– Uranienborg skole er en uverdig vinner av Benjamin-prisen.

Foto: Omar Hoftun

-- Ledelsen ønsket ikke utlendinger velkommen. Blant personalet er det så å si ingen utlendinger. De utenlandske barna ser ikke andre barn. På foreldremøtene så jeg ikke en eneste utenlandsk forelder. Og kommunikasjonen med oss var fraværende.

Nyhet
Om Nyhet (718 artikler)
Har du noen tips eller tilbakemelding å gi oss om denne nyheten, mail oss på [email protected]

Av Ingrid Kvamme Fredriksen

Prestisjeskolen Uranienborg vant årets Benjamin-pris for sitt arbeid mot rasisme og mobbing. Men innvandrerelever i mottaksklassen forteller at de ble diskriminert og isolert. Og foreldre av mobbeofre forteller om en ledelse som gjorde vondt verre.

Imponerende antirasisme
– Arbeidet som ansatte, elever og foreldre på Uranienborg skole legger ned i kampen mot rasisme og antisemittisme er imponerende, sa kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen da han delte ut Benjamin-prisen til Uranienborg skole i år.

I kjelleren på Uranienborg skole sitter en mottaksklasse i et rom som er så lite at lærerne forteller at det knapt er mulig å gå mellom pultene. Der er innvandrerbarna gjemt unna de andre elevene. De mangler, ifølge flere tidligere lærere, utstyr de andre elevene har, og har som de eneste på ungdomstrinnet ikke hatt datamaskiner. Mottaksklassene og ordinære klasser har inntil nylig hatt adskilte friminutter, og ledelsen har avviklet den tidligere hospiteringsordningen, der elever fikk besøke vanlige klasser ved skolen. I praksis ser elevene ved mottaksklassene og de andre elevene lite til hverandre. Likevel er det nettopp det multikulturelle fellesskapet rektoren mener gjør skolen til en verdig vinner av Benjamin-prisen.

LES OGSÅ: Osloskolen: Frafall i særklasse

Radikal Portal har snakket med en rekke foreldre og ti lærere, som forteller en annen historie, om mobbing og diskriminering. Foreldre forteller at når de forsøker å gripe inn i forhold til mobbingen, møter de en stengt dør.

Møtte en stengt dør
– Vi er veldig stolte av at vår skole blir tildelt årets Benjamin-pris, og at arbeidet vi gjør blir verdsatt. Mange tror at dette er et område med kun «vellykket øvre middelklasse», men vi har et veldig sammensatt miljø. Våre elever snakker 54 språk, og i tillegg til våre ordinære elever, har vi to mottaksgrupper med elever fra mange ulike land og religioner. Vår skole er helt avhengig av å lykkes i arbeidet mot mobbing, rasisme, antisemittisme og alle typer utestengning. Vi satser mye på tiltak for å styrke samhold og inkludering – og samarbeider med både foreldre og lokalpolitikere, sa rektor Randi Tallaksen til Aftenposten etter at skolen vant prisen.

Flere foreldre sier til Radikal Portal at arbeidet mot rasisme og mobbing er overfladisk og først og fremst dreier seg om ulike prosjekter, som får liten tilknytning til elevenes hverdag. Den samme dagen skolen vant Benjamin-prisen hørte en forelder at noen i klassen til barnet hennes ble kalt et rasistisk skjellsord.

Mange av foreldrene er redde, og ønsker ikke å stå frem. De beskriver skolen som et kontrollregime og frykter at barna kan sanksjoneres for foreldrenes handlinger. Tre foreldre av barn med minoritetsbakgrunn ønsker likevel å stå frem med sine historier, en anonymt, og to under fullt navn. Ingen av dem har barna sine på skolen lenger.

Donatella De Paoli hadde både en sønn og en datter ved Uranienborg skole. Begge barna hennes ble mobbet. I dag publiserer hun en kronikk på Radikal Portal om hvordan det opplevdes for barna å gå på skolen, som hun beskriver som et ensrettet vestkantmiljø. Datteren ble mobbet både for hudfargen og vekten sin. Flere ganger forsøkte De Paoli å ta opp mobbingen med skolen:

– Lærerne var passive observatører og foretok seg ingenting. Da vi tok opp saken med rektor, møtte vi en stengt dør. Det var en sak som lærerne måtte ordne opp i, hun hadde ikke tid.

