Vi kan få et bærekraftig, grønt industrisamfunn. Men staten må trå til

PS10 er et solkraftverk utenfor Sevilla som har mottatt store subsidier både i bygging og drift.

Tiden for å flikke og reparere er over. Global oppvarming er reelt, og det er tid for visjonære investeringer og storstilte, statlige sprang.

Nyhet
Om Nyhet (774 artikler)
Har du noen tips eller tilbakemelding å gi oss om denne nyheten, mail oss på rp@marx,su.

Av Vegard Velle

Vegard Velle intervjuer Mariana Mazzucato er professor i innovasjon og forskningsleder ved Universitetet i Sussex i England, en stilling hun snappet rett for nesen på økonomen Thomas Piketty. Den forrige boken til Mazzucato, The Entrepreneurial State: debunking private vs. public sector myths, ble av Financial Times i 2013 trukket frem som en av årets bøker.

– Hvorfor kan ikke markedskreftene løse klimakrisen?

En grønn utvikling handler ikke bare om noen solcellepaneler og vindmøller. Det handler om gjennomgripende endringer i alle sektorer. Hele økonomien, inkludert industrien, finanssektoren og nye investeringer, må dirigeres i en grønn retning.

En slik storstilt omstilling, som vi trenger på grunn av den globale oppvarmingen, har aldri tidligere skjedd med utgangspunkt i markedsaktører. Markedskreftene er for labile, kortsiktige og risikosky. Forbrukerne kan selvsagt oppmuntres til å få en mer miljøvennlig atferd, og det kan hjelpe noe. Men det vi trenger er en helhetlig endring.

Det fins i dag mange forsøk i privat sektor på å satse på alternativ energi, batterier, elektriske biler eller resirkulering. Men felles for disse er at de er for puslete eller utvikler seg for sakte. Usikkerheten ved dem gjør at de ikke tiltrekker seg større finansiering, og samtidig er de for spede til å skape en større etterspørsel. Siden endringene er for små og lite dristige gjør de heller ingen større forskjell for veksten i økonomien eller for antallet arbeidsplasser.

Vi trenger derfor er et kollektivt løft, og Europa har et stort nok marked til å kunne gjøre en forskjell, om medlemslandene drar sammen. Problemet er at en fundamentalistisk forståelse av det frie markedet, at det er nøytralt og bør forbli uregulert, står sterkt.

I virkelighetens verden hopper ikke sjelden kortsiktig og profitthungrig kapital av investeringene eller de krever rask inntjening. Slik ødelegges firmaer med lovende teknologier.

Vi trenger en ny teori om hvor verdier kommer fra. Den kapitalistiske økonomien vil alltid være bundet til sosiale, kulturelle og politiske institusjoner og vil derfor alltid være underlagt staten. Denne bundetheten gjør den tradisjonelle fremstillingen av motsetningen mellom stat og marked meningsløs. Verdiskaping er en mye mer kollektiv prosess enn det blir fremstilt som.

Som tenkeren Karl Polyani understreket, ble kapitalistiske markeder helt fra starten av formet, igangsatt og holdt i live gjennom statens inngripen. Staten ga private investeringer en retning og gjorde dem mer dynamiske ved å skape en visjon og en plan for å nå dit.

Heller enn å leve på illusjonen om at markedene vil forme verden til det beste, bare vi lar dem i fred, trenger vi beslutningstagere som skaper og styrer markedene. Markedene er langt mer dynamiske og profitable når rammene på en smart og tydelig måte blir streket opp av det offentlige.

Økonomiprofessor Mariana Mazzucato

Økonomiprofessor Mariana Mazzucato

– Hva er grønn vekst, og hvordan får du det?

Vi må komme oss forbi en rekke naive forestillinger: Den grønne omstillingen er ikke i første rekke et teknisk spørsmål, om tilstrekkelig forskning og utvikling. Det er liten grunn til å nære illusjoner i privat risikokapital, som kjennetegnes ved at de skyr risiko. Og smått er ikke nødvendigvis godt. En grønn omstilling handler i førte rekke om politikk og forutsetter staters vilje til å gripe inn aktivt med en synlig hånd. Noe som også kjennetegner de landene som leder an i den grønne omstillingen.

Generelt er statens rolle i å skape nye og spennende produkter og tjenester kraftig undervurdert. Staten representerer en tålmodig kilde for finansiering som gang på gang har vist seg å være en nødvendig forutsetning ved utvikling av nye teknologier. Ikke minst i tidlige faser, hvor det hersker stor usikkerhet rundt satsingen. Stater har ofte, med utgangspunkt i en visjon, vist seg i stand til å gjennomføre dristige nyvinninger, som å ta menneskene til månen, det motsatte av hva vi får høre om staten i dag.

