Jeg vil ikke snakke om hat

Foto: Madsopheim

Jeg skulle skrive om 22. juli og om hat, men jeg orker ikke internettets hatefulle riddere. Jeg vil snakke om kjærlighet og om å stå sammen.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (34 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Jeg skulle skrive om 22. juli. Om hatretorikk og alt det vi ikke gjør for å begrense den. Jeg skulle skrive om at Breivik ikke er alene, at det finnes mennesker der ute, her hjemme, som støtter ham, som mener vi skal sette ham fri så han får fullføre oppdraget han startet. Drepe muslimene og APkattene før de ødelegger landet vårt. Jeg skulle skrive at de skremmer meg, disse internettets hatefulle riddere, men jeg orker ikke. Jeg er ferdig snakka om hat.

Jeg vil ikke snakke om at de ikke lenger sitter stille på verandaen med en pils.
Jeg skulle fortelle om det nettet jeg har lest på, diskutert med, siden lenge før 22.07 ble en dag vi husker. Jeg skulle fortelle om hatpratet som fylte facebook før det smalt, og om alt det som ble slettet i dagene etter. «Nå er det på tide å sette seg på verandaen med en pils og ta det rolig et par år, sa de til hverandre natt til 23.07.11 og så slettet det det meste av hva de hadde skrevet. Jeg er en av de som vet at det skjedde. Skrekkslagen, sjokkskadet og uendelig trist satt jeg og så det forsvinne. Drapsoppfordringene. Hatet. Alt dette fryktelige. De slettet, så fort sletteknappene kunne få det til, slettet de og de endret sine symboler og sine navn.

LES OGSÅ: Islamofobi og kambpen mot rasisme

Jeg skulle skrive om at de ikke sitter der ute på verandaen lenger. De er tilbake på nettet nå. Og de snakker om drap og om borgervern. De snakker som om flyktninger ikke flykter, som om de invaderer oss og tar fra oss alt det vi eier og har. De snakker som om vi må samles og beskytte oss mot disse menneskene. De hevder at muslimer bruker voldtekt som våpen og at de skal overta vårt land og vår rikdom. Det haster, roper de der inne i mørket. Det haster! Det er snart for sent. Noen må gjøre noe, noen må ta ansvar og gjøre noe… nå! Jeg skulle skrive om frykten jeg har for at noen igjen vil ta dem på ordet. At noen igjen vil utnevne seg selv til denne noen. Den som tar ansvar og GJØR noe. På vegne av alle dem som bare snakker.

Jeg vil ikke snakke om alt dette ubehagelige.
Jeg skulle snakke om at det er farlig, det vi ser der inne på nettet. Om at hatprat på nett er farlig. Drapsoppfordringer, krigserklæringer, hat… det er farlig. Så farlig at jeg burde snakke om det. Vi burde snakke om det. På den europeiske dagen mot hatprat burde vi snakke om det. Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke lenger snakke om noe ingen vil lytte til. Jeg vil ikke lenger advare mot et grusomt hat som ikke bare har tatt liv, men som vil ta liv igjen… om vi lar det vokse. Jeg vil ikke lenger rope i skogen. Jeg har fått svar. Du orker ikke. Vi må da kunne gå videre, må vi ikke? Finne på noe annet? Noe hyggelig. Dra på ferie og spise jordbær, eller noe. Kose oss litt?

Jeg vil ikke snakke om terroristen som ikke var alene. Minne deg på den virkeligheten du ikke vil se. Jeg har forstått det nå. Du vil bare leve ditt liv. Dette er ikke ditt ansvar. Alle vet jo at det finnes et mørkt og skummelt nett der ute, men alle vet jo at det er noe skummelt med muslimer også. Det er jo ikke som om de kommer uten grunn alle disse fordommene. Ubaydullah er faktisk en helt ekte fyr som er i avisa nokså ofte og IS begår unevnelige uhyrligheter og PST sier at muslimer er farligst… i år igjen. Selv om de ikke har angrepet oss enda og Anundsen har gitt politiet bevæpning slik at de kan passe på oss. Alt blir bedre med pistol. Om vi bare hadde flere våpen i verden, så ville vi alle være trygge. Men alt det vil jeg ikke snakke om.

Jeg vil ikke snakke om ytringsfrihet og motytringer.
Jeg vil ikke engang snakke om ytringsfrihet og om motytringer. Jeg vil ikke si at når de blir motsagt så blir de bare mer intense, mer hatefulle. At motytringer ikke nytter. De har bestemt seg for hva sannheten er. De vil ikke lytte til nyanser og finne fakta. De har funnet SVARET. Det enkle svaret. Det med 2 streker under slik som på barneskolen, og de vet at alt er muslimenes feil. Innvandrerne. De vil ikke bli «motytret». De blir sinte når noen rokker ved disse forestillingene. Virkelig sinte. Det er mange som lever sine liv der inne, på det mørke nettet. Mange som har sitt eneste sosiale nettverk der inne. De eneste som bryr seg om dem og som setter pris på den de er. Hatet binder dem sammen. Hatet, og en fiende som er der ute et sted. Utenfor dem selv.

