Fremmed blant den tause majoritet

Mange av oss som bor i Groruddalen tilbyr gjerne halal-pølser i en bursdag, uten å være redde for at muslimer skal ta over landet vårt. Vi bor ikke i noen getto eller slum.

Guri Waalen Borch
Om Guri Waalen Borch (36 artikler)
Guri Waalen Borch er mphil. i Peace and Conflict Transformation fra Universitetet i Tromsø.

Jeg har akkurat lest Halvor Foslis nye bok «Fremmed i eget land», noe som har ført til mye indre monolog mot dens mytespekkede innhold. Monologen begynte allerede ved tittelen, «Fremmed i eget land» og bokas baksidetekst: «I denne boka møter du etniske nordmenn som lever som minoritet i eget lokalsamfunn». Lokalsamfunnene ligger i Groruddalen. Mens monologen pågikk, var jeg her, hjemme.

Jeg bor på Ellingsrudåsen, og har hatt barna mine i barnehage både her og på Furuset. Det eldste barnet går nå på skolen, i 2. klasse. Min omtale av boka vil naturlig nok preges av at vi bor her, og at jeg er blant dem Fosli ikke snakket med. Jeg tar meg selv med.

Fosli tar også seg selv med i intervjuene. Det er greit nok, han dekker ikke over det. Når han spøkefullt spør et ungt par om de kommer hjem til «utlandet» etter å ha feriert i Norge, legger han ikke skjul på at det er hans ord. Jeg syns ikke det er fullt så morsomt, dette er ikke utlandet, og jeg tror jeg vet hvor og hva han vil.

«De innfødtes» talerstol i Groruddalen består av 20 personer
Fosli har snakket med 20 personer, fire av dem har han samlet i en kvadruppel, tokjønnet personlighet, læreren «Gudrun». Flere av dem han har snakket med, har aldri selv bodd i Groruddalen. Fosli omtaler disse 20 personene som «en spesiell minoritetsgruppe- de innfødte i Norges innvandringstette områder». Denne boka er altså «de innfødtes» talerstol. I Groruddalen bor det 130 000 mennesker, og Fosli mener disse 20 er representative for «de innfødte» blant dem.

Fosli bruker ord som «masseinnvandring», «eksperiment» og «getto». Boka hans er mikrofonstativ for en rekke fordommer og myter, men bringer lite nytt med seg. Det meste av dette har vi hørt før. Han er selv aktiv i måten han stiller spørsmålene på – mange av dem er ledende og lukkede ja/nei eller enten/eller-spørsmål – og han legger egne betraktninger indirekte og direkte inn i samtalene. Som når «Thomas» ettertenksomt sier (om muslimer): «Mange flyter vel inn i norsk kultur, over tid». Fosli skyter da inn at det finnes emigrantmiljø som har bevart sin kultur i hundrevis av år, og «Thomas» blir mer betenkt: «Ja, muslimene har jo også en sterk kultur».

Les også: De viktige stemmene i Groruddalen

Myter om islam og muslimer
Det er i det hele tatt «muslimene» som får unngjelde i boka. «Alexanders» kapittel har tittelen «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse». Informantene bærer med seg en rekke myter, som Fosli gjerne lar dem være mikrofonstativ for. Den ene er det Fosli selv som trekker fram, jeg vil kalle den «salamimyten». Den oppstod da Patrick Åserud i Aftenposten uttalte: «Det finnes barnehager der nesten ingen barn eller foreldre snakker norsk, og skoler der barn blir truet med juling for å ha med seg salami på matpakka

Jeg vet ikke om noen som har opplevd dette. Jeg har spurt barna mine, og følte meg sant å si litt dum da jeg så deres forundrede ansikter. Foslis intervjuobjekter har faktisk heller ikke opplevd det, og sosialantropolog Ingvild Endestad har tilbakevist gjennom feltarbeid at salamimobbing er et utbredt fenomen i Groruddalen. Fosli bygger likevel aktivt opp under denne myten i sin bok, gjennom stadig å nevne den.

