Det danske valget endte i politisk krise, det er populismens drivkraft

Foto: News Oresund

Med svake koalisjoner og en venstreside som ikke finner seg selv har det danske valget pløyet grunnen for det høyrepopulistiske Dansk Folkeparti.

Jan Helbak
Om Jan Helbak (1 artikler)
Jan Helbak er ansvarshavende redaktør for Kritisk Debat i Danmark, og politisk-faglig konsulent ved FOA.

Valgresultatet avspeiler den politiske tilstanden i samfunnet. Et nytt folketing uten klare politiske skillelinjer, og hvor et fast koalisjonsbilde kan være vanskelig å få øye på. Intet politisk parti eller strømning har oppnådd tilstrekkelig styrke til å slå sin politikk igjennom – om de da har noe slikt. Det gjelder også den nye Venstre-mindretallsregjeringen.

Kongelig undersøker (en person valgt for å undersøke mulighetene for å danne regjering) Lars Løkke Rasmussen var innstilt på å strekke seg langt for å få DF (Dansk Folkeparti) med i en regjering, som alternativ til den optimale løsningen med en flertallsregjering, som var skrinlagt som mulighet allerede etter første forhandlingsrunde. Lørdag ettermiddag sto det imidlertid klart at sluttresultatet ville bli en ren Venstre-mindretallsregjering.

Regjeringsgrunnlaget er formulert så vagt og bredt, og stritter i alle retninger, at det forekommer rimelig å forvente at den nye statsministeren, om ikke formelt så reelt, vil forsøke å styre gjennom blant annet å satse på en SVR+C (Socialdemokraterne, Venstre, Det Radikale Venstre+Det Konservative Folkeparti) forliksakse som motvekt til presset fra DF og LA (Liberal Alliance). Og i flere tunge politiske spørsmål kan man forestille seg at alle tre til fire partier vil bevege seg langt mot hverandre når det gjelder ansvaret overfor samfunnsstabiliteten, den begynnende oppsvingen og de betraktelige forpliktelsene overfor EU. For selv om de fire til fem gamle partiene (S, V, R, C, F) ( sammenlagt gikk langt tilbake ved valget, vil de etter all sannsynlighet forsøke å gjenopplive illusjonen om det ”samarbeidende folkestyre” og ”samarbeid på tvers av sentrum” som det sikreste vernet mot ytterpartiene og den populistiske bølgen. Om det vil lykkes forekommer langt fra sikkert av den enkle årsak at valgresultatet avspeiler den politiske tilstanden og sosiale splittelsen i samfunnet.

LES OGSÅ: Irak-krigen og enehedslisten i Danmark

Stillstand og blokkenes oppløsning
Den avgjørende bakgrunnen for et slikt mulig forsøk på en samarbeidspolitikk er nok en erkjennelse av at S, V, R og C hverken kan gå frem eller tilbake hva politisk utvikling angår, og at det viktigste prosjektet kanskje blir å stemme inn DF.

S kan ikke føre offensiv sosialdemokratisk politikk uten å underkjenne partiets regjeringsførsel de siste fire årene. Venstre kan ikke føre offensiv liberal politikk uten å sette noe av bredden over styr og havne i en tung konkurranse med DF. De radikales stemmetap betegner deres situasjon meget godt. Det er ikke lengre plass til sosialliberal politikk, og partiet kan på den andre siden heller ikke ensidig nærme seg en av polene i sosial-liberalismen. De posisjonene er holdt av henholdsvis S og LA. Og partiet har mistet innflytelse i den intellektuelle-kulturelle eliten, som ellers har vært bastionen, fordi lærerkonflikten har hatt ringvirkninger. De konservative er en anakronisme, og Liberal Alliance vil for å verne om sin eksistensberettigelse konstant utfordre Venstre og de konservative som det nye talerøret for ikke-ubetydelige sektorer innenfor næringslivet. Alt i alt et utmerket bilde på hvor splittet det borgerlige Danmark egentlig er.

