Nils Christie in memoriam

Foto: Don LaVange

Som den konservative mann han i mange sammenhenger var, gikk han ikke i moralsk panikk, slik  sentrale deler av norsk venstreside gjorde.

Stein Lillevolden
Om Stein Lillevolden (8 artikler)
Sosialarbeider i København

Under en domsavsoning på Bayern/Oslo kretsfengsel for 30 år siden, fikk jeg etter en lang og innviklet søknadsprosess omsider innvilget fremstilling til en viktig forelesning på Institutt for Kriminologi. Iført håndjern og med  en uniformert  fengselsbetjent på hver side, måtte jeg gå kanossagang forbi måpende jusstudenter i Universitetshaven og inn i den gamle professorboligen.

Der oppdaget Nils Christie straffeopptoget, og stanset de to uniformene med et høflig, men svært insisterende: ”Dette kan da umulig være nødvendig”, og gav dem et lynkurs i idétradisjonen for akademisk frihet. Med  røde ører låste de to fangevokterne opp håndjernene, men satte seg resolutt på hver sin side av av delinkvinten, og opptok dermed plassene til andre kriminologistudenter. Christie henvendte seg igjen med sin utsøkte korrekthet til de to nøklebærerne og oppfordret dem til å overlate de knappe plasser til studenter som var der for å lære om kontroll. Mine stadig mer sammenbitte voktere stilte seg nå nederst i lokalet og holdt årvåken oppsikt med alle dører skiltet med ”rømningsvei”.

Etter en givende forelesning og påfølgende diskusjon om straff,  var jeg fri for håndjern inntil professor Christie var ute av syne. Men tilbake i bilen veltet de to skruene all sin frustrasjon ut. Snakken om nedverdigelse ved straff og straffens pinepåførelse  var det dummeste de noen sinne hadde hørt. Sjåføren ble etterhvert så opphisset at da kjøreporten til Bayern tok lang tid å å åpne, slo han så hardt i rattet at bilhornet låste seg og vi kom tilbake til straffeanstalten for full musikk.

Folk ble provosert
Det har alltid overrasket meg hvor provosert folk kunne bli av Nils Christie, men jeg tror det hadde noe med hans evne til å avkle straffen all dens juggel og pyntede begrunnelser, og deretter formulere sin store innsikt med en så selvforklarende enkelthet at man satt og lurte på hvorfor ingen hadde sett det samme.

Christie var neppe noen stor beundrer av Blitz, men sammen med professorkollega Thomas Mathiesen kom de oss alltid til forsvar når maktovergrepene haglet over oss fra politi, politikere, presse og domstoler. Noen ganger føltes det som Nils og Thomas var de eneste vennene vi hadde i hele verden, men det var jo heller ikke så dårlig! Som den konservative mann han i mange sammenhenger var, gikk han ikke i moralsk panikk, slik  sentrale deler av norsk venstreside gjorde når Blitz stadig måtte kjempe for sin videre eksistens. Christie og Mathiesen vil for alltid være søyler i vårt hus.

Humane tanker om straff
Nils Christies forskning og debattbøker var praktisk opplysningsfilosofi av den klassiske skole, og kommer til å stå der  for all fremtid. Begrepsapparatet hans har vært så definerende og tankebærende langt inn i maktapparatet og straffeinstitusjonene, at vi i dag står i den paradoksale situasjon at mange  fengselsansatte og dommere  tenker bedre og mer humant rundt straff, enn de populistiske politikere som er valgt til å lovgi. Nils Christies tanker vil fortsatt være med oss. Derfor vil jeg her til slutt bare oppfordre til lesning av hans kanskje minst kjente og nesten fortiede studie, nemlig hans magistergradsavhandling fra 1953: ”Fangevoktere i konsentrasjonsleire – en sosiologisk undersøkelse av norske fangevoktere i ’serberleirene’ i Nord-Norge i 1942-43”, utgitt på Pax i 1972.