En annen utbredt myte som Foslis «mikrofonstativ» flagger, er at barn på skolene i Groruddalen ikke får ha juletre og ikke har juleferie. Skolene kaller det noe annet for å tekkes muslimene, blir det hevdet. Dette stemmer selvsagt ikke. Dagbladets Martine Aurdal tok i forbindelse med sin anmeldelse av boka en telefon til Ellingsrud skole, som ble nevnt av «Kari» på 80 år, og fikk det tilbakevist. Jeg kan forsikre om at mitt barn på Ellingsrudåsen skole, som jeg tror «Kari» egentlig siktet til, selvfølgelig har vanlige juleforberedelser og at elevene har juleferie.

Myte nummer tre, som flere fra «mikrofonstativet» snakker en god del om: Disse «muslimene» krever at det leses fra Koranen i gudstjenestene. Det er interessant hvordan myter oppstår. Siden jeg bor på Ellingsrud, og vet hvem den aktuelle presten er, kjenner jeg saken det siktes til. Sognepresten i Ellingsrud kirke ønsket nemlig å la en skoleelev lese fra Koranen under skolens julegudstjeneste i 2010 – om da jomfru Maria fødte Jesus. Hun ønsket, tror jeg, å bygge bro mellom muslimske og kristne elever. «Det er noe som vi har felles. Det kan være fint å se det. Det står om Jesu fødsel i Koranen», uttalte hun til media da saken fikk oppmerksomhet. Og: «Det er en veldig vakker fødselsfortelling».

Dette var altså noe som presten tok initiativ til, ikke noe muslimer presset kirken til, slik informantene gir uttrykk for i Foslis bok. Det ble mye oppstuss om saken, og presten endte med kun å referere til Koranen under gudstjenesten. Selv Siv Jensen uttalte seg i saken, og det var stort rabalder. Altså ble det faktisk aldri lest fra Koranen. Det har ikke skjedd.

Les også: Assimileringsguide for innvandrere

Myten om at muslimene tar over landet vårt
Myte fire: Muslimer fremstilles også av flere av informantene som noen som «tar over landet vårt». Eksemplene omhandler barn som ikke vil ta imot godteri på Halloween som inneholder gelatin (gelatin innholder svin), at de ikke spiser maten på barnebursdager, og så videre. Jeg må spørre meg selv, er det en forbrytelse ikke å spise svin? Er det vanskelig å tilby for eksempel en fiskepinne eller halalpølser i stedet for svinepølser? Det er jo en enkel sak, dersom det stemmer, det «Ellinor» påstår, at nå er det så mye halalkjøtt i Norge at vi må kjøpe og spise muslimenes produkter. Selv finner jeg ikke en gang halalpølser i nærbutikken på Ellingsrud, og nå skal jeg komme med en brannfakkel: Jeg har dratt innom Furuset Senter og kjøpt halalpølser til datteras barnebursdag! De har det i frysedisken på Rema 1000! Jeg så ingen truende menn med skjegg, ingen som så på meg med mord i blikket, slik «Kari» beskriver er dagligdags på senteret. I motsetning til henne, går jeg ofte på Furuset Senter, og jeg har faktisk aldri opplevd det. Mødrene til de to muslimske jentene som kom i bursdagen takket meg og mannen min veldig for at vi hadde gjort noe så enkelt som å passe på at også deres jenter kunne spise pølser. Det var faktisk ikke så vanskelig. Fosli spør igjen og igjen om integrering er å møtes på halvveien, eller om nye landsmenn må tilpasse seg oss. Det er helt tydelig viktig både for Fosli og informantene å få fram at det er skremmende når (noen tilpasser seg at muslimer) ikke vil spise svin. Har de samme standard når det gjelder vegetarianere eller for eksempel jødenes kosher?

Det er i det hele tatt mye i boka som gjør ganske vondt å lese. Andre som får unngjelde, er norske jenter. Det minner om kvinnehets når «Thomas» uttaler: «Jenter – de vanlige typene, de som får 3-4 i karakter – de liker når muslimene sier «jeg skal hjem til X, jeg skal knulle hora mi». Det liker de, de typisk pene, sexy, tidlig modne jentene, de som har voksenatferd noen år før andre jenter, de drømmer om en pakistaner med BMW som vil knulle «hora si».

