hennes, sa hun: «Du må være forsiktig. Jeg blir livredd når jeg ser på nyhetene, det er jo bare vold og knivstikking og narkotika der inne. Og så tynn du har blitt».

Jeg lot være å nevne at det faktisk var Kristiansand som nylig var omtalt av en skribent i Musikkavisen Puls som «byen der halvparten går på Bedehuset og den andre halvparten går på speed». Men mormor hadde selvsagt rett, ut fra sin erfaringsbakgrunn: Hennes verdensbilde var basert på det hun fikk av informasjon fra NRK og Fædrelandsvennen. Ut fra dette, og uten førstehåndskunnskap, var det utvilsomt et helvete der inne i Oslo, en krigssone hvor barnebarnet hennes løp sikksakk mellom knivbladene.

Denne uoverensstemmelsen mellom virkelighet og oppfattet virkelighet har eksplodert etter internetts inntog. Ikke minst fordi redaktørene er borte. Vi kan nå gjøre våre egne valg, og svært mange av oss velger å oppsøke de nettmediene og sosiale forumene som bekrefter det vi tror vi vet fra før. Dette oppdager jeg ofte når jeg møter mennesker, særlig på nettet, som faktisk tror at Oslo er en slags krigssone hvor vi lever under en muslimsk invasjon, ispedd en og annen rom-person («sigøyner», altså, ikke en utenomjordisk trussel). Dette bildet forsterkes av konspirasjonsteoretikere og alarmister som Hege Storhaug, Bruce Bawer og Fjordman, som fabler om Norges og Europas nær forestående undergang. Farlige dystopier som blir en større og større del av mainstreamen.

Vi må forsøke å nyansere dette bildet. Ikke for å rosemale virkeligheten, det finnes selvsagt utfordringer med innvandringen, men fordi helhetsbildet disse menneskene tegner av virkeligheten rett og slett ikke er sant. Det er en krisemaksimering totalt ute av proporsjoner, motivert av en ideologisk agenda.

Krigerne

På begynnelsen av nittitallet fortalte jeg min bekymrede mormor, som sant var: For det første lever 99,99 % av Oslo-folk den samme trygge tilværelsen som du gjør i Kristiansand. Men mediene rapporterer av naturlige årsaker aldri om at «i dag oppførte 99,99 % av Oslo-folk seg som folk». Dessuten: 99 % av det mormor leste og hørte om vold og ran i Oslo, skjedde innenfor skarpt avgrensede miljøer. Kriminelle miljøer og harde rusmiljøer, først og fremst, randsone-miljøer som jeg faktisk ikke frekventerte.

Den ene prosenten med blind vold handlet som regel om fyll og nattlige krangler i taxikøer. Jeg holdt fingrene i kors bak ryggen og lovet mormor å avstå fra både fyll og taxikøer. Og jeg fortale henne aldri om mitt eget, eneste møte med blind vold, som inntraff i idylliske Kristiansand: Jeg ble slått ned av en kanonfull, godt voksen kvinne på strekningen mellom Lazy Night og Fønix Kino. Et pinlig og svært konkret slag mot min maskuline stolthet, men til mitt forsvar: Damen var gigantisk, hun var rask, og verken i Oslo eller Kristiansand går man rundt og forventer uppercuts fra kvinner.

På samme måte: De som sitter langt unna «ghettoen» i Oslo, ofte i Laptop Village, Torrevieja eller The Wireless and Topless Bar, Phuket, men også på 50-60 år gamle kverulanters gutte- og pikerom i hjemlandet, evner ikke å skille illusjon fra virkelighet, utfordringer fra krise. Så selv om det følgende er basert på anekdotiske bevis (samt undersøkelser som sier at kriminaliteten i «ghettoen» Groruddalen de siste årene har sunket med 90 % for innbrudd og 76 % for vold), la meg kort beskrive den innvandrerbefengte krigssonen jeg vansmekter i: Oslo Øst.

Jeg har bodd på «Øvre Oslo Øst» (Kampen, for de lokalkjente) i 25 år. Jeg har jobbet og hatt lydstudio nede i skumleste sentrum, i Skippergata. Det var mye trist å se der, men det handlet om prostitusjon og dop, ikke islam. Og hånden på hjertet: Jeg har aldri hatt en eneste konflikt med innvandrere, eller for den del med «etniske nordmenn». Ikke engang i taxikø.

