John Locke versus friheten

Locke dro nytte av det samme historiske hukommelsestapet som har frifunnet alle de amerikanske grunnleggerne fra deres rolle i å opprettholde og utvide slaveriet. Foto: Wikimedia commons

John Lockes klassiske liberalisme er ikke en frihetsdoktrine. Den er et forsvar for ekspropriasjon og slaveri.

John Quiggin
About John Quiggin (2 Articles)
John Quiggin er en australsk økonom, professor på Universitetet i Queensland, og blogger på nettstedet Crooked Timber.

For klassiske liberalere (ofte kalt libertarianere i USA), er ideologiens grunntekst Lockes «To avhandlinger om styresettet» og «Et brev om toleranse.», hvor han argumenterer for en liten stat, med respekt for privat eiendomsrett, og toleranse for religiøse forskjeller. Locke bodde i England, og fem år i eksil i Nederland, på 1600-tallet. Arbeidet hans er vanligvis sett i lys av konflikten mellom den engelske kongen og parlamentet, fra borgerkrigen til «den ærerike revolusjonen» i 1688, da Stuart-dynastiets enevelde ble styrtet.

For de som faktisk får lest To avhandlinger om styresett, er det noen ubehagelige passasjer. Locke rettferdiggjør slaveriet (for krigsfanger) og nekter for at hans teori om eiendomsrett er gjeldene i jeger-sanker samfunn som de innfødte hadde i Nord-Amerika. Men disse spørsmålene virker så langt unna Lockes sosiale kontekst i 1600-talls England at det ser ut som sidespor uten relevans for hovedargumentet.

Filosof, grunnlovsutformer og slavekapitalist
Tar man både livet hans og hans historiske innflytelse, er Locke mer å regne som en amerikansk enn en engelsk filosof, selv om han aldri krysset Atlanteren selv. Nylesning av Locke har fokusert på fakta som alltid har vært kjent, men som andre ubehagelige historiske faktum, har de blitt oversett eller ignorert. Nå som historien sees i et litt annet lys åpner dette for en ny og radikalt annerledes forståelse av hans politiske filosofi.

I en turbulent karriere var Locke dypt inne i amerikanske politiske forhold. Som sekretæren til jarlen av Shaftesbury, da finansminister, bisto han i utformingen av grunnloven i Carolina, en av de store provinsene i den nye verden. Han var sekretær for handelsrådet og plantasjene, og medlem av den engelske handelskomiteen, med ansvar for de amerikanske koloniene. Han var en stor investor i den engelske slavehandelen gjennom selskapene the Royal African Company og the Bahama Adventurers.

Så når Locke skrev om slaveri og under hvilke vilkår eiendom kunne tilegnes, var de amerikanske forholdene langt mer direkte relevant enn de i England, der slaveri var ukjent, og hvor den opprinnelige tilegnelsen av land var historisk fiksjon.

LES OGSÅ: Hvorfor bry seg med å lese Marx?

Egeninteresse framfor alt
På grunn av hans rykte som en forsvarer av eiendomsrett og personlig frihet, har Locke blitt beskyldt for hykleri for sin rolle. Å fremme og dra nytte av slaveri og undertrykkelse av urfolk er handlinger som synes å motsi hans filosofiske posisjon. Dette er en for velvillig tolkning.

De virkelige motsetningene finnes nemlig innad i Lockes filosofiske skrifter. Disse er tilpasset hans politiske posisjoner både i England, hvor han støttet motstand mot det eneveldige styret til den katolske James II, og i Amerika, der han var en del av den slaveeiende herskende klassen (riktignok på avstand).

Et tidlig eksempel på fleksibiliteten i Lockes doktriner er i hans bok Et brev om toleranse. Selv om argumentet for toleranse synes generelt, klarer Locke å finne grunner for å utelukke både katolikker og ateister. Så i 1600-tallets England er den eneste gruppen som ville ha nytte av Locke foreslåtte politikk for toleranse de protestantiske dissentere fra den etablerte Church of England. Dette var, ikke overraskende, den gruppen som Locke selv tilhørte.

