Det nazistiske mordet på John Hron (25.01.1981 – 17.08.1995)

Foto: Privat

For 20 år siden ble en 14 år gammel gutt slått i hjel av en gjeng nazister. Han ble drept fordi han nektet å underkaste seg.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (33 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

På denne dagen for tjue år siden ble en ung gutt bestialsk myrdet av en gruppe nynazister i Sverige. I timevis ble gutten sadistisk torturert, med slag og spark mot hodet, før hans livløse kropp ble kastet i vannet. Gutten het John Hron, og han ble aldri mer enn fjorten år.

Hrons far var innvandrer fra det tidligere Tsjekkoslovakia, men det var neppe motivet bak hendelsen. Likevel ser man hvordan mordet retrospektivt blir begrunnet og forsvart ut fra rasistiske spekulasjoner med antiziganistisk fortegn. I dag er det mulig at de fleste i Sverige glemt saken, mens det kan hende at knapt noen har hørt om han her i Norge. Men hendelser som mordet på John Hron eller drapet på Benjamin Hermansen i Norge, må aldri glemmes. For selv om både Hron og Hermansen er døde, så er fortellingene om dem også levende vitnemål om at hatets ideologi også er drapets ideologi. I denne teksten skal jeg fortelle om Hron, men først skal jeg si noe om hvorfor jeg kom på å skrive den.

LES OGSÅ: Det fortiede folkemordet – fortellingen om grov historieforfalskning og svik

Sverigedemokraternas antiziganistiske hatpropaganda
Her om dagen leste jeg en meget god kommentar på Facebook. Jeg husker ikke hvem som skrev den, for da hadde jeg kreditert forfatteren. Kvinnen skrev at hun var frustrert over Sverigedemokratenes reklamekampanje, som hetset innvandrere generelt og «tiggende» romfolk spesielt. Den antiziganistiske kampanjen, som begynner med setningen «Sorry about the mess here in Sweden», har blitt latterliggjort for den dårlige grammatikken og en rekke skrivefeil. Kvinnen som skrev den gode kommentaren, som jeg dessverre bare får parafrasert sånn omtrentlig siden jeg ikke husker navnet hennes, skrev at denne type latterliggjøring bidro til å avfeie de virkelige farene fra hatideologien som drepte Hron.

Den ukjente kvinnen har åpenbart flere gode poenger. I latterliggjøringen av skrivefeil og i den stadig påpekingen av hvor dumme rasister er, er det lett å gå i en felle. Først og fremst risikerer man å glemme at det hatet som mange motiveres av også er svært farlig. Det dreper faktisk folk, som Hron og Hermansen. Slikt bør bli tatt på alvor og ikke feid bort av selvgode og arrogante folk som forsøker å ufarliggjøre rasismen ved å peke ut noen skrivefeil.

LES OGSÅ: Sverigedemokraternas Ungdomsforbund og nazismen

«Be that guy»
Mange har sikkert sett det velkjente svarthvittbildet tatt fra et tysk massemøte hvor en stor folkemengde står og gjør Hitler-hilsen. Alle på bildet gjør den velkjente salutten, bortsett fra én mann. Hans navn var August Landmesser, en hamburgsk skipsarbeider. Landmesser ble sendt til fronten hvor han døde i 1944, mens hans jødiske kjæreste Irma Eckler ble sendt til konsentrasjonsleir og aldri hørt fra igjen. I dag huskes han kun gjennom dette ene velkjente bildet. Ofte ser vi bildet modifisert med en sirkel rundt Landmesser, som demonstrativt står med armene i kors, samt teksten «Be that guy». Det er usikkert hvor mange av oss som faktisk vil «Be that guy» hvis det først er alvor. Landmesser var den eneste som står med armene i kryss på det bildet, og det er liten grunn til å tro at det skulle være annerledes i dag, gitt at situasjonen var den samme.

Men den unge fjortenåringen John Hron var «that guy», og akkurat som vi bruker Landmessers bilde så må vi bruke fortellingen om Hron, til tross for at den også endte skjebnesvangert. Det er dessverre slik det ofte er for de som står opp mot hatet, uansett om det er John Hron, Benjamin Hermansen, Showan Shattak, Ronny Landin eller August Landmesser. Felles for alle de nevnte er at de sto opp mot hatet og at de i dag er døde, bortsett fra Shattak, som ble stukket med kniv gjentatte ganger og svevet mellom liv og død mens han lå i koma. Den nazistiske knivmannen er fortsatt på fri fot, til tross for at myndighetene vet hvem han er.

Mordet på John Hron
Det var en onsdag kveld på slutten av sommerferien. John Hron var på campingtur, ved Ingetorpssjön i Kode en mil fra Kungälv, sammen med en jevngammel kamerat av seg. De to vennene hadde fyrt opp et bål og skal til å grille pølse. Fire nynazister, mellom 15 og 18 år gamle, oppdager bålet og den ene av dem gjenkjenner Hron som går på samme skole. Nynazistene bestemmer seg for å oppsøke guttene for å gi dem juling, ettersom Hron og gutten fra den nynazistiske gjengen hadde blitt uvenner på skolen. En av nazistene knuser en glassflaske i hodet på Hron og når han faller omkull følger de opp med en serie slag og sparker mot hans kropp.

