Men verst av alt er ensidigheten

Når Hege Storhaug tillater seg å velge fritt fra alt som kan relateres til islam, kan mye interessant, negativt – og skremmende – trekkes fram.

Petter Kjørstad
Om Petter Kjørstad (3 artikler)
Petter Kjørstad er bosatt i Trondheim. Han er oversetter og teknisk forfatter.

Islam. Den 11. landeplage, Hege Storhaug, Kolofon forlag, 2016

I en debatt på Cosmopolite 8. desember, som Morgenbladet streamet fra, svarte Storhaug følgende på spørsmålet om hvorfor de store avisene har vist så liten interesse:

«Jeg tror boka er så god at de ikke vil anmelde den.»

Jeg har lest boka og synes det er en del å kommentere. Ikke minst kan det være greit å få fram noen nyanser. Dette blir mer enn en vanlig anmeldelse.

Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø …. I hele Egypt skal det lyde et skrik så høyt at det aldri har vært maken til det før og heller ikke skal bli det siden.

Den tiende landeplagen, slik den er beskrevet i 2. Mosebok i Bibelen, er Guds massedrap på egyptiske barn. Nå er en ny landeplage sluppet løs, ifølge Storhaug. Allerede i forordet fastslår hun at vi står midt i den tredje jihad. For å bidra med ammunisjon til sivilisasjonskampen installerer hun seg i en leilighet i Marbella. Herfra kan hun se både Gibraltar, «der de muslimske hærene for første gang tok med seg islam inn i Europa, i år 711», og Afrika, «tungt dominert av islam». Da ligger alt optimalt til rette for å uttale seg om temaet, mener hun.

Mens hun er i Marbella, skjer terrorangrepet mot Charlie Hebdo. «Europa fikk sitt kulturelle 9/11. 7/1 er vår nye tidsregning», slår hun fast (datoene må leses med litt godvilje). Storhaug definerer Charlie Hebdo som «kjernen av Europas tradisjon for fornuft og faktabasert kritikk». Hadde Storhaug skrevet det om hun selv regelmessig hadde blitt utsatt for deres beske satire, slik yndlingsofferet Marine Le Pen blir? Jeg tviler.

At bokas tittel knytter an til vår jødisk-kristne guds terror mot egypterne gir forresten et ganske paradoksalt utgangspunkt for et anklageskrift om vold og umoral i islam.

Europas tapte territorier
Før Storhaug begynner på rapporten fra sitt besøk i «den tapte byen» Marseille må vi settes i rett stemning. Vi henvises til «Les Quartiers les plus chauds de France» på YouTube, en bildeserie i svart-hvitt av 30 stort sett ganske grimme blokkområder – av og til med graffiti, bilvrak eller folk med hettegensere i forgrunnen. Den ledsages av et monotont og dystert lydspor som muligens er ment å virke suggererende. Regissørene har tillatt seg å legge til effekter som maskingeværsalver, sirener og «kulehull». I flere tilfeller viser gravemaskiner i forgrunnen eller bannere med teksten «demolition» at de avbildede bygningene er i ferd med å bli revet. I hvilken grad det bor eller har bodd muslimer i disse bygningene, får vi ikke vite, og bare to av drabantbyene som vises, er i Marseille – som skulle være tema for kapitlet.

På slutten av enkelte av andre YouTube-videoer det lenkes til, finner vi navnene til nettsider av kontrajihad-typen, blant annet Gates of Vienna og vladtepesblog.com (hvor det første man får øye på, er lenker til essay av Fjordman). En annen av Storhaugs YouTube-kilder, fra TV-evangelisten Pat Robertsons Christian Broadcasting Network (CBS), er den rene reklamevideoen for de franske nasjonalistbevegelsene Bloc Identitaire og Riposte laïque.

Videre siteres boka «La France Orange Mécanique», av Laurent Obertone. Ifølge anmeldelsene, for eksempel her og her (på fransk), er boka preget av pseudovitenskapelig rasisme og manipulerende bruk av statistikk. Boka har dessuten en åpenbar logisk brist: Kildene Obertone har brukt for å beskrive den innvandrerkriminaliteten han mener franske myndigheter dekker over, er statistikk og nettaviser som er tilgjengelige for alle med nettilgang.

Storhaug støtter seg også på et par offentlige rapporter. Det er litt vanskelig å bli klok på hva de egentlig sier, siden vi nesten bare får servert korte, løsrevne (og selektivt utplukkede?) brokker – avbrutt av Storhaugs subjektive innskudd.

Etter ni sider med kondisjonering mener Storhaug vi er modne for hennes egen beretning. «Det starter med en gang», forkynner hun. Hva starter? Jo, hun blir tilbudt narkotika av en gutt «av nordafrikansk opprinnelse». Hun definerer ham som muslimsk og trekker den slutningen at han forsørger hele familien ved å lange dop.

Så går turen til en bakgate i sentrum hvor hun finner «umodernisert kultur og økonomi tilhørende den islamdominerte verden». Hva gjør folk her? Jo, de er gravide og har arabisk utseende, drikker te og kaffe på en bar mens de er av arabisk, nordafrikansk og kurdisk opphav, og ser ut som om de er hentet ut av den kurdiske landsbygda i indre Tyrkia og har på seg fez – til tross for at dette hodeplagget ble forbudt av Kemal Atatürk på 20-tallet. Og så selger de billige sko, sjampo-flasker med arabiske skrifttegn og pizza til halv pris. Det siste er kanskje mer et tegn på «italisering» enn islamisering. Vel, OK, i denne gatestubben blir hun også tilbudt narkotika – åtte ganger. Men skyldes dette islam?

Etter denne «uskyldige oppvarmingen», samt et kulturelt lynkurs av en lett fordomsfull hotellresepsjonist, er det hardcore feltarbeid ute i «les banlieus» – hvor selv franskmenn knapt våger å sette sin fot, ifølge ovennevnte Obertone. Å iføre seg hijab er «i aller høyeste grad» nødvendig, får vi vite, siden Storhaug «både er kvinne og tilhører den hvite rasen». Hun må bli «som en av deres egne», forteller hun.