Denne splittelsen har ikke noe å gjøre med partiledernes troverdighet eller historie. Årsakene stikker dypere.
Først og fremst er de lavthengende fruktene fra 00’erne plukket av VK- regjeringene. Hvis de borgerlige kjernetroppene vil fortsette med liberal politikk, må de derfor angripe velferdsposisjoner for langt bredere grupper enn de fattigste og mest utsatte i samfunnet. Som det ser ut nå er innkjøpspolitikkens effektgrense også snart nådd, og blant de borgerlige partiene er det absolutt ikke enighet om hvordan samfunnet, dets institusjoner og kultur skal dreies i borgerlig retning. På samme måte som det ikke er like stor vilje til å ta et mer åpent oppgjør med fagbevegelsen og samarbeidstradisjonen.

På den andre siden av sentrum – hvis det uttrykket fremdeles gir mening – er det heller ikke særlig fremdrift. Mette Frederiksen kan i like liten grad som Helle Thorning føre en annen politikk enn den som er blitt ført de siste fire årene. ”Nødvendighetens politikk”.

I hvert fall kan hun ikke gjøre det nå – kanskje kan hun gjøre en smule av det senere. Men i den aktuelle politiske og ikke minst økonomiske situasjonen kan hun ikke bare – som det rapporteres om – taktisk dreie partiet til venstre. Videre har SR-regjeringen selv knyttet så sterke formelle bånd til blant annet EU at det ikke vil være politisk hold i en slik dreining, med mindre det samtidig igangsettes en remobilisering av arbeiderbevegelsen. Det har ikke partiet ledelseskapasitet, mannskap, kultur eller organisasjon til. Og som vi så i valgkampen har fagbevegelsen spilt en perifer rolle på tross av at LO og fagforbundet FTF rett før valget gikk ut med noe som lignet fagbevegelsens samlede syn på fremtidens velferd. En del av forklaringen på de faglige lederes tilbaketrukne rolle kan være at de ganske enkelt ikke vet hvor de har sin støttegruppe, og at de er nøyaktig like fremmedgjorte fra deres medlemmer, som partiene er overfor velgerne. En annen forklaring kan være at enigheten ikke rekker lengre enn til parolene.
I det øvrige landskap til ”venstre for sentrum” ser det ikke særlig mye bedre ut. Den politiske styrken her er ikke spesielt imponerende, og det virker ikke umiddelbart sannsynlig at et press for en venstredreining i arbeiderbevegelsen, med tilstrekkelig perspektiv og kraft, kan genereres her.

For meg ser det ut til at SF må revolusjonere seg selv og ta et oppgjør med 15 års høyredreining for igjen å kunne spille rollen som det partiet som naturlig kan samle frustrerte sosialdemokrater, om S inngår for mange forlik med V. Hvis ikke det skjer – og jeg har i skrivende stund vanskelig for å få øye på kreftene som skulle gjennomføre vendingen – forblir partiet betydningsløst i den parlamentariske aritmetikken.

EL (Enhedslisten) gjorde reelt sett ikke noe godt valg, og det er fullstendig likegyldig om ledelsen vil erkjenne det eller ikke. Om så partiet hadde gått opp med 2-3 % flere stemmer, så har man gjennom fire år politisk og organisatorisk avvæpnet seg i så stor grad at man ikke kan foreta seg særlig mye i det kommende Folketinget, og enda mindre utenfor. Som jeg ser det har ikke EL store muligheter til å gjøre seg gjeldende innenfor den definerende ”velferdssjåvinistiske dagsorden” (som beskrevet i Bent Gravesens kommentar i KD den 22/6-15). Selv på kort sikt vil den dagsorden opptre som veksthemmer både for EL og SF. Veien ut av den parlamentariske stilstanden går gjennom formuleringen av en ny og visjonær sosialistisk opposisjonspolitikk, som antakelig ikke er mulig uten at det sosialistiske politiske arbeidets betingelser redefineres – fra elitistisk parlamentsfiksering til partienes kapasitet for massemobilisering.

Rød blokk eksisterer ikke lenger og har faktisk ikke gjort det på lenge. Man – og her menes EL og venstrefløyen i fagbevegelsen – har nådd grensene for slagkraften til den bekvemme illusjon om en ”rød blokk,” illusjonen som oppsto da man leste noe særlig progressivt og visjonært inn i S og SF’s valgprogram for fire år siden. Men det sosialliberale regjeringsgrunnlaget fra ”det sorte tårn” var mer i overensstemmelse med S-toppens politiske ambisjoner enn med noen av de luftige forestillinger om en rød blokk. Og i dag er ikke blokkbegrebet stort annet enn et uttrykk for journalistisk forenklingsteknikk.

