Piken med svovelstikkene på Haslemoen asylmottak

Illustrasjonsbilde hentet fra https://www.flickr.com/photos/folkehjelp/8184655884

Mitt håp er at min generasjon ikke blir husket for å være den som glemte den lille piken med svovelstikkene på Haslemoen asylmottak.

Fahad Abby
About Fahad Abby (1 Articles)
Fahad Abby vokste opp i Norge, men hadde foreldre som flyktet fra krigen i somalia. Han har de siste fire månedene jobbet natt og dag med flyktninger til Norge, uten å tjene en eneste krone.

La meg starte med å si at det er gresselig kaldt ute nå. Det snør, forhåpentligvis noen steder i Norge, og det begynner å bli mørke kvelder. Det er jo da også den siste måneden i året, like før julekvelden. I denne kulden og i dette mørket har jeg hørt om en liten fattig pike. Barhodet og med bare føtter ble hun båret gjennom Europas gater. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg den gangen da familien måtte rømme hjemmefra, men hva hjalp det? Jeg leste at det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden.  Den lille jenta mistet dem da hun ble båret over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte de aldri å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Utrendy å bry seg?

Etter at media har dekket fortellingen om flyktningkrisen, har et par spørsmål surret rundt i hodet mitt. Er det mulig at det kan bli for mye druknende flyktninger? Kan det bli for mye krig? Kan noe så viktig som flyktningkrisen bare passere ut av vår kollektive bevissthet?  Er det ikke lenger trendy å surfe på sympatibølgen?

Ekstremt vanskelig er det ikke å tenke seg til svarene. Likevel er det ingen opplagte svar i flyktningkrisen. Men det er ikke til å komme unna at den massive interessen og dugnadsånden som en gang hersket, nå virker noe dempet. Kommentarfeltene som en gang flommet over av støtteerklæringer til flyktningesaken, har nå gradvis skiftet form. Når sterke riddere og vakre jomfruer forsvinner fra eventyret, titter trollene fram. Vi får tenne et lys et lys for denne lille jord.

Det begynte nemlig en gang som små stikk. Som syrlige kommentarer. I fravær av ressurssterke, oppegående mennesker, har trollene vokst seg store. Horisonten i fortellingen om flyktningkrisen blir mørkere.

Høyrebølge over Europa

Riktig nok er det viktig å understreke at det frivillige arbeidet ikke har opphørt. Arbeidet for å gi en varm velkomst til krigsherjede sjeler vil ikke stoppe. Det vil alltid finnes ildsjeler som gir bort varm mat og drikke i dette kalde paradiset. Men det er likevel ikke nok. Vi vinner ikke kampen om Norge ved at våre få barmhjertige står på pinne for våre mange trengende. Suppe og buljong er ikke med på å integrere flyktninger. Hurtigløsninger som pizza og brus til sultende asylbarn får dem ikke til å føle seg velkomne i dette landet som bugner av velferd. Spesielt ikke når trollene titter frem.

Alle kan se at flyktningkrisen har ført med seg en høyrebølge, som sakte brer seg over Europa. Skepsis og mistro til politikernes handlekraft kan være noe av grunnene. Og dette med rette. Skepsis er sunt. Ingen er tjent med at flyktningkrisen blir dårlig håndtert. I hvert fall ikke flyktningene. Likevel må vi huske at en høyrebølge og skepsis til flyktningkrisen, ikke må omgjøres til å være en begynnelse på slutten av vår medfølelse. Det må være lov å være kritisk til politikernes håndtering av flyktningkrisen, uten at vi av den grunn er kritisk til at flyktningene i seg selv skal komme. Vi må bare være godt rustet til de kommer. Både fysisk og mentalt. Hvis vi ikke er godt nok forberedt på å ta imot flyktninger, kan vi risikere å gjøre mer skade enn nytte. Vi får tenne et lys for kjærlighet og tro.