Fra lang avstand (hun tør ikke gå nær blokkene siden hotellresepsjonisten har fortalt at de innfødte pleier å kaste toaletter og vaskeservanter ut fra balkongene) får hun med seg at tre unge menn «av arabisk eller nordafrikansk opphav», som står på et hjørne, røyker «hjemmelagde sigaretter» og at sedler bytter hender. Er det hasjrøyking, og er det i tilfelle islamsk hasjrøyking? Tja… to menn som ser enda mer islamske ut, bryter opp tablået med gestikulering og formaninger. Hva er konklusjonen om muslimers forhold til salg og bruk av narkotika? At gode muslimer prøver å holde ungdommen unna svineriet? Underbygger dette påstanden om at islam er en landeplage?

Halvannen times avstandsobservasjon får klare seg. På tilbakeveien ser hun flere av «disse ‘skjeggene’ som typisk oppsøkte tilfeldige unge menn på gaten» og trekker den konklusjonen at de må «være misjonerende islamagenter blant unge marginaliserte og fremmedgjorte sjeler». Hun forklarer ikke nærmere hva en «islamagent» er eller hvordan hun kan vite at de unge mennene er tilfeldige. Storhaug overmannes av vemod «på vegne av barna, ungdommen og kvinnene».

I en lunsjbar observerer Storhaug en «klassisk somalier» og får henne etter hvert på tomannshånd. Noen av spørsmålene Storhaug stiller, er litt ledende, men tross alt er dette noe av det mer interessante i boka, fordi vi kommer litt under huden på et innvandrermiljø. På den andre siden er jeg ikke sikker på at somalieren med den «spretne rumpa» ville ha vært så åpenhjertig om hun visste at intervjuet skulle brukes i en bok som framstiller islam som en landeplage. Vi vet heller ikke hvor mange Storhaug egentlig snakket med for å få en brukbar historie. Den siste utflukten i Marseille går til en moské. Den viktigste observasjonen der, er en kvinne med niqab (som Frankrike har forbudt).

Storhaug er ganske opptatt av å sortere folk etter hudfarge og antatt geografisk opprinnelse, og hun leser vel mye inn i det hun ser. Hvis antatt muslimske menn sitter på en kafé, framstilles det som suspekt, men hvis de samme glimrer med sitt fravær i det hun ser på som deres naturlige habitat, ute i drabantbyen, framstilles det også som suspekt. Det kan riktignok tyde på at mennene er på jobb, mener hun, men like gjerne at de «ligger og sover etter kvelden[s] og nattens narkotikahandel og andre lysskye foretak». Fravær av muslimsk utseende kvinner forklares med at de holder seg «hjemme over grytene og huslige sysler». Hva om kvinnene er på jobb, eller at fraværet skyldes at mange av blokkleilighetene står tomme?

Til Malmö, «det nordiske Marseille», har Storhaug dratt for å møte blant annet en kvinne «som er fullstendig desillusjonert over utviklingen i byen sin». Storhaug kunne altså føle seg trygg på at intervjuobjektet ville fortelle det hun ville høre. Som i Marseille-kapitlet fyller Storhaug på med assortert informasjon som setter innvandrere og muslimer i et dårlig lys, men som har lite å gjøre med byen hun besøker og tidspunktet hun besøker den på. En NRK-reportasje fra 2009 som det lenkes til, sier en del om enkelthendelser og den generelle situasjonen på det tidspunktet, men dokumenterer ikke at det som beskrives, er en permanent situasjon. Er det fortsatt et problem med stein som blir kastet fra bruer? Det får vi ikke vite. Kan sprengning av håndgranater knyttes til innvandrere fra muslimske land eller peker de mot kriminelle med røtter i Jugoslavia? Når det gjelder de stadig gjentatte påstandene fra HRS om at Sverige ligger i verdenstoppen i antall anmeldte voldtekter, henviser jeg til Gunnar Tjomlids bloggpost «HRS misbruker voldtektstall».

Krigsmetaforer («tapte områder», «krigen har nådd våre svenske naboer», «den svenske offentligheten har brutt sammen», «et islam som er i kamp med vår sivilisasjon», «en villet kulturell kapitulasjon» osv.) i nesten annethvert avsnitt understreker Storhaugs dystopiske syn. Beskrivelsene fra Malmö sier en del om et område som, siden «Den store nordiske MC-krigen» på 80-tallet, har vært et narkoknutepunkt med et beryktet kriminelt miljø. Manglende tillit
mellom etniske svensker og grupper med innvandrerbakgrunn (inkludert de rasistisk motiverte attentatene som Peter Mangs sto bak fra 2003 til 2010) inngår i dette bildet. Å peke på islam som omtrent den eneste forklaringen på problemene, blir for enkelt.

Storhaug tar to viktige forbehold hun skal ha kred for. Hun nevner at innvandrere fra Midtøsten opplever omtrent de samme integrasjonsproblemene enten de er muslimer eller kristne (men dette er ikke noe hun finner det verdt å undersøke videre: «Da denne boken handler om islam … er ikke innvandrede ortodokse kristne et tema.»). Hun trekker dessuten fram en kvinne fra Irak som sier at det er en selvfølge for muslimer i Midtøsten å kritisere radikale islamister. Annensteds framstiller HRS det som at IS har stor støtte i blant annet Irak.

London: Den «dysfunksjonelle bydelen» Storhaug beskriver som «Storbritannias islamske republikk», i alle fall en flik av den, er kjent for alle som har sett landemerkene Tower of London og Tower Bridge på nært hold. En stor del av innbyggerne i bydelen har bakgrunn fra Bangladesh, men området er vel å merke et av verdens mest heterogene, både kulturelt, religiøst og økonomisk. Her snakkes 300 språk, her finner du tilhengere av så godt som alle religioner og kirkesamfunn, her finner du «gentrifiserte» områder som er blant Londons hippeste (Storhaug nevner selv Brick Lane) – med mikrobryggerier, spennende etniske restauranter og markeder. Det som er mest iøynefallende, er selvfølgelig skyskraperbyen i Docklands, som huser hovedkvarterene til mange multinasjonale selskaper og noen av verdens best betalte toppledere og finansfolk. Bydelen har litt flere innbyggere enn Bergen og heter av historiske årsaker Tower Hamlets (i flertall!) – noe jeg synes Storhaug burde få med seg. Og ja, det har forekommet tilfeller av selvoppnevnt sharia-politi, men jeg leser også at dette er noe politiet og bydelen har slått ned på, og det er like lite representativt for britiske muslimer som pøbelen i English Defence League er representative for hvite engelskmenn. For øvrig er politisk kameraderi og valgfusk ikke noe typisk fenomen blant innvandrere fra muslimske land. Det som er mer typisk, er lav valgdeltakelse og underproporsjonal politisk innflytelse – altså det motsatte.

