Da Sverige snudde og fikk Europas strengeste innvandringspolitikk

De siste 6 årene har jeg hatt æren av å bo i et land som har hatt Europas kanskje mest åpne innvandringspolitikk. Jeg var meget fornøyd med det. På en mørk tirsdag snudde den svenske regjeringen bestående av sosialdemokrater og miljøpartister politikken 180 grader. Nå skal Sverige bli versting i klassen. Her kommer mitt lille hjertesukk.

Valget mellom velferd eller flyktninger

Rasismen hadde lenge vært på frammarsj i Skandinavia, men noen uker i høst virket det som om ting var i endring. De siste årene har en sur og iskald rasistiske vind kommet først fra Danmark og deretter tatt Norge med storm. Politiske eksperter anså det som en naturlov at denne blå-brune vinden også ville sveipe over Sverige, ikke minst ettersom Sverigedemokraterna gikk fram i valg etter valg. Men så skjedde det noe. En fortsatt eskalering av den utslettende krigen i Syria (i kombinasjon med andre kriger og konflikter) førte til en flyktningsituasjon Europa ikke har sett siden andre verdenskrig.

Men ”the silent majority” var ikke i det hele tatt så rasistiske eller hatende som man kunne få inntrykk av gjennom å lese norske aviser – ikke minst representert ved sementhjertene i BT og Dag og Tid. Folk responderte ved å stille opp, hjelpe flyktningene gjennom Europa og vise medmenneskelighet. Vi så bilder og hørte historier som rørte oss. Dette var før vi fikk beskjed om å velge mellom ”vår” velferd eller å hjelpe ”dem”; det var fremdeles refugees welcome! Og det er det i veldig stor grad fremdeles. Over hele Europa, fra Lesbos i Hellas, til min hjemby Malmö i Skåne og helt opp til Nord-Norge er mennesker og organisasjoner opptatte med å hjelpe andre mennesker som søker fred på jord.

Men så endrer historien seg igjen: de svenske sosialdemokratene og miljøpartistene ser til Norge og suger til seg en god dose iskald fremmedfiendtlig vind. Omvandlingen er total. Sverige går på en dag fra å ha Europas kanskje mest åpne flyktningpolitikk til å skulle ”tilpasse seg til EUs minstenivå”. Sverige var for mange som flyktet fra krig, terror og fattigdom, et lys i et ganske mørkt Europa. Nå skal de konkurrere med Ungarn om definere ”minimumsnivå”. Hvordan dette vil utspille seg i praksis, vil tiden vise. Men Sverige er i alle fall ikke lengre et unntak i Europa.ⁱ Hva skjedde?

Sosialdemokratiet snur (og Miljöpartiet henger selvsagt med)

Tirsdag 24. november sto statsminister Stefan Löfven fra Socialdemokraterna og visestatsminister Åsa Romson fra Miljöpartiet på pressekonferanse og presenterte regjeringens nye flyktningpolitikk. Den nye politikken er en smørbrødliste med innstramninger, der hovedreglen er at svensk lov skal tilpasses minimumskrav som fins i internasjonale konvensjoner og EU-retten. Der flyktninger tidligere som regel fikk permanent oppholdstillatelse, og dermed kunne begynne å planlegge sine nye liv, skal de nå være midlertidige – med all usikkerhet og engstelser det innebærer for flyktningene. Videre skal familiegjenforeninger gjøres langt vanskeligere, kontroller innføres på alle grenser, og man skal gjøre medisinske undersøkelser for å bestemme folks alder. At for eksempel Svenska Läkaresällskapet har sagt at det ikke fins noen vitenskapelige metoder for å aldersbestemme barn, har ikke stoppet regjeringen.

På pressekonferansen virket Löfven alvorlig, men ikke videre bekymret. Romson var på gråten og hyklet frem noen beklagende ord. Ledelsen i Socialdemokraterna har ingen problemer med å innføre streng innvandringspolitikk. Ledelsen i Miljöpartiet har muligens det, men miljøpartier ofrer heller en tåre enn å miste makten.