Politianmeldte mobbeoffer
Enda mer kritikkverdig er oppfølgingen av sønnen hennes, som hadde fått drapstrusler på Facebook. For å beskytte seg tok gutten med seg et lite multiverktøysett på skolen. Da læreren oppdaget dette, sendte inspektøren en mail til alle foreldrene i to av klassetrinnene og fortalte at han hadde hatt med en øks på skolen. At «øksen», var på 12 cm, unnlot han å fortelle. Den 11 år gamle gutten ble anmeldt til politiet.

Da startet mobbingen av gutten for alvor. Eksterne instanser ble koblet inn og skal ha reagert sterkt på skolens håndtering av saken. De Paoli forsøkte å henvende seg til rektor:

–Rektor slang først døren i ansiktet på oss, men da vi trakk inn alle eksterne instanser i mailutvekslingen, svarte hun oss på mail, men møtte aldri opp i møte eller på telefon, forteller moren.

Hun forteller at barna hennes fikk det bra etter at de byttet skole. Hun er bekymret for andre barn hun kjenner til som blir mobbet på skolen, som er utenlandske eller som ikke passer inn.

Isolerte mottaksklasselever
I første avsnitt i søknaden om å vinne Benjamin-prisen la Uranienborg skole vekt på at de hadde to mottaksklasser, med til sammen 30 ungdommer. Derfor var det avgjørende å lykkes med «arbeid mot mobbing, rasisme, antisemittisme, alle typer utestengelse – OG: Ikke minst vektlegge satsinger for samhold og inkludering.»

Diana Rosales er en colombiansk diplomat, og hadde to barn på hver sin norske skole mens hun bodde i landet. På telefon fra hjemlandet understreker en blid dame at hun er takknemlig for at hun fikk ha barna på offentlig skole. I juni 2013 ankom familien landet, og siden det ikke var nok plass for begge barna på samme skole havnet de på forskjellige skoler, og fikk helt forskjellige opplevelser. Hun forteller om den den gang 13 år gamle datterens tid i mottaksklasse:

–Det første jeg oppdaget var at språkopplæringen ved skolen ikke var tilstrekkelig. De var fysisk isolert fra de andre barna, og traff dem ikke. Barna følte seg raskt tilsidesatt.

Som diplomat må Rosales ofte lære nye språk. Etter hennes mening brukte ikke lærerne noen god metode for å lære barna norsk. De fokuserte på at barna skulle tilegne seg et stort vokabular, som ordene for deler av en hest, men lærte dem ikke å bruke det i setninger. Når lærerne snakket engelsk til dem, og de ikke var i kontakt med andre elever, lærte de ikke å bruke språket.

–Barna i gruppa ble veldig deprimerte. Jeg fant dem på skolen hvor de hang rundt. Jeg snakket med lærerne, de sa at de også var frustrerte, men at de måtte gjøre det slik. Det var opplegget skolen skulle følge.

Datteren ble frosset ut
Bare hennes datter og en argentinsk jente fikk fortsette på Uranienborg skole etter at tiden i mottaksklasse var over. Rosales stusset over det, siden de var dermed var for få til å danne et trygt miljø. Hun snakket med viserektor Truls Wagener, og sa at hun ville sende datteren sin på norskkurs, siden hun ikke kunne følge en norsk klasse ennå. Han skal ha motsatt seg det.

— Hun var deprimert og redd, kjente ikke barna og følte at lærerne ikke var empatiske eller nære henne. Hun trivdes ikke, og jeg var bekymret for at det ikke ville gå bra.

Da datteren hennes og den andre argentinske jenta begynte i vanlig klasse, introduserte ikke læreren henne for klassen første dag.

–De ble bare bedt om å sitte der. Jeg fortalte om det til skolen, men de trodde ikke på henne. De sa at hun løy. Men hun løy ikke. Hun var veldig lei seg. Et barn lyver ikke om slikt.

LES OGSÅ: Ingen ytringsfridom i Osloskolen

Rosales sa fra til læreren og forsøkte å varsle skolen om at barna var deprimerte. Skolen sa at det var foreldrenes feil, og at de måtte be barna oppføre seg bedre.

–Det var veldig vanskelig for henne. Plutselig sluttet hun helt å snakke om skolen. Så en dag da vi var på restaurant løftet hun hånden sin for å gi tegn til kelneren, som ignorerte henne. Da kommenterte hun at han gjorde som lærerne. Slik satt hun og rakk opp hånden, og lærerne overså henne.

