Marias far var en god far. Nå er han deportert, og Maria vokser opp uten sin far

Illustrasjon: Hey Paul Studios

Møt Maria. Hun er 10 år, norsk, og en dag i fremtiden kommer en norsk statsminister til å be henne om unnskyldning for den urett vi har begått mot henne.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (34 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Maria er norsk. Født inn i en lykkelig kjernefamilie, av en etnisk norsk mor og en far som opprinnelig kom til Norge som asylsøker fra et afrikansk land. Da Maria ble født levde hennes mor og far i en etablert familiesituasjon. De var gift og Maria var et ønsket og elsket barn. Men så en dag bestemte norske myndigheter seg for å splitte opp familien og sende hennes elskede pappa ut av Norge. Over en formalitet, en bagatell.

Norge mistet en ressursperson, Maria mistet en forelder
Marias far utdannet seg til hjelpepleier og var i ferd med å ta en sykepleierutdanning. Han forsørget både seg selv og sin familie med sin hjelpepleierjobb som han hadde ved siden av studiene. Når han ikke jobbet var både han og familien aktive i kirken. Marias far var ganske enkelt en mønsterborger. Etter å ha søkt asyl og fått opphold her på selvstendig grunnlag møtte han Marias mor. Han lærte språk, bestod den mye fryktede «bergenstesten», skaffet seg hus, hjem, kone, barn, jobb og en utdannelse i rekordfart. Han hadde til og med valgt en utdannelse vi som samfunn hadde bruk for. Også i sitt hjemland var han en ressurssterk mann, langt fra noen lykkejeger, men han var politisk dissident og derfor måtte han forlate hjemlandet. Her var han altså i ferd med å utdanne seg innen et yrke vi trenger flere til å jobbe i. Men kanskje viktigst av alt. Han var en god far. En nær far. En som brydde seg og som var til stede.

Men så en dag kom det et brev og det ble starten på flere års helvete for den lille familien. Et helvete som ledet til at far mistet oppholdstillatelsen, jobben, skoleplassen, boligen, verdigheten, familien og sitt nye hjemland. Og Maria, hun mistet sin far. Den eneste faren hun hadde. En helt umistelig far, mistet hun. Mor måtte i løpet av hekseprosessen den lille familien ble utsatt for ta et svært vanskelig valg. Hun måtte velge å gå ut av forholdet, slutte å kjempe mot overmakten og ta med seg Maria til en ny by og et nytt liv. Presset ble uoverkommelig. Smerten over det de ble utsatte for ble for vond. Hun måtte forsøke å skape en ny trygghet, et nytt liv. Det gamle ble stjålet fra dem. På det mest brutale vis. Det handlet om å overleve. Om å redde det som reddes kunne.

LES OGSÅ: Flyktningproblemet er en del av et større problem

Ingen tvil om identitet, ingen kriminelle handlinger
Fars store forbrytelse var at han hadde fått tilsendt et pass fra sitt hjemland. I forbindelse med at han skulle fornye oppholdstillatelsen trengte han et gyldig pass. Det var det vanskelig å skaffe fra Norge. Det fantes ingen ambassade eller konsulat som kunne bistå ham og, som så mange andre har gjort før ham, vendte han seg derfor til de som kunne hjelpe ham. Han spurte sin mor. Det var ingen tvil om at opplysningene i passet var riktige. Det var ingen tvil om identitet. «Du har ikke vært i ditt hjemland og hentet dette passet selv, sa norske myndigheter.» «Nei», sa faren til Maria. «Jeg var her. Min mor ordna passet til meg. En kopi av det gamle, bare med forlenget gyldighet.» «Det er ikke lov å gjøre det slik», sa norske myndigheter. «Nei, men nød og nakne kvinner og spinning og læring og slikt», svarte Pappaen til Maria. «Der jeg kommer fra er ikke dette akkurat noen uvanlig måte å få ting gjort på, heller. Jeg er jo meg, og passet er jo mitt og det som står i passet stemmer jo med alt dere vet…» «jo, men det er ikke slik man gjør det», sa norske myndigheter. Og stemplet utvisningsvedtaket og sendte ham hjem til sin mor. Slik mistet Norge en viktig helsearbeider og Maria en viktig far. Det er nemlig bare tull det UDI og UNE hevder, at man kan holde kontakten gjennom telefonen, skype og barnets besøk hos far. I praksis kan man ikke det. I praksis blir dette for vondt, for vanskelig og ikke minst for kostbart. I praksis mister man en far. Den eneste faren man har. En fullstendig umistelig far. Og man mister ham for alltid.

