Heltene er rektorene som ikke skrev under til støtte for sjefen i Utdanningsetaten

Foto: Ilmicrofono Oggiono

Rektorene i Osloskolen viser manglende forståelse for skolelederes offentlige rolle i et demokrati, mener pedagogikkprofessor. Han spør om Oslo har fått et styringssystem som dyrker lederkameraderi fremfor lojalitet til offentlig debatt og elever.

Nyhet
Om Nyhet (580 artikler)
Har du noen tips eller tilbakemelding å gi oss om denne nyheten, mail oss på [email protected]

Av Ingrid Kvamme Fredriksen

– Man forventer selvstendig dømmekraft og argumentasjon av ledere. Ikke kollektiv selvmedlidenhet og jakt på syndebukker. Heltene her er kritikerne. Heltene her er rektorene som ikke har skrevet under. Det hadde vært interessant med en kampanje fra hver enkelt av disse rektorene med tittelen: Derfor skrev jeg ikke under!

Professor ved Senter for utdanningsforskning ved Høgskolen i Bergen, Tom Are Trippestad, er ikke nådig i sin kritikk av de 140 rektorene som nylig skrev under et felles leserinnlegg til forsvar for sjefen, leder i Utdanningsetaten Astrid Søgnen.

Nå er han i Oslo for å trene barnehageledere i retorikk som skal gjøre dem kompetente til å delta i offentlig debatt – til barnas beste.

— Hva tenker du om at 140 rektorer i Oslo-skolen samlet avviser kritikken mot Astrid Søgnen og styringen av Oslo-skolen?

– Jeg ser det som et generelt symptom på problemene i sektorer som preges av målstyring. Vi har sett det i Bergen i varslersaken i politiet, og i Oslo etter 22. juli hvor overordnet ledelse benekter kritikk. Vi ser selvmedlidenhet når offentlig debatt fremviser at kritikkverdige forhold kan ha med ledelse, planer og styringsverktøy å gjøre og ikke bare ansatte. Det er dette vi også ser i skolen. Det er laget et styringssystem som handler om å fremdyrke lojalitet mot overordnede mål og å gjennomføre planer effektivt, sier Trippestad.

Offentlig debatt blir noe som hindrer måloppnåelse mener han. Indre demokrati i skolen er forstyrrende. Målstyring skaper ledere med  lojaliteten sin innad og oppover i systemet fremfor lojalitet utover mot førstelinjeleddet og feltets problematikker.

Lémenlogikk
At såpass mange ledere sammen forsvarer sjefen sin, er dypt ironisk, mener en lattermild Trippestad.

Professor i pedagogikk, Tom Are Trippestad.

Professor Tom Are Trippestad.

– Det at 140 ledere går sammen og skriver en slik kronikk er helt uvanlig. Hva er logikken? At ti tusen lemen ikke kan ta feil? Vanligvis i ledelsesteorien er flokkinstinktet noe som tilhører profesjoner og publikum og noe som ledere må overvinne med ekte lederskap. Her er det helt motsatt: Rektorene er blitt flokkdyrene og ledes til ansvar og debatt av selvstendige lektorer og foreldre.

Det har vært godt dokumentert at det er flere kritikkverdige forhold i Oslo-skolen som har med ledelse å gjøre. Hemmelige rektorkontrakter, overdrevne styringsparametre, øving til nasjonale prøver og kartleggingsprøver, påpeker Trippestad. I stedet for å ta ansvar, imøtekomme kritikken og endre praksis, flykter lederne inn i bøffelflokken og blir buffere mot at overordnet ledelse må ta ansvar.

Han mener man må spørre seg hvorfor det er journalister, foreldre og lærere som skal stå for den faglige kritikken, og spør hvorfor det ikke er rektorene som viser lederskap og kritiserer overordnet ledelse.

Nullvisjon for læringsvansker
Både VG, Klassekampen og Utdanningsforbundet har i år dokumentert at skoler i Oslo jukser på kartleggingsprøvene. Lærere har bekreftet det. Prøvene er egentlig ment for å bedre kunne fange opp og hjelpe barna som trenger ekstra oppfølging. I den ene saken påpeker Trippestad at det ble avslørt at en skole hadde som strategi at ingen av barna skal ha resultat under kritisk grense på kartleggingsprøver, altså at de hadde en nullvisjon for læringsvansker.

– Øving i kartleggingsprøver og nullvisjon om læringsvansker, er like dumt som en nullvisjon om sykdom for et sykehus og trening på urinprøvene for å nå målet. I helsesektoren ville ledelsen måtte gå og legen mistet bevilgningen.

Undervisningens etos
Undervisning har tre fundamentale aspekter ved seg, mener Trippestad. Den skal gi kunnskap, omsorg og moral eller samfunnsverdier.

– Når man lager systemer som ensidig fokuserer på kunnskapsoverføringen, svekker man undervisningens omsorgsdimensjon. Kartleggingsøvingen er eksempler på slike effekter. Man ignorerer svake elevers behov for å få fine kunnskapstall. Om man lager sammenligninger og belønningssystemer basert på elevenes resultater, blir barn et middel for lærernes og rektorenes prestisje og karriereveier.