Storhaugs logiske lupe på islam
Da Frankrike stilte seg lunken til Bush II’s «crusade» mot Irak, slik at patriotiske amerikanere så seg nødt til å omdøpe «french fries» til «freedom fries», kastet en viss Bill French seg på bølgen og relanserte seg selv som islameksperten Bill Warner. Det er i stor grad denne herren, som er såpass obskur at han ikke finnes i Wikipedia, men så populær blant anti-islamister at han har fått en egen artikkel i Wikislam, Storhaug støtter seg på når hun setter islam under sin «logiske lupe». Etter å ha sett et av Warners YouTube-foredrag, «1400 Years of Jihad», er mitt inntrykk at han er en dilettant og manipulator med et ganske skrudd forhold til verden rundt seg. Følgende uttalelse fra det nevnte foredraget er ganske typisk for hans nesten militante islamhat: «The crusades were one of the few times the church put steel in its spine. And then we apologize for it!»

Storhaug tolker islams skrifter ut fra en kreativ regel: jo mer som er skrevet om et tema i islams skrifter, jo større rolle spiller det i praktiseringen av islam. For Bibelens vedkommende betyr det formodentlig at beskrivelsen av utryddelsen av amalekittene på Guds befaling i 1. Samuelsbok 15 (fra «Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn» og omtrent en side utover) er minst ti ganger viktigere for å leve som en god kristen enn Johannes 3,16, kjent som «Den lille bibel». Noe slikt er selvfølgelig absurd. De delene av Bibelen som kristendommen legger vekt på utgjør bare noen få prosent. Resten (inkludert for eksempel de heller obskure profetene Haggai og Habakkuk) er for spesielt interesserte. Jeg regner med at mye av det samme gjelder islams skrifter.

Etter først å ha knyttet feiringen av den muslimske høytiden id til «nedslaktningen» av jøder i Khaybar i 629 har Storhaug ombestemt seg og fått limt inn en lapp på side 105 (i alle fall i min utgave) hvor det står «Grunnet en redaksjonell svikt kom beklageligvis feil avsnitt inn i teksten her.» Under dette følger et nytt forsøk: Id knyttes nå i stedet til Slaget ved Badr i 624. Det skorter i hvert fall ikke på vilje til å knytte id til noe blodig. Jeg skulle gjerne ha hørt fra en islamkyndig om det faktisk er en sammenheng mellom feiringen av id og Slaget ved Badr, men uansett har det liten verdi som argument. Jødenes største høytid har som beskrevet i innledningen sammenheng med Guds «nedslakting» av egyptiske barn. Vi kristne feirer at Gud ofret sin enbårne sønn som syndebukk. Om en far som sto tiltalt for å ha torturert sin egen sønn til døde, hadde forklart det med at det var nødvendig for å hindre at alle verdens syndere skulle havne i helvete, ville det neppe gjøre noe fordelaktig inntrykk i en norsk rett.

Bibelen inneholder mer voldsbeskrivelser enn Koranen (den inneholder også ti ganger så mye tekst), og har definitivt også blitt brukt for å oppildne til og rettferdiggjøre vold. Under korstogene erklærte for eksempel pavene muslimene for amalekitter (ergo: som burde utryddes). Det samme forekom under religionskrigene fra 15- til 18-hundretallet. Og i lovene i Mosebøkene er det krav om steining for utroskap, avkapping av hender for en kvinne som tar «ballegrep» på en mann og dessuten noen ganske ekskluderende regler: «Den som har fått steinene knust eller det mannlige lem skåret opp, skal ikke ha adgang til Herrens menighet. Den som er født i blandet ekteskap, skal ikke ha adgang til Herrens menighet. Selv ikke etterkommerne i tiende ledd kan være med i menigheten.»

Storhaug fastslår at «det ikke fins bevis for at Muhammed overhodet har eksistert», men bruker likevel en stor del av boka på å kritisere Muhammeds gjerninger og uttalelser. Om vi forholder oss til at Muhammed kan være omtrent like mytisk som Harald Hårfagre, er alderen til Aisha da Muhammed første gang lå med henne, bare interessant i den grad den brukes som begrunnelse for å tillate lav ekteskapsalder i dag. Tror vi forresten på at «Noah fikk sønnene Sem, Ham og Jafet da han var 500 år» – som det står skrevet? Og blir kristendommen en dårligere religion og kristne dårligere mennesker fordi det står i Bibelen at Abraham giftet seg med halvsøsteren sin og at døtrene til Lot begikk sovevoldtekt av faren?

Storhaug kaller Koranen «en selvmotsigende bok uten logisk oppbygning», og hevder at «vestlig enhetlig logikk» ikke ville ha tillatt dette. Problemet er at Bibelen, den viktigste boka i vestlig kultur, har grunnleggende logiske brister selv på sentrale teologiske områder som bare blind tro kan dekke over. Hvordan forklarer man begrepet treenighet logisk? Hvorfor sier Bibelen både at djevelen er en av Guds sønner og at Jesus er Guds enbårne sønn? Hvis Jesus er Guds sønn, hvorfor inneholder Bibelen da to (til og med innbyrdes avvikende) avstamningslinjer for Jesus (tilbake til henholdsvis Abraham og Adam) – noe som degraderer ham til lausunge og moren til en seksualforbryter som ifølge Guds egen lov fortjente å bli steinet til døde? Og hvis Jesus bare er ett aspekt av den samme treenige guddommen som Gud og Den hellige ånd (noe som er helt nødvendig for at det skal stemme at kristendommen er en monoteistisk religion), kunne Jesus da egentlig dø?

