Massemorderen som kom inn – Fra hva?

Regi Theodor Enerstvedt: «Massemorderen som kom inn – Fra hva?»

Massemorderen som kom inn – Fra hva? er en liten bok, en pamflett på 90 sider, skrevet av Regi Theodor Enerstvedt, professor emeritus i sosiologi. I denne boken tar Enerstvedt på seg oppgaven å analysere Anders Behring Breiviks politiske standpunkt, rettsaken og fengslingen med et fokus på både rettspsykiatriske vurderinger og implikasjonene saken har hatt på samfunnet. Det er et svært ambisiøst prosjekt, ikke minst med tanke på den lille rammen 90 sider utgjør. Boken begynner lovende, da det tidlig blir etablerer noen hovedproblemer som har blitt berørt i liten grad, hvilket Enerstvedt også gjør et poeng av. Allerede i innledningens første setning skriver han: «Det store flertall i Norge vil helst ikke høre snakk om at Breiviks ideologi er svært norsk». Denne bokomtalen omhandler primært denne biten.

En modig tese
Setningen legger åpenbart opp til den modige tesen «Breiviks ideologi er svært norsk». Modig fordi tesen er såpass kontroversiell og ikke minst et vanskelig utgangspunkt. Vanskelig fordi det krever en helt spesiell type selvransakelse de færreste er beredt å gjøre. Til sammenligning kan det sies at journalist Øyvind Strømmen gjentar opp til flere ganger i sin bok «I hatets fotspor» (2014) at Breiviks ideologi ikke er norsk. Enerstvedt begynner sin bok med den motsatte påstanden. Det er ikke vanskelig å se hvilken av de to tesene det norske folk helst vil omfavne.

LES OGSÅ: Anders Behring Breivik bør få studere

Før jeg går dypere inn i materien stiller jeg meg selv spørsmålet: Tror jeg at Enerstvedt har rett i sin tese? På det må jeg nok dessverre svare med et bekreftende ja: Breiviks ideologi er både mer norsk og akseptert av store deler av det norske samfunnet en vi er villige til å innrømme. I hvert fall deler av ideologien og spesielt de aspektene som kan knyttes til massedrapet på 69 barn og ungdommer på Utøya. Jeg tror altså at Enerstvedt er inne på noe viktig og ubehagelig. Mener jeg at han klarer å bekrefte det spørsmålet han legger opp til? – Nei, ikke på en tilfredsstillende måte.

Noen veldig interessante poenger
Enerstvedt bygger opp om noe interessant, men kommer aldri helt til poenget. Han lager en knute, men knuten på tråden blir aldri helt løst på en god måte. Der hvor han reiser et interessant tema, som Breiviks anti-totalitarisme i Manifestet (s.11), unngår han helt og holdent å gjøre rede for probleminnholdet, men henviser i stedet til andre steder hvor han har drøftet anti-totalitarisme. I stedet for å diskutere tesen «Anti-totalitarismen setter likhetstegn mellom kommunisme og fascisme og er den mest dominerende ideologi i Norge» (slik Breivik hevder) hopper Enerstvedt over til et nytt tema om befolkningsdata. Det er litt forvirrende, og valget er litt spesielt, siden Breivik forestiller seg en økende islamsk tilstedeværelse, mens Enerstvedts sentrale tese er at dette er sekundært i Breiviks ideologi. Breivik ønsker å myrde venstresiden, men kun deportere muslimer (s. 13, 19). Breiviks fiende er primært den samme venstreside og det er også et av de poengene Enerstvedt vil ta opp til drøfting. Inntil videre skal det sies at slikt skille mellom primær og sekundær blir misvisende. De henger sammen, som vi senere kommer inn på.

Breiviks ideologi
Det er dessverre mer ved boken som gir det samme inntrykket. Det er synd, fordi med litt mer tid så tror jeg at dette ville ha kunnet bli noe av det beste skrevet om temaet i Norge. I diskusjonen om ideologien (s. 9-11) berører han interessante aspekter, som Breiviks forståelse av Gramsci og Lukacs, to viktige marxistiske filosofer som de fleste lesere i dag vil trenge en kort gjennomgang av. Enerstvedt nevner de i stedet i forbifarten, «Breivik mener at Georg Lukacs og Gramsci har bidratt mest til den nye kulturmarxismen», uten å forklare hvorfor Breivik mener at det er slik. Mulig han mener at andre har gjort det tidligere og at han ikke trenger å ta opp det på nytt. Det er synd, fordi det er nettopp tanker som dette som forklarer Breiviks antikommunisme best.