Grønt entreprenørskap, som politikere elsker å snakke om, handler ikke bare om gründere, risikokapital og hjemmesnekrede oppfinnere. I bunnen må ligge en vilje og en evne hos økonomiske aktører for å akseptere risiko og usikkerhet, noe du sjelden finner hos risikosky private investorer. De fleste av de revolusjonerende nyvinningene i kapitalismen, fra jernbanen, til internettet, til nanoteknologien og medisinske fremskritt sprang ut fra en statlig satsing.

Veksten i Silicon Valley i California kan tjene som et nyere eksempel. Bak selskaper som Apple og Google lå statlige investeringer og risikosatsing. De sentrale byggesteinene i iPhone kommer for eksempel fra statlig satsing: utbygging av internett, posisjoneringstjenesten GPS, touchskjerm-teknologien og stemmestyringssystemet SIRI. Tilsvarende når det gjelder en rekke selskaper på nettet, som baserer seg på infrastrukturen til fiberoptiske kabler. Algoritmen bak Google ble støttet av National Science Foundation, USAs nasjonale forskningsråd.

En annen suksess, Tesla motors, fikk et gedigent statlig oppstartlån under Obama-administrasjonen. Og National Institute of Health står bak en rekke av nyvinningene innen medisin som vi omgir oss med i dag. På område etter område kan vi peke på at det var staten som tok de tidlige, dristige og kapitalintensive skrittene som skulle til for at utviklingen kunne se dagens lys.

Vi lever i en tid der de samfunnsmessige behovene handler om mye mer enn bare å flikke og reparere på det som fins. Vi trenger å ha store ambisjoner og visjonære investeringer, hvor vi må kombinere sosiale, politiske, økonomiske og tekniske kunnskaper. Da er det et problem at vår forestilling til staten reduserer dennes rolle i økonomien til å handle om å ordne opp, regulere, administrere, mekle og legge til rette for privat sektor. Vi ødelegger for våre kreative forestillinger om hvordan vi kan utnytte staten til å lede an i risikotakingen og investeringene fremover.

Store satsinger innebærer en vilje til å mislykkes. For hvert prosjekt som lykkes, er det noen som mislykkes. Og stater kan svelge slike tap mye lettere enn privat finansiering. Samtidig kan vellykkete risikoprosjekter borge for atter nye investeringer.

Lite tyder på at næringslivet på eget initiativ vil satse på den grønne sektoren og drive denne fremover i fraværet av en sterk og aktiv statlig satsing. En rapport fra Climate Policy Initiative i 2013 viser at investeringene fra private finanskilder ennå er relativt små.

– Kan du gi noen eksempler på stater som har lykkes?

I Brasil, Tyskland og Kina har statene grepet inn med en aktiv satsing, og ikke bare som et motsyklisk stimuli, men som et aktivt grep for å videreutvikle de mest innovative, risikable og usikre delene av den grønne økonomien.

I Tyskland satset myndighetene på vindkraft allerede midt på åttitallet. Målet var å komme opp på 100 MW vindkraft innen 1989. Det gjorde de ved å tilby høyere enn markedsprisen for energi fra vindkraft og ved å gi skatteletter til småskala vindkraftutbyggere. I dag er det den statlige investeringsbanken KfW som leder den såkalte klimaomveltning (Energiewende). I perioden 2011–2016 har banken satt av 100 milliarder euro til investeringer innen fornybare energier. Målet er å avvikle kjernekraft innen 2022.

I Kinas femårsplan for perioden 2011–2015 ligger at landet skal investere 1 500 milliarder dollar, tilsvarende fem prosent av bruttonasjonalproduktet, i energieffektivisering og miljøvennlige teknologier, i bioteknologi, en ny generasjon digital teknologi, avanserte produksjonsmetoder, nye materialer, alternative energikilder og elektriske biler. Målet er også å innføre et direktiv som sier at bærekraftig produksjon, altså kontroll over forurensning og avfall, skal bli en konkurransemessig fordel.

Kinesiske ledere erklærte i 2012 at landet ville produsere 100 GW vindkraft innen 2015 og 1 000 GW innen 2050, tilsvarende hele USAs strømproduksjon i dag. Når det gjelder solkraft uttalte kinesiske ledere i 2009 at de ville installere 10 GW innen 2020. I 2014 ble målet satt til 70 GW innen 2017. Markedsanalysefirmaet NPD Group anslår at produksjonen vil ligge på 100 GW kapasitet innen 2018.