Herfra er veien kort til å begynne å manipulere med tall, mener han.

– Ved å trikse med tallene bryter man også med undervisningens moralske dimensjon. Dette er et paradoks fordi skolene tross alt har som mål å lære elevene moralsk samfunnsånd. Disse trekkene ser man overalt i verden hvor man fokuserer for mye på belønninger, sammenligninger og resultatmåling i skolen. Det er vanskelige å stå i slike dilemmaer som rektor og lærer. Vi burde ikke hatt styringsmodeller for skolen som skaper slike dilemmaer.

– Hvorfor er rektorene så lojale? Krav og mye overstyring må jo nødvendigvis ramme dem selv også?

– Målstyringsmodellen som kom på 90-tallet la opp til en rektorrolle hvor rektorene skulle være tøffere arbeidsgivere som drev streng økonomistyring, var voktere og en forlenget arm av styringsverktøyene og læreplanene. Man fremdyrket et lederideal med lojalitet til økonomi, overordnede mål og visjoner. Målstyringssystemer vil derfor ha tendens til å velge mellomledere som er lydige mot mål eller lett lar seg styre.  Her får man fort et problem. Ledere som er flinke til å adlyde, er ikke nødvendigvis gode til å lede andre eller kritisere egne overordnede ledere. Lojalitet er lettest.  Rektorer som vil tale på lærere og elevers vegne vil komme i dilemma om disse bryter med overordnet strategi, planer eller politisk prestisje.

Robinson Crusoe-syndromet
Mange har reagert på innlegget til de 140 rektorene, blant annet har det nylig blitt møtt med et innlegg av 140 lærere i Aftenposten. Innlegget var anonymt, ettersom det ikke opplevdes som så lett å delta i den offentlige debatten for lærerne, som fryktet konsekvenser av å fremme kritikk offentlig. Hvordan tolker du denne reaksjonen?

– Målsstyringen på 90-tallet la ned det indre deltakerdemokratiet i skolen. Det gis ikke tilstrekkelig makt til en god indre kritikk i skolen. Planer og verktøy slipes ikke gode nok av kritikk og motforestillinger. Det er for lett å utvikle horisontfjerne planer og overdrive styringsverktøyene. Man får derfor ledere som sitter på øde planøyer uten å få et fremforhandlet kunnskapsgrunnlag for styringen. Så blir man helt rystet når folk både innenfor og utenfor skolen er kritiske offentlig. Planene har jo lederne laget, og de er rasjonelle, logiske og i tråd med målene!

Dermed tolker man i stedet kritikken og kritikerne som irrasjonelle, mener Trippestad. Han viser til filosofen Karl Poppers begrep om rasjonell irrasjonalisme.

– Det medfører at man som leder må styre mindre rasjonelle mennesker med irrasjonelle midler, slik som belønninger, straff eller som i dette tilfellet med frykt. En annen typisk reaksjon er å lete etter syndebukker. I kronikken karakteriserer rektorene siste års skarpe kritikk mot Oslo-skolen som «hets», og svarer enkelte navngitte kommentatorer med å spørre hva agendaen deres er. Flokkreaksjonen er en måte å signalisere makt og skape frykt. Dette må skape vanskelige forhold for å varsle og gå ut med offentlig kritikk som lærer og foreldre i Oslo.

– Du har tidligere kalt Oslo skolen «et neoliberalt forsøkslaboratorium» – hva mener du med det?

– Lederovertroen, rigiditeten i målstyringen, ansvarliggjøringsideologien, testregimet, de detaljerte sammenligningene og resultatstyringen er typiske trekk ved neoliberal styring over hele verden. Oslo er den skolen som mest konsekvent og sammenfattet har gjennomført denne ideologien i praksis i  Norge. Fordi Osloskolen scorer høyt på nasjonale prøver forsøker mange andre kommuner å lære av Oslo. Høyresiden har brukt Oslo som et utstillingsvindu for utdanningspolitikken sin. Det er derfor av nasjonal interesse at den offentlige debatten også får frem de negative effektene av forsøkene i Oslo. Så kan man også i høyrekommuner lære av feilene. For konservative må det tross alt være bedre å være vanedyr enn forsøkskanin.

Marginaliseringen av lærerne.
– Hva er viktigst å gripe fatt i for den nye politiske ledelsen i Oslo i forhold til en slik ideologi?

Målstyringsregimet tar ikke tilstrekkelig høyde for at lærerne er fagkompetente personer som også styres av idealisme og omsorgsfulle relasjoner til elevene. Eller at god endring og gode resultater først og fremst skapes nedenfra i kompetanseorganisasjoner.

I modellene målstyring bygger på er aktører egoister på jakt etter ressurser for minst mulig arbeid, påpeker Trippestad. Dessuten har man knappe ressurser å fordele, så et viktig lederansvar blir streng økonomistyring.

