Sjøsamer truet av nytt forslag til fiskeripolitikk

Foto: Oscar Dybedahl

Sjøsamene er redde for at regjeringens fiskeripolitikk kan få katastrofale følger for deres kultur og inntekter. Det vil Røkke og Fredriksen profittere på.

Ingrid Fadnes
Om Ingrid Fadnes (5 artikler)
Ingrid Fadnes er utekoordinator for solidaritetsbrigadene til Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Hun har master i Latin-Amerikanske studier fra Universitetet i Oslo og UNAM Mexico. Har studert og jobbet i Mexico, Mellom-Amerika og i Brasil de siste årene.

Et statlig utvalg har foreslått en radikal omveltning av norsk fiskeripolitikk som blant annet åpner opp for at industrien skal kunne eie fartøy og kvoter. Dette reiser spørsmål om konsekvensene for kyst- og fjordfisket, og spesielt sjøsamene. Er dette en ny trussel eller nye muligheter for fisket i sjøsamiske områder?

Dette var spørsmålet i innledninga til seminaret ”Hvem skal eie fiskekvotene?” på den samiske festivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i Troms fra 8. til 12. juli i år. Fiske og rettighetene knyttet til det er en debatt som gar gått i flere år i Norge. Da Tveterås-utvalget (sjømatindustriutvalget) ble nedsatt i 2013 med utgangspunkt i ”målsetningen om at Norge skal være fremste sjømatnasjon og at fiskeressursene skal anvendes på en måte som bidrar til høyest mulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden, er det behov for å foreta en gjennomgang av sjømatindustriens rammevilkår”. Utvalget leverte en rapport til fiskeriminister Elisabeth Aspaker i desember 2014. Siden da har debatten økt i intensitet.

Skjult samisk identitet
At festivalen Riddu Riđđu lager en debatt om konsekvensene for sjøsamer med en omlegging av norsk fiskepolitikk er naturlig. Festivalen ble grunnlagt av ungdommer som følte at de levde med en skjult samisk identitet. Vissheten om deres samiske bakgrunn ble bekreftet av at deres besteforeldre snakket samisk, men likevel var dette et usnakket tema i bygda Kåfjord. I 1991 satte en gruppe ungdommer i gang arbeidet med å snakke om ”skammen” – deres sjøsamiske bakgrunn. Da Tveterås-utvalget kom med rapporten i 2014 skapte det uro blant sjøsamene, og blant annet sametingets Silje Karine Muotka ropte et varsko. Hun mente at forslagene fra utvalget ”rystet grunnvollene i fiskeriene, og at det kan føre til en fullstendig utradering av sjøsamisk kultur”.

LES OGSÅ: Kystbefolkningen kan miste retten til fisken

Hvem skal tjene på de enorme fiskeressursene
Seminaret på Riddu Riđđu var preget av stor enighet blant innlederne, med tilrettelegging for mottak av fisk i samiske kyst- og fjordområder og lokal aktivitet og eierskap som sentrale punkter. Paneldeltagerne var Silje Karine Muotka fra Sametingsrådet, Edgar Henriksen fra Nofima, Svein Ove Haugland fra Råfisklaget, Torulf Olsen, formann i Bivdi, Hermann Hanssen fra Kystopprøret og Steinar Eliassen fra Norfra. Jan H. Sundet, fra Havforskningsinstituttet, var ordstyrer.

Sametingsrådets Muotka innledet til seminaret. Framfor å vise bekymring for framtida valgte Muotka å legge vekt på at vi har muligheter for en god framtid i de sjøsamiske samfunnene. Stridens kjerne rundt utvalgets rapport er hvem som skal tjene på de enorme fiskeressursene langs kysten. Det eksisterer en reell frykt for at selskaper notert på Oslo børs kan ta over kontrollen på bekostning av sjarkfiskere og små fiskebruk langs kysten. Assisterende direktør i Råfisklaget, Svein Ole Haugland, la vekt på hvordan sjøsamisk fiske må bli lønnsomt. Han holdt et innlegg om hvordan fiskerinæringa må gi plass for små og mellomstore bedrifter.

