Politikken som trenger hemmelighold

Foto: Michelangelo Carrieri

Hvordan gjennomføre politikk som aldri vil få flertall i befolkningen? Både i kommunene og i internasjonale handelsavtaler er svaret hemmelighold.

Petter Slaatrem Titland
Om Petter Slaatrem Titland (7 artikler)
Petter Slaatrem Titland er leder av Attac Norge.

Lørdag 10. oktober arrangeres den internasjonale aksjonsdagen mot de nye handelsavtalene som ryster demokratiet vårt. Ved forrige aksjonsdag i april var det over 700 arrangementer over hele verden. 20 av dem var i Norge, fra Alta i nord til Kristansand i sør. Avtalene bak forkortelser som TISA, TTIP og ISDS har klart å få titusener ut i gatene. Handelsavtalene fremmer selskapers rett til å påvirke politikkutforming og avtalefester deres inntog i offentlig velferd.

Hemmeligholdte avtaler
Debatten om handelsavtaler, som TTIP og TISA, viser store forskjeller i demokratiforståelsen hos regjeringen og sivilsamfunnet. Aktivister som jobber med politisk påvirkning mener at demokrati er noe som utspiller seg hver dag, og at man alltid må lete etter måter å drive politikk på. Regjeringen mener at demokratiet utspiller seg hvert fjerde år.

Da Fagforbundet krevde innsyn i TISA-avtalen fikk de følgende svar fra Ingrid Skjøtskift, som var rådgiver for Utenriksminister Børge Brende:

«I vårt politiske system ivaretas hensynet til demokratiet først og fremst ved at forhandlingene av internasjonale avtaler foregår i regi av en regjering med basis i en folkevalgt nasjonalforsamling, og at internasjonale avtaler legges fram for nasjonalforsamlingen for debatt og godkjenning»

Dette er en tungvinn måte å si «Befolkningen har valgt de som har satt ned regjeringen, derfor kan regjeringen gjøre som de vil».

Den demokratiske debatten uthules
Dette er en undervurdering av retten til medbestemmelse, og er en klar beskjed til politisk engasjerte folk at de skal holde seg unna. Og dessverre er ikke det en enkelthendelse. Hemmelighold er et element som går igjen når demokratisk debatt blir stagget.

En junidag vedtok flertallet i Stortingets justiskomite å endre den såkalte offentlighetsloven. Endringen innebærer at kommuner og fylkeskommuner som har parlamentarisk styresett kan unnta dokumenter og sakslister fra offentligheten. Vi har tre byer med parlamentarisk styresett i Norge: Oslo, Bergen og Tromsø.

Grunnen som ble gitt: Det skulle sørge for et mer effektivt styresett.

Oddvar Nygård er politisk journalist i Tromsø. Nygård forteller at han rett og slett ikke får tilgang til saker og dokumenter som skal diskuteres av folkevalgte. Han sier til Journalisten.no:

«Vi blir totalt avhengige av at kilder i systemet er villig til å fortelle hva som foregår. Dermed oppstår problemstillingen for oss i journalistikken ved at det blir vanskelig å lage saker med åpne kilder. Varslerne vil rimeligvis ha anonymitet».

Blitt avhengige av varslere
Høres det kjent ut? De som har engasjert seg i de nye handelsavtalene har vært prisgitt varslere for å vite det mest grunnleggende om forhandlingene som foregår bak lukkede dører.

I sommer slapp Wikileaks de største lekkasjene fra handelsavtaler vi har sett. Dokumenter viste at TISA kommer til å avtalefeste deregulering av finanssektoren. Norge og USA presser på for å fjerne lokale krav til privatskoler. Flybransjen blir enda mer oppsplittet. Å innføre strengere reguleringer etter avtalen er signert, er ulovlig.

Lekkasjen satt fart på debatten i Norge. Vi er avhengig av varslere for å ha en demokratisk debatt.

Viktige avgjørelser bak lukkede dører
For lokaldemokratiet betyr hemmeligholdet i den nye offentlighetsloven at byrådet på egenhånd kan privatisere eller konkurranseutsette deler av forvaltningen. Bak lukkede dører, uten godkjenning fra bystyret, og uten at mediene en gang vet at spørsmålet er til behandling. Forespørsler om innsyn i saker blir trenert eller avvist.

