Væpnet politi gir allmennfarlig trygghet

Erfaringen fra land med bevæpnet politi er at denne avhumaniseringsprosessen særlig tiltar når en står overfor de psykisk syke, marginaliserte og ”uforståelige” personer i krise, de som reagerer atypisk i pressede situasjoner og derfor blir oppfattet som truende. Derfor er det de svakeste av alle som til slutt ender opp med å bli skutt. Foto:Mstyslav Chernov

Politiskuddet mot en psykisk syk kvinne i Oslo viser de reelle konsekvensene av Anundsens politikk. Det er de svakeste av alle som til slutt ender opp med å bli skutt.

Stein Lillevolden
About Stein Lillevolden (10 Articles)
Sosialarbeider i København

Justisminister Anundsens herostratisk berømte film ”Trygghet i hverdagen” presenterer en sikkerhetspakke rundt økt bevæpning, overvåkning og straff, med en selviscenesettelse som får en til å krumme tær av flauhet.

Men man skal som kjent lytte til selvskryt, for det kommer fra hjertet. Politiskuddet mot en psykisk syk kvinne i Motzfeldtsgate i Oslo viste de reelle konsekvensene av Anundsens politikk, en justispolitikk som gjør tilværelsen farligere, ikke tryggere, for utsatte grupper.

Nå skal jeg ikke kopiere Anundsens kostbare selfie ved å sitere meg selv og deretter bruke dette som et sannhetsbevis, men den gang ”tidsbegrenset” generell bevæpning ble innført i Norge i 2014 skrev jeg på Radikal Portal: ” Med generell bevæpning av politiet i Norge vil man tilsvarende få et mindre løsningsorientert og innovativt politi, fordi selve maktmidlene blir deres egen verste fiende. Derfor vil de svakeste og sykeste i samfunnet komme til å betale med sine liv for denne farlige utviklingen av det norske politiet”.

Dessverre var denne frykten berettiget. Med de tradisjonelle maktmidler kan man nok risikere at mennesker blir slått i stykker, men det er likevel en svært direkte situasjon hvor politiet skal overkomme en rekke psykologiske sperrer mot fysisk vold. De fleste velger mindre brutale handlinger, og ikke minst forhandlinger. Når makt-teknologien oppgraderes til skytevåpen, øker stressnivået, og situasjonen man står oppe i fremstår mer truende og dramatisk for den som bærer maktmiddelet.

Avstanden til mennesket foran deg blir større, og mentalt kan det skje en avhumanisering hvor det gjelder å treffe et mål, ikke et menneske. Erfaringen fra land med bevæpnet politi er at denne avhumaniseringsprosessen særlig tiltar når en står overfor de psykisk syke, marginaliserte og ”uforståelige” personer i krise, de som reagerer atypisk i pressede situasjoner og derfor blir oppfattet som truende. Derfor er det de svakeste av alle som til slutt ender opp med å bli skutt.

Tenke før man skyter
I Tyskland har politiet et ”Skyt/Ikke Skyt”-prosjekt og i England har de ”Stop and Think”. I begge land konkluderer de fornuftig nok at det er smart å tenke før man skyter. Det behøver man kanskje ikke være adferdspsykolog for å komme frem til, men i Norge har ikke tankevirksomhet særlig plass i våpenundervisningen. Her trenes det på teknikk, refleks, hurtighet og treffsikkerhet, og ikke cerebrale øvelser for å unngå stressrespons og katastrofale følger. I et land hvor tankeløshet er satt i system helt fra justisministernivå og nedover, er det derfor grunn til å frykte de videre konsekvenser av politibevæpningen.

Den danske kriminologen Lars Holmberg har sammenlignet dansk, norsk og svensk politis skuddepisoder for perioden 1985-1999, kontrollert for befolkningens størrelse, og det viste seg at dansk politi hadde nesten fire ganger så mange skuddepisoder som det norske, og det svenske politiet skjøt nesten fem ganger så ofte som det norske.

Det danske politiet såret mer enn fire og en halv gang så mange mennesker som det norske, og faktisk også mer enn den svenske polis (Politiets brug af skydevåben i Danmark 1985-2002 ). I en annen dansk undersøkelse, kom det frem at mer enn halvparten av politiets ofre hadde psykiske lidelser, og at to av tre var påvirket av medisin eller rusmidler da de ble skutt (Politiets anvendelse af skydevåben ).