Og joda: Jeg er mann, og vet selvsagt at enkelte innvandrere fra langt sør i verden (eller langt nord i Norge, begge deler mer mentalitetsmessig enn geografisk ment) har mye å lære om å omgås kvinner. Det må de lære, punktum. Men min kone jobber som musikkterapeut midt i «Lille Pakistan», Grønland, så jeg vet at trakassering av kvinner ikke er et daglig problem, eller noe som alle innvandrere driver med. Det er enkeltmennesker som må justeres, og enkelte kulturelle praksiser som må modifiseres. Dette skjer gradvis, på alle nivåer: Hun som kanskje blir Norges første muslimske statsminister, Hadia Tajik, har giftet seg med en Høyre-mann og kaller sin gud «han eller hun». Det kravet har vi vel aldri stilt til Knut Arild Hareide, hans gud er så vidt jeg vet fremdeles mann. Det mest løfterike er at det finnes en hel generasjon av unge mennesker av alle kjønn og religioner som ikke først og fremst er lesbiske, straighte, kristne eller muslimer – men folk.

Ja, det finnes utfordringer. Ja, vi må jobbe aktivt for å kvitte oss med de negative utslagene av organisert religion, både i Oslo og i Kristiansand. Men det er problematisk å forby religion som sådan, selv religiøse praksiser vi ikke liker, uten å snu Grunnloven helt på hodet. For hva blir i så fall det neste vi skal forby?

Noen klisjeer har rot i virkeligheten. Jeg tror klisjeen om at man må «bli kjent med de fremmede» har mye for seg. Da mener jeg ikke en velment, «touchy-feely» kjennskap gjennom arrangerte initiativer som «Drikk te med en muslim». Men rett og slett bare gjennom å leve her, leve sammen, og nyte godt av det mangfoldet som har transformert Oslo fra en ganske provinsiell hovedstad til en by som snart kan måle seg med … tør man si det … Berlin.

Det viktige er å understreke følgende: Oslo Øst er ingen krigssone, «no-go-zone» eller hva nå Storhaug og Tybring-Gjedde ønsker å kalle det. Så la oss prøve oss på en komprimert beskrivelse av én enkelt dag på Oslo Øst.

Feltstudium i mørkets hjerte

Jeg står opp og går på nærbutikken for å kjøpe juice. Jeg vet at den unge, kvinnelige ekspeditøren er muslim, for hun bærer hijab akkurat under Ramadan, muslimenes fastemåned. Men ellers er hun barhodet, i hvert fall på jobb, og det kan bare bety at hijaben for henne er et rituelt symbol, neppe et tegn på undertrykkelse, for i så fall ville hun alltid ha båret den.

Så må vi fokusere på kulturelt eller religiøst betingede overtramp, slik som hijab på små barn, eller for den del de kristne sekt-skolene på Sørlandet som praktiserer en spesiell «dresscode» for jenter: langt hår og skjørt. Religiøst eller kulturelt betinget kvinneundertrykkelse eksisterer, det er vi alle enige om, og det finnes for eksempel svært gode argumenter mot religiøse skoler av alle slag. Dette er utfordringer som må tas på makroplanet, gjennom holdningsarbeid og i enkelte tilfeller lovgivning, så lenge ikke disse lovene begrenser alles frihet. Men min hyggelige ekspeditør i Brustad-bua velger jeg å tenke på som menneske, ikke muslim, og ikke kjønn. Kanskje fordi det stort sett er reaksjonære mennesker av alle denominasjoner som er sykelig opptatt av religion, kjønn og seksualitet.

Taxituren inn til sentrum av krigssonen, Grønland, foregår med en sjåfør som trolig er muslim. Mange taxisjåfører i Oslo er det, og han spiller arabisk musikk på radioen, men det kan for så vidt være Sigbjørn Nedlands multikulturelle musikkmagasin «Jungeltelegrafen», kringkastet fra NRK Sørlandet. Turen i den fabrikknye Mercedesen forløper i nøyaktig den behagelige tausheten taxiturer bør foregå, uansett sjåførens etnisitet.

Det er tid for et besøk hos frisøren, og her må jeg innrømme at mine egne fordommer kommer til overflaten. Det handler ikke om at jeg tror at innvandrerfrisørene er jihadister. Jeg har bare tenkt at de med sin halv-pris-av-Oslo City-politikk leverer slett arbeid. Jeg burde ha visst bedre, siden en del av kritikken mot Syria-flyktningene har handlet om at de unge mennene kommer hit med moteklipp. De er rett og slett for fine på håret, og dermed passer de ikke inn i flyktning-klisjeen.

