Jordbruk handler om å drive jorda, ikke å produsere mest mulig mat.
Det er krise i norsk jordbruk, og det kreves omfattende endringer i jordbrukspolitikken. Leder i AgriAnalyse, Christian Anton Smedshaug, sitt svar på krisa er at «Vi trenger å videreføre den norske landbruksmodellen og gjøre landbruket robust mot økologiske, økonomiske eller klimatiske sjokk». Han ønsker et grønt skifte med mer statlige overføringer til jordbruket generelt, og mer spesifikt, en statlig investeringspakke til å finansiere byggingen av nye fjøs på gjennomsnittsgardsbruk i landet.
LES OGSÅ Smedshaugs tekst: Et grønt jordbruksskifte er mulig
Trenger vi mer penger?
Aller først: Smedshaug har strålende analyser og presise kommentarer om forholdet mellom produksjonsøkonomi og finansøkonomi. Han har innsiktsfulle tekster om gjeldsbobler, oljeavhengighet, verdiskapning og næringspolitikk som har stor betydning for virkelighetsbeskrivelsen, debattforløp og politikkutformingen. Men når det kommer til jordbrukspolitikk, gir Smedshaugs forsvar av «den norske landbruksmodellen» et altfor svakt analysegrunnlag. Hans resonnement er basert på en forestilling om at gjeldende jordbrukspolitiske kurs er tilpassa alle gode formål. At formålene og innretninga på politikken er god nok, det bare mangler på penger. En slik framstilling tilslører mer enn den avdekker.
For hvordan virker egentlig politikken og den norske landbruksmodellen som Smedshaug vil ha mer penger til? Hvilke problemer er det i denne sammenhengen en investeringspakke i jordbruket skal løse? Og, ikke minst, er dette en ny løsning?
Nok mat og trygg mat
Som alle andre næringer, benytter jordbruket tre innsatsfaktorer: Areal, arbeidskraft og kapital. Den politiske styringen av disse har store konsekvenser for hvilke produksjonsmåter jordbruket baseres på, og hvilke politiske mål som kan nås.
Jordbrukspolitikken må balansere mellom tre grupper: produsentinteressene, forbrukerinteressene og samfunnsinteressene. På noen områder er disse interessene i samsvar, på andre er de i motsetning til hverandre. Felles er at jordbrukspolitikken (bruk av jord), legger grunnlaget for nok mat og trygg mat.
Den største historiske utfordringen til jordbruket er balansen mellom produsert og etterspurt mengde i markedet. For lite mat betyr krise. For mye mat betyr også krise, særlig for produsentene og for samfunnet som helhet. Overproduksjon av mat er sløsing med samfunnets ressurser. Det reduserer verdien av arbeid med jord, og det reduserer samfunnets anerkjennelse av jordbruket.
Bøndene produserer for mye
Det vanlige, både i Norge, USA og EU, er at bøndene produserer for mye. Bønder flest har stor arbeidskapasitet og stor glede av arbeidet med jord. De fleste tilskuddsordningene stimulerer til økt volum. Innad i jordbruket er det stort fokus på produksjon og lite på økonomi og ressursforvaltning. Ofte gis det inntrykk av at problemet til jordbruket er at det ikke produseres nok. Kravet er «økt matproduksjon». Man glemmer da historia: Produsert mengde er ofte ikke løsninga for jordbruket, den er en sentral årsak til problemene.
Når produksjonsvolumet øker, stimulert av tilskudd og investeringspakker – ikke av etterspørsel i markedet, fører dette til et raskt press på bondeinntektene. La oss trekke en parallell til arbeidslivet. For fagbevegelsen har det alltid vært avgjørende å sikre lav arbeidsløshet, både for å sikre folk velferd ved at de er arbeid, og fordi høy arbeidsløshet fører til et hardt press på lønningene. Parallellen for jordbruket er overproduksjon. Det gir prispress i varemarkedet, og et press i den politiske debatten for lavere inntekter til bonden. Ved overproduksjon går prisen til bonden ned, mens forbrukerne i prinsippet får billigere matvarer og matindustrien lave råvarepriser. Volumet av svineproduksjonen er i dag om lag tre ganger så stor som den var i 1960. Samtidig er verdien av svinekjøttet kun halvparten av det det var i 1960. Prisdumpet svineribbe før jul kjenner de fleste til. Økende mengder til fallende priser er regelen for de fleste produksjoner i norsk jordbruk.