En knust jente
Moren spurte hvorfor datteren ikke hadde fortalt at lærerne overså henne, og datteren svarte at hun var lei av å si fra om ting som skjedde på skolen uten at moren gjorde noe. Da bestemte Rosales seg for at hun måtte si fra til skolen.

–Jeg ba dem introdusere henne for klassen, fortelle hvem hun er, hvor hun er fra og hvorfor hun er her.

Datteren hennes holdt utenfor også av de andre elevene, og Rosales tenkte at barna var sjenerte og håpet at om hun ble introdusert til de andre elevene ville de begynne å snakke med henne. Læreren fikk datteren til å lage en presentasjon, som ikke gikk så bra. Datteren begynte å skulke skolen.

–Det var som om hele klassen var enige om å ikke snakke til henne. Hun var usynlig.

— Jeg tok med meg en jente som liker å lære, som er ivrig etter å møte andre og var glad for å bli kjent med en ny kultur. De ga meg tilbake en knust jente. Hun var deprimert, og hun tenkte at hun var dum.

LES OGSÅ: Uranienborg skole fortjente ikke pris for antirasisme

Ingen skriker til han nå
Peruanske «Maria» forteller at hennes den gang syv år gamle sønn trengte ekstra opplæring til å lese, men ikke fikk det av skolen. Hun var fortvilet over at sønnen ikke fikk hjelp i norsk.

–Jeg sa, vær så snill hjelp meg. Ingen ville høre på meg. Når jeg flyttet til annen skole sa de på den nye skolen at han ikke kunne lese – de sa at han burde ha fått hjelp før. Han fikk ett år med ekstra hjelp.

Hun opplevde at den mørkhudede sønnen ble behandlet annerledes enn de andre på Uranienborg, og forteller at en ansatt ved skolen pleide å skrike til hennes sønn. Når de andre barna ertet han, grep ikke lærerne inn. For sønnen var det sårt at det bare kom to barn til bursdagen hans, og at andre elever ikke kunne bli med han hjem, fordi foreldrene alltid sa at barna var opptatte.

–Hvorfor kan ikke barna bli med meg hjem, spurte sønnen min. Jeg snakker ikke så mye norsk, men jeg forstår mye. På den nye skolen respekterer de barna. De sier at sønnen min er smart, og best i matte i klasen. Ingen skriker til han. Alle er vennlige og tar vare på hverandre. Du kan se på øynene hans at han er lykkeligere. Jeg spurte han om han ville tilbake til sentrum og Uranienborg. Nei sa han. Det er ikke grupper her.

Ikke representativt for norsk skole
Diana Roasales mener at Uranienborg skole skiller seg negativt fra andre skoler, særlig når det gjelder oppfølging av barna som har det vanskelig. Hun så at det gikk veldig bra med den andre datteren sin, og når hun tok datteren på Uranienborg skole ut av skolen lærte hun norsk, blomstret opp og fikk mange venner. Det samme gjaldt den argentinske venninnen.

–Jeg forsto at problemene hennes handlet om dårlig behandling på skolen. Nå er hun veldig glad i Norge og vil reise tilbake på utveksling.

Datteren ble etter hvert kjent med et par andre barn, som også ble avvist av «gruppen» fordi de var annerledes. I likhet med De Pauli beskriver Rosales et homogent miljø der barna kommer til skolen med merkeklær, og jentene i høye hæler. Selv om det alltid er vanskelig å være utlending i et nytt land, forstår hun ikke hvorfor skolen ikke gjør noe for å forbedre forholdene mellom barna.

— Jeg vil ikke kalle det rasistisk, men det virker som om skolen har en politikk på å ikke slippe inn så mange utlendinger. Det er nesten ingen utlendinger i de vanlige klassene. Jeg kunne forstå det om det hadde vært en liten by i Norge, men det er ikke normalt i denne delen av byen, med mange ambassader og mange kulturer.

Hun føler hun ikke ble møtt med respekt og forståelse av viserektor Wagener.

— Jeg skulle ønske jeg hadde tatt opp samtalene med han på bånd. Han var ikke hyggelig. Han ville ikke møtes og var ikke interessert i å snakke til meg. Jeg følte ikke at jeg ble lyttet til. På andre skoler har de alltid tid. Her begynte de å si at alt var min feil, at skolen ikke ikke kunne gjøre noe.

