Den nye feministbevegelsen: bølge eller krusning?

Foto: Thomas Leth-Olsen

Er en ny feministbølge i ferd med å skylle over det ganske land, omtrent som på 1970-tallet? Mye tyder på det.

Trine Rogg Korsvik
Om Trine Rogg Korsvik (2 artikler)
Trine Rogg Korsvik er Phd i historie og seniorrådgiver på Kilden kjønnsforskning.no.

Debatter om feminisme koker i mediene og det syder av aktivitet i bloggkollektiver og i møterom, der hundrevis av unge feminister lidenskapelig diskuterer kjønnsroller, populærkultur, prostitusjon, sexisme og patriarkalske strukturer. ”Feminisme er blitt populært igjen”, sa den unge tegneserietegneren Jenny Jordahl til NRK to dager før 8. mars: ”No kjenst det som ei ny bølgje, der fleire og fleire blir meir bevisste, og engasjerer seg i feministiske problemstillinger. Det er flott å få vere med på”. 23. mars stiftet unge bergensfeminister en norsk avlegger av det svenske partiet Feministisk Initiativ. Tre dager etter ble partiet etablert i Oslo.

Det vanskelige andreåret”, som komiker Sigrid Bonde Tusvik etter fjorårets rekordoppslutning omtalte årets 8. mars som, ble ikke så vanskelig likevel. I alle fall ikke i Oslo, der 6000 gikk i tog, omtrent samme antall som under storhetstida på 1970-tallet. Og det til tross for at hovedparolen ”Nei til regjeringas angrep på kvinners rettigheter” ikke var like samlende og mobiliserende som fjorårets parole mot reservasjonsretten.

LES OGSÅ: Ikke min feminist

I år som i fjor så det ut til at den blå-blå regjeringen har hjulpet til at mobiliseringen til 8. mars har nådd 1970-tallsnivå, også i andre byer enn Oslo. Landbruksminister Sylvi Listhaugs utfall om den norske kvinnebevegelsen som egoistisk og reaksjonær når den ikke ”brøler mot moskeer og muslimske miljøer” og likestillingsminister Solveig Hornes proklamering av at hun aldri kunne tenke seg å gå i 8.marstog fikk avgjort mange til å ta til gatene.

Men kan interessen for 8.mars og engasjementet for feminisme og likestilling i dagens Norge først og fremst forstås som et direkte svar på en borgerligliberalistisk politikk? Som et blaff som vil gå over så snart Jonas Gahr Støre inntar statsministerkontoret? Eller er dette engasjementet uttrykk for en mer grunnleggende trend; en opplevd frustrasjon over motsetning mellom forestillingen om Norge som «verdens mest likestilte land» og en virkelighet som erfares som urettferdig? Hvordan er mulighetene for at dagens feministbevegelse utvikler seg til å bli mer enn en krusning? Til en varig bølge som endrer strukturelle maktforhold?

For å finne ut av det, kan det være nyttig å kaste et blikk utenfor Norges grenser og se hva som rører seg på feministfronten der. Men det kan også være nyttig å se på vår hjemlige historie og sammenlikne dagens feministiske mobilisering med kvinnekampen på 1970-tallet; en kvinnekamp som førte til varige politiske, sosiale og kulturelle endringer. Hva har endret seg og hva er ved det samme når det gjelder de politiske sakene, organisasjonsformene og protestmåtene? Og hva med motstanden mot feministiske krav, har den endret seg?

Dette er altså ikke en artikkel som handler om hva som oppnådd og hva som ”gjenstår” eller hva som er dagens viktigste feministiske saker. Det er det mange andre som har skrevet om, for eksempel i Radikal Portal. Denne artikkelen sikter snarere mot å undersøke potensialet for at dagens feministbevegelse skal bli noe mer enn et blaff, ved å sammenlikne den med kvinnekampen på 1970-tallet.

