Jeg husker varmen fra i høst. Kjærligheten og omsorgen vi viste da vi gikk sammen og donerte våre klær, vår tid og våre penger for å hjelpe alle disse som i dag er på flukt. Jeg husker stoltheten og gleden jeg følte over oss. Over hvem vi var og hva vi gjorde. Vi ville hjelpe. Vi ville ikke la dem drukne, fryse og dø. Vi ville hjelpe og vi hjalp. Vi var våkne. Vi var bråvåkne. Og vi reddet menneskeliv.
Vi må tenke på oss selv først
Så slo vinterkulden og mørket inn. Hardt. Hardere enn noen gang tidligere. Over natten gikk flyktningene fra å være mennesker vi måtte hjelpe til å bli kravstore lykkejegere som ville ruinere oss. Omsorgen og menneskeligheten var borte. Vi gråt ikke lengre over druknede barn på flukt. Nå jublet vi over en ung gutt som druknet, vi hengte ut en annen fordi han kjøpte kneippbrød til sine venner og vi hevdet hardnakket at et system som er så nøkternt at et lite barn dør fordi man mener paracet og hostesaft er nok pleie når et flyktningbarn er sykt, er forsvarlig. Nærmest luksuriøst. Det er viktig å fastsette fra dag én at de ikke er kommet til et godhetstyranni, at vi ikke er naive, men strenge og ansvarlige. At vi bedriver en ansvarlig flyktningpolitikk.
Derfor sender vi nå syklende flyktningbarn tilbake på sykkel over grensen til Russland… i minus 17. De er lykkejegere. Vi er ansvarlige. Det er oss eller dem. Vi må ta vare på våre egne.
Flyktninger er mennesker som oss
Og de har rett. Ikke alle som kommer hit har krav på beskyttelse. Det finnes mennesker som utnytter systemet. Det har det alltid gjort. Noen av dem er forresten blant de fineste menneskene jeg har møtt. Andre ikke. Man blir ikke god eller ond av å ha en asylsøknad som blir avslått eller innvilget, eller av å legge ut på flukt. Akkurat som med resten av oss så finnes det hederlige, vakre mennesker blant de som søker asyl her og det finnes de som ikke har gode hensikter. De som ikke ønsker oss bare godt. Flyktninger er ikke bedre mennesker enn oss.
De første 20 årene av mitt liv levde jeg i et samfunn hvor det etnisk norske ikke bare var dominerende, det var alt min verden bestod av. Det var ingen andre. Ingen fremmede som truet oss. Ikke engang en åpen homofil fantes det i samfunnet jeg vokste opp i. Men samfunnet jeg vokste opp i var langt fra idyllisk av den grunn. Det homogene samfunnet jeg vokste opp i hadde gode og vonde sider. Mennesker som gjorde godt og mennesker som gjorde skade. Mennesker som løftet meg opp og mennesker som ga meg dype, dype sår.
De største røverne, de vakreste menneskene
De neste 20 årene har jeg levd midt imellom, både privat og profesjonelt. Jeg har levd med en fot i det tradisjonelle norske og den andre godt plassert midt i alt dette andre. Det har vært lærerikt og det har gjort meg trygg på min egen norskhet og ydmyk ovenfor møtet med visdommen, varmen og erfaringen mennesker fra andre kulturer også er bærere av. Jeg har møtt de største røverne og de vakreste, varmeste menneskene. Og de har kommet fra over alt og tilhørt all verdens religioner. Det er ikke din religion, din etnisitet eller dine papirer som avgjør hvem du er. Det er varmen, kjærligheten du bærer, eller ikke bærer, i hjertet ditt. Din evne til empati, din ansvarsfølelse, ditt mot, din latter…
Så enkelt, og så fryktelig vanskelig er det. Det har møtet med mennesker, kulturer og religioner lært meg. Det finnes kulturelle fellestrekk og identiteter og å kjenne til dem gjør at du ikke vet noe som helst om det enkelte mennesket som sitter foran deg.
Vi var like og ufattlig forskjellige
Når vi snakker om innvandrere så tyr vi til generaliseringer og forenklinger. Gruppetenkning. De er… ofte i sterk motsetning til hva vi er. Men dette er ikke enkelt. Dette har ikke et enkelt svar med to streker under. At det finnes polske nazister i Norge som er villige til å tenne på asylmottak betyr ikke at alle polakker i Norge er nazister eller vil være en trussel mot norske asylmottak. Like lite som at Anders Behring Breivik var etnisk norsk betyr at alle nordmenn er terrorister eller at det at det finnes muslimer som begår terror betyr at alle muslimer er potensielle terrorister. Jeg vet det. Jeg vokste opp i et samfunn hvor alle var like og likevel var de så ufattelig forskjellige.
Personlige møter åpner for nyanser
For en tid tilbake skrev muslimske Ann Elin Ayah Eilefsen en kronikk etter at hun hadde vært hos den kjente muslimskfiendtlige frisøren Merete Hodne og klippet håret. Møtet mellom de to medførte noen spennende refleksjoner hos Hodne som i etterkant har uttrykt at hun nå ser «nyanser» hos muslimer og at hun tar selvkritikk på å ha vært for kategorisk.
Denne uken fortalte Frank Jonny Nilsen historien om hvordan hans møte med enslige mindreårige asylsøkere fikk ham til å endre syn og angre på at han hadde vært delaktig i å spre hat og mistro mot disse unge menneskene. Det personlige møtet han hadde med menneskene han tidligere hadde snakket om og ikke med fikk ham til å endre mening og i ettertid har han arrangert både Nissemarsj og isfiske sammen med dem. Istedenfor å snakke om dem, om de andre, de fremmede, så snakker han nå med dem. De har blitt mennesker, med historier og liv som skal leves. Ungdommer med behov for omsorg.
Kraften i det personlige møtet mellom mennesker er enorm. Om vi skal møte flyktningkrisen, så trenger vi at flere på alle sider begynner å snakke mer MED og mindre OM hverandre. Vi må bli mennesker for hverandre. Vi må våge å bli mennesker for hverandre.
Inviter et medmenneske inn i varmen
Desember er mørketid. Det er også den tiden på året da vi tenner tusen julelys og hvor slekt og venner møtes til feiring og samvær. Det er en god tradisjon. En av våre beste. La oss i år også tenne lysene for alle de som nettopp har kommet hit. La oss invitere dem inn i varmen. La oss ikke snakke mer om dem, la oss heller begynne å snakke med dem. La oss ikke se på dem som en trussel mot de norske tradisjonene. La oss heller invitere dem inn til å bli kjent med dem. Til å bli kjent med oss. Vi er mer enn hatprat på internett. Når vi nå skal tenne våre lykter, la oss også inkludere alle de som ikke har en familie og et hjem her ennå. Jeg lover dere. Det er verdt det. Det finnes nokså mange fine mennesker der ute. Mange av dem er flyktninger. Ikke vær en av dem som sprer skepsis og hat på internett. Våg heller å være den som lar deg invitere inn og som våger å bli kjent.
Det er så mange fine mennesker som har kommet hit i år. Det er så mange fine mennesker som har vært her hele tiden. Jeg vet. Jeg er heldig nok til å kjenne begge.