— Jeg tror han ikke ville at hun skulle lære norsk, at hun skulle bli lei og slutte på skolen. Hadde det vært flere utenlandske barn hadde det vært lettere for datteren min. Når du isolerer barna på den måten, og ikke gir dem noen verktøy, er det den beste måten å få dem til å slutte på skolen.

— Det ble aldri gjort noe for min datter
Når Rosales får høre om den prestisjetunge antirasistiske antimobbe-prisen Uranienborg skole nylig har vunnet, blir hun veldig overrasket og begynner å le. Uranienborg er en uverdig vinner av prisen, mener hun.

— Ledelsen ønsket ikke utlendinger velkommen. Blant personalet er det så å si ingen utlendinger. De utenlandske barna ser ikke andre barn. På foreldremøtene så jeg ikke en eneste utenlandsk forelder. Og kommunikasjonen med oss var fraværende. Det er for innlysende at de ikke ønsker velkomne utlendinger på skolen.

— En skole som Ruseløkka burde fått prisen, de gjør en stor innsats. De blander skolen, danser forskjellige danser fra hele verden, har aktiviteter som å lage og smake på mat fra andre land, har hengt opp et kart på skolen og henger opp flagg fra mange land. På Uranienborg så jeg ikke noe av dette, forteller hun.

Så du noensinne noe forsøk på å inkludere din datter?

— Nei, aldri noensinne. Det ble aldri gjort noe for å inkludere datteren min. Det eneste må være at de ba henne om noe hjelp med spanskundervisningen.

— Jeg er glad i nordmenn, de er ordentlige mennesker, men jeg så ikke det på Uranienborg. Det er ikke anstendig å ignorere et barn slik. Det er ikke Norge, avslutter hun.

LES OGSÅ: Samlebåndsskolen gir frafall

Stolte av Benjamin-prisen
Radikal portal har ikke lykkes i å få en kommentar fra Uranienborgs øvrige ledelse, men på mail bestrider rektor ved Uranienborg skole tidligere læreres påstander om at mottaksklassene ble diskriminert.

— Utestenging og mobbing er ofte en meget sammensatt sak, men utålelig for den det gjelder. Rasistiske holdninger og aktiv utestenging vil vi ikke ha ved vår skole, derfor er vi på, men vi kan ikke klare det uten at foreldre/foresatte er med oss i arbeidet.

— Vi har lagt inn spesiell stor innsats for eleven i mottaksklassene de siste årene. De er for eksempel nå integrert gjennom valgfag med de ordinære ungdomsskoleelevene og er med i elevrådet fra etter jul. Inntil i fjor hadde mottakselevene klasserom nær datarommet, derfor var det ikke nødvendig med pc til hver enkelt. Det gjaldt også andre klasser. Ett år fikk de daværende lærerne til mottakselevene tilbud om å benytte et datarom. Da det nå er kommet flere klasser til skolen på de ordinære trinn, er datarommene brukt som klasserom de siste to årene. Mottakselevene har fått sine pc-er. Det har også vært satt av relativt stor lederressurs til arbeidet i mottaksgruppene. At det ble bygget to små klasserom av et stort rom, var nødvendig av branntekniske hensyn ved skolens bygningskompleks.

Tallaksen sier at skole ikke kan kommentere henvendelser om enkeltsaker av hensyn til personvern.

— På generell basis kan jeg si at alle henvendelser som foresatte kommer med når det gjelder opplevd mobbing/utestenging blir behandlet av kontaktlærer og/eller sosiallærer. Skolen har tette systemer, men det forutsetter at vi får god informasjon fra foresatte og/eller andre, når vi voksne ved skolen ikke har sett eller opplevd en sak selv. I en del tilfeller fatter vi enkeltvedtak etter paragraf 9a-3 i opplæringsloven. Disse blir fulgt opp av nærmeste leder, i samarbeid med sosiallærer.

Tallaksen mener foreldre som opplever at de er uønskede burde ta kontakt med skolens ledelse:

— Hvis en elev og/eller forelder opplever at skolen ville bli kvitt dem fordi de var utenlandske, er dette ikke bare svært beklagelig, men forferdelig trist. I slike tilfeller vil det være viktig at foresatte tar kontakt med skolens ledelse, slik at skolen kan legge forholdene bedre til rette for barnet/ungdommen, sier hun.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.