LES OGSÅ: Den nasjonale enheten etter Charlie Hebdo er en bløff

Motytringer nytter ikke i møte med det som skaper et miljø, et fellesskap. Et miljø hvor de er noen. Hvor noen ser dem. Det er få som kommenterer for å lære, for å diskutere. Det er så godt når man finner et svar med 2 streker under, når noen har skylda og det ikke er deg. Det er så godt noen ser en, når noen bryr seg i et samfunn som har blitt så kaldt. Men jeg vil ikke snakke om det. Jeg vil ikke snakke om hvor mye av disse miljøene som hater som er knyttet til psykriatri og rus. Hvor lite som dreier seg om politikk og hvor mye som handler om å høre sammen, om å bli hørt. Om å ha funnet noen. Et tastetrykk unna. Jeg vil ikke snakke om det. Ikke snakke om at vi ikke trenger å sette dem på forsiden av avisen alltid, det er ikke avskrekkende. Det skaper sympati. Helter. Mennesker som har ofret og er et offer. Jeg vil ikke snakke om det. Det er enklere å riste litt på hodet og le. Si at de bare er dumme. Onde. At jeg er bedre enn dem. Mer opplyst.

Jeg er hun forbanna kjerringa som ikke vil snakke om Charlie.
«Han er nok ikke så ille som han blir fremstilt som, Breivik. Han tok bare litt for mange. Han burde holdt seg til APkattene, til svartingene. Kanskje tatt en moske eller 2». Ytringsfriheten er viktigere enn alt. Men je suis pas Charlie. Jeg er hu forbanna kjerringa som sier at folkeskikk, fornuft og en dose raushet ovenfor sine medmennesker er viktigere enn å alltid være Charlie. Man bør ikke alltid si alt. Man behøver ikke alltid tilrettelegge for at alle kan si alt, alltid. Åpne kommentarfelt bevarer ikke ytringsfriheten. Når man gir frie tøyler til et miljø som er giftig, så ivaretar man ikke ytringsfriheten. Alt man gjør er å gi ekstreme en arena. Hatet et sted å vokse og gro. Og man får de andre, de som bare lever fredelig sammen hver dag, til å bli stille.

Jeg er hu forbanna kjerringa som sier at ytringsfrihet er viktig, så viktig at gode folk dør for å forsvare den, men at den ikke kan være vår eneste verdi. Det eneste vi verner om. Jeg skulle snakke om alt dette. Jeg hadde planen klar. Men jeg orker ikke. Det er poengløst. Det er blitt sagt før. Jeg vil ikke engang si at jeg vil verne om menneskeverdet, om troen på at alle mennesker har en verdi. At de betyr noe. At de er viktige. At innvandrere, muslimer, romfolk ikke fortjener å måtte lese så mye hat, mot seg selv. At de ikke har fortjent det. At de ikke har gjort noe galt. Jeg vil ikke mase mer om det. Det har alt blitt sagt før. Om igjen og om igjen.

LES OGSÅ: Vern om den stille stemmen i midten

Jeg skal ikke engang mase om den fryktelige dagen for nøyaktig 4 år siden, da Oslo stoppet opp. Dagen da vi mistet vårt regjeringsbygg, vår uskyld og våre umistelige ungdommer. Jeg skal ikke si noe om det. Jeg skal ikke si noe om alt det det ikke er lov å snakke om. Om at det 4 år senere er vanligere, mer godtatt, å hevde at AP har utnyttet tragedien politisk enn at terroristen faktisk var tidligere medlem og støttespiller av FRP og at det kanskje ikke bare er tilfeldig.

Jeg vil ikke engang snakke om den evige jakten på snikislamiseringen.
Ikke engang Redningsselskapet vil jeg snakke om. Og om sjokket de må ha fått da de begynte å motta hat fordi de velger å redde liv i Middelhavet. Man tror jo ikke det er sant før man opplever det selv. Mobben. Hatet. Ropene om å la dem drukne, om å skyte båtene i fillebiter. Kanskje helst med folk oppi. Da lærer de å ikke flykte fra krig. Å forsøke å komme hit og stjele sparepengene våre. Muslingene. Vi trenger dem selv. Og de er faktisk våre. Bare våre. Jeg skal ikke si et ord om umenneskeligheten. Om hjerteløsheten. Jeg er ferdig snakka om hat. Det er ikke mer å si. Jeg vil ikke snakke mer om disse haterne som hvileløst jager omkring på nettet mens de desperat forsøker å finne bevisene for den,- for snikislamiseringen.