Større fjøs, større gjeld
I sin kommentar nevner Smedshaug mange relevante påvirkningsfaktorer i norsk jordbruk (klima, befolkningsvekst, Russland, internasjonale matmarked m.m), men han nevner ikke de jordbrukspolitiske virkemidlene som over mange tiår har styrt utviklingen i sektoren. Det er merkelig, for her spiller nettopp statlige investeringsmidler til nye fjøsbygninger en sentral rolle. I form av tilskudd, lån og rentestøtte har statlig investeringsmidler vært ett av de viktigste virkemidlene i jordbrukspolitikken siden 1966.
Med større fjøs og økt produktivitet skulle norsk jordbruk produsere seg til lønnsomhet. Slik gikk det ikke. Gjelda er i dag 55 milliarder kroner, omlag 1,5 ganger omsetningen. Markedsinntektene har de siste 20 årene ligget en milliard kroner lavere enn produksjonskostnadene årlig. Tilskudd utgjør mer enn hele nettoarbeidsinntekt i sektoren. Gardsbrukene er større enn noen gang. Fjøsene rommer flere dyr enn før. Produksjonsvolumet per ku, per time, per tilskuddskrone og per bonde er større enn noen gang. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt per årsverk er i underkant av 200 000 kroner. Arbeidsproduktivitetsveksten har vært på seks prosent årlig, uten at realinntekta har økt. Dette betyr at volumet per time dobles hvert 11 år. Importen av kraftfôr øker mens vår egen jordbruksjord reduseres i raskt tempo. Matproduksjonen er i åpen konflikt med hovedmålene om nok mat og trygg mat.
LES OGSÅ om regjeringens forfeilede landbrukspolitikk: En styrt avvikling av landbruket
Avhengighet til staten
«Det er foran pekt på en utviklingskjede i jordbruket som viser framgang i produksjonen, men tilbakegang i reallønna. Likevel er det så at hva staten koster på denne næringa, nettopp går med til bare å øke produksjonen». Sitatet beskriver godt drivkreftene i jordbrukspolitikken, og er fra boka «Jamstelling.1: Den økonomiske skjevhet mellom grunnæringene og de andre», utgitt av Norges Bondelag i 1939. Bondeledelsen anno 1939 advarte mot to ting: 1) En politikk hvor bøndene produserer seg til fant, og 2) avhengighet til staten. Boka tar et kraftfullt oppgjør med produksjonsaktivismen: Volum løsrevet fra økonomi, ressursgrunnlag, markedsbalansen og som er i strid med de politiske målene.
Subsidiert kapital til fjøsbygging er et kraftfullt virkemiddel i denne retningen. Smedshaug sitt krav om mer investeringsstøtte er et virkemiddel som har vært avgjørende for den produksjonsaktivismen som norsk jordbruk har vært styrt etter i årevis. Dette har gitt ei utvikling som er helt i tråd med den politikken landbruksminister-Listhaug legger opp til når hun St.prop 1 skriver at: «regjeringa vil byggje ned hindringane for dei som vil auke matproduksjonen. Jordbruksavtalen og andre landbrukspolitiske reiskapar må også leggje til rettefor dei som vil auke produksjonen».
Bonden må få bedre betalt
Formålet til norsk jordbruk er ikke å produsere mye mat, men å skaffe til veie nok og trygg mat. Ensidig fokus på mengder og «økt produksjon», undergraver jordbrukets samfunnsoppdrag og legitimitet. Derfor har jordbrukets støttespillere anno 2015 noe å lære av tidligere ervervet kunnskap om sammenhengene i jordbrukspolitikken. Forslaget om investeringspakke bærer mest preg av å være et tiltak som er lett å formidle, framfor å bygge på en korrekt forståelse av situasjonen i sektoren og en innsikt i samfunnsformålet til jordbruket. Jordbruk er bruk av jord.