Den iranske frisøren og jeg snakker selvsagt ikke om religion (ingen muslimer jeg har kontakt med snakker om religion), vi småprater om barndomsminner, mer spesifikt klassikeren å ringe på døra til fremmede mennesker og stikke av. Jeg vet ikke helt hvordan vi kommer inn på temaet, men praksisen er tydeligvis like utbredt i Teheran som på Grimsmyra. Min frisørs versjon av å «ringe på og stikke» beviser at Vesten er langt mer sofistikert enn det persiske riket. For mens han og barndomsvennene bare ringte på, stakk av og lo seg fillete, satte vi på Grim en søppelkasse på skrå opp mot døra, ringte på, løp bak snøfonna, lot offeret åpne døra slik at søppelet veltet inn i gangen (vi hadde selvsagt sjekket at det var en «innoverdør», som vi kalte det, og at søppelkassa var breddfull, helst av matavfall), og krydret angrepet med en skur av snøballer. «Shock and awe», som amerikanerne kaller det.

Etterpå snakker frisøren og jeg om barn med ADHD. Det er fordi jeg spør om han har familie, og iraneren skryter av at Norge har en mer sofistikert tilnærming til ADHD-barn enn Iran. Jeg er ingen ekspert på temaet, men siden han har barn som har fått behandling for tilstanden, aksepterer jeg at han er autoriteten på dette.

Fastlegen er neste stopp. Navnet Muhammed avslører at han høyst trolig er muslim, og det gjør også brosjyrene i venterommet: Vaksiner for pilgrimsreisende til Mekka, brosjyrer med fastereglementer under Ramadan som inneholder pragmatiske unntak for de som ikke bør faste: gravide, eldre, mennesker med relevante sykdommer, samt folk i spesielle, konsentrasjonskrevende yrker som brannmenn og kirurger.

Når jeg kommer inn på kontoret, tar fastlegen Muhammed opp både generelle og mer private småplager med en korrekt distanse som jeg ikke kan se er religiøst motivert. Han gir helt greie råd, verken bedre eller dårligere enn andre leger jeg har vært hos. Han er høflig og ikke påtrengende privat, men det er helt greit. Jeg har hørt at det ikke er så populært når den godlynte, sørlandske gynekologen sier til sin klient: «Æ så dæ på tv i går!». Det er sikkert godt ment, men ikke alle anledninger er like passende for gjenkjennende komplimenter.

Ved siden av musikk og litteratur, er kanskje mat den beste måten å definere sivilisasjon på, i det minste for matvrak. Krigssonen Oslo Øst er et paradis for gourmeter. Har du spist en perfekt shish tawook (kyllingspyd, bulgur-ris, pitabrød, salat, en slags tzatziki) eller mezah, vet du at Midtøsten er mer enn bomber og konflikt. På den palestinske stamrestauranten, hvor verten er blind på ett øye som følge av tortur, skjønner du at han må være en forholdsvis sekulær muslim, hvis ikke det nylig er gjort unntak i sharia-lovgivningen for hans «poison of choice»: skotsk whisky. Magedanserne på restauranten er dessuten iført det diametralt motsatte av burka. De viser såpass mye hud at norske menn blir pinlig berørt, faktisk mer enn de norske kvinnene som spiser der, virker det som, blikkene flakker. Og siden det betente burka-temaet kom opp: Dette er et plagg som rundt 50 kvinner i Norge går med. 50 mennesker, av fem millioner. Det bør vi likevel gjøre noe med, ingen kvinner skal måtte skjule seg av religiøse eller kulturelle årsaker. Men hvis dette er en invasjon, må den sies å være ganske beskjeden.

Ut i lyset

Det finnes et utall fordommer, også blant de av oss som lever i en villfarelse om at vi ikke har fordommer, for eksempel den usunne sammenblandingen av Israel-kritikk og antisemittisme. Og det finnes hat. Nettet flommer over av hat, og det er muslimer som er hovedobjektet. Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund og dermed den øverste lederen for norske jøder, er blant de mest aktive og tydelige anti-muslimhets-aktivistene i Norge. Det er selvsagt fordi han vet at i den samme stinkende pølen av forakt og fordommer, skjuler antisemittismen seg.