Populismen som situasjonens aktør
Den eneste seriøse dynamiske kraften i denne stillstanden har gjennom hele valgkampen vært DF. På den andre siden er det også partiets åpenbare svakhet. Det lever av og nærer seg ved politisk og klassemessig stillstand og eier ikke selv noe indre dynamisk perspektiv. Man fører seg fremover på politiske one-linere og ”politikk i alle størrelser og til alle formål,” og grøsser hver gang man ser tendenser til en sammenhengende visjon.

Dette er nettopp kjennetegnene til populistiske partier og bevegelser. De oppstår der og i de situasjoner, hvor ingen av hovedklassene og deres politiske stridende har særlig styr på seg selv og sin indre drivkraft, der de er i stand til på en selvbevisst måte å formulere visjonene for samfunnets videre utvikling. Om det er sentrum-venstre eller sentrum-høyre kan de ikke stort annet enn å administrere på en knivsegg, hvor suksesskriteriet utelukkende er at man ikke kantrer. Det vil si, visjonen er tvunget ut av eller rettere ekskommunikert (utestengt) fra den politiske kamp og debatt. Igjen sitter forsvaret for det som er balansen mellom de forskjellige spesifikke gruppeinteresser – selv innenfor et innsnevret veldferdssjåvinistisk rammeverk. På en scene der alminnelig håpløshet og utilfredshet brer seg, agerer et populistisk parti bedre enn noe annet.

Med kun noen få vage og populære hovedparoler kan populistiske partier samle bredt og nøytralisere deres åpenbart selvmotstridende og opportunistiske politikk på forskjellige områder (eklektisisme) overfor forskjellige grupper, på en slik måte at et felles ståsted kan eksponeres. Når det gjelder DF er eklektisismen satt i system og redusert til noe som handler om ”danskhet,” i praksis forvaltet via radikale, nasjonalistiske og velferdssjåvinistiske slagord. Det kan forene førtidspensjonisten, arbeideren, trygdemottakeren, bonden, kjøpmannen, de lavere funksjonærer og dem med mange penger, som alle andre allikevel ser ned på og ikke yter respekt.

De fleste av disse gruppene og deres medlemmer er hovedsakelig hverken rasister eller fremmedfiendtlige, og har i det store og det hele lite til felles. Men som diffus kraft har de det defensivt nasjonalistiske vern til felles, og en naturalisert form for kognitiv dissonans som oppløser de innbyrdes selvmotsigende politiske punktene til ubetydeligheter. Og så er de lei av et selvovervurderende politisk- og intellektuelt system som undertrykker dem hver eneste dag ved å latterliggjøre gruppenes kultur, eller trekke dem frem som sosialpatologiske spesialtilfeller. Til det systemet regner de omtalte gruppene også deres egne organisasjoner – det vil si politiske partier til venstre for sentrum, de faglige organisasjoner og alle de velmenende tenketankene som har erstattet klassespråket med merittspråket (eksempelvis de kortutdannede/lavtutdannede versus de høytutdannede).

LES OGSÅ: Danske velgere ønsker seg et mer innvandringskritisk parti

Medansvar
Med dette er jeg kommet til mitt egentlige poeng: Det er Socialdemokratiets ledelse, men ikke minst lederne i SF og EL og de faglige ledere langt ut i organisasjonene som har hjulpet DFs store fremgang på vei.

Da tenker jeg ikke spesielt på Socialdemokratiets høyredreining på flyktningetemaet midt i valgkampen. Jeg tenker først og fremst på de sosialistiske partiers lukking av den politiske horisont i form av en uttalt visjonsskrekk – som de altså deler med populistene. Ved hovedsakelig å gjøre omfordelingspolitikken til det overordnede temaet uten å forbinde den med en konkret og radikal kritikk av kapitalismen, og den sammenheng logisk nedtoning av det sosialistiske perspektiv har SF og EL lukket horisonten og bidratt til å danne et begrensede politisk rommet som DF er en mester i å utnytte.