Muhammed var en «mislykket religiøs forkynner» som bare klarte å få med seg 150 tilhengere før han måtte flykte til Medina, mener Storhaug. Problemet med det argumentet er at Jesus, som til og med hadde det fortrinnet at han var guddommelig og kunne utføre populære undere som å gjøre vann til vin, bare klarte å få med seg 12 (hvorav én forrådte ham, én fornektet ham én tvilte på ham).

Ved hjelp av Bill Warner beregner Storhaug seg fram til at kristenhetens korstog, inkvisisjon og heksebrenning krevde totalt 260–270.000 ofre mens «de «vannvittige [sic] nedslaktningene i islams historie av ikke-muslimer» anslås å ha krevd 270 millioner(!) ofre. Det er vel flere enn den totale befolkningen i hele islams utbredelsesområde fram til 1700–1800-tallet. Bagateller som f.eks. erobringen og tvangskristningen av Amerika, som direkte og indirekte (gjennom spredning av sykdom) utslettet bortimot ni tideler av den amerikanske urbefolkningen, finner hun ikke grunn til å nevne. Heller ikke slavehandel eller slaveri – så lenge det foregikk under kristne herrer.

Jeg kan ikke se at håndvask og fotvask innenfor islam er mer preget av overtro og hokus pokus enn tilsvarende ritualer i kristendommen. I tillegg har vi kristne magisk (symbolsk) kjøtt og blod. «Hokus pokus» kommer av «hoc est corpus» («dette er legemet»), det katolske prester sier under nattverden. Her i Norge tror vi selvfølgelig ikke på overtro – bortsett fra Snåsamannen og mediene i Åndenes makt … og kanskje en og annen engel … og homøopati … og ganding … og astrologi (med røtter fra Midt-Østen). Og julenissen, da.

Kinder og küche
Under denne overskriften tar Storhaug for seg islams kvinnesyn. Paradoksalt nok henspiller den på et tysk ordtak som definerer «Kinder, Küche, Kirche» (barn, kjøkken og kirke) som kvinnens prioriteter i livet – helt i tråd med Luthers utsagn om at «naturen har gitt kvinnen brede hofter og stor bak – og derved gitt til kjenne at hun skal sitte og passe sitt hus», men dette er ikke akkurat et argument for kvinnens frie stilling i kristen, (nord)europeisk kultur.

Så vidt jeg forstår, er islams regler om menstruasjon i forbindelse med skilsmisse til for at en mann ikke skal kunne skille seg fra en kvinne mens hun er gravid med hans barn. Det gir pedofile konnotasjoner at det finnes egne skilsmisseregler for en hustru som aldri har hatt menstruasjon, men Storhaug skylder å gjøre leseren oppmerksom på at gjennomsnittsalderen for første menstruasjon antakelig har sunket med fem år siden Muhammeds tid, og at enkelte kvinner på grunn av misdannelser eller sykdom aldri får menstruasjon. Selv om sistnevnte antakelig utgjør under én prosent, vil ufruktbarheten til disse kvinnene gjøre dem atskillig mer utsatt for å bli skilt. Dette kunne altså i seg selv være en grunn for regelen.

Muslimer vs. jøder
Siden islam er den yngste av de tre store abrahamittiske verdensreligionene, sier ikke jødiske og kristne skrifter noe om islam. På det tidspunktet da islam tok form, var derimot jødene de viktigste konkurrentene, og Koranen inneholder derfor en del negative utsagn om jødene. (Noe som kan sammenlignes med at Bibelen inneholder hundrevis av negative utsagn om, og beskrivelser av massakre mot, israelittenes konkurrenter og fiender, slik som amalekitter og filistere.) Om man vil «hitle» Koranen, kan man prøve seg med et Erasmus Montanus-argument à la «Mein Kampf inneholder jødehat, Koranen inneholder jødehat, ergo er Koranen nazistisk», men da hopper man bukk over at det finnes veldig mange andre kilder til og utslag av europeisk antisemittisme, inkludert Luther og jødeparagrafen i Norges Grunnlov – og selvfølgelig Hitler og nazismen. Det er dessuten enkelte som mener at den europeiske antisemittismen har sin rot i Det nye testamentet, spesielt Apostlenes gjerninger, hvor Stefanus sier til jødene: «Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den
rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham». Dette er også i tråd med forfatteren Halvor Tjønns syn, når han (slik Storhaug siterer) skriver at «Mens Jesus ble drept av fiendene sine, drepte Muhammed sine fiender.» Da er det jødene som får skylda.

Bruken av ord som «slakte» og «nedslakting» om drap begått av muslimer er useriøs. Storhaug skaper dessuten et ensidig inntrykk av at muslimene var aggressive og krigerske, mens jødene bare var fredelige handelsfolk. Hun utelater å nevne at også jødene begikk massakrer på religiøse motstandere (se Wikipedia og The Jewish Chronicle.)

Storhaug gir et ensidig bilde av islam som erobringsreligion. Hun utelater for eksempel at de tyrkiske og mongolske naborikene gikk over til islam uten at de noensinne ble erobret, og at spredningen av islam fortsatte under kristne, europeiske, militært overlegne koloniherrer. Og hvordan har kristendommen blitt utbredt – i Norge, Amerika og Afrika? Bare med fredelige midler? «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler», sa Jesus. Det er ikke bare et råd, det er det som blir kalt «misjonsbefalingen».

Storhaug terper på at islam (og spesielt miljøer rundt moskeene) hindrer assimilering og skaper parallellsamfunn (og har i tillegg lekt med tanken på å forby moskeer). Det er litt rart at hun ikke ser paradokset når hun siterer den den danske jøden Jeppe S.C. Juhl:

«Om få generasjoner vil de religiøse jøder være helt borte fra Europa. Og når de religiøse jøder forsvinner, så vil vi sekulære jøder … med økende hastighet miste vår jødiske identitet og assimileres bort. Uten de religiøse jøders tilstedeværelse kan vi sekulære nemlig aldri bevare en jødisk identitet.».

For jøder er det altså et problem at de sekulariseres og assimileres. For muslimer er det et problem at de ikke gjør det. Og hva mener Juhl om at jødene «er gisler i det umulige multikulturelle prosjektet»? Ville det gagne danske jøder om Danmark oppgav toleranse for andre kulturer?

