Myten om det grønne skiftet

Lufta er i ferd med å gå ut av klimaballongen. Et nesten enstemmig Storting ønsker å hente opp det meste av de norske oljeressursene – med de konsekvenser det får i form av alvorlige klimagassutslipp. Ettersom det ikke er særlig aktuelt, verken i Norge eller verden, å redusere produksjonen av fossil energi, handler klimadebatten ikke lenger om klima, men om massiv symbolpolitikk, kombinert med enkelte fornuftige miljøtiltak, som kollektivtrafikk, sykkelveier og sortering av søppel, det vil si om en serie spørsmål som bare tilsynelatende handler om det globale klimaet.

Symbolpolitikk

Her er et par eksempler på velkjente symbolsaker:

• Vedtaket om å elektrifisere norsk sokkel fører ikke til mindre utslipp av klimagasser – bare til at den gassen som i dag driver turbinene på plattformene vil bli eksportert sammen med vår øvrige olje og gass og brukt et annet sted i verden. Resultat: Sløsing med milliarder og med verdifull vannkraft. Ingen positiv klimaeffekt. Et forslag om å skrinlegge Sverdrup-feltet kunne naturligvis hatt en viss betydning dersom forutsetningen hadde vært at andre olje- og kullnasjoner hadde redusert sin fossilproduksjon tilsvarende. Men et slikt forslag foreligger ikke og vil naturligvis være uakseptabelt for Saudi-Arabia, Kina, Russland, USA, Polen, Tyskland, Iran, og Australia. Norges årlige fossileksport er bare på omlag 2000 TWh olje/gass, altså en middels dråpe i det globale oljehavet på 150.000 TWh, og som lett vil kunne kompenseres ved økt produksjon et annet sted.
• Det samme gjelder el-biler og sanering av norske oljefyrer – det vi sparer av fossil energi i Norge, vil bli eksportert, og utslippene havner i Europa. El-bilene har naturligvis sine fordeler, men klimamessig er de bare ubetydelig bedre enn nye bensinbiler, ettersom det brukes mer fossil energi å produsere en el-bil (blant annet pga. batteriene) og fordi en el-bil produserer like mye veistøv og like lange bilkøer som en vanlig bil. Symboltiltakene vil kun flytte utslippene fra det lokale, lille norske klimagassregnskapet, over til det globale klimaregnskapet. Og da har man oppnådd omtrent ingenting. I EU, Kina og USA vil el-bilene i stor grad gå på elektrisitet laget av kull, olje og særlig gass.

Det grønne skiftet

Men det minst gjennomtenkte klimaforslaget er importert fra Tyskland av Venstre, Miljøpartiet de Grønne (MDG) og SV, nemlig slagordet ”Det grønne skiftet” (Energiewende) – som etter hvert er blitt en del også av de øvrige partienes retorikk. Det grønne skiftet skal blant annet erstatte bruken av fossil energi med fornybar energi (litt solkraft og vindkraft).

Men i all verden, har det ikke gått opp for partiene at Norge allerede er et av de få grønne hjørner i verden med forholdsvis små klimagassutslipp? Og at vi allerede har den fornybare energien som trengs for å fjerne de utslippene vi kan gjøre noe med, fra industri og transportsektor (hvis myndighetene vil).

Solkraft – eksport av paneler

Solkraft har naturligvis ei framtid mange steder, men ikke i Norge, som bør konsentrere seg om produksjon og eksport av solcellepaneler der vi har unike fortrinn (nemlig de råstoffene og den reine energien som trengs). Og hvorfor bør Norge droppe vindkrafta? Jo, dels fordi Norge som kjent allerede har rikelig med fornybar energi og lett kan skaffe mer om nødvendig, gjennom blant annet energieffektivisering, ved å droppe elektrifiseringen av sokkelen og ved å bruke vårt overskudd på vannkraft i Norge. Men dels også fordi den norske vindkrafta, særlig havvind, er et så ufattelig tapsprosjekt at store subsidier og forbrukeravgifter kun klarer å holde næringen i kunstig koma – før den ender på den økonomiske skraphaugen.

Og når klimapartiene dessuten prøver å innbille sine velgere at havvindprosjektene skal skaffe arbeid til ganske mange av dem som etter hvert blir ledige i oljesektoren, da er det dessverre et uttrykk for en alvorlig svikt i den politiske dømmekraften. Ifølge klimapartiene skal den norske velferdsstaten heretter – på mystisk vis – finansieres av arbeidsplasser som det ikke er mulig å tjene penger på. Det blir litt av en ”velferdsstat”.

Bør rike Norge gå foran?

Forestillingen blant mange på venstresida om at Norge bør droppe utbyggingen blant annet på Sverdrup-feltet i Nordsjøen, blir ofte begrunnet med at Norge har tjent seg så søkkrik på å slippe ut klimagasser at vi nå bør bruke mye av fortjenesten på å rydde opp etter oss. Men det eneste som er spesielt med Norge i forhold til andre rike land, er at vi har samlet en stor del av de akkumulerte oljeinntektene i et pensjonsfond som etter hvert er blitt stort. Andre land har opp gjennom hundreårene hatt en tilsvarende verdiskapning, men de har i større grad privatisert inntektene – en stor del av de enorme verdiene befinner seg på nokså skjulte kontoer. Norge fulgte som kjent ikke Carl I. Hagens råd i 1975 om å selge hele oljeformuen til private oljeselskaper for 10 milliarder. Mens Norges verdiskapning i stor grad er offentlig og synlig for alle, er andre lands verdiskapning godt kamuflert, ofte i skatteparadiser. Men skal Norge ”straffes” av den grunn?