– Så tenker man seg at profesjonen har oppnådd for store privilegier, er blitt ortodokse og har et snevert eller for spesialisert verdensbilde. Man kan derfor ikke forvente ekte endring nedenfra eller innenfra profesjonen.  Positive endringer og reformer kan bare skje gjennom ekte ledelse. Dette er grunnkoden i målstyringens ledelsesteori. Men hvem som er ekte ledere og hvorfor akkurat disse ikke er egoister, styres av privilegier eller ortodokse som alle andre aktører er helt uteoretisert i målstyring.

Ledelsesmystikk
– Ledelsesmystikken har spredt seg som ideologi til alle ledd i skolesystemet i dag. Når overordnet lederskap ikke får ønskede resultater, må det ha med å gjøre at rektorene ikke er gode nok ledere. Så lager man rektorskoler for å gjøre rektorene til ekte ledere. Når rektorene ikke får gode nok resultater, må lærerne gjøres til klasseledere. Når klasseledelse ikke lykkes, må elevene lære å lede seg selv – såkalt selvregulering. Når alle er ledere da har man nådd neoliberalismen vakre lederland.

Trippestad kaller dette det profesjonelle paradokset. Dess lenger vi trener og utdanner lærere, jo mer skal de ledes, måles og resultatsjekkes, sier han.

– Utdanningen og etterutdanningen av lærere vi gir i dag burde tilsi mye større rom for profesjonelt skjønn og selvstendighet. Lærerne ser tydeligst hvordan tester og kartlegging må brukes med kløkt. De må inkluderes både i problembeskrivelsene og utviklingen av skolen i mye større grad.

— Du kommer nå med temmelig skarp kritikk mot målstyringsregimet, i likhet med skribentene Oslo-rektorene gikk til angrep på. Hva ville du svart hvis noen, som Oslo-rektorene, spurte deg hva din agenda var?

– Som forsker har jeg i mange år bekymret meg de negative effektene målstyringssystemet har på ledelse, offentlig debatt og rommet profesjonene har for god faglig dømmekraft og yrkesutøvelse. Deltagerdemokratiet er demontert. Vi forhandler ikke lenger bredt om skolens innhold, form og mandat. Politikere, lederideologi og en snever krets av styringsvitenskaper får altfor mye makt til å definere skolen og dette gir dårlige resultater og et lite ønskelig skoleliv for våre lærere og elever.

– Du har lenge uttalt deg kritisk om de store visjonene som har styrt reformene i skolen, hva er galt med visjonene og drømmene?

– Det er ikke noe galt med å ha visjoner, men når de blir styrende, store og urealistiske blir de også kilder til skuffelse og resignasjon.  Har man feil visjoner, styrer man sektorer i feil retning med store konsekvenser. Styring kan også ha et annet utgangspunkt. Man kunne spurt hva som er de største problemene i vår tid, utvikle offentlig diskusjon om dem og skapt ferdigheter og kunnskaper gjennom skolen for å løse dem. Slik skaper man et bedre samfunn bit for bit ved å fjerne problemer i stedet for å forfølge luftige livsfjerne mål som «verdens beste skole». Vi må se på visjoner som styrmennene ser på stjernene. De lyser opp og vi kan orientere oss etter dem, men vi må vite at vi ikke kan nå frem til dem.

–Hva er din drøm?

– Jeg drømmer om at skolen blir et sted med større rom for elevenes selvvirksomhet, forming av egen kunnskap og dømmekraft. Skolen må inkludere elevenes erfaringer, nærmiljø og virkelighet: at de gis kunnskap til å utvikle problemløsning og ta med denne dømmekraften til utformingen av et kulturelt og politisk fellesskap som både er lokalt, nasjonalt og globalt. Lærerne må være veivisere i et slikt moderne danningsprosjekt. Denne drømmen har jeg kalt «den glokale læreren» og «den glokale eleven»

Trippestad er også optimistisk på vegne av Oslo-skolen. Etter alle avsløringene som har blitt dokumentert må det medføre tilsyn og offentlig granskning av Oslo-skolen på et eller annet plan, mener han.

– Man må finne ut av i hvilken grad ledere har ansvar. Hvor mye har de visst? Dette må føre til en ny diskusjon om kritiske faktorer ved målstyring i skolen. Kanskje på et mer fundamentalt plan enn før. Man kan i alle fall ikke sentralisere makt og desentralisere ansvar når kritikken kommer slik ledelsen gjør i Osloskolen i dag. Det nye byrådet er nødt til å gripe fatt i dette. Man kan ikke fortsette med ledelsesmodell som skaper konflikt og mistillit til skolen i offentligheten.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Thomas Hansen

    «Er ikke nådig i sin kritikk av de 140 rektorene som nylig skrev under et felles leserinnlegg til forsvar for sjefen, leder i Utdanningsetaten Astrid Søgnen.»

    …Linken med signaturer er over 3 år gammel?

    • Joakim Moellersen

      Det er noe man må regne med i en sak fra 2015.