Nygård forteller om møter byrådet i Tromsø har hatt med private aktører innen omsorgsindustrien. Møtene har ikke ført til noe konkret, men de kunne ledet til privatisering av for eksempel sykehjem eller barnehager uten at velgerne visste det ble vurdert.

Stavanger Aftenblad fant i desember ut at 106 av 140 undersøkte kommuner i Norge hadde reglementer som pålegger politikerne generell taushetsplikt ved lukkede møter i kommunestyrene.

Beskytter storselskapene
Likheten til de nye handelsavtalene er påfallende. EU-kommisjonen har fortløpende møter med storselskapene. I august ble de nødt til å offentliggjøre korrespondanse med British American Tobacco. Av de 14 sidene som er offentliggjort, er det bare fem setninger som ikke er strøket over med svart tusj.

I starten av dokumentet ser vi at tobakksselskapet er «svært bekymret over inkonsistensen» i TTIP-avtalen. Til slutt takker de EU for at de tar hensyn til innspillene deres. Hva som står skrevet mellom disse to setningene, kan man bare forestille seg.

Makt og penger til PR-byråene
Lobbymakt er helt sentralt i utformingen av handelsavtalene. Tilbake i Norge sier den nye offentlighetsloven at du kan få innsyn i en sak en uke før vedtaket skal fattes.

Generalsekretær i Norges Presseforbund Kjersti Løken Stavrum peker på noe helt vesentlig i denne sammenhengen: «En uke til å drive politisk påvirkning gir i alle fall pr-byråene en ny inntektskilde. For nå blir ikke bare gode råd dyre, raske råd får også en høy pris. For den som kan betale», sa hun til journalisten.no.

Her kommer Løken Stavrum med et viktig poeng: Makt følger ressurser, eller penger da.

Den økende ulikheten som vi til stadighet får dokumentet på forskjellig vis – om det er Pikettys enorme historiske tallmateriale, eller Oxfams «hvor mange rike eier like mye som halvparten av jordas befolkning»-rate, gir ulikhetstallene oss grunn til å ville handle raskt, om du er opptatt av rettferdighet.

Maktlobbyen
Selv om tunge økonomiske interesser alltid har styrt politikken, er det noe steoridisk over tendenser som vi ser i politikken på internasjonalt nivå:

De rikeste menneskene bruker de beste PR-byråene, som knytter de mektigste kontaktene og ansetter de mektigste menneskene.

  • Det finnes en liste over 400 tidligere medlemmer av kongressen og senatet som går over til lobbyen. Hvem er den største industrien i denne oversikten? Finans, forsikring og eiendom.
  • På 70-tallet ble tre prosent av politikerne lobbyister. I 2013 var tallet 50 prosent.
  • USA er selvsagt ikke et ekstremt tilfelle, som vi jo av og til kan trøste oss med at de er. Det finnes lignende lister for europeiske politikere. Da Mario Monte tok over Italia, var alle regjeringsmedlemmene fra finansnæringen.
  • Den europeiske sentralbanken ansatte i våres en person i en nøkkelposisjon i det organet som skal overvåke banknæringen, rett fra Deutche Bank og fra direktørjobb i ratingselskapet Standard & Poor.

Protester mot hemmelighold
Det burde ikke være lov å gå fra Barclay Bank til å bli rådgiver for den britiske regjeringen. Eller å gå fra et multinasjonalt selskap til EUs instans for overvåking av medisiner og folkehelse. Men eksemplene er mange. Vi ser rett og slett at det representative demokratiet er under press.

Hemmelighold er fellesnevneren for samfunnsutviklingen både lokalt og internasjonalt. Målet er å gjennomføre politikk som ikke har støtte i befolkningen.

Markeringene den 10. oktober er protester mot hemmelighold og demonstrasjoner av offentlighet. I Oslo er det en bred koalisjon som arrangerer det som antageligvis blir den største demonstrasjonen mot handelsavtaler og for demokrati siden protestene mot WTO på 00-tallet. Vel møtt!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.