Norge – en bremsekloss i Paris

Uke to av klimatoppmøtet er godt i gang. Verdens ledere diskuterer klimapolitikk, og Norge har valgt en forhandlingsstrategi som har gitt oss alle sivilsamfunnsorganisasjonene i Paris på nakken. Foto: Flickr.com/ UNclimatechange comité de Paris.

Uke to av klimatoppmøtet er godt i gang. Verdens ledere diskuterer klimapolitikk, og Norge har valgt en forhandlingsstrategi som har gitt oss alle sivilsamfunnsorganisasjonene i Paris på nakken.

Lage Nøst
Om Lage Nøst (2 artikler)
Lage Nøst er talsperson for Grønn Ungdom.

Det er tjueførste gang partene under FNs klimakonvensjon møtes for å forhandle om en global klimaavtale. Vi er to fra Grønn Ungdom som følger med fra inne på forhandlingsområdet.

Forrige uke bar preg av festtaler og store ord. Statslederne åpnet ballet. I sine appeller utviste de en beundringsverdig omsorg for jorda og framtidige generasjoner.

Selv forhenværende klimafornekter Vladimir Putin hadde stått opp på riktig side av klimasenga den morgenen. Han leder et land som har som mål å øke sine klimagassutslipp med noen-og-tretti prosent fra dagens nivå, men bedyret likevel at klimaendringer er “vår tids største utfordring.”

Les også: En transportpolitisk mobilisering mot klimaendringene.

Skyver drittjobben på andre land

Norge var ikke noe dårligere: Vi har ikke greid å kutte ett gram CO2 sammenlignet med 1990-nivå, men Erna Solberg framholdt likevel at vi “will do our share” og skal kutte 40 prosent innen 2030 sammen med EU.

Statsministeren unnlot dog å nevne at regjeringen helst vil gjøre det ved å betale for at andre land kutter utslipp, samtidig som Norge borer etter olje og gass stadig lenger nord i Arktis og planter trær for å “nøytralisere” utslippene fra fossilindustrien vår. Og hun unnlot å nevne at klimaforliket er i ferd med å havarere fordi regjering etter regjering ikke har levert på sine klimaforpliktelser.

Norge: Fossil of the day

Det er verdt å merke seg at regjeringens fanebærere er veldig opptatt av å påpeke at Norge er en “brobygger” og en “pådriver” for en klimaavtale i Paris. Det er åpenbart en prioritet for dem at det faktisk blir et dokument å signere på slutten av denne uken.

Faktisk er Norge så ivrige etter å kunne føre opp “hjalp til med å sikre klimaavtale” på merittlisten, at vi har valgt en forhandlingsstrategi som har gitt oss alle sivilsamfunnsorganisasjonene i Paris på nakken.

Den norske delegasjonen har fremmet et forslag om å fjerne henvisningen til menneskerettigheter i avtalens formålsparagraf, slik at det skal bli lettere for land som er mindre opptatt av den slags å skrive under. For det ble vi forleden tildelt prisen “Fossil of the day” av sivilsamfunnet.

Les også: Obamas falske klimaledelse.

Norge er en bremsekloss

Å ville ha en avtale, må ikke forveksles med å ha til hensikt faktisk å kutte utslipp og omstille til en bærekraftig økonomi. Det er ikke regjeringens politikk, og det er ikke det mandatet forhandlingsdelegasjonen vår har fått av politisk ledelse.

Norge er fremdeles en bremsekloss hva gjelder faktisk klimaomstilling. Hjemme på berget gjennomføres 23. konsesjonsrunde som planlagt, oljeindustrien subsidieres med over 20 milliarder i året, mantraet er fremdeles forbruksvekst og motorveier prioriteres fremdeles over jernbane, for å nevne noe.

Les også: Mosambiksrike vil ha mere kull, med de fattige dør av klimaendringene.

Polen mer klimavennlig enn Norge

Det går ikke upåaktet hen: Norge har nå dalt ned til trettisjetteplass på Germanwatch og CANs anerkjente rangering av lands klimainnsats. Til og med Polen – et land som brenner kull for å produsere over åttifem prosent av strømmen sin – har klatret forbi oss, og kapret trettiandreplassen vi hadde i fjor. Something’s gotta give!

