Om venstresiden skal slås sammen er det politikken som må diskuteres

Faksimile Klassekampen.

Skal en partisammenslåing på venstresiden være aktuell må de vanskelig politiske spørsmålene opp. SV's nyliberale utdanningspolitikk og krigsdeltakelse kan ikke overses.

Isak Lekve
About Isak Lekve (26 Articles)
Aktivist, skribent, sosiolog - og sosialist.

Onsdag 10. juni arrangerte Klassekampen for første gang et av sine utmerkede «Halv7»-møter i Bergen – og for det fortjener de både komplimenter og en stor takk. Det venstreradikale miljøet, i hvert fall på universitetet hvor dette blomstret i forbindelse med alterglobaliseringsbevegelsens høydepunkt for 10-15 år siden, har lenge ligget med brukket rygg i byen mellom de syv fjell, og det er nettopp gjennom arrangementer og initiativ av denne typen, en kan bidra til å vise unge og potensielle aktivister, at den radikale venstresiden i byen er på vei tilbake og noe å satse på. Tilsvarende viktig var kjernetematikken om den evige splittelsen på venstresiden – som ser ut til å ha fått enda en dimensjon gjennom fremveksten til Feministisk Initiativ! og det endelige gjennombruddet for Miljøpartiet de Grønne – og hvordan vi som konsekvens risikerer et Stortingsvalg om to år med fire sterkt maktkritiske partier – men ingen representasjon!

Samling uten Rødt?
Klassekampen fortjener imidlertid også noe kritikk. En ting er redigeringen av Sylfest Lomheims vanligvis så utmerkede spalte samme dag (slaget ved Wien var som kjent i 1683 og ikke 1689 som han hevdet), men viktigere fordi de i panelet valgte å ikke ha en deltaker som kunne representere Rødt. Bortsett fra Arild Rønsens ukentlige spalte hvor tematikken jevnlig kretses innom, så er det særlig to kommentarer som har tatt opp spørsmålet om sammenslåing på venstresiden og som etter mitt syn må kunne sies å være viktige premissleverandører for debatten. Fokus-spalten fra min strenge anmelder Magne Flemmen 22. april, og Homo Politicus-spalten til Maria Dyrhol Sandvik fire dager senere. Hun satt for øvrig også både i panelet og så vidt jeg kan forstå gjennom sin posisjon i Røyst, som medarrangør – så det gjør hennes kommentar desto viktigere.

Begge disse to kommentarene er velskrevne og inneholder gode poenger der de analyserer hvorfor SV og Rødt fremdeles velger å holde seg med hvert sitt parti – og de trekker særlig frem ulik historie og politisk kultur i sine forsøk på å forklare det som for begge fremstår som en ganske uforståelig splittelse. Sandvik vektlegger i tillegg et gammelt utsagn fra Bjørnar Moxnes om at det kan være gode grunner til å bevare en slags arbeidsdeling mellom partiene på venstresiden, hvor SV forsøker å appellere til den utdannede middelklasse, mens Rødt i større grad forsøker å orientere seg mot arbeiderklassen – et prosjekt hun flatterende nok valgte å argumentere mot blant annet gjennom en henvisning til undertegnede. Men ved å vektlegge dette – og jeg mistenker overhodet ikke at det var intensjonen – så underdriver en samtidig de politiske forskjellene som mange tross alt opplever at eksisterer mellom de to partiene. Skal en ha en debatt om sammenslåing, er det imidlertid nettopp her diskusjonen må starte. Ved å undersøke hva disse forskjellene består i, hvor store de er – og om de lar seg bygge bro over.

Forskjeller, krig og utdanning
Så hvor store er de? Det er et vanskelig spørsmål å svare på, men det eksisterer en god del områder hvor det i hvert fall vil være verdt å reflektere over det. La meg bruke to eksempler. Libya-krigen er debattert til døde allerede – og SV-ledelsen ser også ut til å ha gått langt i å ta selvkritikk på sin ukritiske støtte til bombingen – men det er uansett en sak som for mange kan illustrere en viktig politisk forskjell da det er utenkelig at Rødt ville blitt med på et slikt krigseventyr. I tillegg er spørsmål om krig og fred helt eksistensielle for store deler av venstresiden. Her måtte en diskusjon klarlagt bakgrunnen for SV sin støtte. Var det en glipp? Eksisterer det informasjon vi ikke kjenner til? Kunne det skjedd igjen? Det vil være umulig for store deler av Rødts medlemmer å gå inn i et parti som igjen kan gi sin tilslutning og legitimitet til en slik krig – så her må den reelle politiske avstanden mellom de to partiene avklares.

