En grønn teknologisk revolusjon kan ikke redde miljøet

Dagens miljøbevegelse er i stor grad dominert av tenkninga til stiftelsene Bellona og Zero, som fungerer som konsulenter for politikere og næringsliv. Disse organisasjonene representerer en strømning innafor miljøkampen som setter sin lit til en grønn teknologisk revolusjon. Kapitalismens evige vekstvang er ikke noe grunnleggende problem for dem. ”Buisness as usual” kan fortsette. Vi kan fortsatt ha vekst, den må bare være grønn. Man setter sin lit til at CO₂ håndtering, utbygging av fornybar energi og energieffektivisering skal gjøre jobben. Men vil dette være tilstrekkelig fra å redde oss fra fatale klimaendringer? Nei. Til det kreves det strukturelle endringer.

Konstant vekst er umulig
Kapitalismen må vokse eller dø. Den bør helst ha en vekst på fire prosent for å være i god form. Når økonomien vokser med en konstant vekstrate, blir veksten eksponentiell, den vokser til himmels. En vekst på fire prosent i 100 år innebærer at økonomien blir 50 ganger større. Dette betyr at produksjonen og det økologiske fotavtrykket øker tilsvarende.

I dag er verdens fotavtrykk på 1,5 jordkloder, men med det nåværende tempoet vil vi nå minst tre jordkloder innen 2050. En vekst på 2,3% over 1400 år, vil innebære at vi må produserer like mye energi som hele sola, og dette uavhengig eventuelle teknologiske nyvinninger. Kapitalismen bryter følgende med termodynamikken, som krever at hvis vi skal produsere tilsvarende mengde energi som sola, må overflaten til jorda være varmere en sola, ettersom at jorda er mindre. For å sitere biologene Terje Bongard og Eivin Røskaft fra boka Det biologiske mennesket:

«Økosystemene har virkelige begrensninger som ikke endres med ønsker eller meninger. Ingen teknologi kan sprenge naturlovene. Teknologiske løsninger kan bare finnes innen virkeligheten, hvor det meste faktisk er umulig.»

SE OGSÅ: De Grønne ønsker en miljørevolusjon, men ikke i gatene

Veksten spiser opp engergieffektivisering
Om det ikke det skulle være nok at kapitalismen bryter med naturens lover, spiser også veksten opp energieffektiviseringen. Når ressursbruken blir mer effektiv, så bruker vi mer. Hver bil slipper ut mindre CO₂, men effektivisering gir ikke lavere utslipp fordi vi kjører mer enn før. Kapitalismens vekstvang gjør at veksten i totalforbruket er større enn effektiviseringsgevinstene.

Dette fenomenet, kjent som Jevons paradoks, er oppkalt etter økonomen William Stanley Jevons. Han konkluderte med at teknologisk effektivisering ikke fører til en reduksjon i det total forbruket av drivstoff. Jevon oppdaga i 1856 at den store økinga i dampmaskineffektiviteten resulterte i et høyere kullforbruk. Hva var årsaken? Mindre penger til kull betød mer penger til å øke produksjonen, noe som krevde en stor økning i kullforbruket.

Økt effektivitet fører også til økt vekst, som øker etterspørselen etter ressurser. Fenomenet kan ses i alle sektorer i samfunnet. De nye bilene produsert mellom 2002 og 2012 hadde for eksempel en reduksjon av utslipp på 27 prosent, og hva ble resultatet? At utslippene fra veitrafikk økte med 100 000 tonn i samme periode.

Kan ikke fase ut ut fossile brensler
Det er tvilsomt at det er mulig å fase ut fossile brensler under kapitalismen. Dette er tvilsomt fordi alt blir styrt etter kapitalens «hellige lover». I dag har man teknologien som skal til for å omstille samfunnet fra fossile brensler til fornybar energi. Likevel ser man at dette ikke skjer. Hvorfor? Fordi kapitalen styrer. Om en sjef skulle velge å ta hensyn til noe annet en profitt, ville dette føre til at han/hun får sparken som et resultat av at selskapet går i minus.

Så selv om Natur og Ungdoms leder Arnstein Vestre hadde fått jobben som ny Statoil-sjef, ville han ha fått sparken om han prioriterte miljø, fordi det ville gått utover selskapets profitt. Selskapene må konstant vise aksjonærene at deres selskap er lønnsomt å investere i. Kapitalen har også i stor grad makt over staten. I Norge har vi gang på gang sett, at sjøl når alle partiene på stortinget er enig om et miljøtiltak, klarer Statoil å sørge for at dette ikke blir realisert.

Marx mente at kapitalismen skapte en grunnleggende ubalanse i stoffskiftet mellom mennesket og naturen. Kapitalismens profittjag må gjøre om alt til varer, naturen såvel som arbeideren. Marx viste hvordan det blinde jaget etter profitt pinte ut jorda, fordi man ikke som i tidligere samfunn, ga like mye tilbake som man hentet ut lokalt. Et eksempel er engelske jorder, som ble gjødsla med fuglemøkk (guano) importert fra Peru. Det kan trekkes en klar linje mellom dette og dagens nitrogenkrise.