Det er slikt som dette som knytter deler av Breiviks ideer til en paleokonservativ tradisjon, slik man finner den hos for eksempel professor Paul Gottfried (som har holdt forelesninger for skandinaviske identitære og andre høyreekstremister ved flere tilfeller). Dette valget ville absolutt også understreket den anti-totalitarisme, som Enerstvedt mener er en sentral del av Breiviks forestillingsverden. Den antitotalitarisme som Alain Badiou har omtalt som et tegn på ekstrem intellektuell fattigdom. I forlengelsen ville det vært en smal sak å knytte dette videre til en antikommunistisk kaldkrig-retorikk, som Enerstvedt ellers viser interesse for.

Selvfølgelig er slikt også et spørsmål om prioriteringer. Alt kan ikke drøftes. Spesielt ikke i en liten bok på 90 sider. Dessuten ville kanskje en behandling av Gottfried underbygget den motsatte tesen, om at massemorderens ideologi ikke var norsk. Problemet er bare at Enerstvedt gir svært god plass til unødvendige oppramsninger.

Litt om det Enerstvedt nevner men ikke utdyper
Enerstvedt nevner som sagt så vidt Breiviks omtale av Gramsci og Lukacs, men utdyper ikke. I denne forbindelse er spesielt Gramscis begrep om det kulturelle hegemoniet interessant. Begrepet kan relateres til to teser hos Gramsci. For det første hevder han at det marxistiske begrepet om base (produksjonsforhold, proletariatet) og overbygning (kultur, religion, lover, politikk, økonomi etc.) er en relasjon hvor påvirkning av den andre er gjensidig.

Gramscis andre tese, som er relatert til den første, er at den herskende klasse (borgerskapet) befester sin makt i samfunnet ved å utvikle et kulturelt lederskap, en enighetskultur gjennom for eksempel medier, religion, myter og så videre (det vil si det som inngår i overbygningen) hvor proletariatet ender opp med å identifisere sine interesser med borgerskapets interesser, det vil si å skape et «normalforhold» som tjener til å legitimere eierforhold og motvirke revolusjoner. Ifølge Gramsci kan denne trenden motvirkes ved å skape en proletær motkultur som skal påvirke borgerskapet fra innsiden. Dette skal bli gjort ved å befeste posisjoner i mediene, akademia og kulturlivet. Fra et høyreekstremt perspektiv à la Breivik er dette tett knyttet til den konstruerte politiske korrektheten.

Logiske brister?
Boken innholder også en del logiske tvetydigheter, hvor det er vanskelig å forstå poenget som skisses opp. En slik logisk tvetydighet, eller kontradiksjon, er å finne i kapitlet Rettsaken hvor tilregnelighetsspørsmålet drøftes (s.19-25). Inntrykket er at Enerstvedt opplever noe som feil, men ikke helt klarer å sette fingeren på hva. Først viser han til at statens, aktoratets og statsadvokatenes strategi var å få massemorderen erklært utilregnelig. Dette var også noe de to rettspsykiaterne Sørheim og Husby konkluderte med, men så kom reaksjonene på deres vurdering etter at den ville medføre at Breivik ikke ville kunne straffes.

LES OGSÅ: Fra nettets mørkeste avkroker til Anders Behring Breiviks manifest

Ifølge Enerstvedt «ble det skapt en atmosfære hvor en nærmest skulle tro at det var de to psykiatere som var gale», i motsetning til den første «atmosfære av at det nesten var en selvfølge at et menneske som kunne gjøre noe slikt som Breivik hadde gjort, måtte være gal». Eksakt hvor denne atmosfæren fantes, utdyper ikke Enerstvedt på en tilfredsstillende måte. Er det mediene, reaksjonene på sosiale medier eller den politiske diskursen han sikter til? Det gir han egentlig ikke noe svar på her, men langt senere i teksten antyder han en kobling mellom denne atmosfæren (primært gjennom mediene) og litteraturen som ble skrevet om emnet på dette tidspunktet. Det er i hvert fall slik jeg tolker det.