Privat eiendomsrett, men bare for noen
Lockes teori om privat eiendomsrett er like egoistisk. Den er generelt sett på som en historisk fiksjon, som brukes til å rettferdiggjøre tidens eksisterende eiendomsrett, til tross for at de kan egentlig ikke er skaffet til veie på den måten Locke antyder. Som Hume protesterte: “det er ingen eiendom i varige objekter, for eksempel land eller hus, når det blir nøye undersøkt hvordan de har skiftet hender, som ikke en gang har blitt grunnlagt på svindel og urettferdighet.”

Det er selvsagt sant. I den amerikanske sammenhengen tilbyr ikke Locke engang en teori om den opprinnelige tilegnelsen. Snarere er hans teori om ekspropriasjon, spesielt utviklet for å rettferdiggjøre den “svindel og urettferdighet” Hume refererer til.

Lockes sentrale idé er at jordbrukere, ved å blande sitt arbeid med jorda, dermed skaffer seg retten til det. En umiddelbart innvending er at jegere og sankere arbeidet med land og fikk næring fra det før ankomsten av jordbrukerne. I så fall har bonden kommet for sent. Det åpenbare eksempelet, som han refererer flere ganger, er europeiske kolonister som ankommer i Amerika. Lockes svar er todelt.

Først, kommer han med påstanden om at det er nok av land for alle, så å tilegne noen jordbruksland kan ikke være til noen skade for jegere og sankere. Dette er selvsagt dumt. Det kan tenkes å være sant for de første bøndene (selv om det i standard malthusiansk tankegang ikke er noen grunn til å anta at dette), eller den andre eller den femtiende, men på et tidspunkt må landet slutte å være tilstrekkelig til å støtte den opprinnelige jeger-sankerbefolkningen. På dette punktet, lenge før alt land er blitt ervervet av jordbrukere, svikter teorien hans.

Locke må ha visst at hans påstand var uriktig, ikke på grunn av abstrakt filosofering eller fjern historie, men som et samtidig faktum. Hans avhandlinger om styresett ble publisert i 1689, ett år etter utbruddet av niårskrigen, den første krigen mellom Frankrike og England som også ble utkjempet i provinsene i Nord-Amerika. Hovedkonflikten, som i flere tidligere konflikter, var kontroll over pelshandelen, den mest innbringende et jeger-sankersamfunn kan produsere. Under lå presset på indianernes land, som stadig ble mindre, ettersom mer og mer ble pløyd til europeisk jordbruksland.

LES OGSÅ: En ideologisk kriger prøver å restaurere imperialismen

Lovene er til for de som lager dem
Som kapitalist, og aksjonær i amerikanske bedrifter som (slaveriselskapet) Bahama Adventurers, kunne Locke neppe ha vært uvitende om dette. Faktisk refererer han i To avhandlinger om styresett til amerikanske kontakter han hadde informasjonen sin fra.

Lockes forsvar er først og fremst at, uansett om det er mye eller lite, er utmark i utgangspunktet verdiløs. All, eller nesten all verdi kommer fra innsatsen til bøndene som kultiverer landet. Siden Gud gav oss landet å kultivere, er det den rettmessige eiendommen til de som kultiverer den.

Dette er nøyaktig den samme begrunnelsen som høyesterettsflertallet i Kelo mot City of New London. Kelo og hennes naboer bodde på dette stykket med land, men retten konkluderte at de ikke ville eller kunne bruke det på den mest produktive måten. Så for at byen skulle sikre at området kastet så mye av seg som mulig måtte den bruke sin makt til å ekspropriere det.

Alt dette henger sammen med det jeg tidligere har påpekt, at troverdigheten til enhver av Lockes teorier som forsvarer etablerte eiendomsrettigheter fra staten som etablerte dem, er avhengig av at det utenfor grensen til dette landet ligger ubegrenset med brukbart land. Dette igjen krever at man eliminerer (enten billedlig eller faktisk) folk som allerede lever utover grensen og hvis livsopphold avhenger av det landet.