Et barns sorg
Maria kan ikke huske den tiden da de var en lykkelig familie. Hun kan ikke huske fremtidshåpet faren bar på. Hun kan ikke huske en far som jobbet, gikk på skole, smilte og tok vare på henne. De minnene hun har av sin far er knyttet til alt det vonde. En far som bodde på mottak. En far som ventet på å bli sendt ut. En far uten håp, uten evne til å ivareta henne. En far som var sliten, bekjempet og så ulidelig trist over sin skjebne, over kampen han kjempet og over livet han mistet. Hennes liv. Hans eneste barn. Hans hjerte.

Hennes sterkeste minne om sin far er knyttet til den dagen de fikk sammen til å si farvel. Den gode dagen. Den dagen da de klemte hverandre og gråt alle sammen. Da det ikke var mer kamp igjen å kjempe. Det er hennes minne om sin far. De eneste minnene fra sin far hun vil få i sin barndom. Hvor mange minner har du om din far? Hvor viktig var han? For deg? Hva ville du ha tenkt, om oss, om vi tok din pappa ut av din barndom. Over en formalitet, en bagatell? Slik vi gjorde det med barndommen og pappaen til Maria.

Maria er 10 år nå og vi har tatt fra henne pappaen hennes mange ganger allerede. Hun lever videre med sorgen og savnet. Det er ingenting som kan erstatte en helt egen pappa. Siste gang vi tok ham fra henne var for fire år siden. Da sendte vi ham ut av Norge. Første gang vi tok ham fra henne var hun seks. Da fortalte vi ham at han ikke kunne jobbe lenger, at han måtte avbryte utdanningen sin og flytte ut av deres felles hjem og bo på et asylmottak. Langt unna henne. Vi brøt ham i stykker, til det nesten ikke var mer pappa igjen i ham og så sendte vi ham til et land, langt, langt borte fra henne. Et land hun var redd for og ikke kjente. Vi brøt ned mammaen hennes også. Til det nesten ikke var mer mamma heller. Belastningen familier i en slik situasjon utsettes for er ekstrem. Heldigvis hadde hun en sterk og klok mamma, en som bygde seg opp igjen og som tok godt vare på Maria. En som gjorde nesten alt bra igjen. Nesten alt.

«Mamma, om de sender meg til Afrika, tror du jeg også får bo hos bestemor da? Jeg kjenner ingen andre der nede»
Det er ikke så lett dette, å være et lite barn og skulle forstå en verden så komplisert at selv ikke de fleste voksne kan forstå og forklare. Om de kunne sende hennes pappa til Afrika, kunne de da også sende henne dit? Alene, uten mamma? Var Afrika et sted de sendte brune mennesker? Hun var jo også brun. Det følger så mange mareritt, så mange tanker og frykt med det å få en pappa sendt til Afrika. Det finnes ingen fasit på hvordan man forklarer slikt som dette til et barn. Hva sier man og hva sier man ikke? Ikke får man tilbud om krisepsykolog heller. Kommunens kriseteam kommer ikke hjem til deg i slike tilfeller og du får ingen tilbud om oppfølging fra det offentlige. Man må klare seg selv som best man kan. Selv om man er i krise. Selv om man mister en hel forelder. Selv om det er vanskelig å tenke seg en tøffere situasjon å stå i for en liten familie. Når den norske stat tar en foreldre fra et barn skjer det uten så mye ståhei og oppmerksomhet. Det er nesten som om mangelen på oppfølging og oppmerksomhet sier det ingen ellers sier med ord. «Det er til pass for dere, når dere stiller dere i en slik situasjon. Når dere får barn med noen vi senere finner ut at vi ikke vil ha her. Skamme dere burde dere. Om dere vil være sammen, om det er viktig nok, så kan dere jo bare flytte til Afrika. Selv om dere aldri har vært der. Selv om det ikke er økonomisk realistisk. Det er din skam, deres skam, lev med den.»

LES OGSÅ: Et kaldt asylsystem

Dømt til en oppvekst i fattigdom
Maria ble ikke bare fratatt en omsorgsperson, hun ble også fratatt en forsørger. Tilbake sitter en mor som på tross av jobb, og i likhet med svært mange andre aleneforsørgere, sliter med å få endene til å møtes. Den norske stats erstatning for en forsørger er et minimalt bidragsforskudd hver måned. Bidraget er et minimum og er milevis unna å oppfylle 50 prosent av de faktiske månedlige utgiftene. Om norske myndigheter hadde latt far bli i Norge så hadde det, for Maria, betydd en helt annen barndom også økonomisk. Vi snakker da om forskjellen på det å kunne leve et komfortabelt, vanlig liv og på det å leve nær og til dels under fattigdomsgrensen. Vi snakker ferieturer, klær og fritidsaktiviteter. Den enorme forskjellen på vanlig og på fattig. Forskjellen på en forsørger og på 2. Å skulle vokse opp i et land, i en nasjon, som valgte å ta pappaen hennes fra henne, over en formalitet, en bagatell, og som en direkte følge av dette lar henne vokse opp i fattigdom, er ikke lett. Tenker hun på det når hun feirer 17. mai? Er det med en bismak? De gis en tung byrde å bære, Maria og de alt for mange barna som deler hennes skjebne. De vokser opp i en stat de må lære å tilgi.

Maria er på ingen måte unik
I 2014 ble 5295 mennesker utvist fra Norge. Mange av dem etterlot seg familie og barn her da de dro. Hvor mange av utvisningssakene som involverte barn er det vanskelig å finne ut av. UDI opplyser ikke om det i sine ellers svært informative statistikker. I den norske offentlighet ser man lite om disse barna. Det finnes ingen planer for å ivareta dem, ingen tiltak for å erstatte det de blir fratatt. Ingen som fører oversikt over hvor mange de er og hvordan det går med dem.

Et flertall av de som blir utvist fra Norge blir utvist for brudd på Utlendingsloven, ikke for brudd på straffeloven. Det gjelder også svært mange foreldre.

Barnekonvensjonen taler et klart språk, men vi vil ikke lytte:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

– FNs Barnekonvensjon paragraf 3.1

Norge har underskrevet barnekonvensjonen. Likevel taper hensynet til barna i møte med det altoverskyggende, men diffuse «innvandringspolitiske hensyn». For Maria betydde det at hennes grunnleggende rettigheter ble satt til side og at hennes rett til å vokse opp med sin far ble ansett som mindre viktig enn at prosedyren som ble brukt til å fornye hennes fars pass i hans hjemland, ikke oppfylte norske myndigheters kriterier.

Det er på tide å spørre oss selv hvem vi som nasjon vil være. Maria og de mange barna med lignende historier er også en del av vårt samfunn. De skal vokse opp her og danne seg en identitet som norsk. De skal bli bidragsytere i vårt fellesskap. Samtidig vokser de opp i en nasjon som har gjort dem grov urett og som har tilsidesatt deres grunnleggende behov, gjerne på svært svakt grunnlag. De blir frarøvet svært mye. Hvor lenge kan vi late som om vi ikke ser dem, disse barna som Maria? Hvor lang tid vil det gå før vi som nasjon våger å se dem i øynene og si unnskyld?

Og du? Neste gang du hører en politiker komme med skryteuttalelser om hvor mange de nå har utvist, hvor mange kriminelle som nå ikke lenger er her, hvor mye tryggere vi nå har blitt og hvor effektive de har vært, så kan du tenke på Maria og på pappaen hennes. Hvor mange nestenferdigutdannede sykepleierpappaer med feilbestilte pass har vi nå greid å bli kvitt? Og hvor trygg gjorde det oss, egentlig?

** Barnets navn er endret, bosted, fars hjemland og andre identifiserende opplysninger er holdt skjult av hensyn til barnet. Historien er autentisk og den fortelles for å skape oppmerksomhet rundt en situasjon som alt for mange norske barn rammes av, men som det snakkes alt for lite om. Marias egen situasjon forsøkes ikke endres av at hennes historie fortelles. Derfor ønsker man heller ikke å gjøre henne identifiserbar.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.