Innvendningene til Sørheim og Husbys vurdering gikk vel først og fremst ut på at de hadde lite kjennskap til høyreekstrem sjargong, og mistolket dette som uttrykk for paranoide vrangforestillinger? Til tross for at aktoratet gikk inn for at tiltalte ikke skulle straffes, så ble jo dette som kjent ikke dommen. Spørsmålet om tilregnelighet blir tatt opp flere ganger senere i boken, men det er litt uklart hvordan han knytter det til hovedtesene han tegner opp. Det er nesten som Enerstvedt har hatt lyst til å skrive flere bøker om emnet, men til slutt fant ut at han skulle samle alt, i én alt for liten lefse.

Hva er det som egentlig blir kritisert?
Det er ikke helt lett å få grep om hva Enerstvedt egentlig kritiserer. Han trekker riktignok frem «Ett forhold måtte fremfor alt skjules. Det var at massemorderen ikke først og fremst var anti-islamist, men anti-kommunist» (s. 23), men hvordan Enerstvedt mener at dette faktumet ble skjult av utilregnelighetsspørsmålet (som ble til tilregnelig i dommen) er ikke helt greit å forstå. Selv om det norske samfunnet er antikommunistisk (med utgangspunkt i politisk overvåkingshistorikk etter andre verdenskrig, yrkesforbud, slurvete og sleivete akademiske fremstillinger innenfor totalitarismeforskning og lignende), så er det ikke riktig å si at Breiviks antikommunisme er identisk med det øvrige samfunnets antikommunisme. 90 prosent av det norske samfunnet (s. 23) betrakter nemlig ikke AUF som ekstreme marxister (s. 19). Enerstvedt trekker også frem det historiske faktum at Arbeiderpartiet har ført en antikommunistisk politikk helt siden Kråkerøytalen i 1948.

Pussig logikk og oppbygning
Jeg går litt hardt ut her fordi jeg føler at noen veldig interessante og ellers gode poenger ofte drukner i en rotete redegjørelse som til dels er bygget opp av en pussig logikk. Det eksisterer folk som oppfatter sosialdemokratiske partier, som Arbeiderpartiet, på samme måte som Breivik gjør. Det er også riktig at flere av disse befinner seg innenfor de etablerte partiene på høyresiden.

Jeg har tidligere omtalt den svenske høyreekstreme journalisten Christopher Jolin og hvordan han ble løftet frem og rost i borgerlig presse for sine teser om venstresiden. Tesene bidro til å danne grunnlag for det såkalte Palme-hatet, som gikk langt utover de små høyreekstreme gruppenes skriblerier og helt inn i både politiet og borgerlige partier. Det er i denne forbindelse at jeg hadde ønsket at Enerstvedt hadde trukket frem skikkelser som Gottfried i drøftingen av Breiviks syn på «kulturmarxisme». Før Enerstvedt kommer så langt er han allerede over halvveis inn i boken (s. 65).

Anders Behring Breivik og den politiske korrektheten
Den politiske korrektheten hevdes å ha blitt et «normalforhold» i dag, en mythos og et mantra som representerer en dobbel standard som ukritisk blir godtatt. Et yndet eksempel er «den politisk korrekte (og suicidale) antirasismen», som selv har blitt en rasistisk ideologi (men rettet mot hvite), i det den ikke benytter de samme kriteriene overfor egen kultur som andres. På sikt vil dette føre til et folkemord på hvite, da den hvite kulturen langsomt blandes ut (mens andre kulturer betraktes som verneverdige). Fra dette perspektivet betraktes den politisk korrekte antirasismen som en folkemordsideologi, mens de som motsetter seg dette representerer en konsekvent form for antirasisme. Dette er også slik Breivik argumenterer i Manifestet:

“I consider myself to be an anti-racist, anti-fascist and anti-Nazi. That’s the main reason why I oppose Cultural Communism/European multiculturalism. THEY are the Nazis, they are the fascists and they are the racists!”

Dette er også det poenget som Enerstvedt dessverre bare så vidt berører. Men i stedet for å gjøre rede for det henviser han leseren til å lese mer et annet sted. Hvis Enerstvedt hadde drøftet slike temaer tidlig, ville han kunnet etablere poenger på et langt tidligere stadium.

Tre problemer
Problemene her kan imidlertid deles i tre. 1) En så bred antikommunisme som den Breivik representerer vil også innbefatte mediene eller det juridiske apparatet som dømte Breivik (han klaget på at dommeren var personlig venninne av Gro Harlem Brundtland og anerkjente ikke rettens legitimitet da den hvilte på kulturmarxismen). Dette forsvinner da Enerstvedt ikke behandler Breiviks forståelse. 2) Grunnen til at Enerstvedt ikke gjør dette er at han hevder at Breivik til dels er et produkt av den antikommunisme som Arbeiderpartiet selv har ført siden Kråkerøytalen i 1948.

