Uførebløffen

Politikere og næringslivstopper skaper et bilde av late uføre som lever livets glade dager med penger de ikke må jobbe for. Et bilde få uføre kjenner seg igjen.

Ingrid Yndestad
Om Ingrid Yndestad (8 artikler)
Ingrid Yndestad er skribent og utdannet sosiolog, ernæringsterapeut, laborant, kokk og holder på med en master i interkulturell kommunikasjon.

Stadig hører vi at flere og flere naver, flere og flere blir uføre, og alle disse menneskene koster oss så mye at de setter velferdsstaten i fare. Skremselspropagandaen forteller oss at statskassen snart er tom, de trygdede tømmer den i en fart vi ikke klarer å forestille oss, noe vi umiddelbart må gjøre noe med! Middelet er å sette strengere krav for å få innvilget uføretrygd, og redusere utbetalingene til de som allerede mottar ytelser, slik at ytelsene ikke blir så fristende at de tiltrekker seg folk som egentlig kan jobbe. Hvis det stemmer at en større andel enn tidligere faller ut av arbeidslivet, så må vi selvfølgelig sette søkelys på det. Men før vi begynner å gjøre noe, må vi kanskje undersøke hvem som påstår dette, hvem som faller ut av arbeidslivet og om det i det hele tatt stemmer at trygdeandelen øker.

Late snyltere setter velferdsstaten i fare
Når vi hører påstander fra politikere, næringslivstopper og andre som gis mulighet til å uttale seg i medier, må vi spørre oss selv; hva ligger bak utsagnene, og er utsagnene helt upartiske? Videre er det en ide å bruke litt tid på å vurdere om opplysningene vi får gir det hele og fulle bildet av virkeligheten.

Når det gjelder påstandene om at flere og flere får pengene sine fra Nav, og at vi i Norge har blitt et folkeslag som ikke gidder å jobbe fordi staten sørger så godt for de som ønsker å være hjemme med penger fra statskassen, bør det ringe et par varselsbjeller i forhold til troverdighet.

Slike påstander er god propaganda om en vil redusere enkelte gruppers levekår uten for mye motgang. Ja, ved å skape en forståelse av at de syke ikke er særlig syke, at utfordringer vi alltid har hatt nå anses som sykdommer, at vi er en nasjon av late snyltere, at denne gruppen setter velferdssamfunnet vårt i fare osv., blir vedtak som reduserer økonomien til uføre mottatt med stor forståelse, ja endatil ønsket velkommen av de fleste.

Les en av våre mest leste tekster: Hvorfor vi misunner de uføre

Forskere avviser beskyldningene
Men påstandene som ligger til grunn for forståelsene våre av uføre og trygdandelen i befolkningen stemmer heldigvis ikke med virkeligheten. Påstandene som vår forståelse bygger på består av usammenhengende forklaringer og utdrag av ulike statistikker. Frem til nylig har ingen satt seg ned og virkelig undersøkt påstandene. Men samfunnsforskerne Lars Inge Terum og Aksel Hatland har nå dykket dypt ned i tallene for trygdeforbruk og sysselsetting gjennom de siste 20 årene. Funnene viser at begrunnelsene politikerne bruker når de reduserer trygdeytelsene ikke stemmer. Trygdeandelen er ikke større nå, den har faktisk ligget konstant de siste 20 årene. Dette understreker de med en klart entydig konklusjon. De skriver:

«[Det er] ikke empirisk grunnlag for å hevde at det i yrkesaktiv alder har blitt mindre vanlig å forsørge seg med inntekter og mer vanlig med trygd.»

En svært klar konklusjon, der ordet ikke er i kursiv. Dette er uvanlig i samfunnsforskningen, og gjøres bare om en har helt klare funn.

Antallet trygdete har ikke økt
Samtidig med at trygdeandelen har vært stabil de siste 20 årene, har sysselsettingen steget med 34 prosent. Dette bildet rokker utvilsomt ved vedtatte «sannheter». Så hvorfor misbruker politikerne dataene fra statistisk sentralbyrå (SSB) for å danne et bilde av at trygdeandelen øker i befolkningen? Skal vi være overbærende, noe politikerne på ingen måte er når de produserer usannheter som går utover økonomisk svake grupper i samfunnet, kan vi si at den fordreide realiteten de fremmer, er et resultat av at det å lese data fra SSB er en svært komplisert og sammensatt oppgave.