Og for balansens skyld: At det ikke bare er muslimske befolkningsgrupper som har utfordringer med yrkesdeltakelse og integrasjon, er ultraortodokse jødiske parallellsamfunn i Israel og USA eksempler på, for eksempel Kiryas Joel i staten New York, som er USAs fattigste område. Det er også det området med desidert lavest gjennomsnittsalder og høyest befolkningsvekst.

Korstog og islamsk gullalder
Storhaug vil rehabilitere korstogene med den begrunnelsen at de var «et tilsvar på islams erobringer». Da skorter det på tidsperspektiv og logikk. Jerusalem ble erobret av muslimene i 638, mens de fleste nordeuropeere fortsatt var hedninger. Er det slik at nordeuropeerne likevel, bare i kraft av at de etter hvert ble kristne, fikk rett til å reise tre hundre mil for å «hevne seg» på innbyggerne i Jerusalem fem hundre år etter at byen ble erobret?

Allerede før de første korsfarerne begynte ferden mot Det Hellige Land, varmet de opp med å massakrere jøder langs Rhinen (noe som er blitt kalt «det første holocaust»). Var dette også et tilsvar til islams erobringer? Det fjerde og siste korstoget gikk fullstendig av skinnene: Korsfarerne angrep kristenhetens viktigste by, Konstantinopel, og massakrerte, voldtok og plyndret i tre dager. Det østromerske riket ble varig svekket. Veien ble lagt åpen for osmansk ekspansjon (det Storhaug kaller «den andre jihad»).

Siden Storhaug er inne på muslimske eksesser på den iberiske halvøya, kan det være på sin plass å trekke fram et eksempel fra atskillig nyere tid: Under den spanske borgerkrigen og de første årene av General Francos nasjonalkatolske/kristenfascistiske regime ble mellom 150 000 og 400 000 separatister, kommunister, sosialister, anarkister, ateister, protestanter og andre suspekte personer likvidert i den «hvite terroren» som velvillige katolske geistlige bidro til å legitimere ved å kalle utrenskningene et «nasjonalt korstog». Kirken fortsetter å dekke over overgrepene ved å nekte innsyn kirkens arkiver. Det har aldri vært gjennomført noe rettsoppgjør. De ansvarlige, inkludert Franco selv, hedres fortsatt med monumenter og gatenavn.

Det er påfallende hvor viktig det er for Storhaug å benekte den islamske verdens bidrag til vitenskap og kultur. Taliban og IS knuser pre-islamske kulturskatter. Storhaug (med Bill Warner på ryggen) går løs på alt etter Muhammed. Er det umulig for henne å unne folk fra muslimske land å føle stolthet over kulturen? Mener hun det er slik at hvis hun for eksempel innrømmer at muslimer gav oss kaffen, den destillerte alkoholen, Taj Mahal (anerkjent som en av verdens vakreste bygninger), janitsjarmusikken vi hører hver 17. mai, et rasjonelt posisjonstallsystem (som var en forutsetning for å kunne regne effektivt med renter, og dermed for kapitalismens framvekst i de norditalienske bystatene under renessansen) osv., tror Storhaug at argumentasjonsrekken hennes vil falle sammen, og at Norge vil bli oversvømt av muslimer?

Islam i Vesten
«Er vi innhentet av en 1400 år lang voldshistorie som nå også kan utspille seg i våre gater?», spør Storhaug innledningsvis, og prøver å gi svaret selv: «Det er dette som er varslet fra våre egne sikkerhetsmyndigheter, PST. I 2015 er det mer sannsynlig at vi rammes av terror enn at vi ikke gjør det, heter det fra PST.»

Situasjonen høsten 2015 er imidlertid at PST, til tross for den store flyktningstrømmen, har nedjustert trusselnivået, og at de har presisert at
de er minst like bekymret for terror fra høyreekstreme miljøer som fra islamistiske (se Klassekampen). Jeg vil ellers bemerke at når Storhaug skriver i forordet at «sivilisasjonskampen» vi nå angivelig står overfor er «den mest dramatiske siden 1930-tallet», peker hun på en svakhet ved konspirasjonsteoriene om en 1400 år gammel kamp mellom islam/Orienten og kristendommen/Vesten: De fleste, og blodigste, kampene vestlige land har utkjempet, er blitt utkjempet mellom kristne kulturer.

I en muslimsk bokhandel i London finner Storhaug en bok som beskriver det konservative islamske synet på «alle livets områder», og hun er opptatt av at Muhammed ikke syntes menn skulle gå med silke. Men reglene er uansett mindre detaljerte enn de ortodokse jøder forholder seg til (de kan for eksempel ikke trykke på knappene i en heis på sabbaten). I Bibelen slås det fast (i 5. Mosebok) at «Du skal ikke gå i klær som er vevd av blandet tråd, ull og lin sammen» og (min favoritt): «Du skal lage deg dusker i de fire hjørnene av kappen som du hyller deg i». Det synes jeg er ennå mer absurd detaljstyring, spesielt hvis overtredelser straffes som angitt litt lengre ut: «Hvis dere likevel ikke hører på meg, da … skal dere spise kjøttet av deres egne sønner og døtre». Og merk Jesu ord (ifølge Lukas 16,17) om at «Før skal himmel og jord forgå før en eneste tøddel i loven skal falle bort.»

Det refereres til rapporten «The Hijacking of British Islam» fra 2007, hvor det blant annet ble hevdet at én av fire steder som solgte islamsk litteratur, tilbød litteratur som fremmet islamsk separatisme og hat mot ikke-muslimer. Det kom imidlertid fram at kvitteringene som ble framlagt som bevis, hadde samme håndskrift selv om de angivelig skulle stamme fra forskjellige moskeer og at bokhandler det ble påstått hørte inn under moskeer, ikke hadde noe med moskeene å gjøre.

Rapporten «Islam on Campus. A Survey of UK Student Opinion» fra Centre for Social Cohesion», som Storhaug refererer til, har blitt sterkt kritisert (se «A Critique of the CSC «Islam on Campus» Report – FOSIS» og artikkelen «The myth of muslim support for terror», i Christian Science Monitor).