Trussel mot sjøsamiske områder
Kravet fra Sametinget er klart; de ønsker en utredning om hvordan endringer i fiskeripolitikken vil påvirke sjøsamene. Uten en slik utredning, kan endringer få katastrofale følger. Arbeiderpartiets fiskeritalskvinne, Ingrid Heggø, har tidligere i debatten kommet med samme krav og hun har hevdet at ”det er uakseptabelt at Tveterås-utvalget ikke har utredet hvilke konsekvenser en endring av deltakerloven kan ha for sjøsamiske fiskerier”.

Sametinget skal kjempe for å opprettholde grunnlaget i form av både råfiskloven og deltakerloven. Å tillate at fiskekvotene kan omsettes uten at de er koblet til fartøyet er et brudd på prinsippene om en fiskereid flåte, og er en direkte trussel for sjøsamiske områder. Vi har et selvstendig rettsgrunnlag.

Det har Muotka uttalt i debatten. Hun viser også til det enstemmige ekspertutvalget i Kystfiskeutvalget som klart sier at fiskeriene har dannet grunnlaget for bosetting i fjordene og langs kysten.

LES OGSÅ: Store trålredere overholder ikke levringsplikten og utarmer kyst-Norge

Store overskudd for den som eier fangsten
Frykta for både det lokale fisket og sjøsamenes eksistens beror på kapitalismens forsterkede logikk innenfor ressursforvaltinga. Frykta er ikke uberettiget om man ser på utviklinga til fiskebaron Kjell Inge Røkkes selskap, Aker. Sakte, men sikkert har Røkke gått i bresjen for en utvikling som fører med seg enorme endringer langs den norske kysten. Havfisk er trålerselskapet til Aker, mens landaktivitetene er plassert i Norway Seafood. I 2013 fiska Havfisk 76 000 tonn kvitfisk, men bare 28 prosent av dette kom i land i Norge. Resten ble solgt på fiskebørser og direkte til foredlingsanlegg i Kina, Baltikum og Polen. Dette fører selvsagt til store overskudd for den som eier fangsten, mens anleggene på land, som ikke får ta imot fisk og sikre arbeidsplasser, går med underskudd. I en kronikk i Dag og Tid fra 2014 skriver Morten A. Strøknes at ”fiskerettigheter har bare tatt to veier de siste årene: sørover og mot stadig større båter”. Om dette skal snu må kvotene tilbake til nord og bli fordelt mellom kystflåter og trålere som leverer til anleggene. Slik vil arbeidsplasser blir sikret og lokalsamfunnene vil bestå.

Om konsentrasjonen av kapital opprettholdes innenfor fisket vil to av Norges og verdens rikeste menn, Røkke og John Fredriksen, som eier Marine Harvest (det største oppdrettsanlegget i verden) sammen med investorer og investeringsselskap tjene absurde menger penger på det som er en felles allmenning, altså havet og fjordene i Norge. Strøksnes skriver i samme kronikk om Ottar Brox’ sammenligning av ”trålfiske langt til havs med ein bonde som flyg helikopter og skyt sauene med maskingevær frå lufta i august i staden for å vente på at sauene kjem ned til bygda på eiga hand i september”.

Ekstra sårbart for inngrep
Seminaret på Riddu Riđđu ble arrangert som del av det årlige samarbeidet mellom festivalen og UiT – Norges Arktiske Universitet. Camilla Brattland er ansatt ved Senter for Samiske Studier, UiT, og var en av initiativtakerne til årets seminar. Hun har blant annet forsket på småskalafiske og bruk av sjøskapet i sjøsamiske fjorder. Brattland ønsket med seminaret et større fokus på de konkrete konsekvensene for sjøsamisk kultur av utvalges forslag, både de positive og de negative.