Nazistene løfter opp Hron og sier at han skal si at han elsker nynazister. Hron vegrer og gjentar gang på gang at han slettes ikke liker nynazister, til tross for enda flere sparker og slag. Han blir kastet ned på bakken, sparket flere ganger i bakhodet og ifølge vitneavhør fikk Hron et forstyrret blikk. Nazistene sparker ham ned når han forsøker reise seg opp, de slår han med brennende ved og kaster ham på bålet. Hrons ansikt er blodsprengt og hovent. Nazistene setter fyr på teltet. Både Hron og kameraten ber om å få dra hjem. Det får de ikke lov til.

I stedet begynner nazistene å leke en slags katt-og-mus lek med de unge guttene. De ber om unnskyld, gir Hron en øl og later som om de egentlig vil være venner, for så fortsette mishandlingen. Fjortenåringen skaker av skrekk og tvinges til å si at han liker nazister. Til slutt gir han etter. Han blir kastet ut i sjøen, men vekkes av det kalde vannet og forsøker å svømme til frihet.

Da roper nazistene til ham at hvis han ikke kommer tilbake så vil de mishandle hans kamerat i stedet. De tvinger kameraten til å be Hron om å komme tilbake: «-Kom tillbaka, annars dödar dom mig», roper hans venn i skrekk. Hron kommer tilbake, muligens for å redde kameraten. Da blir han drept.

Nazistene sparker Hron gjentatte ganger i bakhodet mens han ligger på bakken. Han forsvarer seg ikke lengre, kan ikke prate, men skjelver og rister. Når nazistene er ferdige så kaster de kroppen hans ut i vannet. Da hadde Hron allerede fått tennene knust, har blødninger i bukspyttkjertelen og hjerneskader. Hron synker til bunn og drukner, mens nazistene ser på og ruller hver sin sigarett.

LES OGSÅ: Hvem ville tatt side med nazismen i dag?

Etter drapet
Etter det bestialske drapet har Johns foreldre, Antonin og Marie-Louise Hron, reist rundt på skoler i Sverige for å forelese mot nazismen. Foreldrene har gitt nettstedet Nizkor tillatelse til å fortelle historien om John Hron og teksten om selve drapet er parafrasert derfra. Ved sjøen hvor fjortenåringen ble torturert og myrdet, har det blitt reist et minnesmerke. I ettertid har både minnesmerket og John Hrons gravstein blitt utsatt for hærverk og vandalisme. Foreldrene hevder at det er nazister som står bak skjendingen som hevn fordi de jobber mot rasisme. Det er slettes ikke en urimelig antakelse.

Flere år etter mordet gjorde blant annet Aftonbladet intervjuer med den ene morderen. I fengselet var han med å starte den nazistiske organisasjonen Ariska brödraskapet (en svensk avdeling av den nazistiske organisasjonen Combat-18), men hevder i samme intervjuet at han ikke lengre er like aktiv der. Han forteller at i nazismen fant han et utløp for et hat han allerede kjente. I intervjuet fortelles det om en bråkete historie: «Redan i första klass började han skolka, gick runt i Kode och var stökig. Under mellanstadiet genomgick han en läkarundersökning på grund av sin aggressivitet och sina skrivproblem». I nazismen kunne han føle seg som en del av eliten, noe han åpenbart ikke gjorde i skolen. Gjennom hele intervjuet gjentar han en grunnleggende mistillit til samfunnet. Han forteller også at han ikke har evne til å føle empati. Avslutningsvis sier han at han skal forsøke å holde seg utenfor samfunnet når han kommer ut. Han kjenner ikke at han er en del av det.

Intervjuet med en av Hrons mordere markerte noe interessant i svensk journalistisk sammenheng. Inntil da var det blitt skrevet ganske mye om nazistiske miljøer og enkelte nazister, men det var første gangen man spurte spørsmålet: «-Hvorfor blir man nazist?». Spørsmål er interessante, men det finnes også en viss risiko for å overforenkle. Det som er felles for mange nazister kan være felles for mange andre, som aldri blir nazister. Likevel er det noen kjennetegn som går igjen. Nazistene opplever å være utstøtte, usynlige og ensomme. De kommer oftere fra splittede familier, presterer dårlig på skolen og lignende. Dette ga opphav til tesen om «sinte, unge menn», som i dag har blitt skarpt kritisert for å være uriktig.
Helene Lööw, en av Sveriges fremste forskere på nazismen, har kritisert dette perspektivet. Faren med å se på nazister som unge, sinte menn som har trådt feil er at man risikerer å avideologisere nazismen. Løsningen på en slik avideologisering er at man ender opp med tilnærminger som ikke er politiske, men som ligner mer på avprogrammeringstiltak. Jeg tror at Lööw har noen poeng, men å vektlegge nazistisk ideologi som en selvstendig politisk ideologi er å gå for langt. Samtidig som et fokus på sosioøkonomiske faktorer i verste fall vil kunne redusere et nazistisk drap til guttestreker, vil en overdreven vektlegging av ideologi kunne oppvurdere nazismen som politisk ideologi. Slikt fører lett til en overakademisering av hatets problematikk. Da er det fare for at viktige aspekter vil overskygges av mindre viktige, som tilfellet er i en stor del av den borgerlige forskningen på temaet.