Politi og psykiatri
Dette reiser alvorlig spørsmål om hvordan man forholder seg til psykisk syke mennesker, og ikke minst takler møtet med de avvikende og marginaliserte i krise. Fordi en person roper, kommer med utfall og oppfattes truende, er det ikke nødvendigvis rettet mot en ytre virkelighet, men et indre kaos av vrangforestillinger, stemmer og frykt.

Når denne redde personen blir møtt med en konstabel med pistol, utløses enda mer desperasjon og bringer situasjonen helt ut av kontroll. Politiet spiller opp til vrangforestillinger og demper dem ikke. Siden norsk behandling av psykisk syke mennesker er så elendig som den er, blir politi daglig satt inn til å møte mennesker i mental krise og med irrasjonell adferd. Helse- og justismyndighetene vet godt at politimakt allerede er en grunnleggende del av norsk psykiatris hverdag, og derfor er det en grenseløs kynisme å opptrappe maktbruken mot et sykt menneske i nød, ved at de nå møter inn bevæpnet.

Terrorismebekjempelse
Den norske regjeringen har snikinnført generell bevæpning av politiet med utgangspunkt i halvkvedede viser fra noen antatte IS-terrorister om trusler mot polititjenestemenn i Norge. Men terrorismebekjempelse er en marginal del av politiets samfunnsoppdrag, og sjelden eller aldri er det situasjoner hvor den tidligere brukte lagringen av våpen i tjenestebil ikke vil være tilstrekkelig, noe som ga lengre tid til Stop and Think.

Dagens bevæpning av politiet kommer ikke til å ha den minste påvirkning på terrorismebekjempelse, men for samfunnets svakeste og mest utsatte kommer det til å bety ytterligere livsfare. Denne myndighetskynismen smitter av på resten av samfunnet, og for eksempel her i Danmark vekker det bekymrende lite oppmerksomhet og diskusjon hver gang en psykisk syk blir skutt av politiet. Denne forråelsen av samfunnet kan det ikke være noe politisk mål å innføre.

Allmenfarlige verdier
Etter en rekke dødelige hendelser i forbindelse med politiets ville og langstrakte biljakter på grunn av brukstyveri av kjøretøy på 1990-tallet, ble det innført langt strengere interne regler, hvor operasjonsleder skal avbryte jakten hvis bilen ikke blir stoppet innenfor et forsvarlig tidsrom og område.

Man innså at det faktisk ikke er dødsstraff for biltyveri, og at politijakten i seg selv skapte farligere situasjoner for allmennheten enn selve biltyveriet. Generell bevæpning av politiet er enda mer allmennfarlig, og dreier samfunnets verdier og menneskesyn i en uverdig og kynisk retning. Den justisminister som stopper dette må gjerne lave en helaftens selvskrytefilm!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

17 Comments on Væpnet politi gir allmennfarlig trygghet

  1. hjdfyjd // at // Reply

    Typisk venstresiden. De svakeste av de svake er alltid gjerningsmenn. Gutten som ble forsøkt drept er altså ikke en sterk part i deres forkvaklede verdensbilde. Eller vent, dere har jo noen unntak fra hovedregelen, hadde gjerningspersonen vært hvit og offeret(det reelle offeret, altså gutten) vært mørkhudet ville gjerningsmannen likevel vært sterk og burde straffes. Bra at folk nedover i Europa begynner å våkne og ser at dere ikke er det spor bedre enn deres forbilder som Pol Pot og gjengen.

    • Petter Antonsen // at // Reply

      Ignorante mennesker som deg er et stort problem. Du er nødt å konstruere stråmenn og tillegge dine meningsmitstandere ekstremen meninger slik at du kan argumentere mot dem. Det sier egentlig sitt om grunnlaget du egentlig har

  2. hjdfyjd // at // Reply

    Gjerningsmenn er så hellige i deres øyne at de ikke en gang er skyldig når de bruker våpen. Da er det liksom våpnet sin feil. Du som er så glad i å demonstrere Lillevolden, hva med en demonstrasjon mot Fiskars? De som lager kjøkkenkniver vettu, dette slemme selskapet som er skyld i at innvandrermenn går rundt i Oslo og knivdreper folk med brødknivene deres.