– Konsekvensene vil være mye de samme som for småskalafiske generelt. For sjøsamisk kultur er fiske definert som del av det materielle grunnlaget, noe som gjør sjøsamiske samfunn ekstra sårbart for inngrep. Om anbefalingene fra utvalget går gjennom, må konsekvensene utredes, og det er allerede innebygget i flere lovverk at en ved forvaltningstiltak skal ta hensyn til samisk kultur (for eksempel havressursloven). Det burde derfor utformes avbøtende tiltak eller ordninger tilpasset sjømatindustri i sjøsamiske områder.

Riddu Riđđu betyr liten storm på kysten. Festivalens virke har nok levd opp til sitt navn siden de startet opp i 1991 i Kåfjord. På hjemmesiden skriver festivalen at i dag er det ”flere stolte ungdommer som med rak rygg kan fortelle at de har samisk opphav”.

LES OGSÅ: Fremtidens arbeidsplasser er i nord

Sjøsamiske rettigheter har ikke blitt lovfestet på samme måte som reindrifta (finnmarksloven). Formålet med finnmarksloven, fra 2006, er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes på en balansert og bærekraftig måte. Det samiske, i form av både kultur, utmark og samfunn, blir forsøkt ivaretatt. Dette er også grunnleggende for sjøsamene. Først må man anerkjenne at det eksisterer en unik sjøsamisk næringsform som er basert på sesongfiske med små båter. Dokumentasjon viser at det er vanligere med sesongmessige bosetninger enn i den norske kystbefolkninga. Sjøsamisk kultur er dermed avhengig av fiskenæring for å kunne overleve, på samme måte som innlandssamisk kultur er avhengig av reindrifta. Næring og kultur, språk og identitet henger sammen.

Kapitalen dikterer fiskerikpolitikken
Norge er forplikta både gjennom internasjonale rammeverk, som ILO konvensjonen 169, men også nasjonalt lovverk, å ta vare på urbefolkning og minoritetsgrupper. At storkapitalen kommer i konflikt med mindre grupper, både lokalsamfunn og urfolksgrupper, er en gammel historie. Å lytte til hva kystsamfunnene mener om forvaltning av en felles ressurs og til Sametinget og deres krav om konsekvensutredning, er langt viktigere enn å la norsk fiskeripolitikk fortsette å bli diktert at dem som sitter med kapitalen.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på Sjøsamer truet av nytt forslag til fiskeripolitikk

  1. AvatarMatsAlbinsson // 2015-08-14 kl 18:36 //

    Kapitalet herjer med våres resurser å vi gjør motstand men er etnisk sekterisme den vei vi skall velle for å bøte på dette? «Beste foreldre» i Kåfjord snakka like gjerne finsk som samisk. Noen samisk måte å være eller drive fiskeri på finnes ikke verken idag eller i fortiden, at påstå det er politiske besvergelser. Men hensikten med alle disse «vakre» ord kommer ettervert – sjøsamiske rettigheter har ikke blitt lovfestet på samme måte- folket skall splittes etter angivilig etnisitet. Jeg tror kapitalet vil spille bol i hatt med de her kreftene, splittelse etter etnisitet er en gammel spesialitet fra høyrekreftene. Har Sverige Demokratene fått en avlegger i Latin-Amerika gruppene I Norge?

  2. AvatarMatsAlbinsson // 2015-08-14 kl 21:27 //

    «I NOU 2001:34 skriver UiT-professor Peter Ørebekk om «Samiske sedvaner og rettsoppfatning» i kapittelet om «En etnisk samisk sedvanerett i fiskeriene?»: « …siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke.» Heller ikke NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark» kunne påvise noen spesiell samisk sedvane i fiskeriene, eller påvises at det finnes en spesifikk, levende sjøsamisk kultur».

Kommentarfeltet er lukket.