Om den positive tonen fra statsledernes løfterike åpning holder helt til fredag, gjenstår å se. Forhandlerne som utgjorde den såkalte “ADP”-gruppen, som forrige uke rundet av fire år med forhandlinger om ny avtale og leverte fra seg tekstutkastet sitt til politikerne som skal konkludere, har greid å levere fra seg et mer konsist utkast enn tidligere.

Når klimaforhandlere er uenige om hva som skal stå i et dokument, setter de som regel de ulike alternativene opp mot hverandre i klammeparenteser i teksten. Når Putin holdt sin tale til klimatoppmøtet, var det over 1700 slike klammeparenteser i utkastet. Nå er det under 900.

Les også: Klimapolitikkens skurker og helter.

Hvem skal ta ansvaret?

Men byråkratene og diplomatene har ikke greid å nøste opp i de virkelig store stridsspørsmålene: Hvordan skal vi fordele ansvar for klimakrisa, egentlig? Har Kina like mye ansvar for å kutte utslipp som USA? Hvem skal betale? Kan utviklingsland som rammes av klimaendringer be om erstatning fra rike land som forårsaket dem? Kan et synkende Tuvalu saksøke Norge for de utallige oljefatene vi har tjent oss rike på å selge? Hva må land gjøre av klimatiltak før den nye avtalen trer i kraft i 2020? Hvor ofte skal landenes innmeldte klimamål opp til revurdering?

1,5 graders klimamål

Et spørsmål hvor det, interessant nok, ryktes at det er bevegelse blant partene, er spørsmålet om temperaturmål. Mange øystater er opptatte av at to grader global oppvarming vil bety at de synker i havet, og prøver derfor å få oppslutning om et 1,5-gradersmål.

Dette har massiv støtte i miljøbevegelsen. Store industriland som Tyskland og Frankrike har kastet seg på bølgen, og det er en reell mulighet for at temperaturmålet blir 1,5 grader eller “godt under” to grader.

Les også: Hvorfor Kirken driver klimakamp.

Forsiktig optimisme

Å håpe på en grei avtale er lov, men ikke noe jeg nødvendigvis tilråder.

Ja, avtaleutkastet som foreligger er betydelig kortere enn det var før kollapsen vi fikk i København i 2009. Men så lenge alle går rundt grøten i Paris, risikerer vi at alt går i vranglås når klammeparentesene på et punkt forsvinne.

Og hvis man forsøker seg på en løsning hvor avtalen blir så utvannet at alle kontroverser forsvinner, kan vi fort ende opp med en avtale som er verdiløs.

Ja, kanskje blir temperaturmålet mer ambisiøst enn i dag, men det bringer oss ikke egentlig noe nærmere faktiske utslippskutt. Selv i dag finnes det knapt realistiske utslippsscenarier som gir stor sannsynlighet for å innfri det eksisterende togradermålet.

Trolig er vi avhengige av negative utslipp. Et 1,5-gradersmål vil dog gjøre det vanskeligere for Norsk Olje og Gass å påstå at det er plass til alle Norges fossile brensler innenfor det globale karbonbudsjettet, men de kommer nok til å prøve likevel.

Les også: Isbjørnbestanden under hardt press fra klimaendringene.

Sundtoft, Solberg og Brende messer i vei

Ja, flere land enn noensinne har meldt inn klimamål (186 land har levert sine såkalte “INDCs”, intended nationally determined contributions), men selv om de holder det de har lovet, vil den globale oppvarmingen trolig overstige 3-4 grader.

Om vi får til et rammeverk som garanterer tilstrekkelig oppjustering av ambisjonene over tid, vil avgjøre om avtalen blir noe tess.

At oppjustering av landenes egeninnmeldte ambisjonsnivå er nøkkelen, synliggjør noe vesentlig: Det er ikke i Paris vi redder klima. Det gjør vi hjemme i Norge. I USA. I Costa Rica. I Sør-Afrika.

Det er nasjonenes bidrag som kutter utslipp, enten det er i form av bilaterale avtaler eller framsynt politikk initiert av parlamenter, storbyer eller i kommuner.

Sundtoft, Solberg og Brende kan messe i vei alt de makter om Norge som foregangsland og internasjonal klimahelt, men så lenge forretningsmodellen vår er å selge fossile brensler, vil vi forbli en bremsekloss.

Les også: Klimatoppmøtet i Paris vil mislykkes selv på sine egne deprimerende svake premisser.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.