I dette perspektivet vil konservative som Jolin og Gottfried nærmest bli betraktet som uinteressante og irrelevante. Samtidig er det ikke lett å forstå hvorfor Enerstvedt i det hele tatt nevnte Breiviks syn på Gramsci og Lukacs i først omgang. 3) Skal man snakke om Arbeiderpartiets antikommunisme, samtidig som man hevder at totalitarismeforskningen forsøker å sette likhetstegn mellom kommunisme og fascisme, bør man i det minste nevne at lignende ting også kan knyttes til en historisk kommunistisk praksis.

LES OGSÅ: Islamofobi og kampen mot rasisme

Begrepet sosialfascisme, myntet av Grigorij Zinovjev i 1924, beskriver nemlig sosialdemokratiet som en venstre-fascisme. Tesen ble senere en sentral del av Komintern og alle kommunistiske partier tilknyttet. Disse hendelsene er viktige for å forstå sosialdemokratiets holdning til kommunismen.

Næret en slange ved sitt bryst
I stedet hevder Enerstvedt at Breiviks antikommunisme ligner svært mye på Arbeiderpartiets egen antikommunisme: «Arbeiderpartiet næret en slange ved sitt bryst: Antikommunismen. Så bet den til slutt – 22. juli 2011» (s. 31). Konsekvensene av Kråkerøytalen var som kjent (Lund-rapporten) en utstrakt ulovlig overvåking av norske kommunister og andre venstreradikale. Mange ble dessuten utsatt for yrkesforbud. Det er godt mulig at Enerstvedt selv (etter hva jeg forstår har han vært kommunistisk aktiv) har følt denne type antikommunisme på kroppen, og naturlig leser Breivik i lys av dette.

Antikommunismen som årsak?
Jeg ser poenget, samtidig er det noe ved det som blir litt søkt. Også i det sosialdemokratiske Sverige overvåket man kommunister etter krigen (kjent som IB-affären), noe blant annet journalistene Jan Guillou og Peter Bratt avslørte. Det Tsjekkoslovakia som Kråkerøytalen til dels omhandlet ble av Palme omtalt som «diktaturens kreatur». Vil det dermed være riktig å knytte Palme-hatet – eller kanskje til og med Palme-mordet – til en slik antikommunistisk praksis? Det fremstår for meg som nokså absurd. For å forstå Palme-hatet er det nok riktigere å se på den hatpropagandaen som uhemmet har blitt spredt og videreformidlet gjennom borgerlig presse. For å forstå hatet mot Arbeiderpartiet foreslår jeg en lignende tilnærming.

Dolkestøtslegender
I boken «Hur Sverige blev en mångkultur» fra 2007 blir det påstått at overgangen til det multikulturelle samfunnet skyldtes en beslutning fattet året 1975 i Sveriges riksdag, påvirket av «judiskt inflytande». Boken er gitt ut på det nazistiske forlaget Logik Förlag, distribuert på flere nazistiske nettsteder og hyppig referert til i nasjonalistiske taler. Lignende påstander er å gjenfinne i Kevin B. MacDonalds antisemittiske bok Understanding Jewish Influence: A Study in Ethnic Activism, hvor han skriver om jødene:

“They were an important focus of National Socialism in Germany, and they have been prime movers of the post-1965 cultural and ethnic revolution in the United States, including the encouragement of massive non-white immigration to countries of European origins. In the contemporary world, organized American Jewish lobbying groups and deeply committed Jews in the Bush administration and the media are behind the pro-Israel U.S. foreign policy that is leading to war against virtually the entire Arab world.”

Imidlertid representerer ikke disse forestillingene noe nytt. Strukturelt sett kan vektleggingen sies å ha slektskap med forestillingene om «mediejøden», som propaganderte for økt innvandring og multikulturalisme. I prinsippet er det omtrent de samme forestillingene som Jolin presenterte allerede i 1972 med boken Vänstervridningen: hot mot demokratin i Sverige. Norske miljøer med nasjonalsosialistiske sympatier har også rettet tilsvarende anklager, mot for eksempel Gro Harlem Brundtland. Lignende forestillinger er også å finne igjen i Breiviks verdensbilde.