Forsvarte slaveriet og tjente penger på det
Nå til Locke om slaveri. Lockes renommé som en motstander av slaveriet hviler delvis på misforståelser og delvis på hans mer begrensede rettferdiggjøring av slaveriet enn tidligere forfattere.

Lockes ofte siterte utsagn om at “Slaveri er en så sjofel og ulykkelig menneskelig institusjon, og i motsetning til det sjenerøse temperamentet og motet til vår nasjon; at det er knapt kan tenkes, at en engelskmann, langt mindre en gentleman, bør gå i forbønn for det” høres ut som en uttalelse av absolutte fordømmelse. Faktisk er det imidlertid mer hensiktsmessig forstås som en tidlig versjon av ideen som kom til uttrykk i den aggressiv utenrikspolitikken, romantisert i den senere nasjonalsangen «Rule Britannia», at “Britons never, never, never, shall be slaves.”

Lockes intensjon med dette utsagnet var å rive ned ideen til Sir Robert Filmer om at engelskmenn (inkludert engelskamerikanere) frivillig kunne underkaste seg det eneveldige styret til Stuartene – det var denne underkastelsen begrepet “slaveri” refererte til. Samtidig godtok han «absolutt slaveri», med makt over liv og død, for “fanger tatt i en rettferdig krig.” I sitt arbeid med grunnloven av Carolina, utvidet Locke samme absolutte makt til eierne av afro-amerikanske slaver.

I dette ligger det en åpenbar selvmotsigelse. Mens afrikanere ble ofte gjort til slaver som følge av krig, var det ingen grunn til å anta at dette var rettferdige kriger, og det var like åpenbart umulig å utvide denne begrunnelsen til deres barn.

LES OGSÅ: Liberalisme i lys av antikkens politiske ideal (Del 1)

Et liberalt forsvar for seg selv
Noen forskere på Lockes arbeid har på det grunnlaget hevdet at hans politiske posisjon var en hyklersk motsetning til hans teoretiske ståsted. Det er en for snill lesning av Locke som teoretiker.

Som vi har sett, har hans teori om privat eiendomsrett for øvrig akkurat de samme egenskapene: et liberaltklingende forsvar av rettighetene til engelskmenn til eiendom og frihet, som brukes til å rettferdiggjøre berøvelsen av disse rettighetene fra urfolk. Tilsvarende klarte han, i sin mye oppskrytte Et brev om toleranse, å finne grunner til å utelukke katolikker og ateister, slik at de eneste forslag som nyter godt av toleranse ble dissenterende protestanter som han selv.

Locke er amerikansk også av en annen viktig grunn. Hans skrifter ble i stor grad ignorert i England, og fikk sin nåværende status nesten utelukkende fra innflytelsen på grunnleggerne av USA.

Locke i sørstatenes konservative tjeneste
Mer nøyaktig, Lockes prinsipper passet perfekt for føderalistene i sør, som dominerte de første årene av USA. På den ene siden, begrunnet de opprør mot den britiske kronen. På den annen side, avviste de eventuelle forstyrrelser med eiendomsrett, inkludert slaveeierskap. Mer generelt, sto Lockes teori i opposisjon til de radikale demokratiske mulighetene for den amerikanske revolusjonen, representert ved representanter som Benjamin Franklin og Thomas Paine.

Motsetningene som ligger i Lockes ståsted ble påpekt av samtidige kritikere, av Tory [britisk konservativ], Dr Samuel Johnson, som bemerket, “Hvordan er det at vi hører de høyeste hylene for frihet fra [slave]driverne av negrene? “(Johnsons vennskap med sin jamaicanske tjener, Francis Barber, en tidligere slave, var et slående vitnesbyrd om hans karakter.)