Fordi situasjon er denne: Driftsøkonomien går i dag i minus og tilskuddene er større enn de totale inntektene i jordbruket. Volumene øker, mye. Etterspørsel, volum, pris og kvalitet er i praksis løsrevet fra hverandre. Den økende avhengigheten av statlige overføringer fanger bonden i et avhengighetssystem som verken er bra for den enkelte bonde eller for den nasjonale matproduksjonen. Politisk styring og økonomiske virkemidler for å sikre at politiske formål ivaretas, er nødvendig. Hovedproblemet i dag er likevel på mange måter motsatt, bondens inntekter er i økende grad styrt og avhengig av tilskudd. Produksjonen og organisering av drift bør ikke baseres på hva som gir mest mulig tilskudd. Pris bør spille en viktigere rolle for bondens inntekt. Volum og kvalitet må i større grad betales for i markedet.
På bekostning av små gardsbruk
Jordbrukspolitikkens produksjonsaktivistiske linje med subsidier til volum og bygninger, har svekket økonomien, ressursgrunnlaget og formålet til matproduksjonen. Framfor å tro at jordbruket skal «produsere seg til lønnsomhet», må inntektene sikres gjennom en totalproduksjon tilpasset ressursgrunnlaget, driftsøkonomien og forbruket.
Til dette trenger jordbruket et mer omfattende reguleringssystem enn andre næringer. Dette er de fleste enige om.
Realiteten er at statlig subsidiering til driftsbygninger har vært omfattende i jordbruket. Dette har vært avgjørende for nettopp å etablere, og senere subsidiere, store driftsbygninger med en større produksjonskapasitet enn det arealgrunnlag og driftsøkonomi tilsier. Resultatet har vært økende produksjonsvolum til fallende priser, økt kraftfôrimport og økt tilskuddsavhengighet på større, færre og mer sentraliserte gardsbruk. Dette skjer på bekostning av mindre bruk, jordbruksarealer, en balansert driftsøkonomi og målet om styrka matvaresikkerhet. De siste 15 årene har 11,5 milliarder kroner blitt brukt på ulike statlige støtteordninger til bygging av fjøs, mens bare 350 millioner kroner har blitt brukt på «ny» jord. Kraftfôret subsidieres slik at det har blitt billigere å bruke enn gras, og importen av kraftfôrråvarer legger nå beslag på like store jordbruksarealer i utlandet som den samla norske kornproduksjonen. Gardsbruk med store volum mottar mer tilskudd til å finansiere ei drift som framstår som stadig mindre lønnsom. Alle disse prioriteringene har skjedd innenfor «den norske landbruksmodellen» og i det systemet som Smedshaug ønsker økt finansiering til.
Venstresida tar feil
Alt for mange på venstresida tror at det er progressiv jordbrukspolitikk å gi mye tilskudd til norsk jordbruk. Fokuset på økte overføringer og investeringspakker som medisin for jordbruket tilslører imidlertid hvordan disse midlene brukes som styringsredskap til å drive fram volumproduksjoner løsrevet fra areal og økonomi. Diskusjoner om framtidas jordbruk må derfor gå grundigere til verks enn å forsvare modeller og krav om mer penger til dagens kurs. Innholdet i politikken må på dagsorden.
Fellesskapets langsiktige verdier i matproduksjonen er jord, i form av størrelse og fruktbarhet. Det er dette som er «det grønne skifte», og jorda må derfor være hovedpoenget når fellesskapet investerer i jordbruket. Det er jorda som er verdiene i jordbruket, ikke bygningene. Kvalitet, fruktbarhet og arealproduktivitet i jordbruksjorda må vektlegges mye mer når det bes om investeringsstøtte og tiltak for å øke lønnsomheten i sektoren.
To kriterier må bli sentrale: 1) Styrke driftsøkonomien uten å øke avhengigheten til at statlige subsidier/inntekter utenfor bruket finansierer produksjonen. 2) Produksjonsvolum som står i forhold til arealressursene på gardsbruket. Mer støtte til nydyrking, grøfting og gjerder i utmark. Mindre til bygninger.