Det går også en antisemittisk nerve gjennom hele Breiviks forfatterskap (selv om flere totalitarismeforskere, som for eksempel Øystein Sørensen, feilaktig har hevdet at Breivik «identifiserte seg med nazismens tradisjonelle fiender»). Dette er også noe Enerstvedt korrekt legger merke til: «… gjennom studiet av det han har skrevet, er det blitt klarere og klarere for meg at massemorderen inngår i en norsk nazistisk tradisjon, ikke bare en allmenn fascistisk» (s. 67). Denne forståelsen burde imidlertid være avgjørende for å se den kvalitative forskjellen mellom ulike antikommunismer.

Dolkestøtslegender hos Breivik
I en kommentar på Stormfront betraktet Breivik feminismen, korrupte og forræderske politikere, korrupt akademia og «pro-immigration jewry» som et hull i en demning, mens muslimene er vannet som strømmer gjennom. Det er i metaforer som dette at vi ser hvor uløselig knyttet det primære og sekundære fiendebildet er til hverandre. De primære fiendene har åpnet portene for de sekundære. Under rettssaken mot seg selv uttrykte Anders Behring Breivik blant annet følgende: «… sosialdemokratene og andre partier i Norge og Vest-Europa valgte å transformere landene våre om til multietniske og multikulturelle samfunn, uten engang å spørre folket sitt gjennom en folkeavstemning».

Norske dolkestøtslegender
Enerstvedt berører selvfølgelig også disse temaene, men langt etter at han har etablert tesen: «Arbeiderpartiet næret en slange ved sitt bryst: Antikommunismen» (s. 31). I avsnittet Dolkestøtslegenden lever videre knytter han lignende forestillinger til Fremskrittspartiets retorikk: «I Norge har ledende medlemmer av Fremskrittspartiet skapt en myte om at Norge «snikislamiseres» og multikulturaliseres og at dette er en bevisst politikk fra Arbeiderpartiets side for å ødelegge den nasjonale norske kulturen» (s. 65). Enerstvedt knytter helt korrekt denne tradisjonen til mytene etter angrepet på Norge den 9. april 1940. Arbeiderpartiet, sammen med marxister og kommunister ble anklaget for å ha svekket landet militært, mens borgerlige partier hadde ønsket å ruste opp forsvaret (s. 65).

Temaet som blir tatt opp i avsnittet «Dolkestøtslegenden» (s. 65-67) er veldig interessant, men det er igjen et eksempel på den noe rotete presentasjonen som preger boka. I dette avsnittet tar han opp tråden etter noe han begynner å drøfte nesten 40 sider tidligere i kapittelet Hva ble de politiske konsekvensene av det politiske attentatet? (s. 27-31). Før Enerstvedt etablerer tesen om Arbeiderpartiets antikommunisme, peker han på det absurde i at Ap og AUF, ofrene etter Breiviks massakre, tok selvkritikk for angrepet på seg selv: «Det utrolige skjer at den formelle avslutningen på et politisk attentat rettet mot marxister, arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet ender med et vedtak foreslått av en såkalt rødgrønn regjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et vedtak med kritikk av seg selv» (s. 29). Det er nesten som om Enerstvedt knytter disse to – dolkestøtslegenden og selvkritikken etter 22.7 – til hverandre, men at det er en slutning som blir overlatt til leseren å gjøre.

Hva mener jeg om boken?
I denne bokomtalen har jeg forsøkt å vektlegge det poenget jeg syns er mest interessante i Enerstvedts bok, nemlig Breiviks hat mot venstresiden. Jeg er helt enig med Enerstvedt at venstresiden er Breiviks primære fiende. Breiviks hat og oppfatning av venstresiden svarer til nazistenes hat og oppfatning av jøden. Det finnes tydelige paralleller mellom disse to, noe som kommer tydelig frem i en undersøkelse av nazistenes begrep om bolsjevikjøden. Jeg har tidligere vektlagt svenske kulturpersonligheter, som høyreekstremisten Jolin, som både ble løftet frem og hyllet i borgerlige medier for sin «intellektuelle» antikommunisme.

LES OGSÅ: Jeg vil ikke snakke om hat

Imidlertid viste det seg etter hvert at denne «intellektuelle antikommunismen» ikke var annet enn en ganske simpel form for antisemittisme. Da kunne ikke lengre borgerlige aviser løfte frem og lovprise ham, og interessen for Jolin forsvant mer eller mindre. Jeg mener også at denne type antikommunisme, som i grunn bygger på antisemittiske strukturer, er kvalitativt forskjellig fra den antikommunismen Arbeiderpartiet har ført – uansett hvor ubehagelig og urettferdig den har vært for de som har vært gjenstand for den.