LES OGSÅ: Støre, Holm og MDG: kapitalisme redder ikke klima

Nødvendig med nybrottsarbeid
Kapitalismen bryter naturens bærekraftige sirkel. Forholdet mellom naturen og mennesket kan repareres og forbedres gjennom kommunismen, med krav til bærekraft på demokratisk vis. Det blinde, kortsiktige profittjaget vil aldri «prise inn» de langsiktige økologiske konsekvensene av ressursbruken. Jorda blir utpint, naturen forgiftet, arter blir utrydda – av et system som lever fra hånd til munn av profitt, det vil si fra kvartal til kvartal.

Men heller ikke de såkalte sosialistiske landene, eller de tradisjonelle «sosialistiske» arbeiderpartiene var noe bedre. De stod for en hemningsløs produktivisme og ekstraktivisme. Derfor har det vært nødvendig med et oppgjør med dette, nødvendig med et teoretisk/politisk nybrottsarbeid. Her er det verdt å nevne navn som John Bellamy Foster, som har gått i bresjen for slikt arbeid.

Grunnleggende systemendringer er en nødvendighet for å løse den økologiske krisa. Når dette er sagt, betyr ikke det at paroler som «system change, not climate change» appellerer til folk flest. Det som trengs nå, i en ikke revolusjonær situasjon, er konkrete reformer som kan mobilisere innafor det eksisterende rammeverket og som peker utover kapitalismen. Først når folk har gitt nebb og klør for å gjøre kapitalismen grønn, først da vil de bli revolusjonære.

Effektive tiltak, ikke grønnvasking
En slik reform er «robin hood»-skatten karbonavgift, som utfordrer den hellige kapital-akkumulasjonen og den fossilt drevne kapitalismen. Det er en stigende avgift på produksjon og import av fossile brensler, hvor 100 prosent av inntektene blir fordelt utover folket. Ordninga er som tatt ut av Luxemburgs bok «reform eller revolusjon?» ved at den kobler arbeiderklassens kortsiktige interesser for «mer penger», med arbeiderklassens langsiktige interesser for å unngå fatale klimaendringer.

I petroleumssektoren trengs det planøkonomi. En må følgelig bygge opinion for en politisk styrt nedtrapping av oljesektoren. Kravet om elektrifisering av sokkelen, reist fra deler av miljøbevegelsen og blant annet SV, tar oppmerksomheten vekk fra dette. Hva er vits med å investere milliarder i elektrifisering, når oljesektoren må fases ut innen helst 15 år? Elektrifisering er et opplegg for å grønnvaske oljeindustrien.

Det må også mobiliseres bredt mot kapitalismens u-økologiske sider. Miljøbevegelsen og fagbevegelsen må gå sammen med krav som standardisering av pc og mobilladere og forbud mot å destruere usolgte matvarer. For å redusere forbruket bør det innføres en makslønn, og produktivitetsveksten må tas ut som redusert arbeidstid i stedet for lønn.

Mobilisering for fornybar energi er viktig i mange land, men Norge er det fornybare annerledeslandet med en andel på rundt 70 prosent. Vi kan komme til nullutslippssamfunnet uten noen få kilowattimer mer fra vindmøller og småkraft, hvis vi får bort dagens enorme sløseri. I dag trues biologisk mangfold og uberørt natur av utbygging av vindmøller og vassdrag. Tiltak som grønne serfikater og vindmøller stammer først og fremst fra det næringsvennlige «miljøsirkuset», det vil si organisasjoner som Bellona og Zero. De innebærer at vanlige folk subsidierer næringslivet, slik at «systemet» kan fortsette mest mulig som før, med evig vekst. Ikke er det mulig, ikke er det ønskelig. Miljøbevegelsen må jobbe for økt livskvalitet og fritid, ikke vekst.

LES OGSÅ: Klimatoppmøtet i Paris vil mislykkes selv på sine egne deprimerende svake premisser

En sosial revolusjon er nødvendig
Om vi skal løse krisa, trenger vi en revolusjon. Ikke bare en økologisk revolusjon, men også en sosial. Vi må gå fra et individ til et fellesskapssamfunn som er i tråd med naturens balanse. Produksjonen må være underkastet demokratisk kontroll. Slik kan vi oppløse kapitalismens vekstvang, bestemme sjøl hvor mye ressurser vi vil ta ut, og koble oss på det naturlige kretsløpet.

I et slikt samfunn kan det produseres etter behov, ikke etter profitt, og produksjonen kan planlegges i overenstemmelse med kunnskapen om hva som er bærekraftig. Dette står i kontrast til dagens vekstøkonomi, hvor produksjonen ikke tar hensyn til slik kunnskap. Det eksisterer i dag mange ulike modeller for et slikt bærekraftig samfunn.

En av de mest spennende modellene finner en i boka Det biologiske mennesket. Den skisserer et samfunn som vil få ut det beste av menneskets evolverte følelsesliv. En annen modell finner en i Pål Steigans Sammenbruddet kalt «kommunisme 0,5» som «tar opp det beste fra forgjengerne, men prøver å kvitte seg med mange av deres feil».

Teoretiske spørsmål må diskuteres og utvikles. Hva er arbeiderklassens rolle når det gjelder klimaendringer? Utgjør klassen en drivkraft eller brems i forhold til «mellomlaga»? Hvilken reformer kan mobilisere folk? Sammen må vi stake ut kursen mot en bærekraftig framtid.