Når jeg her bruker betegnelsen feministbevegelse, sikter jeg til både organisasjoner, grupperinger og enkeltpersoner som oppfatter seg som feminister. På 1970-tallet var ikke feminismebegrepet like mye i bruk som i dag; i stedet snakket en om kvinnekamp, kvinnepolitikk og kvinnefrigjøring fordi en del sosialister mente at feminisme var ”borgerlig”. Selv om feminismebegrepet er mindre stigmatisert på venstresida i dag, foregår det en stadig kamp om begrepet, framfor alt mellom høyreliberale og venstreorienterte feminister. Jeg vil imidlertid hevde at feminisme som ideologi bør avgrenses til en forståelse av at kjønn på en systematisk måte strukturerer maktforhold og ressurser i samfunnet, der kvinner som gruppe kommer dårligere ut enn menn som gruppe; at en mener det er urettferdig og trengs å endres på. De som faktisk gjør noe for å endre på det, er en del av feministbevegelsen, selv om de ikke nødvendigvis kaller seg feminister.

LES OGSÅ: Dårlig feministisk praksis

Nye og gamle kampsaker
Selv om ordene og de konkrete kravene i noen grad har endret seg siden kvinnekampen på 1970-tallet, vil jeg hevde at de feministiske kampsakene ikke har gjennomgått en grunnleggende forvandling. Fortsatt er kravet om kvinners økonomiske selvstendighet og råderett over egen kropp grunnpilaren. Rett til arbeid med en lønn å leve av, rett til rimelige barnehageplasser og rett til selvbestemt abort og prevensjon er krav som feminister både før og nå slutter opp om, og som utvilsomt har større oppslutning i Norge nå enn på 1970-tallet.

Den amerikanske feministen Nancy Fraser, som nylig fikk et professorat ved Universitetet i Oslo, har kritisert dagens vestlige feministbevegelse for å være altfor opptatt av identitetsspørsmål og kvinnelige direktører på bekostning av ”bread and butter issues”, for derigjennom å ha bidratt til å legitimere nyliberalismen. Denne kritikken rammer nok i mindre grad den organiserte feministbevegelsen i Norge, i alle fall ikke den delen som definerer seg som tilhørende venstresida. Hyllester av kvinnelige kapitalister, som Facebook-sjefen Sheryl Sandberg, er lite utbredt. Derimot står økonomiske spørsmål knyttet til omfordeling, velferdsordninger, arbeidsliv og kortere arbeidstid sentralt, f. eks. på 8.mars. Enkelte feminister, som SV-eren Ingvil Reymert, mener riktignok at mer oppmerksomhet bør vies til økonomiske forskjeller mellom kvinner og menn. Men, som hun påpeker, er jenter under 20 som ikke har barn og som står utenfor arbeidslivet, oftest mer opptatt av diskriminering de opplever på skolen, blant venner, på fest, på gata og i populærkulturen.

Fraser har rett når hun påpeker at identitetsspørsmål er framtredende blant dagens feminister. Men var ikke det å skape nye kvinneidentiteter, som overskred de tradisjonelle husmor- og sexobjekt-idealene vel så sentralt for 1970-tallsfeministene? Selv om de ennå ikke hadde begynt å bruke ord som ”skjønnhetstyranni” og ”pornokultur”, protesterte de mot objektivering av kvinnekroppen i populærkulturen, i reklame, skjønnhetskonkurranser og i striptease. Kamp mot porno var på 1970-tallet som i dag en kamp som var spesielt vanskelig å føre for feminister fordi den ofte ble – og blir – oppfattet som en kamp mot sex. Den kampen er kanskje enda vanskeligere enn i dag, og det til tross for at den fikk et midlertidig gjennomslag på 1980-tallet da ”alle” kvinner og en god del menn var imot porno (Korsvik, Trine Rogg (2013). «Pornografi er teori, voldtekt er praksis»: Kvinnekamp mot voldtekt og pornografi i Frankrike og Norge ca. 1970-1985. Dr. avhandling i historie, Universitetet i Oslo.).