Selvsagt tar informantene også opp reelle problemer, som gjengproblematikk, vold, tvangsekteskap og streng sosial kontroll. Den kvadruple læreren «Gudrun», som forteller om to pakistanske jenter som har blitt tvangsgiftet og lever i Pakistan, skal vite følgende: Det finnes et Kompetanseteam mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse koordinert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det finnes også en integreringsrådgiver ved ambassaden i Islamabad som man kan kontakte i slike saker. Det jobbes aktivt på mange fronter mot vold, æresrelatert vold og sosiale problemer. Mye mer kan og bør gjøres, men hva bidrar denne boka med?

Islamofobi
Det jeg sitter igjen med, er at boka bidrar til mer islamofobi. Jeg leste følgende kommentar fra ei ung jente på facebooksiden til Refugees Welcome to Norway i dag: «Takk for at dere er åpen og vil bli kjent med oss utlendinger og pluss muslimer. Vi har følt mye strengt atmosfære siden 09.11 her i denne verdensdelen.»

Hun takker rett og slett for at noen vil bli kjent med henne.

Hudfarge er noe mange av Foslis informanter nevner. De har ikke noe imot at folk har annen hudfarge. At de samme menneskene med annen hudfarge tilhører religionen islam, har imidlertid de fleste av dem noe imot. Slik muslimer omtales i denne boka, tror jeg mange som leser den vil tenke enda mer nedsettende om muslimer enn jenta på Facebook har følt på. Gjennomgående i boka gjentas det at «nordmenn ikke er rasistiske, men kloke av erfaring», samtidig som flere går løs på «muslimene» med ganske drøye påstander og myter.

«En lektor», som ikke selv har bodd i Groruddalen, peker på at mange kommer fra «dysfunksjonelle kulturer». «Andreas» sier: «De (utlendingene) vil til et land der du slipper å jobbe». «Kari» uttaler bestemt at «er det noen som ikke følger reglene (i borettslaget), så er et alltid utlendinger. Uten unntak.» Hun kaller også Groruddalen en slum, og er ikke så helt sikker på om «det er rett å blande raser».

Les også: Islamofobi og kampen mot rasisme

Vi bor ikke i noen getto eller slum
Fosli fikk svarene han ønsket, men mange av oss andre som bor her, vet bedre. Vi bor ikke i noen getto eller slum. Mange av oss tilbyr gjerne halal-pølser i en bursdag, uten å være redde for at muslimer skal ta over landet vårt. Oslo er en delt by, og sosiale problemer handler også om inntekt. Groruddalssatsinga, som flere av Foslis informanter fnyser av, har gitt mange flere barn barnehageplass gjennom gratis kjernetid, noe som har hatt svært positiv effekt. Jeg undrer meg over dem som på den ene siden klager over at en del «utlendinger», og da særlig kvinner, ikke jobber eller snakker norsk, og samtidig fnyser over tiltak som gir dem muligheten til det.

Forslag til gode tiltak er totalt fraværende blant informantene, det legges heller ikke opp til at de skal komme med dem. Vi andre får jobbe videre med den konstruktive delen; at Groruddalen skal være et godt sted å bo – også etter Halvor Foslis bok.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

16 kommentarer på Fremmed blant den tause majoritet

  1. AvatarMansoor Elahi // 2015-10-27 kl 22:42 //

    Flott skrevet og det var rørende å lese artikkelen som en muslim som bor i Groruddalen. Tusen takk for det 🙂

    • AvatarGuri Waalen Borch // 2015-10-27 kl 23:18 //

      Så godt å høre! Takk for tilbakemelding, settes pris på.