I intervjuet med nazisten som deltok i mordet på fjortenåringen John Hron så får vi et visst innblikk i hans forestillingsverden. Han snakker om jødisk makt. Uansett hvor avskyelig og absurd denne idéverden er, så er det like absurd å strekke det til at mordet på Hron skulle kunne forklares fra dette. Likevel så omtaler vi det som et nazistisk mord på en fjortenåring. John Hrons far var riktignok innvandrer, men han kom fra Tsjekkoslovakia som neppe vil betraktes som særlig problematisk fra et nynazistisk perspektiv.

Motivet var ikke rasisme
I begynnelsen av denne teksten ble Sverigedemokratenes antiziganistiske hatpropaganda omtalt. En diskusjonstråd på forumet Flashback avslører hvorfor den ukjente kvinnen, som jeg parafraserte tidligere, koblet drapet på Hron til den antiziganistiske retorikken fra Sverigedemokratenes kampanje. Men drapet på Hron var ikke rasistisk motivert. Han var både høy, atletisk og blond og kunne nærmest beskrives som kroneksempelet på nazistenes idealbilde av en arisk ung mann. Likevel har flere nynazister på Flashback forum spekulert i Hrons etnisitet og forsvart drapet på en fjortenåring med uttalelser om at Hrons far er en «zigenare», «en tyv», «et pakk» og at han har utnyttet sin egen sønns død og beriket seg økonomisk på å holde antirasistiske foredrag. De samme nazistene hevder også at John Hron, i tillegg til å være «halvt zigenare», også var en sadistisk dyreplager. En person skriver: «En zigenarunge skaffade sig fiender vilket ledde till att han togs av daga. Inget ovanligt med sådana incidenter och knappast förtjänt av någon uppmärksamhet», mens en annen skriver: «Och han var enligt (sic.) alla källor jag vet inklusive en av dom som kastade honom i sjön, att han var av (sic.) den vidriga sorten zigenare». Den siste personen skriver dessuten: «Ja, jag försvarar de som gjorde det. Och kommer att fortsätta att göra det. De har gjort sin tid, som vad samhället krävde av dem. Altså är det bara att önska dem lycka till».
En av nazistene som kommer med den groveste sjikanen mot John Hron skryter over at han kjenner Hrons morder personlig. Ved å ettersjekke identiteten som skjuler seg bak den anonyme brukerkontoen (som dessuten er blitt avstengt fra Flashback grunnet drapstrusler), finner man frem til en i dag 38 år gammel mann som helt riktig er venn med morderen og mange andre nazister. Til tross for grove sjikanøse uttalelser, som at 14-åringen var en dyreplagende sigøyner og fortjente å bli drept, er det fattet beslutning om å ikke gå ut med identiteten. Mannen som kontoen kan knyttes til skal ha ryddet opp i livet sitt og ser ikke lenger ut til å være aktiv.

Til tross for slike påstander, skrevet nesten femten år etter drapet, så er det ingenting som tyder på at noe av dette skulle ha vært egentlig motiv for ugjerningen. Det er myter som nazistene har skapet om Hron retrospektivt. Myter som tjener til å legitimere, forklare og gjøre mordet på en fjortenårig gutt til noe akseptabelt og forståelig. Under hele mishandlingen skulle Hron underkaste seg nazistene ved å tvinges å si at han elsket nazister. Det var et drap på en som nektet å gjøre nettopp det. Det var et drap på en ung mann som ville «Be that guy» og som ble drept på grunn av det.

LES OGSÅ: Ønsker en bredere bruk av rasisme-begrepet

Etterord
Antirasistiske aktivister har nå revet ned Sverigedemokratenes hatpropaganda. De samme liberalistene som påpeker hvor dumme rasister er og harselerer med skrivefeil, har ikke uventet gått ut og omtalt dette som både autoritært, mot ytringsfrihet og kommet med falske beskyldninger om vold på meningsmotstandere. På lederplass omtaler en svensk avis de antirasistiske aktivistene som «Pöbel mot yttringsfriheten». Noen dager senere kan vi lese i Aftonbladet at en truende gruppe mennesker, de samme som liberalistene forsvarer ytringsfriheten til, har gått til fysisk angrep på en gruppe rumenske tiggere og jaget dem ut fra Stockholm.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.