For eksempel blir en person som er delvis uføretrygdet, i fast arbeid, men delvis sykemeldt, tre personer i statistikken. En ufør, en sykemeldt og en arbeidstaker. Slik blir denne personen til to trygdemottakere og en arbeidstaker. Terum og Hatland har regnet på prosentandelene i de ulike kategoriene og deretter gjort dem om til årsverk. Slik kommer de reelle tallene for trygdeårsverk og sysselsetting frem.

Når de har eliminert dobbelttellingen, som politikerne baserer sine påstander på, kommer de frem til at trygdeandelen har ligget konstant i forhold til befolkningsveksten. I tillegg kommer de frem til at antallet sysselsatte, med andre ord hvor mange som er i arbeidslivet, har økt med 34 prosent. Trygdeandelen er altså stabil samtidig med at sysselsetningen i Norge har økt. Et funn som er stikk i strid med det politikerne påstår.

Les også andreplassen i Radikal Portals skrive- og fotokonkurranse om KlasseNorge, høsten 2014: – Sannheten er at vi spiser nudler og er blakke

Lemfeldige med fakta
Vi kan alle være enige om at SSB sine tall kan være vanskelige å forstå og tolke riktig. Men om politikere og næringslivstopper klarer å finne tallet på trygdede, bør de også klare å finne tallene på arbeidstakere. Ved å summere tallene for de ulike gruppene som SSB opererer med burde det være enkelt å se at det ikke harmonerer med antallet personer i arbeidsfør alder en kan forvente å finne. Dette hadde selvfølgelig ikke gitt dem de tallene de ønsket, tallene som kan underbygge de dystre spådommene og rettferdiggjøre reduksjonen i trygdeytelser.

Så hvorfor har de en så lemfeldig omgang med fakta? Hovedårsaken er at de ønsker å redusere velferdsytelsene uten for mye protest. Velferdsytelser er en viktig del av en velferdsstat ved nettopp å være det som betegner stater som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp, ved eksempelvis arbeidsledighet, sykdom eller alderdom, og som sikrer den enkelte rett til utdannelse. En velferdsstat skal støtte alle medlemmene i samfunnet og sørge for at den oppvoksende slekt får den opplæring de trenger for å føre velferdsstaten videre.

Velferdsstaten til for de svake
En velferdsstat er selvfølgelig avhengig av penger for å fungere, penger den får blant annet via ulike skatter. For å redusere utgiftene til velferd, gjør politikere og næringslivstopper de uføretrygdede til en stor og farlig gruppe. De gjør dem mye større enn de egentlig er, og legger vekt på hvilke utgifter og belastninger de utgjør for staten. De hevder at det å skjære til beinet i utbetalinger er nødvendig for å redde velferdsstaten, men glemmer at velferdsstaten faktisk er tuftet på et samfunn som tar seg av alle, også de syke.

Uføre omtales kun i form av hva de koster, og blir ensidig ansett som verditap for samfunnet. De ulike formene for verdiskapning som de uføre bidrar til, fjernes elegant fra regnestykket. For også uføre tilfører en hel rekke verdiskapende faktorer i samfunnet. For det første er de forbrukere. Uføre forbruker store deler av sin inntekt i form av varer, tjenester og bolig. Hadde gruppen av uføre virkelig vært en stor gruppe, hadde de hatt en annen makt i forbrukssamfunnet. Ved å redusere inntekten til et minimum for en stor gruppe i samfunnet, reduseres forbruket så mye at samfunnet lider av det. Men om de uføres inntekter reduseres, utgjør det såpass lite i den store sammenhengen, nettopp fordi de er en såpass liten gruppe totalt sett, at det gir liten innvirkning på det totale forbruket. Slik taper politikere og næringslivstopper lite på å fremstille uføre som en stor, krevende og potensiell farlig gruppe, og kan opprettholde sin egen komfortable tilværelse med så lite bidrag til velferdsordninger som strengt tatt nødvendig.

Les også psykiater Hans Olav Fekjær om økonomisk ulikhet: Jeg savner ordet rettferdighet 

Skyver byrden på kommende generasjoner
Når politikerne snakker om størrelsen på trygdeytelsene setter de den ikke i sammenheng med den generelle lønnsøkningen i samfunnet, men sammenligner den gjerne med andre lands ytelser. I forhold til andre land i Europa har Norge hatt en langt høyere lønnsstigning. De som er i arbeidslivet har med andre ord fått økt kjøpekraft, noe som vises på all forbruksforskning, salg av boliger og fritidsboliger, luksuriøse biler, ferier og handlesentrenes stadig økte omsetting.