  2. Jeg har bodd i Groruddalen i over 30 år og har sett forandringene og er helt enig med Halvor Fosli.

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // 2015-10-28 kl 09:18 //

      Synd å høre. Skal sies at noen alltid LETER etter problemer. Var et annet innlegg her som snakket om hvordan naboene alltid blir sinte når pakistaneren glemmer å sortere søpla, men ingen blir sinte om det unge norske paret i leiligheten under glemmer det. Jeg tviler ikke på at det finnes mye frustrasjon i dalen, men noen virker å ha et tydelig skille i hodet: «oss» og «dem», der alt «de» gjør er galt mens alt «vi» gjør er rett.

      Sånn sett må jeg bare le hver gang noen sier det ikke handler om rasisme – når de snakker om raseblanding og religion i samme setning, så gjør det det. Når de dømmer alle med et visst etnisk utseende og går ut fra at de er muslimer med visse egenskaper, ER det faktisk rasisme. Når folk er overbevist om at alle menn med skjegg skuler stygt på dem, sier dette noe om en paranoia langt utenfor det normale. Dette er min erfaring, svært sjelden møter jeg noen som rent saklig kritiserer negative forhold ved islam, men erkjenner at det at du er muslim ikke sier alt om deg som person.

      Forøvrig: Fosli bruker ordet «getto», noe som er ironisk. Getto betyr oppsamling av én etnisk gruppe innenfor et geografisk begrenset område. Om det er ett sted det bor folk fra mange nasjonaliteter, er det i Groruddalen. Det nærmeste du kommer getto i Oslo er vel strengt tatt Holmenkollåsen.

  3. Flott skrevet 🙂

  4. Har ikke lest boken, men det har du.

    Du skriver i fjerde avsnitt – _»De innfødtes» talerstol består av 20 personer_
    Sitat: Denne boka er altså «de innfødtes» talerstol. I Groruddalen bor det 130 000 mennesker, og Fosli mener disse 20 er representative for de «innfødte» blant dem.

    Ja, kanskje de 20 er det.

    Hvor mange tror du (og mange andre) det er, som er innfødt i Groruddalen i dag?
    Sjekk med SSB, og du/dere vil få en stor overraskelse.
    Nå skal jeg være litt ufin: Det er ikke mange innfødte eller opprinnelige beboere igjen der, skjønner du. Demografien er forandret.

    Våre politikere har skapt denne segregeringen, med vettløs boligfordeling og plassering, og fri bosetting for de som ønsker å klumpe seg sammen.
    Ellers ønsker jeg alle vel.

    • AvatarReciever // 2015-10-28 kl 08:12 //

      Vi er langt flere enn 20 nordmenn i groruddalen og som fastboende nordmann i dalen er jeg helt sikker på at de 20 ikke er representative…

    • AvatarGuri Waalen Borch // 2015-10-28 kl 08:13 //

      Ingen i min familie bor der de ble født. Mamma er fra Gjøvik, bor i Lier. Pappa er fra en fjord i Troms, bor i Lier. Lillesøster nummer en er født i Tromsø, oppvokst i Lier, bor i København. Lillesøster nummer to er født i Drammen, oppvokst i Lier, bor i Oslo. Storebror er født i Tromsø, oppvokst i Lier, bor i Oslo. Selv er jeg født i Tromsø, oppvokst i Lier, bor i Groruddalen. Mannen min er født og oppvokst i Spania, bor i Groruddalen. Søsters samboer er svensk, bor i Oslo, brors samboer er bergenser, bor i Oslo. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Et typisk eks. på en vanlig familie i Norge i dag, de færreste blir hele livet der de er født.
      Å være oppvokst i Groruddalen var heller ikke kriterium for informantene i Foslis bok. Noen av dem har faktisk aldri bodd her.

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // 2015-10-28 kl 09:14 //

      Fosli operer ikke med innfødte groruddøler, men innfødte nordmenn. Mange av dem har ALDRI bodd i dalen, men skal altså likevel fungere som eksempler på hvordan det er å være hvit i Groruddalen.

