Den nye byregjeringen i Oslo har satt i gang en diskusjon rundt bygging av vei inn til Oslo og kravet om bilfritt sentrum. Her er noen forslag til løsning.De samme problemstillingene er oppstått rundt andre storbyer i Norge. Eksempelvis har luftkvaliteten i Bergen vært så dårlig at man i perioder har måttet begrense bruken av bil.
Trafikken bør begrenses
Det finnes en tredje vei, som kanskje bør opp på den politiske agendaen. Er det mulig å begrense trafikken og reisebehovet inn til de store byene på andre måter? Hvorfor skal alle de viktige politiske-, handels-, og bedriftskontorer ligge i sentrum av storbyene? Med dagens teknologi kan brorparten av den kompetansen som trengs i nevnte administrasjonssentre ligge hvor som helst i landet. Om man desentraliserte administrasjonssentrene, ville brorparten av arbeidsreisene forsvinne og avlaste trafikkavviklingsproblemene storbyene har. Eksempelvis etablerte Stein Erik Hagen i 2007 en regnskapsavdeling i Vågå, for ICA-kjeden, med ca 30 ansatte. Det ble fremhevet som et meget vellykket prosjekt.
Å bygge infrastruktur rundt de store byene koster enormt med penger. Tunnelløsninger, ekspropriasjoner og vanskelige grunnforhold er en kostbar måte å investere i veinettet på. Det betyr at store deler av samferdselskostnadene bindes opp rundt de store byene. Erfaringen fra hele verden er at jo bedre veiforbindelsene blir inn til de store byene, jo mer trafikk blir det, med påfølgende korkdannelser og parkeringsproblemer. Er da flere og bedre veier inn til de store byene svaret på fremtidens utfordringer?
Det at man sentrerer administrasjonssentrene rundt de store byene er svært kostnadsdrivende, både hva angår leie av kontor-/forretningsbygg og ikke minst boligkostnader. Det setter også krav til høye lønninger – som ikke er gitt alle å få. Bokostnadene i store byene er blitt så dyre at det er vanskelig for mange arbeidstakere med middels- og lave lønninger å betjene dem. Det medfører at det er arbeidstakerne som ofte pendler fra omliggende kommuner til storbyene. Reisene er kostbare og bidrar til de store trafikkproblemene som de store byene sliter med.
Hent kompetanse
For et par år siden besøkte jeg et kompetansesenter i Arvika. Der ble vi forklart at en kommune på Arvikas størrelse ikke hadde noen forhåpninger om å få etablert et universitet eller høyskole, men kommunen trengte utvikling og kompetanse. Den utfordringen ble løst gjennom at man kjøpte/ leide inn kompetanse fra sentrale kompetansesenter, som enten da i perioder jobbet i Arvika på kompetansesenteret, eller ved at man utnyttet ulike IKT-løsninger for kommunikasjon.
Lærdommen fra Arvika er at kompetansen ikke nødvendigvis trenger å ligge i kommunen, men at man gjennom samarbeid og kjøp av tjenester kan få tilgang på den kompetansen som trengs for at kommunen skal utvikle seg.
Den samme lærdommen kan man også benytte for å unngå kommunesammenslåinger – eller avdemokratiseringsreformen – som er det egentlige resultatet. Kommunene kan kjøpe kompetanse/ tjenester av hverandre, på tvers av kommune- og fylkesgrenser, for å bli «mer robuste»(FrP-/ Høyre-regjeringens definisjon), fremfor å slå seg sammen.
Arvika sin suksess på utvikling lå – som nevnt – i samarbeid på kompetanse på tvers av kommuner, fylkesgrenser og landegrenser. Det handler om at kommuner og fylkeskommuner hjelper hverandre til å bli gode, som et alternativ til en ødeleggende konkurranse om arbeidsplasser og kompetanse kommuner og regioner seg imellom. På dette området har vi mye å lære her i Norge. En slik desentralisert politikk kan også bidra til å begrense fraflytting og i stedet fremme nyetableringer og vekst.
Et lignende samarbeid foregår på et av våre meget velfungerende sykehus – nærmere bestemt på Tynset. Tynset sykehus leier inn leger – i all hovedsak fra Sverige – som kommer til sykehuset og jobber i perioder. Det betyr at de har lengre friperioder hjemme. På den måten får sykehuset dekket sitt behov for legekompetanse. Det handler om kjøp av kompetanse.
Ovennevnte eksempler bør kunne ha overføringsverdi ovenfor virksomheter, kommuner og kompetansesentre, slik at behovet for å reise (først og fremst daglige arbeidsreiser) ble betydelig mindre inn mot de store byene.
Mer vei og kollektivtransport for pengene
For å kunne opprettholde et mønster med mindre behov for arbeidsreiser og desentraliserte arbeidsplasser vil man derimot trenge god kapasitet og standard på kommunikasjon/nettbaserte løsninger, vei, jernbane og annen kollektivtransport. God kapasitet/standard på vei og jernbane for at regionene skal bli konkurransedyktige på tid for vareleveranser, og gode kollektivtransportnett i de store byene for å dempe forurensningsproblemer og kapasitetsproblemer.
Man vil trolig få flere meter med jernbane og vei ved utbygging/ forbedring på veinettet utenfor de store byene enn inne i tettbebygde områder. Minskes behovene for veinett i de store byene, vil det trolig være mulig å bygge ut og forbedre standarden rundt om i landet langt raskere.
Klimamålene som er satt internasjonalt og nasjonalt vil uansett kreve nye former å planlegge kommunikasjon og transport.