Uføre derimot får redusert utbetalingene sine og dermed svekket kjøpekraft. På kort sikt fører det kanskje ikke til annet enn at den enkelte må finne stadig nye måter å knipe inn på utgiftene. Følgene blir annerledes, både for den enkelte og samfunnet, om vi ser på langtidseffekten av den politiske linjen med å fordreie virkeligheten for å legitimere redusering av trygdeytelser. Det er den enkleste oppskriften på fattigdomsøkning, sosial isolasjon, utestenging av barn fra fritidsaktiviteter og barnehage, samt generelt dårlig ernæring. Dette er en cocktail som svært lett fører til enda dårligere livskvalitet og helse, både for den som allerede er syk, men vel så alarmerende for barna til de det gjelder.

En kan bare tenke seg følgene på lang sikt av denne formen for politikk. At følgene vil koste penger, mye penger, det er helt sikkert. Men det er kanskje like greit å la også den byrden falle på kommende generasjoner?

De uføre lurer seg ikke unna
En uføretrygdet i Norge får utbetalt 66 prosent av det han tjente i arbeidslivet. Denne inntekten blir ofte satt opp mot lavinntektsgrupper for å illustrere størrelsen på den arbeidsfrie inntekten. I disse eksemplene kommer det gjerne frem at uføretrygden nærmest overgår ordinær inntekt, og dermed tiltrekker seg de som kan jobbe. Sammenligningen er usmakelig. Den viderefører og sementerer forståelsen av at uførhet har et innslag av frivillighet, ufør er noe en kan bli, om en ikke lenger gidder å arbeide. Igjen fordreies virkeligheten ved at sykdom, selve grunnen til uføretrygden, nærmest fjernes fra debatten. For uføretrygd er en bivirkning av sykdom, ikke en valgmulighet.

Videre uttrykker den at uføre er mennesker som kun er i stand til å delta i lavinntektsyrker, og at inntektstapet derfor er nærmest ubetydelig, noe som ikke harmonerer med virkeligheten. Sykdom kan ramme alle, og deltagere i alle yrkesgrupper kan derfor oppleve å måtte avslutte arbeidslivet tidligere enn forestilt. Om en snur på sammenligningen mellom trygdeytelser og lavinntektsgrupper, kan en spørre om ikke heller lavinntektsgrupper burde få økte lønninger for ikke å tangere trygdeytelsene. Kanskje er det ikke trygdeytelsene som er for høye, men inntektene i lavinntektsyrker som er for lave? Eller en kan sette trygdeytelser opp mot høytlønnede grupper, eller i det minste bruke gjennomsnittsinntekten i Norge som målestokk for hvordan uføreytelsene står i forhold til normalbefolkningens inntekt.

Les også Anja Askeland mye leste artikkel om borgerlønn: Borgerlønn, tiden er inne

Forskjellsbehandling
For hvorfor må de som mottar trygdeytelser alltid bli satt opp mot økonomisk svake grupper? Hvorfor ikke snu på det, og sette disse kostnadene opp mot kostnader som staten har til ting som er utenfor rekkevidde for de aller fleste i lavinntektsgrupper? Hva med å sette uføreutbetalingene opp mot for eksempel elbilsubsidieringen? En gjennomsnittlig årlig uføreutbetaling er bortimot halvparten av det staten subsidierer hver eneste kjøper av Tesla Model S.

Når vi legger sammen subsidiene som ligger i avgiftsfriheten til alle elbilene som er solgt i Norge, kommer vi opp i store summer, summer som aldri settes i sammenheng med velferdsstatens påståtte utfordringer. Elbilsalget eksploderer i Norge, og ifølge undersøkelser skyldes dette de økonomiske virkemidlene i form av reduserte avgifter. Prisen på slike biler er nærmest halvert i forhold til hva de hadde kostet uten fritak av engangsavgift, en avgift alle som kjøper bensin- eller dieselbil må betale. Over halvparten av elbileierne ville kjøpt bensin- eller dieseldrevet bil uten denne subsidieringen.