En sak som er mindre debattert dog, er hvordan SV satt med kunnskapsministeren i åtte år og i all hovedsak – med unntak av en barnehagereform som også har hatt en rekke uheldige konsekvenser (jf. den nye boken Velferdsprofitørene av Linn Herning) – bare bidro til å manifestere og legitimere den nyliberale utdanningspolitikken til Kristin Clemet. Som selv ansatt i sektoren, var de åtte årene med SV en gedigen skuffelse, og igjen er det viktig å avklare bakgrunnen for at SV sin politikk i posisjon ble slik den ble. Det kan det ha vært mange grunner til. Dårlige forberedelser til regjeringsdeltakelsen, lite kontakt med grunnplanet, kompromisser innad i regjeringen – eller det kan skyldes at de ganske enkelt deler Arbeiderpartiet og Høyre sine visjoner for denne sektoren. Jeg tror det siste er det mest sannsynlige – for hvordan kan man komme uforberedt til regjeringsdeltakelse? – og jeg går ut ifra at i forhandlingene med AP om taburetter så var det ikke bare taburettene – men også makten til å utgjøre en forskjell på de aktuelle feltene – det ble forhandlet om. Så kunne det sikkert vært nevnt mange flere slike eksempler på felter hvor det kan argumenteres for at de politiske forskjellene faktisk er betydelige. Det skal jeg ikke gjøre, og jeg ønsker heller ikke å argumentere mot sammenslåing. Men debatten om sammenslåing må føres på riktige premisser. Da må også Rødt få delta, og da er det hverken historie, kultur eller arbeidsdeling som gjelder. Bare politikk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

7 Comments on Om venstresiden skal slås sammen er det politikken som må diskuteres

  1. Marius WM // at // Reply

    Hvert parti burde klare å lette på noen av kravene sine og heller stå sterkere sammen. Er ikke sosialismens ånd at man skal stå sterkt forent sammen i kampen om rettferdighet? Rødt har visse politiske målsetninger som er fullstendig urealistiske og aldri, aldri, aldri kommer til å bli virkelighet. Som å melde landet ut av Nato. Slike ting er greit å mene personlig, men ikke kreve stemmer fra folket om. Her må de lære å skille drømmer fra realpolitikk.

    Hvis FRP og Høyre klarer å stå sammen, så burde disse små røde partiene klare det også.

  2. Øyvind Johnsen // at // Reply

    Sammenslåing er en mulighet, men ikke det som burde diskuteres først. Det de burde snakke om, er å stille en bred felles venstresideliste til stortingsvalget 2017, og utarbeide et enkelt, felles program for denne.
    Jeg tror det er det eneste som kan utløse en ny entusiasme på venstresida.
    Å begynne med å diskutere partisammenslåing av Rødt og SV vil bety pirking i uenighet ikke bare om spørsmål som har betydning for stortingsarbeidet, men også om ideologiske motsetninger og detaljer som knapt nok har interesse for partimedlemmene selv, og slett ikke for folk utenfor.
    Det vil ikke gi ny entusiasme, men økt frustrasjon.
    (Et tips fra en som står utenfor i dag, men som var med på å danne Sosialistisk Valgforbund og senere Sosialistisk Venstreparti i 1973-75. Det er selvsagt grenser for hvor langt man kan trekke paralleller, men noe kan man jo lære…)

  3. Björn Fröhlich // at // Reply

    Det er interessant at forfatteren skriver at det er *utenkelig* at Rødt blir med på et krigseventyr slik som bombingen av Lybia. Noe liknende ville sikkert mange sagt om fredspartiet SV før de inngikk noe regjeringssamarbeid. At Rødt i nåværende situasjon overhodet ikke ville bli med på noen krigseventyr er åpenbart. Men antatt de slår seg sammen med SV og kommer i en maktposisjon, ville ikke jeg vært så skråsikker lenger. Det parlamentariske spillet har korrumpert mange før, og på sikt er det slett ikke utenkelig at også Rødt (eventuelt sammenslått med SV) blir med på krigseventyr.

    • Marius WM // at // Reply

      Enig. Det er akkurat denne ultimatum-politikken som kommer i veien for at Rødt sanker nok velgere. De vil aldri få et flertall stort nok til å danke ut AP´s politikk. I et samarbeid må de da belage seg på å få et par ønsker innfridd i krigsrelaterte saker, i stedet for å håpe på at det blir en helomvending. Som et lite parti må de kjenne sin egen størrelse og begrensninger.

    • Joakim Moellersen // at // Reply

      SV sa ja til norsk krig mot Serbia allerede i 1999

      • Björn Fröhlich // at // Reply

        Det var jeg ikke klar over (det var nok før jeg kom til Norge). Takk for opplysningen.

  4. Både Rødt og SV har blitt marginale partier fordi de har helt feil fokus. Hvem gidder å stemme på et idealistisk parti som slipper bomber over Afrikas mest utviklede land og som samtidig er den ivrigste forkjemperen for å ødelegge det norske forsvaret, blant annet ved å innføre kvinnelig verneplikt og ved å kjøpe svinedyre og ubrukelige våpensystemer mens soldatene ikke en gang har fungerende geværer?

    Det Norge trenger er et venstresideparti som er nasjonalt og sosialt. Som har et troverdig forsvar som kan forsvare Norge mot andre land, både i øst og i vest. Det må være et parti som setter Norge og nordmenn først, og som står på ei klar arbeidslinje. Arbeid skal være både rettighet og plikt. Unødvendig byråkrati og patenthysteri må vike for effektivitet og reell konkurranse.

Leave a Reply to Joakim Moellersen Cancel reply

Your email address will not be published.


*