Storhaug tar sammenhengen mellom islam og opptøyer i Frankrike nærmest for gitt: «Det er det samme vi ser når opptøyer i en fransk forstad sprer seg til forsteder over hele landet. Det er stammen som står opp for felles sak for den muslimske nasjonen», skriver hun i kapittel 13. Engelsk Wikipedia skriver imidlertid følgende: «However, according to Pascal Mailhos, head of the French intelligence agency, radical Islamism had no influence over the 2005 civil unrest in France.»

Når det gjelder den omvendte rasismen og rettsløsheten som Marie-Neige Sardin, bokhandleren i den innvandrerdominerte Paris-forstaden Bourget, forteller om (i kapittel 1), antyder en bakgrunnssjekk at en av grunnene til at ingen er blitt dømt for ranene hun har anmeldt, er at forklaringene hennes ikke samsvarer med opptakene fra hennes egne sikkerhetskameraer. Hun har dessuten hevdet at nærmiljøet hennes nærmest er tømt for butikker. Google Maps gir et annet inntrykk. Butikken hennes ser ut til å ligge i samme bygning som en bank.

Storhaug siterer Audun Lysbakken på at «Islamister er like marginale som de høyreekstreme er i det kristne miljøet» og etterlyser dette kristne, høyreekstreme miljøet, altså om det fins? Vel, hun kan argumentere med at Behring Breivik ikke var en del av et miljø, men kommer ikke utenom at han underbygde terroren med kristen historie og symbolikk. Det er også enkelte profilerte og svært sosiale nettkrigere som bruker bilder av korsfarere i profilen eller til og med kaller seg «warrior for knights templar». Kjersti Margrethe Adelheid Gilje, som har bakgrunn både fra Norwegian Defence League (NDL), Stopp islamiseringen av Norge (Sian), KrF og Kristent Samlingsparti, og nå sitter i sentralstyret i Demokratene, har uttrykt støtte til Anders Behring Breivik. Boka som kanskje mest av alt fikk det høyreorienterte, kristenfundamentalistiske miljøet fram i lyset, var «22. juli-profetien», som ble anbefalt av en lang rekke kristenkonservative og solgte i flere tusen eksemplarer (se Vårt Land og Dagbladet). Merk følgende utsagn i Dagbladet: «[Å bli kalt kristenfundamentalist] er bare positivt. Det setter Kristus i sentrum – ikke mennesket, som i humanismen.»)

Storhaug kritiserer Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge for å ha sagt «vi må ikke vende ryggen til [jihadistene]». «Har vi noensinne hørt om dialog med nazister?», spør hun. Svaret er JA. Dialogarbeid ved hjelp av såkalte «forebyggingskontakter» utgjør en viktig del av regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Det er nettopp når personer med ekstreme holdninger skyves helt ut at faren er størst for at de tar i bruk voldelige virkemidler. Storhaug forteller selv at hun har hatt kontakt med en familie med tre radikaliserte søsken i Østfold? Var ikke det en dialog?

Angående påstander om radikalisering i moskeene, uttaler PST (ifølge Jon Hustad i denne interessante debatten i TV2): «Det er ingenting som tilsier at folk radikaliseres i moskeene. Det er ikke der fremmedkrigere rekrutteres (se også forskning.no).

Jeg mister troen på Storhaug når hun på de siste sidene dynger på med enda mer krigsmetaforer, snakker om å «avslutte den destruktive godheten», skremmer med «vold fra Medina-muslimer, antakelig i tospann med voldsvenstre», framstiller islam som en organisk kraft som på tvers av alle personlige og religiøse motsetninger, kontinenter og generasjoner styrer verdens muslimer mot et felles mål, og konkluderer med at «det er for sent å rydde opp på en god måte». Jeg tror ikke på at det finnes et muslimsk kollektiv som har blitt enige om å iverksette en første, andre og tredje jihad. Og jeg lurer litt på hva slags ikke-god opprydding Storhaug ser for seg.

For å sette Storhaugs krisemaksimering og svartsyn litt i perspektiv bør det gjøres oppmerksom på at terror som kan knyttes til islam, aldri har krevd dødsofre i Norge. Det nærmeste er attentatforsøket mot William Nygaard i 1993 samt episoden der en mann fra Algerie gikk amok med en brannøks på et fly under innflyging til Bodø i 2004. Det «voldsvenstre» som Storhaug stadig refererer til, har så vidt meg kjent (og vel og merke i Norge) aldri brukt skytevåpen eller sprengladninger – eller truet med det – for å prøve å oppnå politiske mål, med unntak av Lars Gules ferd med sprengstoff til Palestina. Politisk vold og terror i Norge kan nesten utelukkende knyttes til høyreekstremisme og innvandringsmotstand. Hvis vi ser på hele Vest-Europa, var det vanligere med terrorangrep på 70- og 80-tallet enn det er i dag. Året med flest terrorangrep var i 1979. Flest omkom på grunn av terror i 1988.

«Øre for morsmålet og flamme for fedrelandet»
Storhaug ville smi mens jernet er varmt og fryktet at et seriøst forlag ville bruke for lang tid på å bearbeide manuset. Hun har derfor benyttet selvpubliseringsforlaget Kolofon. Da gikk manuset rett i trykken – uberørt av forlagskonsulenter. «Det er umulig for meg på nåværende tidspunkt å kunne svare et ja eller nei på om valget var smart», skrev hun på HRS’ nettside. Jeg har noen innspill til evalueringsmøtet.

Jeg leser følgende på den siste siden i boka:

«For Grundtvig kan alle, uansett rase eller opphav, bli en fullverdig del av det danske folket hvis man selv ønsker det og ‘har øre for morsmålet og flamme for fedrelandet’.

Grundtvigs grunntanke er for meg kjernen i hva som burde vært selve drevet i Norges og Europas innvandringspolitikken fra dag en.»

Boka har anslagsvis 2000 skrivefeil og et språk som til tider minner om kebab-norsk. Hvis det er en forutsetning for å være et fullverdig medlem av det nasjonale fellesskapet å ha øre for morsmålet … hvor sender vi forfattere og forlag som ikke har det?

Storhaug angir to steder at «Forlaget er informert om …[en kildes identitet eller hva en hendelse dreier seg om]». Vil et selvpubliseringsforlag som ikke tar noe som helst ansvar for innholdet, kunne svare på spørsmål fra f.eks. en gravejournalist?