Hostesaft og paracet

Se for eksempel til den ti måneder gamle flyktningjenta som døde på Haslemoen. Når jeg tenker meg om er det mulig at ikke mange har hørt om dette. Det kan være det har blitt for mye flyktningkrise. At dette ikke var nødvendig å skrive om. Den lille jenta var syk i to uker, men fikk bare hostesaft og paracet. Foreldrene spurte gjentatte ganger, men til ingen nytte. Jentas død er nok det klareste eksempelet på at manglende kunnskap og beredskap i verste fall kan føre til tap av menneskeliv. Men leger gjør feil. De må tilgis. Trollene derimot, de handler bevisst. Når takten på stygghetene deres øker, kan det være vanskelig å tenke at de skal tilgis.

Omtrent før jenta var kald, kunne en nemlig skimte i kommentarfeltene at dette var en seier for Norge. Jeg må innrømme at jeg ble helt matt. Det ble for nærme. Når jeg leser nyheter om barn som dør i fjerne land, kan det være vanskelig å relatere. Det betyr imidlertid ikke at jeg gir blaffen i dem. Men nå ble det rett og slett for nære. Her sitter et voksent menneske og ytrer at en jentes død er en seier for Norge, fordi hun visstnok ville vært en utgiftspost i fremtiden. Smak litt på ordene. Menneskeliv. Vurdert i penger. Et menneske fryder seg over en annens død. Takten på stygghetene i kommentarfeltet steg sammen med takten på hjertet mitt. Dette går ikke an. Hvem vet om denne vesle jenta kanskje kunne funnet kuren for kreft, eller lært bort den store og lille gangetabellen til små håpefulle når hun en gang selv vokste opp. Vi må kjempe imot dette hatet. Denne kalde umenneskeligheten. Vi må tenne et lys for alle som må sloss

Sammen mot hatet

Nå er det på tide at Norges unge generasjon tar til motmæle. Det er vi som skal ta over Norge etter våre eldre. Klarer vi ikke å stå opp mot de brune og mørke troll som gjemmer seg i Norges kriker og kroker, løper vi faren for at de skal få bestemme tonen i fremtidens meningsutveksling. Vi må ikke være så fryktelig redde for å engasjere oss. For å si ifra at dette var galt. Det nytter heller ikke å bare tenke at man vil handle mot urett. Man må gjøre. Intensjoner vinner ikke i kampen mot ord. Vi må tørre å sparke oppover, for å si ifra til politikerne at dette tolererer vi ikke. Vi må tørre å sparke sidelengs, og si ifra til våre medborgere at kynisme og menneskeforakt ikke er verdier nordmenn vil forenes med.

Jeg tror nemlig ikke på at kjendiser og nettaviser skal oute og henge ut nett-troll. Det er vi, folket, som må ta oppgjøret. Det nytter ikke at det store, etablerte Norge skal sparke nedover mot enkeltpersoner. Det nytter ikke at Sophie Elise drar med seg kamera og en kjæreste med sinneproblemer for å oppsøke et nett-troll. Det blir som å sparke ovenfra og ned. Sparkene treffer på steingrunn. Vi må derimot inn i hulene og krokene og fortelle at en ikke kan feire en jentes død. Vi må fortelle at å sette fyr på asylmottak ikke gjør Norge til et varmere sted.

Vi trenger modig motstand

Så enkelt er det naturligvis ikke. Og det er ingen som har lovet at denne kampen skal bli enkel heller. Det er nemlig mange som frykter at politisk eller humanitært engasjement i kommentarfelt eller i det virkelige liv er det samme som å slå beina under sin egen jobbsøknad eller sitt sosiale liv. Ingen vil jo stikke ut nakken for et krigsherjet folk som muligens aldri vil gi sin takk tilbake. Men det er nettopp det som skiller klinten fra hveten. Jeg håper bare at vi unge klarer å vise at vi virkelig bryr oss. At det å engasjere seg i politikk, medmenneskelighet og bistand ikke skal være flaut. At vi fortsetter å slå ring om de som er på flukt. Nå er i hvert fall alle minne lys tent. De er tent for henne. Mitt siste håp er at min generasjon ikke blir husket for å være den som glemte den lille piken med svovelstikkene på Haslemoen asylmottak.

Teksten opprinnelig publisert på Fahad Abby sin blogg

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*