Ved å stenge for den politiske horisont og akseptere at fremtiden kan innregnes i en fireårsprognose og avbildes i et regneark, er fremtidsutsiktene for flere av de samfundsgrupper som både S, DF, SF og EL frir til blitt lukket. Alternativet er danskheten/”den danske modellen” – det vi har, eller ”Det Danmark, du kender”.

Og selv om Venstre, DF, LA og de konservative i valgkampen forsøkte å danne plattform på det velferdssjåvinistiske perspektivet (”velferdsturismen”) og en mulig allianse med David Cameron, så er disse partiers og Socialdemokratiets avgjørende problem at de av hensyn til deres forbindelser på det internasjonale plan, næringslivets interesser (se eksempelvis nasjonalbankdirektørens advarsler) og forhold til EU, aldri kan gå hele veien med det radikalt nasjonale perspektivet.

Det forvrengte motsetningsbildet
Det kan heller ikke SF og EL. Derfor klinger deres velferdspolitikk også hult og blir til et overbudspolitisk korrektiv. Når til og med alle partiene inklusive SF og EL har gjort alt for å utvanne klassebegrepet eller direkte slette det, bidrar de også til å legitimere populismen. Forståelsesrammen innsnevres til dikotomien: De rike versus de fattige med middelklassen midt imellom. Altså et vertikalt motsetningsbilde – et sosialt og inntektsbegrunnet lagdelingsbilde og ikke et horisontalt klassebilde etter klassenes rolle, funksjon og betydning i det kapitalistiske samfunn. Dermed har man begrenset den politiske scene til å handle om fordelingspolitikken, som nettopp er uadskillelig forbundet med den vertikale sosiale stratifiseringen. I det bildet er det ingen historisk drivkraft – kun samfunnsingeniører som begrunner og regulerer fordelingen av rikdommen, mens rikdomsproduksjonens betingelser og former fortrenges fra den politiske anskuelses- og virkefelt. Her er det kun metodeforskjeller.

Men nå kan ikke fordelingen av den skapte rikdom være stort annerledes enn hva som er tilfellet i den aktuelle krisen, hvis den kapitalistiske vekst skal fastholdes og forsøkes, vel å merke. Det er innenfor de grenser ikke råd, selv om EL hevder det motsatte. Dermed hopper alle partiene over – ikke kun EL – det politiske grunnforhold at ethvert nærmere artikulert klasseperspektiv i dag er en detonator hvis virkning fremstår som uoverskuelig. I stedet omdannes forskjellige sosiale- og økonomiske problemer til ”særtilfeller” i de politiske partienes markerings- og posisjonskamp. Vi har eksempelvis: De svake – trygdehjelpsmottakere, de arbeidsløse og de utsatte, de lavtutdannede, som lever usunt. De eldre og de mange syke. Og så er det selvfølgelig den voksende ulikhet og urettferdighet og ikke minst nedbrytningen av miljøet. Disse er som politiske tema så abstrakte fenomener at de står til fri fortolkning.
Kort sagt –”lappeteppepolitikken”, eklektisismen, gjøres til normen, og SF og EL har ikke ytt særlig motstand. Det visjonære materialet som bryter med normen og grensene for hva som er meningsfullt når den snakkes om omformes i stedet til en metafysisk moralkonstruksjon med sosial indignasjon som omdreiningspunkt, og oppnår ikke realverdi. Og så innsnevres den faktiske og levende politiske kampen til hovedsakelig å være et spørsmål om hvem som kan gjøre mest for ulike grupperinger. Og den forvandling har det faktisk vært enighet om fra høyre mot venstre.

Oppgjøret med velferdssjåvinismen
Men nå skal det imidlertid regjeres i et splittet Folketing, og DF har oppnådd en størrelse hvor partiet kan få problemer med å fortsette i rollen som enerepresentant for raseriet. DF må enten forsøke å forbli et parlamentarisk grunnlag og samtidig omsette fremgangen til et massivt press på V og K og dermed true den borgerlige stabilitet, ellers må de inngå i regjeringen og dermed sannsynligvis oppleve at det bygges opp store spenninger innad i partiet fra det ene forlik til det andre. Ikke alene på grunn av forlikenes innhold, men også fordi regjeringsdeltakelsen vil tvinge DF til å begrense sin opptreden som bevegelse i den grad den ikke kan identifiseres med rollen som regjering og samfunnsadministrator.