    • Petter Antonsen // at // Reply

      De er skyldige, men intelligente mennesker opererer skjeldent med go/ond. Handlinger har årsaker. Ofte gode . Det er disse vi må kjempe mot, ikke personer. Ignorante mennesker tror symptomer er det som må løses, smarte folk innser at årsakene er det som må løses

  3. Snegle // at // Reply

    Lillevolden har fra København, flere titalls mil unna trusselsituasjonen som han da ikke har noen forutsetninger for å bedømme da han ikke var der, skrevet en kronikk uten å nevne offeret for knivtruslene: Barnet. Er virkelig ikke et barn som trues med kniv blant de “svakeste i samfunnet”?

    Mener Lillevolden at barn skal ofres for å beskytte ustabile personer?

    • Joakim Moellersen // at // Reply

      Lillevolden har, uavhengig av hvor han befinner seg, evne til å lese og sette seg inn i situasjoner. De aller fleste som har ment noe offentlig om denne situasjonen så den aldri og kan derfor ikke sies å være mer kvalifisert enn noen som er i Køben eller andre steder.

      Øyenvitner har avkreftet at det var noe barn i nærheten av kvinnen da hun ble skutt.

      • Snegle // at // Reply

        Barnet som i følge andre nær ble skadet er jo avhørt. Denne situasjonen kan kun bedømmes utifra i hvor stor fare barnet var. Og da er det vitner, barnets og politiets bedømmelse som utgjør dette bildet tilsammen.

        Å bare framstille kvinnens situasjon og hoppe bukk over barnets gir et skeivt bilde.

        • Joakim Moellersen // at // Reply

          Det er altså en person som har forklart at han selv tok barna vekk fra dama og flere andre som bekrefter dette. Politiet har ikke gjort noe for å tilbakevise disse vitnesbyrdene. Deres første påstand om at dama var i ferd med å hugge til tror jeg ikke det er noen som har støttet. Mye tyder på at de har løyet for å framstille skytingen som nødvendig. Politiets framferd bør opp for retten.

  4. Jon Skogdal // at // Reply

    Lillevolden er her inne på flere viktige ting, og har selvsagt helt rett, men jeg er redd han kun pirker ved overflaten av problemet.

    Det kriminogene som politisk grunnstemning:
    For riktignok var PSTs trusselvurdering i 2014 noe av en gavepakke til justisminister Anundsen. Etter å ha blitt fullstendig nedstemt på stortinget i forsøket på å få innført permanent væpning av politiet, så kan han nå forlenge den midlertidige væpningen enn så lenge PST opprettholder sin trusselvurdering. Det vil si: han ikke bare kan, men han må det! Anundsen får det dermed nøyaktig som han vil – han får væpnet politiet, samtidig flyttes det justispolitiske ansvaret for væpningen vekk fra ministerposten og over på politietaten selv. Kanskje ser vi med dette fremdyrkelsen av en slags kriminogen grunnstemning, ikke så ulik den i USA post-11. september: ‘Ondskapen lurer der ute i sin umiddelbarhet og allestedsnærværhet, og kan ramme hvem som helst, når som helst’. Og kanskje forholder faktisk ondskapen seg slik? I alle fall gjorde den tilsynelatende det 11. september i USA, og 22. juli her hjemme. Men utifra en slik ‘kriminogen situasjon’ går nok spørsmålet langt dypere enn hva den eller den ministeren kan (eller bør) svare på: Hvor mange uskyldige sivile er vi som samfunn villig til å ofre for å forsikre oss om at hendelser som 11. september og 22. juli her hjemme aldri skjer igjen? Og hvordan forholder vi oss egentlig til at “terroren” har denne virkningen på oss – at den stiller oss overfor slike umulige problemstillinger, og får oss til å reagere uansett hva vi gjør…?