      Om folk som deg og han holder seg unna dalen, er det forsåvidt greit for alle andre. Da blir det adskillig hyggeligere der 🙂

    • Avatarantisvada // 2015-11-20 kl 04:19 //

      Det er ikke noe som heter «fri bosetting» med de prisene vi har i dag. Det som segregerer aller mest i dag er klasse og økonomiske muligheter, ikke at noen «velger» å klumpe seg sammen i den ene eller den andre bydelen. De fattigste bor i Groruddalen fordi det er billigst der. Dette fører til at prisene forblir lave, noe som ergrer den eldre generasjonen som opplever at prisene stagnerer mens andre i egen generasjon er blitt rike i andre bydeler. Derfor denne misnøyen med innvandrerne.

  5. AvatarFlemming Thyssen Pedersen // 2015-10-28 kl 08:26 //

    Var viking ifb. med utstillingen om vikinger på Stovner bibliotek siste høst. Vi mødte bare hyggelige mennesker der.

  6. Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // 2015-10-28 kl 09:21 //

    Takk for dette! Vi er mange groruddøler som ikke kjenner oss igjen i Foslis bok. Selv bor jeg i byen for tida, men har kjempelyst til å flytte tilbake! Groruddalen føles som hjemme.

    Forøvrig, en artikkel som bør deles: http://forskning.no/innvandring-skole-og-utdanning/2015/02/ingen-hvit-flukt-fra-ungdomsskoler-i-groruddalen

    Når folk flytter fra steder i Groruddalen er det ikke fordi det er så mange innvandrere der, for de fleste flytter fra et innvandrertett område til et annet.

  7. AvatarSivert Olsen Myrhaug // 2015-10-28 kl 10:33 //

    Er ikke selv fra Groruddalen, men var bodd i en årrekke på Grønland.
    Det er dessverre sant det med barneselskapene, når enkelte unger på 5-6 år ikke rører hverken halalpølse, brus, sjokoladekake eller noe annet mistenker jeg de har fått streng beskjed hjemme hva de kan og ikke kan spise.

    • Avatarantisvada // 2015-11-20 kl 04:16 //

      Jeg har hatt barn i en barnehage med en del innvandrere på veskanten. Jeg opplevde at noen foreldre var ganske passive i forhold til å menge seg med de andre. De tok ikke initiativ i forhold til å lage avtaler for barna utenfor tiden i barnehagen og barna var ofte fraværende fra bursdager ol. For meg virket det som om de ikke helt hadde knukket de sosiale kodene og hadde litt mangelfulle språkkunnskaper. Det virket som om de syntes det var lettere å bli hjemme og ikke helt forstod at det vi andre drev med var å lage et sosialt miljø rundt barna som skapte samhold og trygghet og som de ville dra nytte av videre fremover. De forstod rett og slett ikke poenget.

      Blant de passive var det flere innvandrerfamilier, men også noen norske. Det var også flere innvandrerfamilier som var veldig aktive og tok initiativ til aktiviteter og dro inn andre foreldre. For meg så det ut som om passiviteten og mangelen på deltakelse i ganske stor grad speilet utdanningsnivå og språkferdigheter og i ganske stor grad den enkeltes personlige egenskaper. Enkelte mennesker er rett og slett mer private og føler seg mer ubekvemme i forhold til andre mennesker.

      Når det gjelder halal synes jeg i grunnen veldig mange foreldre kom med sære krav i forhold til barna. På et foreldremøte var det hinduer som var vegetarianere og som savnet nøtter, andre ville IKKE ha nøtter pga nøtteallergi, vi maste om økologisk, mens andre ikke ville ha syltetøy eller sukker, andre igjen var opptatt av gluten osv osv. Jeg tror også dette har noe med klasse å gjøre. Middel- og overklassen har blitt ekstremt opptatt av mat.

  8. AvatarT.Minh.T.T // 2015-11-03 kl 20:23 //

    Solskinn historie fra individ a eller skrekkhistorie fra individ b er egentlig irrelevant. At det er utfordringer i Groruddalen, er fakta. Hvor alvorlig det er, er en helt annen sak. Jeg er nøytral i dette, men i stedenfor å skyte hverandre om hvem som har rett og galt, så bør man heller samle seg for å løse utfordringene kanskje?

Kommentarfeltet er lukket.