Fem norskdrevne kz-leire med serbere
Nordmenn er vant til å se seg som en del av the Good Guys i andre verdenskrig, eller i dagens verden for den slags skyld, hvor vi har vanskelig for å leve oss inn i situasjonen for båtflyktninger, syriske flyktninger etc. Under gitte forhold kan selv ”gode” mennesker handle ondt. Vår forståelse av konsentrasjonleirene i Tyskland og Polen fokuserer på SS og nazistene, og ”glemmer” de fem norskdrevne kz-leirene for serbiske krigsfanger.

Personalet der ble ansatt gjennom  avisannonser og påfølgende ”jobb-intervju”, ikke etter NS-tilhørighet eller særlig råskap. I året 1942-43 hvor ”vanlige” nordmenn var fangevoktere i de fem leirene døde 69 prosent av de serbiske fangene, en dødsprosent som var helt på høyde med eller til og med over de beryktede tyske utryddelsesleire. Den unge Christies upopulære konklusjon om norske fangevoktere var blant annet: ”Den sosiale situasjon kan drive mennesker over i hvilke som helst typer atferd – også overfor hverandre – som de tidligere sto helt fremmede overfor. Ekstrem sult og nød fører til ekstreme grader av primitivisering. Det samme kan iakttakelsen av andres primitivisering føre til, når årsakene til de andre primitivisering ikke forstås, og iakttakeren forøvrig blir utsatt for ytre press.”

De så på fangene som dyr
Christie viste hvordan noen av fangevokterne deltok i mishandling og drap, andre ikke, og at de som drepte og torturerte ikke var noe annerledes, utenom at de ikke lengre så ofrene som mennesker, men mer som dyr. En blir sitert: ”De var kommunister alle sammen. Svinske. Grisete, det var de… Jeg ville ikke gå bak disse her, de lukta… Jeg synes de var en jævla bande.”

Ordbruken her ligner til forveksling hvilket som helst av dagens debattforum i nettavisene, der det avhumaniserte synet på flyktninger og muslimer fyller og skremmer. Min beste måte å minnes Nils Christie er  derfor å begynne gjenlesningen av forfatterskapet hans helt forfra, og gjenoppdage hvor sterk og klar den milde mannen var gjennom hele sitt liv og verk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Jens Kristian Aksnes

    Hvem gidder å lese noe her på denne kloakkportalen??

  • Akbar Kulturmarxist Grande

    Jeg intervjua Nils Christie for en del år sia til en dokumentarfilm om narkotikapolitikk. Hans relativt radikale meninger (I hvertfall forhold til hegemoniet i den norske samfunnsdebatten) provoserte sikkert litt ekstra fordi han var så gjenommført saklig og rolig og fremførte argumentene på en måte som fikk dem til å fremstå med den største selvfølgelighet. ( Som de burde.) Lenge leve Christie!

    (Poster link til filmen jeg referer til under her for de som måtte være interesert.
    Christie dukker ikke opp før 10 minutt ut i fimen men er en gjenganger i resten av filmen.)

  • jon thorstensen

    Da jeg gikk på Arkitekthøgskolen i Oslo på 80-tallet, var det en dag forelesning med Nils Christie, fra et helt annet fag enn vårt. En forbløffende klar mann, skarp som en bomullsinnpakket kniv…no nonsense….respektfull i alle retninger. En mann med sine egne tanker. Jeg glemmer aldri det.

  • evathomassen

    Christie var læreren min da jeg studerte kriminologi på begynnelsen av 70.tallet. Kort oppsummert fikk han oss til å *like* kriminelle og å avkle maktspråket knyttet til feltet . Han ba oss være obs hvis vi kom over nyord som ‘hydroterapi’. Skriv og kall det hva det er – nemlig tvangsbading sa han. Ikke glem det. Gjør det hver gang. Og, jeg har ikke glemt det. Takk Nils

  • Pingback: Lillevolden: Alltid overrasket meg hvor provosert folk kunne bli av Nils Christie | News()