    Litt om politiblikket:
    Det som imidlertid må være helt klart, som Lillevolden også påpeker, er at politiet går målrettet etter de desidert mest utsatte i samfunnet: De som er psykisk syke, personer som er ruset, personer med begrenset eller manglende språk, eller som av andre grunner ikke klarer å gjøre rede for seg. Kriminolog Liv Finstad beskriver denne prosessen gjennom “Politiblikket” (i bok med samme navn): Politiblikket kan forstås som det sorterende og utskillende blikkets oppdragende rolle på situasjonen. Det er altså ikke den enkelte betjenten som tar kontroll over situasjonen, det er snarere situasjonen som bestemmer hva som i det hele tatt er mulig, og instruerer betjenten til å velge: “Skyte eller ikke skyte?”, “Løpe etter eller stå i ro?”, “Be om forsterkning eller ikke be om forsterkning?”. Når betjenten ser en omtåket kvinne rave rundt med kniv, og fekter med den mot et lite barn, har situasjonen forlengst tatt beslutningen på vegne av den enkelte betjent (“Kvinnen eller barnet?”). Har politibetjenten en pistol på hoftekammen i et slikt tilfelle, må kvinnen bli skutt.

    Spørsmålet er ikke væpning eller ikke væpning – men politi i det hele tatt. Jeg stusser over at ikke Lillevolden diskuterer dette.

  5. digi_owl // at // Reply

    En kan undres når Norge griper til generell bevæpning etter en vag trusselvurdering fra PST, mens Storbritannia, som har en befolkning 10x Norge, og har sett tiår med terror og annet fra forskjellige grupper, fortsatt ikke har væpnet sine konstabler.

    Er det virkelig så forbanna viktig for KRF og V å holde AP ute av regjering, at dem lar dette cowboy-sirkuset fortsette?!

    • Jon Skogdal // at // Reply

      Det bør her presiseres at det i all vesentlighet var venstres motforslag som gjorde at Høyre-Frp-forslaget om permanent væpning strandet. Ikke minst har jo APs Hadia Tajik (ikke overraskende) fungert som en støtte for de borgerlige i den midlertidige væpningen: “Vi er mot en generell bevæpning,” uttaler hun til Klassekampen, “Likevel stiller vi oss bak en midlertidig bevæpning når trusselbildet krever det”. På spørsmål om hvor lenge stortinget kan støtte oppunder denne situasjonen svarer hun at “dersom dette drar vesentlig lenger ut i tid, vil vi ta det opp”, noe som på meg virker særdeles vagt, og bidrar vel ikke akkurat til snarlig avvikling av cowboy-sirkuset..?

      https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2014-2015/dok8-201415-034/
      http://www.klassekampen.no/article/20150217/ARTICLE/150219835

      • digi_owl // at // Reply

        Takk. Nå sitter jeg her å undres på om Stortinget bør sjekkes for gasslekkasje. Virker som det må være noe i lufta i det lokalet.

  6. Graapus1 // at // Reply

    Jeg kjenner ikke alle detaljene i denne saken.
    Men en ting jeg stusser litt på er dette: Er det ikke slik at en situasjon der politiet får melding om at en “kvinne som veiver med kniv” være en situasjon der politiet ville kunne bevæpne seg, selv om vi ikke hadde hatt situasjonen vi har nå med “midlertidig bevæpning”?
    Altså at utfallet i denne saken kunne blitt det samme, også for 2 år siden?

  7. Tore // at // Reply

    Artikkelforfatteren glemmer helt den aller svskeste parten i denne saken – nemlig barnet.

  8. Luminous // at // Reply

    “Hatet” mot Politiet overskygger totalt andre virkelighetsoppfatninger!
    Moderator på RP skriver: “Øyenvitner har avkreftet at det var noe barn i nærheten av kvinnen da hun ble skutt”

    Her er en mer troverdig forklaring:

    -Kvinnens helsetilstand er fortsatt for dårlig til at hun kan la seg avhøre. Mandag formiddag forklarte åtteåringen seg om episoden der politiet trakk våpen og skjøt kvinnen i magen, rett foran gutten. Skuddene ble ifølge politiet avfyrt fordi kvinnen, som var bevæpnet med kniv, skal ha forsøkt å stikke åtteåringen.

    -Gutten stoppet opp da politiet gjorde anrop, og ble stående oppå kantsteinene på gangveien. Ifølge forklaringen hennes, befant gutten seg midt imellom politiet og kvinnen. Ifølge kvinnens anvisning var det omtrent to meter mellom polititjenestefolkene og kvinnen som holdt i kniven.

    http://www.osloby.no/nyheter/krim/Gutt-8-sterkt-preget-etter-skyteepisode-8174062.html

Leave a comment

Your email address will not be published.


*