Ikke klima, men energipolitikk

Heller ikke en ensidig norsk beslutning om å la Sverdrup-feltet bli liggende urørt vil redusere de globale klimagassutslippene i merkbar grad. Konsekvensene blir i stedet at norsk energi underordnes en misforstått ”grønn” klimapolitikk og en pompøs bløff om at Norge skal bli et ”batteri” for Europa. Dersom det norske overskuddet av fornybar kraft skulle bli fordoblet eller tredoblet (til 30-50 TWh) gjennom en skog av subsidierte vindmøller i norske kyst- og fjellkommuner og på norske fiskebanker, vil kravet om enda flere overdimensjonerte eksportkabler til totalt flere hundre milliarder (når vi inkluderer all infrastruktur) komme – ikke for at Norge skal tjene ærlige penger på krafteksport, men for å integrere norsk kraftproduksjon i EUs energisystem. Tyskland trenger egentlig ikke norsk vannkraft, men ser de politiske fordelene for EU om markedet slippes fritt også i fornybarsektoren, slik at også norsk vannkraft på sikt kan bli en del av EUs liberaliserte, frie flyt av varer og tjenester.

Hvem skal betale?

Når norsk kontroll over energisektoren glipper, vil strømprisen til norske forbrukere og til norsk kraftkrevende industri bli fordoblet (eller mer), med import av europeiske strømpriser. Stortinget har også vedtatt at nye vindmøller og strømkabler et stykke på vei skal finansieres av norske husstander (økte avgifter og økt strømpris). I tillegg er det annonsert at det kan bli umulig å opprettholde lave kraftpriser til norsk industri når norsk fornybar energi blir integrert i EUs kraftomsetning. Her er det også viktig å være klar over at økte norske CO2-avgifter vil miste sin betydning når prisen på vannkraft automatisk vil øke tilsvarende.

Planen er altså at norske forbrukere skal betale en så saftig overpris på (fornybar) kraft at det kan bli ”lønnsomt” for kraftbransjen å eksportere mye mer enn det overskuddet vi har av fornybar energi. Den planlagte kapasiteten på de nye eksportkablene til EU blir omlag halvparten av vår årlige produksjon av vannkraft. Norge vil derfor få et underskudd på vannkraft utpå 2020-tallet, og vil måtte kompensere for den unødvendige eksporten ved import av fossil energi fra EU (norske el-biler vil om 10 år i stor grad og i realiteten være fossilbiler). Norske forbrukere er altså dømt til å tape på eksporten av fornybar energi. I stedet for eksport av kraft, bør Norge i enda større grad eksportere el-baserte produkter også fra de arbeidsplassene som skal erstatte de som forvinner i oljeindustrien. Mulighetene er mange.

Norsk energioverskudd – promiller av EUs behov

Det er ikke bare slik at ensidige norske klimatiltak er praktisk talt uten betydning for de globale CO2-utslippene, det er også slik at den norske fornybarsektoren – tross et visst overskudd – produserer så lite energi (årlig ca. 140 TWh) at uansett hvor mange milliarder vi kaster bort på ulønnsom vindkraft og kabler, vil norsk energisektor kun utgjøre en brøkdel av behovet for energi i EU. Bruken av primærenergi er nå på vel 20.000 TWh i EU og 150.000 TWh globalt (det meste fossil energi). Oljeselskapenes energiprognoser for 2050 er nesten 250.000 TWh (også da mest fossil energi). Om Norge hadde eksportert alt landet har av fornybar kraft, ville det bare ha dekket promiller av det antatte behovet.

Altså: Hvor mye skal vi sløse bort av neste generasjons pensjonspenger og hvor mye skal vi rasere av norsk natur – til ingen nytte? Og skal vi forkludre tradisjonell norsk energipolitikk for å realisere en del av klimapartienes groveste villfarelser?

Også Høyre, Frp og Ap er blitt grønne

Norge kan altså ikke leve av fiktive ”inntekter” fra store underskuddsbedrifter. Folk flest forstår dette, men på Stortinget lever mytene om vindkraft sitt eget liv. Miljøpartiet de grønne, SV og Venstre fortsetter å innbille hverandre at norsk vindkraft kan bety noe for klimautviklingen i verden, og har fått Ap og Høyre til å skjønne at klimamytene kan bidra til å skape ro om de to partienes offensive oljepolitikk: Ap og Høyre er derfor villige til å sløse bort milliarder på vindkraftutbygging og på elektrifisering av deler av sokkelen. Taperen er klimapartiene og miljøbevegelsen som bare oppnår å gi norsk oljepolitikk en ufortjent legitimitet.

Les også kritikk av forestillingen om teknologi skal løse klimaproblemet: En grønn teknologisk revolusjon kan ikke redde miljøet