Vil kartlegge muslimene

Det var spesielt to argumenter som ble brukt for å legitimere den totale snuoperasjonen. For det første – og dette virker helt meningsløst – argumenterte de med at stengte svenske grenser ville tvinge andre land til å åpne sine grenser. Men akkurat det motsatte skjedde. I dagene etter beslutningen kom ledende politikere i Danmark, Norge, Frankrike og Tyskland med klar beskjed om at nå kommer nye kraftige innstramninger også her (jeg sier ikke at alle disse beslutningene nødvendigvis var direkte resultat av Sveriges beslutning, men regjeringens naive idé ble det i alle fall ingenting av). Innad i Sverige har også posisjonene endret seg, og rasistiske Sverigedemokraterna var raskt ute med mer radikale forslag; nemlig at militæret burde settes inn mot flyktningene (som om dette er en krig) og at Sverige burde kartlegge de personlige holdningene til samtlige av landets muslimer.

Det andre argumentet var at Sverige ikke hadde råd til mer, kapasiteten var sprengt. Det er helt riktig at Sverige har tatt i mot relativt mange flyktninger sammenlignet med andre europeiske land,ⁱⁱ og at det er store praktiske utfordringer i flere kommuner. Det er også helt rett at det koster penger på kort sikt å hjelpe. Likevel er det sjokkerende hvor mye dyrere det alltid er å hjelpe fattige enn å hjelpe rike. Gjennom sine åtte i regjering, fra 2006 til 2014, reduserte (sentrum-)høyreregjeringen Reinfeldt enkelt skatten til en kostnad av 140 milliarder kroner. Det finnes trolig rundt 400 milliarder kroner som skulle vært skattet for i Sverige, gjemt av såkalte skatteflyktninger. Noen flyktninger kan reise rundt med pengene sine, andre møter piggtråd.

Svenske sosialdemokrater var tross alt… sosialdemokrater

Hvordan kan vi forstå snuoperasjonen? Bakenfor argumenter om ”utgifter” og ”kapasitet” ligger det selvsagt politisk-økonomiske kontekster. Jeg tror det fins (minst) tre forskjellige årsaker. Jeg er noe usikker på hvilken som er best, men sannsynligvis inneholder alle tre noe av svaret.

i) Sosialdemokratene har kjøpt virkelighetsbeskrivelsen til høyresida. Dette er den mest frustrerende årsaken: hvorfor kan ikke den svenske regjeringen begynne å skattlegge de rike?ⁱⁱⁱ Er de åtte årene med sentrum-høyre regjering i Sverige helt umulig å reversere? Er det nittitallet en gang til: hvor sosialdemokrater implementerer og sementerer det som høyreregjeringer først har innført?

ii) Sosialdemokratene er livredde for Sverigedemokraterna og vil ta velgere tilbake. Denne årsaken er bare deprimerende: har ikke sosialdemokratene sett hva som skjer når man tilpasser innvandringspolitikken til rasistene? Har de ikke lært noe av Norge og Danmark? Som vist over flytter man bare posisjoner, stadig til høyre, stadig mot brunere vann.

iii) Sosialdemokratiets sanne natur viste seg. Om det bare fantes sosialdemokrater som turte å stå for noe! Mange trodde Sverige var annerledes, men på slutten av dagen viste de svenske sosialdemokratiene seg å være, nettopp: sosialdemokrater. Og sosialdemokrater har en lei tendens til å velge feil i avgjørende øyeblikk. Fra de reaksjonære krigserklæringene som skapte første verdenskrig, til innføringen og implementeringen av nyliberalismen i de fleste nordeuropeiske land. Vi skal lære én ting av historien: når det begynner å blåse kan vi ikke regne med at ”solidariteten” som sosialdemokrater snakker om i rolige tider lengre er gjeldende. Dette overrasker kanskje ikke så mange nordmenn, med tanke på hvordan Arbeiderpartiet har posisjonert seg i to av de absolutt viktigste sakene i vår tid: klima- og flyktningpolitikken. Men dette kom som et sjokk i Sverige.

Solidariteten må hele veien med

Det ligger i venstresidens ryggmargrefleks å alltid skylde alt på de rike. Dette fører unektelig ofte til at både analyser og politiske utspill kan bli ganske pubertale og håpløse. På samme måte ligger det i høyresidas ryggmarg å hele tiden angripe de fattige. Disse ryggmargrefleksene kommer dog ikke fra løse lufta. De respektive sidene har interesser i å angripe toppen/bunnen i samfunnet. Nå er det høyresida som angriper.