Jeg vil ikke snakke om alle ryktene de fabrikerer og som vanlige mennesker tror på. Jeg vil ikke snakke om grisen, om bleier, om flagg, om Osloistan og shariasoner på Grønland, om alle de falske ryktene de har skapt og spredt og som mange dessverre tror på. Jeg vil ikke snakke mer om det. Det har blitt sagt før. At det er bare oppspinn og tull. Vi vet det om vi vil vite.

Jeg vil snakke om Dalen jeg bor i, om blomster og sparepenger.
Jeg vil heller fortelle om Dalen min, Groruddalen. Den de sier er tapt for nordmenn. En no-go zone til og med. Et sted ikke engang politiet tør å entre inn i. Stedet gud glemte og etniske nordmenn forlot. Og jeg vil fortelle om verandaen min. Om urtene jeg har plantet der. Om det vakre blomsterbedet naboene steller sammen hver dag. Jeg vil fortelle om roen her oppe. Om solen som skinner. Om fredelighet og naboskap. Om det norske flagget som svevde i vinden over lekeplassen i dag, mens barna spilte fotball under. Jeg vil snakke om hvor fint vi har det. Hvor godt og fredelig det er her. Særlig om sommeren, når solen skinner. Jeg vil snakke om oss som bare bor her i denne Dalen vår, sammen. Vi som kommer fra alle disse stedene, snakker alle disse språkene og tilhører alle disse religionene. Vi som er stemplet som et problem og som daglig motbeviser alt det disse hatpraterne sier bare ved å være og bo her sammen. Fredelig.

LES OGSÅ: Fra nettets mørkeste avkroker til Anders Behring Breiviks manifest

Jeg vil fortelle om grønsaksbutikken på hjørnet, den med den aller blideste betjeningen og de beste grønnsakene og jeg vil snakke om middagen jeg laget i dag og om at jeg plutselig kom på at den ble spist av en jøde, en muslim, 2 kristne og en buddhist. Østkantfolka. De som vokser opp her. Det var ingen krangling, intet hat. Faktisk nevnte ingen hverken religion, eller krig og fred og sånn. De bare spiste maten sin og så på Masterchef og var sammen. Akkurat slik venner bare er. Virkeligheten er aldri sensasjonell nok til å havne i hatgrupper på internett.

Jeg vil snakke om ungdomsgjenger med innvandrerbakgrunn. Brautende og høylytt som bare tenåringsgutter kan være. Jeg vil snakke om den litt ekle frykten jeg kjente på da de skubbende på hverandre og kaukende ramlet inn på 31 bussen der jeg en sen kveld satt. Jeg vil fortelle om latteren som fylte meg da jeg la fordommene litt tilside og lyttet til hva de faktisk sa. De snakket om aksjesparing, om BSU og om fremtiden. Om å være rustet til å kunne kjøpe bolig og flytte ut fra mamma. Om å ta smarte valg og ikke være dust og at man ikke kommer noen vei i livet uten sparekonto. Sparekonto, mann. Du må ha sparekonto!

Jeg vil snakke om det menneskelige, om kjærlighet og om å høre til.
Og jeg vil fortelle om en venn jeg har, en afrikansk, muslimsk fotballspiller som denne sesongen er «leiesoldat» i de dype finske skoger. Etter å ha fortalt meg om hva kulturkræsj egentlig er gjennom historien om da han måtte delta på teambuilding… i en badstu, med 23 nakne menn som drakk uante mengder vodka og slo på hverandre med bjørkeris, så bad han meg skrive om kjærlighet og aksept. Vi må våge å se på menneskene, sa han. På det menneskelige. Hatprat vil aldri løse noe, det vil bare skape større og større rifter mellom mennesker. Større og større konflikter. Hatprat vil aldri løse noe og å hate de som hater vil heller aldri løse noe. Om vi bare kan lære å sette pris på hverandre, slik vi er… på tvers av alle kulturelle og religiøse grenser, så vil vi automatisk få kjærlighet i retur. Vi kan ikke trå feil, sa han, om vi fremsnakker kjærligheten mellom mennesker. Vi har alle en innebygd evne til å elske mer enn vi kan hate.

Så jeg vil ikke snakke mer om hatprat, om frykt og om borgervern og om nett som er så fryktelig mørke. Jeg vil snakke om kjærlighet og om å stå sammen. Vi var faktisk inne på noe viktig i dagene etter terroren da vi løftet rosene over hodet og sang og stod sammen. Da vi sa at kjærlighet var svaret på hat. Jeg vil finne tilbake dit. Jeg vil ikke snakke mer om hat.

Jeg er ferdig snakka om hat. Endelig er jeg ferdig snakka om hat.

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.