Personlige feministiske opprør i form av å forlange at menn skal ta sin skjerv av husarbeid og barnepass, av å kreve å ha et godt seksualliv, eller kanskje mer provoserende: å slutte å barbere bort kroppshår, tas i dag opp igjen av 1970-tallsgenerasjonen feministers barnebarn. Riktignok har vi ennå ikke sett noe til at den unge generasjonen feminister brenner BHer, men det gjorde de sannelig ikke på 1970-tallet heller, selv om mange sluttet å bruke dette plagget. Den utbredte myten om feministenes BH-brenning ble spredt ut til verden av media etter at amerikanske feminister i 1968 protesterte mot kåringen av Miss America ved å kaste BHer, sminke, gryter, dameblader, Playboy, strømpeholdere, høyhælte sko og andre ting de mente symboliserte kvinneundertrykking i en «Freedom Trash Can». De satte ikke fyr på disse ”instruments of female torture”, men kåret til gjengjeld en sau til Miss America.

Foruten å hisse seg opp over sexisme i reklame og populærkultur, inkludert den som er rettet mot barn, er dagens unge feministgenerasjon svært opptatt av å sikre rettighetene til dem som tidligere ble omtalt som ”seksuelle minoriteter”. Homokamp og lesbekamp er selvsagt ikke nytt, og siden 1970-tallet er anerkjennelsen av homoseksuelles rettigheter blitt mainstream og nedfelt i norsk lov. Men når det gjelder andre ”seksuelle minoriteter” er det skjedd en endring. På 1970-tallet hadde de pedofile sine få, men ressurssterke forsvarere, men en gang på begynnelsen av 1980-tallet ble de utdefinert som forsvarere av overgrep, og siden har man hørt lite fra dem. Nå er det andre kjønnsidentiteter og seksualiteter som inkluderes i rettighetskampen; de transkjønnede, de interseksuelle, de aseksuelle og de skeive som nekter å ha noen bestemt seksualitet. Og mange feminister, ikke minst blant studentene, engasjerer seg dypt i denne identitetskampen. De tar sterkt avstand fra heteronormativitet og mener kritiske ting om cis-kvinner og -menn. Slike begreper var ikke funnet opp på 1970-tallet, da poststrukturalismen ennå ikke hadde gjort sitt inntog på universitetene. Men selv om feminister ennå ikke hadde begynt å dekonstruere begreper som menn og kvinner, problematiserte de kjønnsidentitetene. For eksempel ved at en oppfordret kvinner til å gjøre tradisjonelle ”manneting” som å mekke bil og snekre, og menn til å gjøre typiske ”kvinnesysler” som barnepass og husstell.

LES OGSÅ: Feminismen må være systemkritisk

Vold mot kvinner og voldtekt trekkes i dag fram som et av de største hindre mot likestilling, ikke bare i Norge, men også av internasjonale institusjoner som FN, EU, Verdensbanken og World Economic Forum. Det gjorde det ikke på 1970-tallet, og det tok sin tid før det offentlige Norge anerkjente at vold mot kvinner i familien var et problem. Først i 2010 ble kommunene lovpålagt å ha et krisesentertilbud. Tidligere ble krisesentra drevet av feminister på frivillig basis. Norges – og Nordens – første krisesenter for mishandlete kvinner ble etablert i Oslo i 1978, på initiativ av norske feminister som hadde deltatt på Det internasjonale tribunalet om forbrytelser mot kvinner, arrangert i Brussel i 1978.

Voldtekt og seksuell trakassering ble tematisert av 1970-tallsfeministene, men disse problemene er likevel høyere opp på den feministiske dagsordenen nå enn tidligere. Om dette skyldes at voldtekt og seksuell trakassering er blitt mer utbredt enn før, er det umulig å si noe sikkert om. Det som uansett er klart, er at skammen knyttet til det å snakke om det mindre nå enn på 1970-tallet, slik for eksempel Twitter-kampanjene #jegharopplevd og #1av100 illustrerer. At myndighetene ikke setter av særlige økonomiske ressurser til å bekjempe disse problemene og at Likestillings- og diskrimineringsombudet ikke håndhever forbudet mot seksuell trakassering, bryter fundamentalt med forstillingen om Norge som ”verdens mest likestilte land”. Dette er trolig en av grunnene til at dette er blitt en stor sak blant feminister.