Hvis DF velger det siste eller tvinges til det, vil partiet selvfølgelig alt avhengig av dagsordenen beskyldes for å flykte fra sine løfter. Men etter min oppfattelse vil et smalt fokus på de kommende løftebrudd være villedet.

Allerede nå forsøker motstandere og journalister å ta DF på oppmykning av kravet om 0,8 % offentlig vekst eller fysisk grensestopp. Men DFs styrke har aldri vært en særlig konkret og sammenhengende politikk. Partiets styrke har vært å opptre som stemme og samlende bevegelse for alle de samfunnsgrupper uten historisk kompass, som ikke har kunnet finne annen representasjon. Det er dermed mulig med tilbakegang i bevegelsen og at partiet kan rammes i likhet med Fremskrittpartiet i Norges skjebne. Men dette er kun mulig om venstresiden gjør seg selv til en bevegelse med et sosialistisk perspektiv som utgangspunkt, på en måte som frigjør de gruppene DF har fatt i, i stedet for å opprettholde dem som ofre. Sosialdemokratiet og fagbevegelsens topp kan ikke bygge opp denne bevegelse – høyst bære den.

Nå skal man imidlertid vokte seg for å anvende mekaniske analogier. Selv om Fremskrittspartiet i Norge lider under regjeringsdeltakelsen er det ingenting som tyder på at det automatisk fører til en økt oppslutning til den norske venstrefløyen. Det skal en artikulert sosialistisk reformstrategi til for å omsette utilfredsheten til en motbevegelse, fordi en motstand mot regjeringsdeltagelsen i Norge eller en V-DF regjering i Danmark ikke kan bevare eller øke sin energi hvis den forblir innenfor fordelingspolitikkens nasjonale rammer.

Men i alle fall vil den parlamentariske situasjonen være flytende og ustabil – et valg i utide er ikke utenkelig. Noe som ikke vil ha store følger om venstrefløyens og fagbevegelsens politiske ambisjoner ikke strekker seg lenger enn til å gjenetablere blokkene som abstrakte politiske størrelser. Det skaper ikke en ny bevegelse, og det vil være intet mindre enn en politisk kardinaltabbe å tro at man kan skape en motbevegelse som ikke overskrider rammebetingelsene for den eksisterende populistiske bevegelsen – velferdssjåvinismen og den radikale nasjonalisme.

Det er ikke tilstrekkelig å gå ut å tale til folket. Samtalen må ha et politisk perspektiv som strekker utover det bestående, noen politiske mål som kan begeistre og gi sosial og politisk identitet, og en form hvor samtalen blir til organisert handling nedenfra.

Sosialistisk visjon og bevegelse
Eller sagt med andre ord. Populismen må ikke kopieres – som er tilfellet i Spania – men derimot brytes ned. Her holder kun et systematisk og konsistent oppgjør med eklektisismen og klasseforvirringen. Den oppgaven greier ikke EL og SF uten å på ny gjenoppfinne seg som et egentlig sammenhengende sosialistisk parti, og det er neppe sannsynlig uten et sterkt press utenfra, spesielt fra deler av fagbevegelsen. Å satse på folkevalgte er å kopiere populismen til venstre, og folket som folk, som diffus entitet, kan kun lage forbigående opprør som – hvor spektakulære de enn måtte være – ikke positivt kan frembringe en ny samfunnsorden. Det er kun mulig gjennom klassekamp, hvor de klasser som har kraften til å skape samfunnet og drive det videre i det daglige er i front som politisk parti og som bevegelse.

Så lenge venstresiden avstår fra å ”tale i de baner,” fordi klassekamp, internasjonal organisering og sosialisme ikke klinger godt, er det kun den nasjonale scene for krisens ofre igjen med populismen som sentral aktør.

Men som det heter: ”Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.” Og som Die Zeit skrev 19/6: Nå er ikke Danmark lengre noe spesielt men en del av det europeiske politiske bildet, selv om den populistiske hovedkraften vil vende ryggen til Europa. Det er også utgangspunktet, en verden hvor høyrepopulismen både her hjemme og ute i Europa må bekjempes.

Denne teksten ble først publisert på kritiskdebat.dk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned