Mellom sexslaver og redningshelter

Foto: Ira Gelb, flickr

Den globale menneskehandeldiskursen har skapt et lukrativt marked for et utall organisasjoner og enkeltpersoner som skal redde kvinner fra utnyttelse og fornedring i sexindustrien.

Astrid Renland
Om Astrid Renland (6 artikler)
Astrid Renland er kriminolog og jobber til daglig som redaktør i Rus & Samfunn. I tillegg er Renland daglig leder for PION - Prostituertes interessorganisasjon i Norge.

«For å beskytte de uskyldige, verne de svake, advare mot fristelser og varsle om de onde, må sannheten bli fortalt, sannheten som gjør oss fri», skrev Ernest A. Bell i boken War on the White Slave Trade i 1909. Bell var misjonær, og formålet med boken var å mobilisere til kamp mot «forbrytelser mot kvinneligheten» – handel med kvinner og jenter, som ifølge Bell var like gammel som arvesynden. Han trakk linjene fra Babylon til Paris, datidens syndepøl og slavedriftens antatte arnested, og tordnet mot menneskehandlere som solgte og kjøpte kvinner og jenter og sendte dem verden rundt for utnyttelse i prostitusjon.
Migrasjonsbølgen den gang utløste en voldsom moralsk panikk rundt europeiske kvinner og jenter som ble holdt fanget på bordeller rundt i verden. Mediene var fulle av vitnefortellinger fra ofre og redningskvinner og -menn som fungerte både avskrekkende og mobiliserende: I 1910 ble den første internasjonale avtalen om bekjempelse av hvit slavehandel etablert, en avtale som dannet grunnlag for FN-konvensjonen av 1949, mot handel med kvinner og utnyttelse av andres prostitusjon.

Global mobilitet og menneskehandel
Hundre år senere gjenoppsto fenomenet, ikke som «hvite slaver», men som menneskehandel drevet fram av transnasjonale, organiserte kriminelle som profiterer på salg av dop, våpen og uskyldige kvinner. Dagens kvinner og jenter, som angivelig kjøpes og selges som handelsvare og er fanget i sexindustrien, kommer fra land i Øst-Europa, Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Afrika. I likhet med 1900-tallets kyniske bakmenn, er businessen drevet av kriminelle fra de samme landene som migrasjon skjer fra, siden organisert kriminalitet antas å ha spesielt gode vilkår i såkalte svake stater. Fiendebildet er perfekt; kyniske bakmenn som skruppelløst utnytter sine uskyldige landskvinner for profitt. Da, som nå, er fenomenet koblet til global migrasjon, prostitusjon, samfunnspolitiske endringer, internasjonal styring og sist, men ikke minst, kommersielle interesser. For menneskehandel-politikken har virkelig gitt boost til alt fra misjonærstasjoner til enkeltpersoner som tilbyr beskyttelse og redning. Med jevne mellomrom kan man lese om redningsridderne i kamp mot ondskapen, ofte illustrert med bilder av lettkledde kvinner på jobb i et av Europas mange red light-distrikter. Oppslagene er gjerne uten en eneste referanse til kilder, og de gjør ikke noe forsøk på skille mellom kvinner som av ulike årsaker jobber i prostitusjon og eventuelle ofre for menneskehandel. Vitnehistorier formidles kritikkløst, og jo grusommere fortellingene er, desto mer verdige er ofrene.

Én person som både har gitt sexslavene et ansikt og i mange år var en verdensledende anti-trafficking-helt, er Somaly Mam.

Avslørt som bløffmaker
Somaly Mam fortalte verden historien om en barndom og oppvekst i fattige Kambodsja under Røde Khmer-regimet på 1970-tallet, om misbruk og overgrep i familien som solgte henne som barnesexslave i en alder av 14 år. Hun berettet om landets sexindustri og møtet med fysisk tortur og systematiske voldtekter som pågikk i ti år før hun klarte å rømme. Etter dette bestemte hun seg for å vie sitt liv til bekjempelse av menneskehandel og prostitusjon.

Somaly Mam ble utropt av The New York Times til å være blant de 100 viktigste personene i verden og høstet ære og berømmelse fra mektige internasjonale statsledere, tidligere og nåværende amerikanske presidenter, verdensberømte skuespillere, Europas kongelige høyheter og Oslo Freedom Forum, der hun i 2012 ble hyllet for sitt arbeid for å frigjøre sexslaver gjennom Somaly Mam Foundation og organisasjonen AFESIP (Agir Pour Les Femmes en Situation Précaire). Penger, glitter og glamour fulgte Somaly Mam helt til Newsweek sommeren 2014 publiserte en reportasje som avslørte henne som en gedigen bløffmaker. Det var journalisten Simon Marks som bestemte seg for å gå Somaly Mam nærmere i sømmene, etter å ha kommet over oppslag i kambodsjanske medier som tydet på at det var noe som skurret.

Narrativet om sexslaveriet
Det viste seg at Mam har vokst opp under ganske alminnelige kår. Naboene kunne fortelle at hun var en pen og lykkelig jente som gikk ut av videregående i 1987, giftet seg med en mann som het Pierre Legros og flyttet til Frankrike. Ekteparet returnerte til Kambodsja i 1994. Legros jobbet for Leger uten grenser, med hiv og seksuelt overførbare infeksjonssykdommer, og dette førte ekteparet til landets prostitusjonsmarked. Arbeidet resulterte i etableringen av organisasjonen AFESIP, som skulle hjelpe kvinner ut av prostitusjonen. Journalist Simon Marks beskriver de to som gode mediestrateger og ambisiøse forretningsfolk, der Mams egen livshistorie suppleres med flere groteske historier om ofre for menneskehandel og sexslaveri, historier som ble servert som appetittvekkere for internasjonale donorer og hjelpeindustriens mange NGOer.

Så viser det seg altså at grusomhetene var regissert og instruert av Somaly Mam: En øyeskade, angivelig forårsaket av en bordelleier som forsøkte å stikke ut øyet på en kvinne, viste seg å være en ordinær skade på en pasient etter en øyeoperasjon for å fjerne en svulst. Kvinnene som ble ivaretatt av AFESIF var slett ikke alltid reddet fra sexslaveri; flere var plassert der av fattige foreldre som ikke hadde mulighet til å brødfø hele familien.

Somaly Mam er avslørt som svindler, og både tidligere ektemann og verdensstjerner tar nå avstand fra henne. Mange må ha visst at Somaly Mams historier var blitt imøtegått i kambodsjanske medier, både av naboer og andre, men fram til Simon Marks begynte å undersøke, valgte de å ikke forholde seg til virkeligheten. Det spesielle med historien er derfor ikke at noen ser en mulighet til å profittere på nød og elendighet for egen vinnings skyld eller at redningsindustrien også rommer svindlere. Det spesielle er offerkonstruksjonen som er skapt i kjølvannet av den internasjonale kampen mot menneskehandel, offerets betydningsfulle posisjon i dette politiske feltet og interessene de tjener.

For det er ikke bare Somaly Mam som har skapt menneskehandel-narrativer om sexslaveriets grusomheter. Kvinner i den migrasjonsrelaterte prostitusjonen har gjennom 15 år også vært kriminolog Nils Christies ideelle kriminalitetsoffer for transnasjonal organisert kriminalitet. Nærmere bestemt siden 2000, da FN-konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet og dens to tilleggsprotokoller reduserer global mobilitet til et kriminalitetsproblem som må bekjempes med strafferettslige virkemidler (se protokollen mot menneskehandel og protokollen mot menneskesmugling). I begge tilfeller handler det om å kriminalisere tilrettelegging for reise, grensepasseringer, mottak og opphold. Staten fremstilles her som et offer som får krenket utlendingsloven og innreisebestemmelsene sine.

Lilja 4-ever effekten 
I Norge benyttet justisminister Einar Dørum i sin tid Lucas Moodyssons film, Lilja 4-ever, i noe som ved første blikk framsto som en filmanmeldelse, men som man ved nærmere lesing var skrevet med tanke på regjeringens kriminalpolitiske prioriteringer (Dagbladet 30. september 2002). Filmen tar utgangspunkt i en sann historie om en ung østeuropeisk kvinne som ble funnet druknet i et antatt selvmord. Filmfiguren Liljas skjebne består av mange av de samme elementene som Somaly Mam – bunnløs fattigdom, overlatt til seg selv av kyniske foreldre og lurt til å reise av kjæresten, som forteller hvordan de skal bygge opp et nytt og bedre liv som grønnsaksselgere. Lilja blir tvunget til å tilfredsstille Sveriges kåte og kyniske prostitusjonskunder av en enda mer kynisk og kriminell landsmann, som tar alle pengene og lar henne gå for lut og kaldt vann innimellom slag og spark. Lilja ender sitt liv med å hoppe fra en bru.

Justisministeren hyller regissøren, gråter over Liljas skjebne og beskriver de tiltak justisdepartementet vil innføre for å hindre at Norge blir frihavn for organiserte kriminelle. Dørums tre søyler for å bekjempe organisert kriminalitet og redde ofre for menneskehandel – prevention, protection og prosecution, var et ekko av USAs Trafficking Victim Protection Act som var sentrale i utformingen av det internasjonale arbeidet mot menneskehandel. I rapporten, Final Report – Nordic Baltic Campaign against Trafficking in Women 2002 (ført i pennen av Gunilla Ekberg), formidles det at filmen Lilja 4-ever ble brukt i en strategisk kampanje for å bevisstgjøre om ofrene for menneskehandel og deres skjebne.

Voldsomme tall uten empirisk grunnlag
I tiden etter 2000 har tabloidpressen skrevet spaltekilometer med fortellinger om individuelle ofre og kyniske bakmenn, helter og heltinner som vier sitt liv til kamp mot menneskehandel, og om millioner av uskyldige kvinner som lokkes og lures til migrasjon, tvinges ut i prostitusjon, der alt fra voldtekt til voodoo brukes som tvangsmidler. Det slås fast at menneskehandel til prostitusjon er den tredje største inntekten til organisert kriminelle, bare overgått av dop- og våpenhandel. Mens man tidlig på 2000-tallet refererte til 500 000, hevdes det i dag å være 27 millioner kvinner og barn som utnyttes som sexslaver. Hverken tallfesting av påstått profitt eller omfang av ofre har vært belagt med empirisk basert kunnskap. Det faktum at omfanget av registrerte mulige ofre for menneskehandel ikke danner et grunnlag for å hevde at det er en milliardbusiness med millioner av ofre, er ingen som skriver om.

I Eurostate «Trafficking in Human» rapport fra 2013 vises det til at i 2010 var omfanget av identifiserte og mulige ofre for menneskehandel i EUs medlemsland 9528. Av disse var identifiserte ofre 5535. Koorderingsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) oppgir i rapporten fra 2013 at det mellom 2007 og 2013 er registrert 300 mulige ofre for menneskehandel, hvorav 201 er utnyttet til prostitusjonsformål. Ifølge KOM er tallene belagt med stor usikkerhet fordi et antatt offer kan være innrapportert fra flere instanser, og ikke alle innrapporterte ofre ser seg som offer.

Offerretorikkens tilsløringer 
I dag er historieforskere enig om at «hvit slavehandel» i sin tid først og fremst var en mediehype og myte som sammenfalt med andre samfunnsmessige endringer og hendelser som global migrasjon, kjønnspolitiske endringer og sist men ikke minst, datidens kamp mot prostitusjon. Unge voksne kvinner migrerte innenlands fra rurale til urbane områder og over grensene til andre land og kontinenter, og for mange ble prostitusjon en mulig inntektskilde, noe som igjen bidro til vekst i prostitusjonsmarkedet.

Begrepet «hvit slavehandel» ble et middel for å regulere kvinners seksualitet under dekke av å beskytte dem, så vel som et politisk virkemiddel for andre politiske og ideologiske agendaer, skriver Jo Doezema i artikkelen «Loose Women or Lost Women». Menneskehandel er konstruert rundt de samme narrativene – uskyldige kvinner tvunget til prostitusjon av kyniske bakmenn, og har både nasjonalt og internasjonalt først og fremst ført til endringer i den politiske tilnærmingen til prostitusjon.

Massivt forfulgte kvinner
Det lave antallet ofre for menneskehandel betyr derfor ikke at ikke mange migranter opplever grov utnyttelse både i og utenfor prostitusjon. Problemet er at i praksis passer ikke kvinnelige sexarbeidere inn i offerdefinisjonen den globale menneskehandeldiskursen operer med. Somaly Mams kambodsjanske sexarbeidere opplevde brutale politiraid som ikke fortelles når redningsindustriens aktører promoterer sitt virke. Det gjelder ikke bare for fattige land i sør, og som professor May-Len Skilbrei peker på i artikkelen «Mellom barken og veden: Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll», er sexarbeidende kvinner generelt og kvinnelige migranter i sexarbeid spesielt, den mest forfulgte gruppen i Norge i dag: Kvinnene er utsatt for massiv politi- og grensekontroll, nektes innreise, opplever deportasjon, kastes ut av leiligheter, jages fra gatene og bøtelegges for ordensforstyrrelser.

Vår tids Bell-er markedsfører sitt arbeid som de godes kamp mot de onde, men feltet de profitterer på ligner mer på en slagmark der krigen mot sexarbeidere i stadig større grad antar samme form som krigen mot narkotika, også denne gangen med USA som internasjonal feltfører.  Av hensyn til sexarbeidere som opplever forfølgelse og straff og migranter som ikke får den hjelpen alle tilsynelatende er opptatt med å gi dem, er det på tide at realitetene tas inn i den offentlige debatten. Postulatet om de verdige versus uverdig ofrene for såkalt menneskehandel og menneskesmugling, må bort, og den globale menneskehandeldiskursen må håndteres for det den er; det handler om kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.