Kildene i boka er i stor grad et slags «Hvem er hvem innenfor ‘counter jihad’-boblen». Her finner vi bl.a. avpixlat.se, Bat Ye’or (som Storhaug i debatten på Cosmopolite hevdet hun ikke har lest noe av), Centre for Social Cohesion, Soeren Kern, Den Korte Avis (beskrevet slik av nestformann Lars Werge i Dansk Journalistforbund), Nicolai Sennels (se nedenfor), Robert Spencer, The First Post, The Spectator osv. Og Fjordman lurer i bakgrunnen. Det er forresten påfallende hvor opptatt anti-islamske (eller -fiendtlige) lobbyorganisasjoner og tenketanker er av å velge seg tillitvekkende navn som tilslører det enøyde fokuset på islam.

Storhaug trekker inn en meningsmåling som ble utført av ICM Research i juli 2014 på oppdrag for russiske propagandakanalen Russia Today (dette var ikke en «EU-undersøkelse», som Storhaug skriver). Respondentene ble spurt om de hadde «et veldig positivt, ganske positivt, ganske negativt eller veldig negativt inntrykk av Den islamske staten i Irak og Levanten, også kjent som ISIS». Resultatene kan indikere at 27 prosent av franskmenn mellom 18 og 24 år har et positivt syn på IS, men kildedataene viser at antall respondenter i denne gruppen er for lavt til å kunne generaliseres til hele befolkningen (gruppene som svarte at de var «veldig positive til IS» og «ganske positive til IS» bestod av hhv. 2 og 24 personer). Også det totale resultatet (når det ikke er brutt ned på aldersgrupper og land) viser en usannsynlig høy andel som er positive til IS, men selv om det hadde vært sant at 16 prosent av franskmennene er positive til IS og bare 62 prosent er negative, kan jeg ikke se hvordan dette skulle tjene Storhaugs agenda. En samtidig undersøkelse viste at 85 % av befolkningen i Gaza er mot IS. Da må Storhaug forklare hvorfor sunnimuslimene i Gaza, som er blant dem som kunne ha mest felles interesser med IS, er mer negative til IS enn det franskmenn er – og implikasjonen ville bli at Frankrike ville bli atskillig tryggere med masseinnvandring av muslimer fra Gaza.

Storhaug prøver imidlertid å bruke meningsmålingen som belegg for «det nye massefenomenet med at unge vender seg mot demokratiet» og stiller seg helt og holdent bak en tolkning om at «dette er en form for avvisning av elitene» – en tolkning som selvfølgelig er helt i tråd med Russia Todays agenda: å diskreditere politiske myndigheter i EU-landene (noe de også gjør ved å gi positiv omtale til høyreradikale partier som blant annet Marin Le Pens Front national). Men hmmm … finnes det ikke et og annet tegn til «avvisning av elitene», politikerforakt og lignende også hos de ikke fullt så unge hos HRS? La oss ta en titt på hva slags kommentarer som postes og anbefales på hjemmesiden deres:

«Psykologen Nicolai Sennels», som Storhaug kaller ham, er tidligere leder av Pegida i Danmark. Han er to ganger sparket fra stillinger i København kommune for sine uttalelser, for eksempel: «Jeg kan ikke lide islam og alle som mener at islam bør have en plads i verden. … Obama er en af dem jeg ikke bryder mig om, og som jeg mener er blandt de mange, som burde rejse hjem, hvor han kommer fra.»

«Skulle vores civilisation bryde sammen under islamisk aggression – hjulpet af vores egen politiske korrekthed, fejghed, dovenskab – vil det eneste kendte sted med intelligent liv i dette univers være en mørk og ødelagt planet drivende gennem rummet, befolket af milliarder af hovedsagelig indavlede mennesker, der bor i total elendighed. Gjort til slaver af frihedshadende, dødselskende, brutalt sindsbedøvende sharia.»

En bok av Helle Merete Brix omtales som «den kritikerroste boken ‘Mod mørket. Det muslimske broderskab i Europa’». Det er riktig at boka har blitt rost – i Storhaugs egen anmeldelse på nettsiden til HRS. Den danske kvalitetsavisen Information skrev imidlertid følgende: «Bogen er ikke alene tendentiøs med et ofte vulgært sprogbrug, den er også præget af direkte fejl.», og avslutter med «Med Helle Merete Brix seneste bog er det vanskeligt at vurdere, hvor formørkelsen har bidt sig mest fast: er det hos Brix og hendes allierede? Eller er det blandt segmenter af muslimer i den europæiske kontekst, der på den ene eller anden vis bekender sig til politisk islam? Én ting er sikker: de kan ikke undvære hinanden, for de lever og næres af hinanden.». At HRS samarbeider tett med Brix, og dessuten sitter på rettigheter til boka slik at Storhaug er helt inhabil som anmelder, bør nevnes.

På side 330 har Storhaug mer eller mindre skrevet av et avsnitt fra en kronikk av den danske historieprofessoren Bent Jensen, uten å oppgi kilde. Men stemmer påstanden hennes/deres om at innvandringen til USA skjedde i så ordnede former? Denne fargerike beskrivelsen av overfarten med det første norske emigrantskipet, «Restauration», forteller om spritsmugling, fyll, dårlig sjømannskap og at båten ble tatt i arrest da den endelig nådde New York. Den var overlesset. Det var et ganske kronisk problem fram til slutten av 1800-tallet. Dødsraten på overfarten lå på rundt 2 prosent for norske utvandrere (dvs.
dobbelt så høyt som for flyktningene som i dag krysser Middelhavet fra Nord-Afrika til Hellas og Italia). Om bord på «likkisteskipene» (i noen tilfeller gamle slaveskip) som fraktet irer over Atlanteren under Den store hungersnøden, var tilstandene imidlertid langt verre (opp mot 30 prosent døde underveis). Det er nok av historier om kyniske, pengegriske bakmenn også.

Soeren Kern publiserer månedlige lister med «nyheter» som kan knyttes til innvandrere og/eller muslimer i europeiske land – svært ensidig, tendensiøst vinklet og overdrevet til det ugjenkjennelige. HRS viser dårlig dømmekraft når de stadig gjengir oppgulpet hans ukritisk.