Muligheter for de få
Statens subsidiering av biler, som kan anses som miljøvennlige hvis vi forutsetter at personbilens eneste svakhet er at den slipper ut eksos, er en utgiftspost som absolutt kan settes opp mot uføreutbetalingene. For det første er statens kostnader med denne biltypen store, for det andre gir kjøp av elbil en rekke økonomiske særordninger forbeholdt de som har penger til å kjøpe en slik bil. For i tillegg til subsidieringen en får ved kjøp, er det en inngangsbillett til økonomiske særordninger som de færreste som lever på uføretrygd har mulighet til å betale. Slik gir elbilen muligheter for de få, de med penger, noe vi ikke kritiserer, mens uføretrygden, som også gir muligheter til de få, de som er for syke til å fungere i ordinært arbeid, de kan vi helt åpent kritisere.

De som har mye, får enda en mulighet. De kan kjøpe en luksuriøs bil der staten finansierer rundt halvparten av kjøpesummen pluss bompasseringer, fergebilletter, parkering og drivstoff. Summer som setter det en forventer at en ufør skal leve for i skyggen. Ingen mener at avgiftsfrihet, gratis bompassering, ferge og parkering er en trussel for velferdssamfunnet selv om antallet elbiler har passert 50 000, og forventes å ligge et sted mellom 200 000 og 300 000 i løpet av de neste to årene.

Uførheten ikke borte, selv om støtten kuttes
I tillegg til å sette økonomisk svake grupper opp mot hverandre, settes også andre lands velferdsytelser opp mot våre, for å demonstrere hvor godt de uføretrygdede i Norge har det. Se til vårt naboland Sverige sier de. Sverige har redusert kraftig i de uføres utbetalinger, og har dermed klart å redusere trygdeårsverkene med en tredjedel siden 1992. Bra for Sverige. Men har dette ført til økt sysselsetting, det ultimate målet for reduksjon av trygdede? Ifølge Terum og Hatland har ikke dette skjedd. Sysselsettingen har ikke økt i Sverige på tross av at trygdeårsverkene er redusert. Derfor om antallet uføre reduseres, så er ikke svenskene mindre syke, de uføre kommer seg ikke ut i arbeid om de får reduserte utbetalinger, de bare forsvinner i systemet. Forklaring på hvor de blir av er nok sammensatt, men antageligvis blir mange forsørget av andre familiemedlemmer, noe vi ikke forventer i en velferdsstat.

I USA, et land vi ikke tenker på som et land der de som faller av lasset på veien mot rikdom og selvrealisering blir forsørget av staten, har andelen uføre blitt tidoblet siden 1960-tallet. Her kan en ikke skylde på at gode trygdeutbetalinger gir et så behagelig liv at folk dropper ut av arbeidslivet for å leve det gode liv på trygd, så hva skal vi da skylde på? Kanskje det kan få oss til å innse at selv om trygdeytelsene er dårlige, ja nesten ikkeeksisterende, så blir folk syke. Hvordan de fanges opp når de ikke lenger klarer å fungere i arbeidslivet, avgjør kvaliteten på en stat, ikke at det ikke finnes syke.

Trenger Norge et parti av og for sofavelgere, for NAV-brukere, lavtlønnede og innvandrere? Les også: All makt til den akademiske elite!

Sementerer en myte
Velferdspolitikk er ikke enkelt, og SSBs statistikker kan gjerne oppfattes som vanskelige å lese. Men om en ikke har et helt og fullt bilde, bør enn heller ikke uttale seg så bastant som politikere og næringslivstopper gjør. Det de gjør er å skape et bilde som få uføre kjenner seg igjen i, et bilde av late snyltere som lever livets glade dager med penger de ikke må jobbe for. Dette bildet sementeres i stadig større deler av befolkningen og overskygger at i virkeligheten er det gode liv på uføretrygd en myte.

De fleste lever under eller opp mot EUs grense for fattigdom, i en hverdag med komplekse utfordringer på grunn av sykdommen som hindrer dem å ta del i arbeidslivet. I en fragmentert og uoversiktlig verden er det lett å gjøre en slik gruppe om til noe de egentlig ikke er. Og siden alle identiteter danner antiidentiteter blir de som ikke deltar i arbeidslivet motsatsen til de som deltar i arbeidslivet. Og når deltagelse i arbeidslivet er ensbetydende med å bidra, blir motsatsen selvsagt å ikke bidra. Derfra er veien kort til å påstå at den arbeidsfrie inntekten er for høy, og at det igjen viser at flere og flere utnytter seg av den. Om det er sant, blir underordnet, for målet helliger midlet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.