En eller flere antikommunismer?
At borgerlige gjerne har samarbeidet med nazister gjennom tidene kommer ikke som noen overraskelse. At nazistiske ideer har kunnet føres til torgs gjennom borgerlige medier, så lenge de har tatt form av en antikommunistisk retorikk er heller ikke særlig nytt. Derimot er det langt mer følsomt å pirke borti Arbeiderpartiets antikommunistiske historie. Enda verre blir det når man påpeker at den samme antikommunismen har vist seg å være av en suicidal natur. Har Arbeiderpartiet bidratt til å bygge opp om de samme troper som senere dannet grunnlaget for terroristens handlinger på Utøya og regjeringskvartalet den 22.7? Det er en fryktelig ting å si, men er det sant? Kanskje det ligger noe i det, men da må man opptre svært varsomt.

Jeg mener at man havner i det samme problemet når man hevder at all antikommunisme er lik, som å hevde at all ekstremisme er lik – som jo Enerstvedt selv er kritisk til med tanke på totalitarismeforskningen. Denne type antikommunisme, med en antisemittisk bismak, er betegnende for høyresiden. Den samme strukturen er også å gjenfinne i den antimuslimske retorikken. Jeg er ikke enig i at den samme strukturen nødvendigvis går igjen i Arbeiderpartiets antikommunisme. Dette betyr imidlertid ikke at Arbeiderpartiets antikommunisme er uproblematisk, men den er kvalitativt forskjellig. Det er fare for å havne i samme «ekstreme intellektuelle fattigdom», når all antikommunisme sauses sammen, som totalitarismeforskningen gjør når den trekker paralleller langt utover rimelighetens grenser.

Jeg tror likevel det ligger mye i det Enerstvedt tar opp. Dessuten tar han opp et tema som mange ikke tør å nevne. Det er meget modig. Men syns jeg boken er bra? Svaret på det må nok bli et nølende ja, men også et definitivt nei. På sitt beste er boken veldig bra, men til tider føles det mest rotete. Det er akkurat som om han mister tråden. Når Enerstvedt først har gitt seg i kast med å drøfte noe som knapt noen tør, så ville det vært å foretrekke at han holdt seg til det temaet og virkelig gikk i dybden. Jeg hadde gjerne sett at han knyttet antikommunismen nærmere til antitotalitarismen og gjerne ekstremismeforskningen som preger diskursen om dagen.

Han berører noe av problemet med retorikken derfra i bokens aller siste sider (s. 86-88). Det er åpenbart at Enerstvedt ser på dette som viktig, men i stedet for å drøfte bidrag til denne forskningen, som til stor grad bidrar til å definere hvordan vi skal forstå massemorderens ideologi, bruker han stor plass på omtale bøkene til Borchgrevink, Seierstad og Christensen, som omhandler massemorderens oppvekst og psykologi. Dette gjør han over ganske mange sider, lenge etter å ha diskutert tilregnelighetsspørsmålet under rettssaken. Når boken begynner med «Det store flertall i Norge vil helst ikke høre snakk om at Breiviks ideologi er svært norsk», så forventer man helt enkelt ikke lange passasjer om tilregnelighetsspørsmålet. Da er det på en måte allerede etablert at det skal vises at ideologien har norske forankringspunkter, og ikke dveling ved hvorvidt Breivik er gal eller ikke – noe som retten også konkluderte med at han ikke er. Hvis Breiviks påståtte galskap skulle legge lokk på en diskusjon om ideologien, så kan man vel med støtte i domsavgjørelsen hevde at det ikke er tilfelle?

I en lengre bok ville selvfølgelig slike passasjer vært rettferdiggjort. Det er ikke uinteressant å påpeke det norske folkets behov for å distansere seg selv fra massemorderen og bortforklare ham ved psykologiseringer, avideologiseringer og bortforklaringer. Det samme gjelder avsnittet mot slutten av boka som omhandler fengslingen, Breiviks anklager om tortur og menneskerettighetsbrudd mot ham og lignende. Jeg mener at på 90 sider så burde slikt blitt nedprioritert til fordel for mer inngående behandling av hovedtesen.