Det er en kilde Storhaug bruker for å dokumentere situasjonen i Frankrike, som jeg har spart til slutt. Storhaug introduserer en YouTube-video med å si: «På andre opptak ser man hvordan det foregår når politiet, omringet av voldelige ungdomsgrupper, må bruke skytevåpen for å komme seg helskinnet ut av områder. Det levnes lite tvil om hvem som har makten.»

En kildesjekk viser at dette stammer fra et samfunnskritisk prosjekt utført av en gruppe som kaller seg Kourtrajme. Noen har klippet ut én scene i filmen – uten å forklare sammenhengen den inngår i – og lagt ut klippet på YouTube som om det var autentisk.

Her ser vi litt av problemet innenfor de tette nettverkene av anti-islamister og «anti-jihadister». De lever i stor grad i en boble der de tar sitater, bilder og filmklipp ut av sammenheng, framstiller dem på en måte som passer med ofte forutinntatte holdninger, og deler og resirkulerer i det uendelige. Det gjør at det kan være vanskelig å komme til bunns i hvor informasjon og bilder/filmklipp kommer fra, for å vurdere etterretteligheten. Det har også som konsekvens at de ofte lurer hverandre og diskrediterer seg. På side 330 skriver Storhaug om at hun vil «realitetsorientere leseren i hvor langt jeg mener utviklingen har fått gå i negativ retning». Å presentere en spillefilm om et gjengmiljø som dokumentasjon er en tvilsom form for realitetsorientering!

Vestens og Storhaugs ydmyke kultur
Storhaug får aldri sagt noe om hvilken innsikt utsikten til Afrika ga henne. Det kan ha vært for disig…

Marseille, Malmö og Tower Hamlets er åpenbart satt opp som skremmebilder på hvor Norge er på vei, men Storhaugs egne observasjoner fra disse stedene er overflatiske, alle hun snakker med er anonyme og beskrivelsene er basert nesten like mye på amerikanske kontrajihadistiske kilder som på selvstendig informasjonsinnhenting. Det er en mangel ved «researchen» hennes at hun ikke har snakket med journalister, sosialmyndigheter, innvandrerorganisasjoner, lokalpolitikere, forskere, politiet e.l. Det er også tydelig at det er mye annet enn islam som ligger bak det negative Storhaug trekker fram. For å unngå å virke ensidig burde hun ha gått mer inn på dette.

Jeg har lært mye om islam av å lese Storhaugs bok – men antakelig mer ved å studere andre kilder parallelt. Islams skrifter er preget av sin tid, innholdsmessig og moralsk kan de sammenlignes med både Det gamle testamentet, Snorres kongesagaer og Machiavellis «Fyrsten». Det er mye som ikke er i tråd med moderne (vestlige) ideer om menneskerettigheter og likestilling. Det er imidlertid ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Som med Bibelen kommer det helt an på hvilke deler av den som vektlegges, hvordan de tolkes, og ikke minst hvor strengt religionen etterleves av tilhengerne. Det er betydelige utfordringer der, men jeg er langt mindre pessimistisk enn Storhaug.

Til Finansavisen 5. desember sa Storhaug: «Det er så mange som sauser sammen muslimer i en gryte, men jeg er krystallklar på å skille.» Det er ikke det inntrykket jeg får. Hvem er egentlig de «frihetsorienterte muslimene» som finner nåde hos Storhaug? Jeg får inntrykk av at det stort sett begrenser seg til Storhaugs egne (anonyme) muslimske venner. For disse er det til og med greit å være lykkejegere som migrerer til Vesten og henter ektefelle i hjemlandet.

Storhaug skriver mye om at den «åpne, frie, søkende og kritiske fornuften» som et grunnleggende trekk ved europeisk kultur, men jeg synes ikke den er spesielt mye til stede i boka. Enkelte av kildene og referansene hun benytter seg av er åpenbart manipulerende.

«Mens Vesten er preget av en indrestyrt ydmyk skyldkultur, der vi gransker årsakene til egen utilstrekkelighet ved å gå oss selv i sømmene», er det i islamsk kultur en mangel på selvransakelse, skriver Storhaug, og fortsetter med å hevde at islamsk kultur er en «klanderkultur». «Feil og mangler er forårsaket av ytrestyrte forhold. Det er alltid de andres skyld.» Det slår meg at dette er kritikk som også kan rettes mot Storhaug.

Jeg finner en god del av boka lite relevant for debatten om islam og innvandring. Storhaug går ikke inn på hva vi bør gjøre for å bekjempe IS, hvordan vi bør hjelpe flyktninger fra Midtøsten (utover å holde dem ute fra Europa og bygge flyktningleirer i Midtøsten og Afrika) eller hvorfor nordmenn med ikke-muslimsk bakgrunn blir jihadister i Syria (at de bare er svake, lettpåvirkelige sjeler som blir lurt av Profetens Ummah, er ikke tilstrekkelig). Storhaug går heller ikke inn på mekanismene som gjør at islamsk og fremmedfiendtlig/nasjonalistisk/høyreradikal ekstremisme forsterker hverandre, såkalt «kumulativ ekstremisme».

Det er påfallende at Storhaug isolerer seg så mye som hun gjør innenfor den populistiske anti-islamske leiren og ikke vil forholde seg til forskning på området og norske myndigheters antiterrorarbeid, for eksempel ved å trekke inn Øyvind Strømmen, Olav Elgvin eller Tore Bjørgo. Enkelte ting hun skriver er rent vås og skaper skepsis til innholdet generelt (spesielt påstandene om islams 270 millioner ofre og forsvaret av korstogene). I stedet for å prøve å lage en katalog over alt som er galt med islam siden Muhammed, kunne Storhaug ha konsentrert seg om ny kunnskap som er relevant for norske forhold og vært mer kildekritisk og selvkritisk. Avhengigheten av engelskspråklige kilder og hastverket med å få boka på markedet har som konsekvens at boka er skjemmet av feil og dårlig språk.

De som allerede er svært negative til islam og innvandring, vil nok mene at «Islam – Den 11. landeplage» er en nyttig argumentsamling. Som debattbok er den for ensidig og for lite gjennomarbeidet. Den er mer egnet til å skape debatt om Hege Storhaug enn om islam.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.