For å premiere utbyggingen av sol- og vindkraft har Kina fastsatt kraftprisene fra disse energikildene til et gunstig høyt nivå. Samtidig får selskaper som utvikler ny teknologi på dette området refundert sine utgifter i løpet av en sjuårsperiode, samtidig som de kan høste av overskuddet i flere tiår fremover. Industriledere har dermed sterke incentiver til å satse.

Spørsmålet er om Kina er i stand til å fortsette sin økonomiske vekst og samtidig kutte klimagassutslippene. Det ville i så fall representere en ny utvikling i industrialismen.

– Er det mulig for Norge å endre seg, som har såpass store incentiver og fortrinn i oljeindustrien?

Klart Norge kan endre seg. Singapore endret seg for eksempel over natta på grunn av bevisste politiske valg, fordi de bestemte seg, ikke på grunn av komparative fortrinn.

Jeg synes det er snodig at et statlig norsk oljefond investerer i eiendom, akkurat som om det var et helt ordinært privat finansfond. Dersom oljefondet aktivt ble brukt til å investere i fornybar energi, ville oljefondet faktisk kunne utgjøre en stor forskjell.

Heller ikke regnskogsatsingen er jeg så imponert over, siden dette først og fremst er veldedighet. En slik satsing er sårbar for politiske vindkast og kan snu over natta med et nytt politisk styre. Den fornybare satsingen i Danmark er mer i den retningen jeg tenker. Danmarks grønne satsing er både innovativ, stor og helhetlig, noe som gjør den langt mer bærekraftig over tid, siden omleggingen ikke blir så sårbar for politiske konjunkturer.

Også Finland viser at det går an å snu. Landet var et av de minst innovative på nittitallet, men gjennomførte et skifte og ble blant av de mest innovative i OECD.

– Vi trenger et annet syn på hva som er et godt liv. Hva mener du med det?

Min langsiktige visjon er å omgjøre dagens produktivsystem til et bærekraftig, grønt industrisamfunn. Et slikt samfunn vil kunne levere godene til folket, samtidig som det er økonomisk høyerestående i forhold til dagens samfunn. Når den grønne økonomien tar av, vil den også være profitabel. Nye industrier vil vokse ut av skiftet.

En grønn vekst handler om mye mer enn fornybare energikilder og lavere karbonutslipp. Sett med teknologiske øyne, er det ikke nok synergier mellom ulike fornybare energiformer til å oppnå et grønt skifte. Også andre samfunnsendringer trengs: konservering, utslippskontroll, mindre bruk av materialer per produkt, utforming for lang holdbarhet, erstatte eierskap med leie, satsing på vedlikehold og resirkulering, gjøre byene mindre forurensende og bedre å bo i, revolusjonere transportsystemene, å oppmuntre til løsninger basert på samarbeid, deling samt og den kreative økonomien og å fokusere på helse og styrke alle former for utdanning – i og utenfor skoler.

Slik kan vi få et nytt syn på det gode liv, og bidra til å forme drømmene til folk flest. En grønn omstilling innebærer med andre ord en gradvis endring av hele økonomien, en reversering av dagens masseproduksjon og konsumpsjonsmønstre og å innføre et vidt spekter av innovative endringer i produksjon og livsstil som vil utvide bærekraften og minske mengden karbon.

Skal vi klare å finansiere større statlige satsinger, trenger staten nye inntektskilder. Staten bør derfor finne nye måter å skattlegge på. Det offentlige trenger nye, store inntekter. Derfor må vi være villige til å skattlegge salg av finansinvesteringer. Og staten bør få en andel av inntekten fra vellykkede statlige investeringer.

 

En lengre versjon av denne teksten fins i boken Broen til framtiden.

BTF

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Vi kan få et bærekraftig, grønt industrisamfunn. Men staten må trå til

  1. Vindmøller er dyremishandling med støy og kvesting av fugler i luften.
    Dyr og ustabil strøm tjener ikke folket når det kommer fra monsterindustriområder.
    Vindmøllene er ekstremt skjemmende i norske landskap og ekstreme naturinngrep.
    Sike monsterindustriområder har ikke noe med grønn farge å gjøre.
    Det er profitthungrige lobbygrupper og subsidiehungrige grupper som står bak vindmølle-propaganda, Det er feil at pensjonister og arbeidsfolk og studenter skal subsidiere ulønnsomme vindmøller.
    Solkraftverk passer dårlig i Norden på grunn av mye skyer og lang vinter med lite lys.
    Sitat og søkeord : Vindkraften befinner sig i en akut ekonomisk kris, med konkurshot och investeringsstopp.

Kommentarfeltet er lukket.