Så til min kjære, bekymrede mormor og mine kjære, sinte nettkrigere: Dette går bra. Jeg kommer til å overleve i Oslo. Vi kommer til å overleve i Norge, i Europa. Det handler bare om ikke å få helt panikk i møte med muslimer og folk i taxikøer. Vi må holde øye med islamister og deres dansepartnere – norske «patrioter» på vei til asylmottak med lighter og bensin – slik man i Kristiansand må holde øye med berusede kvinner med voldsom backhand. Men dette er unntak. De fleste er folk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

10 kommentarer på Rapport fra en krigssone

  1. AvatarJon Faller // 2015-12-23 kl 21:42 //

    Dette var da rørende naivt og bedårende kunnskapsløst. Og han kritiserer andre for å være ideologisk drevet?
    Det er noe som heter å misbruke sin intellektuelle kapasitet Erik Honore. Slå det opp.

    • Hvordan? Hva har du av førstehåndskunnskap å tilføre (altså ikke noe du har hørt av noen som har lest noe et sted på Internett)?
      Fortell nå hvordan man bruker sin intellektuelle kapasitet riktig.

      Det er trist å se hvor mange klisjéer som går igjen hos kommentarfeltheltene. Eneste som mangler er skrivefeil, caps lock og utropstegn i fleng.

    • AvatarPetter Antonsen // 2015-12-24 kl 03:35 //

      Værsåsnill, forklar hvordan 3å år med å jobbe ognfrekventere området gjør han kunnskapsløs om det. Han påpeker også faktiske problemer som kriminalitet, men som han påpeker så er det kriminelle mot kriminelle stort sett .

      Så skal det jo sies at hele innlegget er fortellinger om forfatters personlige opplevelder og ko klusjon på grunnlag av dette. Å kalle dette kunnskapsløst blir for sumt. Mener du virkelig du kjenner til forfatters liv bedre enn han selv, ellernsliter du barenmed at han skriver om muslimer uten å kage fiendebilder av dem?

    • Dette samsvarar med mi erfaring med å voksa opp i Groruddalen og å bu i Gamle Oslo. Kva har du å bidra med?

    • Bidra med faktiske argument, er du snill. Denne mannen har handfast kjennskap til området fordi han har budd der i mange, mange år. Det er ikkje perfekt (han er ingen sosiolog, antropolog, integreringsminister eller liknande), men det er så absolutt solid. Og så din tur: Opplys oss om korleis det er i dette området, og opplys òg kva for kjelder du har for dine påstandar. Først då kan me byrje å sjekke kva for eit verdsbilete som stemmer best.

      Oooooog set i gang!

      • AvatarJon Faller // 2015-12-28 kl 21:53 //

        Spørsmålet er berettiget Ahleen. Beklager at jeg bare dro konklusjonen uten å utdype. Men for det første er det er jul, og for det andre kan jeg ikke skrive den boka her. Men jeg oppfatter artikkelen som så massivt moralistisk tendensiøs at jeg klarte ikke la være å «protestere». Sorry.

  2. AvatarSteinar Hansen // 2015-12-29 kl 10:02 //

    Forskjellen på Oslo øst før og nå;
    Du kan ikke som kvinne gå alene hjem fra byn når der er mørkt….trist!

  3. AvatarPer Ivar Strømhylden // 2015-12-29 kl 18:20 //

    Jeg har bodd på Rommen i vel to år, og handlet på Haugenstua. Aldri, aldri har jeg opplevd noen form for forskjellsbehandling, verken fra betjeningene i de forskjellige butikker, eller av andre kunder. Men jeg har mange ganger følt meg ensom der.
    Og jeg er gift med en asiat.

  4. AvatarLars Olsen // 2015-12-30 kl 13:55 //

    Hmm… hvilken ideologisk agenda er det som ligger bak frykten for islam?

    Du åpner med å hevde det finnes en slik, men jeg kan ikke se begrunnelsen for påstanden.

    Selv frykter jeg islam. Det gjør jeg fordi jeg ser hvordan tilstanden er i land der islam rår. Der fengsles og piskes mennesker for å blogge mot islam. Jeg frykter også islam fordi jeg ser hvor mye konflikter det er mange steder der islam er utbredt.

    Den eneste ideologien bak min frykt er et ønske om å bevare menneskerettigheter og demokrati.

    PS! Jeg vet godt at som individer er muslimer som deg og meg. Det jeg frykter er hva som kan skjer når det blir for mange mennesker som tilhører en menneskefiendtlig og antidemokratisk ideologi. Da blir selv de moderate muslimene fanget.

Kommentarfeltet er lukket.