Jeg var alltid trygg på markeringen av Krystallnatten. Men i år var jeg redd – for første gang

Foto: photojenni

Nylig var det 77 år siden nazistene raserte jødiske forretninger, boliger og deres eiendom i Tyskland og Østerrike – Krystallnatten, 9. november 1938.

Camilla Kitty Karlsen
Om Camilla Kitty Karlsen (4 artikler)
Camilla Kitty Karlsen studerer kjønnsstudier med spesialisering i historie ved Universitetet i Bergen.

Jeg vil ta dere med til Festplassen i Bergen, 9. november 2015. Som jeg har gjort hvert år så lenge jeg har vært politisk aktiv, stilte jeg opp på krystallnattmarkeringen i Bergen. Helt siden jeg var femten år, og tok et aktivt politisk standpunkt og meldte meg inn i et ungdomsparti.

Jeg er oppvokst på lille Askøy, like utenfor Bergen. Skolen jeg gikk på var liten, og de fleste kjente hverandre, uavhengig av hvilket trinn de gikk på. Som alle andre, hadde jeg fadderbarn å ta vare på – jeg hadde faktisk to – og det gikk helt fint. Jeg likte å ha ansvar for noen andre enn meg selv, til og med da jeg var så liten at noen andre måtte ha ansvar for meg.

Vi hadde mat på bordet og et tak over hodet. Jeg er oppvokst i en kjærlig familie hvor både mamma og pappa har gjort sitt beste for at jeg og min søster skal ha alt vi trenger for å klare oss i livet. Nå har jeg en litenstor niese på (snart) ni, og en liten nevø på halvannet år.

Det jeg prøver å si er at jeg alltid har kjent meg trygg. Selv etter 22. Juli 2011, hvor jeg mistet en av mine nærmeste venner, kjente jeg meg trygg. Jeg trodde vi aldri skulle behøve å bekymre oss for høyreekstremistisk terror igjen.

Den 9. november 2015 lyste banneret opp scenen: ”Aldri mer nazisme – for et mangfoldig Bergen”. Det ble holdt taler om nestekjærlighet og varme og om kampen for et rettferdig samfunn. Hans Wilhelm Steinfeldt pratet om sin egen families historie og satte jødeforfølgelsen i et viktig perspektiv jeg tror mange av oss trenger å høre av og til. Ali Watti og Sølva Nabila Saxelin pratet om hvordan fremmedfrykten vokste i takt med antall asylsøkere og flyktninger som kom til Norge, og hvorfor det var viktig å ivareta hverandre, uansett religion eller kulturell bakgrunn. Det var mange appellanter, og alle hadde noe fornuftig å tilføye.

Vi tente på fakler i vind og regnvær, slik vi ofte har vært nødt til i Bergen, og vi gikk rundt lille Lungegårdsvann, gjennom Marken og tilbake til Festplassen. De faklene som ikke allerede var slukket av regnet ble slukket der.

Likevel var noe endret i år.

For første gang i hele mitt liv var jeg redd for å delta på et politisk arrangement. Da ungdommene jeg kjenner, og er så glade i, kom mot meg med forventning i blikket og skulle delta på Krystallnattmarkeringen – noen av dem for første gang – kjente jeg at ansvaret jeg tidligere hadde elsket, ble en frykt. En frykt for at dersom noe skulle skje var jeg ikke bare ansvarlig for meg, men også for dem.

Jeg tenkte på 22. juli, og hvor brått det kom. På PST sin uttalelse om høyreekstrem terror. Det regnet, og jeg klemte kjæresten en ekstra gang, bare i tilfelle. Fant på en unnskyldning for å flytte ungdommene mine ut av den umiddelbare folkemengden, og bak til vaktene. Vi hører bedre her bak. Fulgte ekstra nøye med på folk jeg ikke hadde sett før. Klumpen i magen vokste.

For første gang i hele mitt liv var jeg redd for å ytre meg i Norge. Redd for menneskene i kommentarfeltet, som skriver at de må ta saken i egne hender. Jeg var redd for menneskene som på justisdepartementets nye facebookside hadde kalt meg og mine venner på venstresiden for landssvikere. Redd. I Norge.

Kommentarfeltkrigerne
Det er forståelig at folk er redde, frustrerte og usikre. Informasjonen om hva flyktningkrisen kommer til å gjøre med landet vårt og velferdsgodene våre er middelmådig på sitt beste. Selv om jeg er uenig, kan jeg forstå hvorfor mange mener at nok er nok, og at vi må stenge grensene og kaste alle som ikke er kvoteflyktninger ut igjen. Jeg kan forstå frustrasjonen når asylsøkere klager over forhold på asylmottak, når man selv lever på et eksistensminimum.

Det jeg ikke forstår, er når frykt og usikkerhet blir grunnlag for hets, vold, og spredning av falsk informasjon. På Facebook er det flust med bilder av menn i uniform, som nå er flyktninger. Bilder som ofte åpenbart ikke er av samme person, som inneholder mutilerte kropper, og bilder hvor uniformen er tilsvarende det syriske militærets uniform, ikke IS’.

Man kaster tennvæske på et bål som allerede brenner. Hjemme i stua sitter det farlige mennesker og kjenner på samme frustrasjon som folk flest. Leser forestillingene folk flest har og tror på dem. Kanskje de allerede har planlagt. Er de en eller flere? Finner de hverandre i havet av likesinnede?

Jeg har alltid tenkt at det er uunngåelig at terror kommer til å ramme Norge igjen, men jeg har aldri vært redd. Det kan skje når som helst, hvor som helst, og hvem som helst kan rammes. Årene etter 22. juli har det vært konsensus om at neste terrorangrep sannsynligvis skulle være av en islamistisk terrororganisasjon. Kanskje ble det Krekar – som nå er siktet for planlegging av terrorangrep i Italia. Eller kanskje det skulle være al-Qaeda, eller IS. Muligens også noen vi aldri har hørt om før.

Nå kjenner jeg på frykten for et nytt politisk motivert angrep. Et angrep som ikke er ment for å skape frykt, men for å tilintetgjøre. For å drepe meg, kjæresten min, vennene mine og ungdommene mine. For 10 år siden tenkte folk at jeg var for paranoid. Nå vet vi at det kan skje, og vi vet at sannsynligheten øker for hver dag. Vi vet at det ikke er lenge siden en ung gutt i Sverige ble inspirert av netthatet, og vi vet at Breivik fant mye av sin inspirasjon i samme kretser.

Alt vi kan gjøre er å forsøke å spre informasjon om flyktningkrisen, og håpe at regjeringen og folk flest ser konsekvensene av egne uttalelser. Vi kan forsøke å møte hat med kjærlighet, før vi befinner oss i en situasjon hvor vi er absolutt nødt til å gjøre det én gang til. Å finne en løsning i fellesskap vil nok være vanskelig, når vi er så grunnleggende uenig. Men å kommunisere med hverandre om hva det er som skremmer oss må være mulig. Så kanskje vi ikke trenger å være redde, likevel.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.