Høyresida vil bruke enhver anledning til å demontere velferdsstaten, og historisk er det heller ingen nyhet at man bruker folk nederst på samfunnsstigen som brekkstang. Høyresidene i både Norge og Sverige har i veldig stor grad greid å stemple fattige og arbeidsløse som snyltere. Klassekamp er ikke bare arbeidere som krangler med sjefen, men også en notorisk kamp for fattige: har de først klart å stemple filleproletariatet som mindreverdige, står nedre del av lønnsarbeiderklassen for tur. Nå brukes samme retorikk om folk som flyr fra krig: snyltere og lykkejegere som ikke fortjener noe, og i kombinasjon med rasisme: parasitter. At vi må velge mellom flyktninger og velferd er den perfekte løgnen for høyresida. Ingenting er skumlere enn når angrep på fattige (klasseforakt) blandes med rasisme.

Vi har ikke råd til rasismen

Vi får stadig høre at vi må velge mellom velferd og en åpen flyktningpolitikk. Dette vil de vise oss gjennom forskjellige ”innvandringsregnskap”. Når NRK forsøkte å gjøre noen beregninger, la de til grunn at folk fra Syria i større grad enn gjennomsnittet kommer til å bli arbeidsløse.^iv Torgeir Holgersen plukket på et overbevisende sett fra hverandre den falske matematikken til NRKs beregninger for noen dager siden, og jeg trenger ikke repetere dette her. Jeg vil likevel framheve ett punkt: Det ligger som premiss i NRKs beregning at flyktningene som kommer i dag de neste tiårene vil bli den nye norske underklassen. Hvem har sagt at de skal bli det? Og hvis de blir det: hvorfor? Det finnes ingen grunnlag for å hevde at flyktninger som kommer hit er mindre – eller mer – interessert i å jobbe enn hvem som helst andre som bor i Norge. Derimot vet vi at folk på grunn av navn, hud/hårfarge, nasjonalitet, etc., systematisk diskrimineres i både arbeids- og boligmarkedet. I sine beregninger legger NRK til grunn at vi skal opprettholde dagens rasistiske strukturer! Naive meg, som trodde vi skulle bekjempe segregering og diskriminering.

En ny studie ved Göteborgs universitet viser at i regioner hvor folk oppfatter myndighetene som rettferdige, har stort etnisk mangfold ingen negativ effekt på den sosiale tilliten. Men hvor befolkningen oppfatter myndighetene som urettferdige, gir derimot et etnisk mangfold opphav til lav sosial tillit.

I sterk kontrast til NRK sitt uuttalte premiss – ”innvandrerne kommer for å vaske for oss” – viser andre undersøkelser at om innvandrerne ikke blir diskriminert på arbeids- og boligmarkedet, kommer staten til å tjene på innvandringen. Det er altså rasismen som koster – ikke innvandringen.

Refugees welcome

Kampen for menneskeverdet og solidariteten kommer ikke ut av intet for venstresida, den er grunnmuren i kampen for et annet samfunn. Derfor er det, om ikke annet, betryggende å se at motstanden og kampen fortsetter i Sverige på tross av sosialdemokratiets og Miljöpartiets fallitt. Det finnes motstand både internt i begge partier, med flere utmeldinger hos Sosialdemokratene og interne krav om å forlate regjeringen i Miljöpartiet, og på gateplan gjennom flere planlagte protester og markeringer. Samtidig fortsetter tusenvis av helt vanlige folk i både Norge og Sverige å hjelpe andre helt vanlige folk.

Dette lille hjertesukket av en tekst vil konkludere som så mange andre konkluderer: Det viktigste er selvsagt å få slutt på kriger, som i Syria og Irak. Men i mellomtiden er det minste vi kan gjøre her oppi nord å gi en hjelpende hånd til de tusenvis av sivile som flykter fra krig og fattigdom. For å dekke de kortsiktige utgiftene kan vi skattlegge de rike og gjøre lignende politiske prioriteringer. I både Sverige og Norge fins pengene og ikke minst plass. Staten vil også tjene penger på det, særlig om vi klarer å bekjempe rasismen som holder mange utenfor arbeidsmarkedet på grunn av navn eller utseende.

Dette vil være en berikelse for oss alle på lang sikt og vi kan se oss selv i speilet om 20 år, og svare med god samvittighet når våre barn spør hva vi gjorde og mente rundt 2015, da tusenvis av mennesker døde i Middelhavet, på flukt fra fattigdom og krig. Men den viktigste delen av historien er selvsagt at flyktninger får et trygt hjem og en framtid de kan tro på.

Til grunn ligger den eneste solidariske holdningen som står enhver test: alle mennesker er akkurat like mye verdt.