Men historien er skrevet av vinnerne. Locke dro nytte av det samme historiske hukommelsestapet som har frifunnet alle de amerikanske grunnleggerne, særlig Jefferson og Madison, sammen med førborgerkrigsledere som Calhoun og Clay, fra deres rolle i å opprettholde og utvide slaveriet. Dette hukommelsestapet ble forsterket av dominansen til den slaveriforkjempende Dunningskolen på Columbiauniversitetet, som kom med de første historiske studiene av borgerkrigen og tiden etterpå. Det er bare etter fremveksten av borgerrettighetsbevegelsen at disse spørsmålene har blitt gjenoppdaget.

LES OGSÅ: Er du liberal, din jævel? 

Klassisk liberalisme har blitt eierskapsdogme
Hvis Locke blir beskrevet riktig som en talsmann for ekspropriasjon og slaveri, hva er implikasjonene for klassisk liberalisme og libertarianisme? Det viktigste er at det ikke finnes noen rettferdiggjøring av det å behandle eiendomsrettigheter som grunnleggende menneskerettigheter, på linje med den personlig frihet og ytringsfrihet.

Den sanne liberale tradisjonen er representert ikke av Locke, men av John Stuart Mill, hvis helhjertede engasjement for politisk frihet var i samsvar med at han endte opp med å forsvare sosialismen (riktignok i en ganske raffinert og abstrakt form).

Mill var ikke perfekt, som er dokumentert av sin støtte fra britiske imperialismen, hvor han jobbet som en representant for det britiske Ostindiske kompani, og mer generelt ved sin støtte til begrensninger for demokratiske flertall. Men Mills versjon av liberalismen ble mer demokratisk ettersom erfaring viste at frykten for majoritetens diktatur var ubegrunnet. Derimot, har Lockes klassiske liberalisme hardnet til et eierskapsdogme.

Som Mill erkjente, er markeder og eiendomsrettigheter institusjoner som rettferdiggjøres av sin nytteverdi, ikke av noen grunnleggende menneskerettighet. Der markeder fungerer godt, bør regjeringene ikke forstyrre dem. Men, når de mislykkes, som de så ofte gjør, er det helt riktig å endre eiendomsrett og resultater i markedet, eller å erstatte dem helt med direkte offentlig kontroll.

Vedtatte sannheter endrer seg langsomt, og den dominerende oppfatningen av Locke som en forsvarer av frihet vil trolig vedvare i årene som kommer. Likevel er revurdering i gang, og resultatet er uunngåelig. Locke var en teoretisk talsmann for, og en personlig deltaker i, ekspropriasjon og slaveri. Hans klassiske liberalisme gir ingen garanti for frihet for noen, bortsett fra eiere av kapitalistisk privateiendom.

Teksten ble først publisert på JacobinMag.com og er oversatt av Margrethe Gustavsen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

7 Comments on John Locke versus friheten

  1. digi_owl // at // Reply

    Ja Locke har alltid slått meg som “frihet for pengeadelen fra demokratiske prosesser”.

  2. Alf Sofen // at // Reply

    Venstreliberale bruker ofte Locke som referanse. Det gjør ikke høyreliberale. De bruker menneskerettighetene isteden, noe venstreliberale ikke gjør. Eksempel på høyreliberalisme i Norge: http://frihetspartiet.net/

    • PeeWeeMadman // at // Reply

      Er Frihetspartiet en parodi?

      • Alf Sofen // at // Reply

        Nei, det er nasjonalliberalisme. Noe alle venstrefolk (liberale og kommunister) benekter eksisterer. Ideologien er fra 1800 tallet og kan leses om i wikipedia. Årsaken til at kommunister benekter det er åpenbart: De ønsker å sette alle nasjonalister i bås med nazister (nazifisering).

        • PeeWeeMadman // at // Reply

          For min del låter noen varianter av nazismen, de mer moderate, langt mer fornuftige enn din såkalte “nasjonalliberalisme”. Liberalisme er jo ikke annet enn den øvre middelklassens sine særinteresser. Nei, da foretrekker jeg Otto Strasser.

          • Alf Sofen // at //

            Fordi din ideologi primært er sosialisme og nazisme er nasjonalsosialisme.

          • PeeWeeMadman // at //

            Hva er egentlig så galt med litt sosialisme da?

Leave a comment

Your email address will not be published.


*