En åpenbar forskjell fra 1970-åra er selvsagt at verden blir stadig mer globalisert og at de feministiske debattene dermed i større grad dreier seg om etniske minoriteters kår hjemme og om fattigdomsproblematikk der ute. Men diskusjoner om rasisme, innvandrerkvinners isolasjon i hjemmet, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er ikke så nye som mange kanskje tror. Allerede på slutten av 1970-tallet ble slike tema for eksempel tatt opp i kvinnebevegelsens publikasjoner, uten at de nådde ut til de store massene. En internasjonal kampanje mot omskjæring av jenter ble satt i gang etter det tidligere omtalte Tribunalet mot forbrytelser mot kvinner i Brussel i 1976. Svarte feministers kritikk av kvinnebevegelsen for å ignorere innvandrerkvinners situasjon har likevel ført til at nye spørsmål er kommet opp på den generelle feministiske dagsordenen. For eksempel støtter den organiserte kvinnebevegelsen minoritetskvinneorganisasjoners krav om å fjerne den såkalte treårsregelen, som påkrever tre års botid i Norge før eksempelvis en innvandrerkvinne som er gift med en voldelig norsk mann kan skille seg og få oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag.

Det som av feminister gjerne omtales som den internasjonale kvinnehandelen har siden 1970-tallet blitt mer omfattende og tatt nye former. Prostitusjonsscenen i Norge domineres ikke lenger av norske prostituerte, og det er nytt at nordmenn drar til India for å leie en fattig kvinnes livmor eller bestiller en filippinsk hushjelp gjennom au-pair-ordningen. Kamp mot prostitusjon har vært sentralt i den norske kvinnebevegelsen siden kravet om å kriminalisere horekundene ble formulert i 1979. Men feministers mobilisering mot kommersiell surrogati og for utenlandske hushjelpers rettigheter er svært ny. Ja, så ny at den trolig ennå ikke er kjent utover en engere krets av dedikerte feminister, og i alle fall ikke blant dem som hevder at norske feminister kun er opptatt av seg selv.

Selv om feminister på 1970-tallet ennå ikke hadde funnet på begreper som interseksjonalitet og heteronormativitet, vil jeg altså hevde at saksfeltet til dagens feministbevegelse ikke er vesensforskjellig fra 1970-tallet. De nye sakene som har kommet opp på den feministiske dagsordenen er først og fremst kommet opp nettopp for de er nye og ikke var aktuelle på 1970-tallet.

Motstanden mot feministiske krav har også endret seg forbausende lite siden 1970-tallet. Forskjellen består stort sett i at angrep på feminister nå er lettere tilgjengelige for allmennheten gjennom kommentarfeltene på internett. Feminister beskyldes vedvarende for å være egoistiske og engasjere seg i ”feil” saker, de beskyldes for å hate menn samtidig som de forsøker å bli som menn, og de beskyldes for å være puritanistiske moralister som ikke liker sex. Det finnes imidlertid en kritikk av feminister som er langt mindre framtredene enn på 1970-tallet, nemlig den om at feminister er dårlige mødre som er skyld i ungdomskriminalitet. Grunnen er at husmoridealet er betraktelig svekket, og at flere kvinner og menn i dag lever slik feminister gikk inn for på 1970-tallet; med deling av lønnsarbeid og barneomsorg.

Det kan det være verdt å minne om at for sosiale bevegelser er motstand slett ikke av det onde, men tvert imot kan fungere mobiliserende. Det er en klar fordel å få motstanderne fram i lyset, så en kan vite hvem en skal rette kampen mot. Et strålende eksempel på en perfekt feministfiende fra slutten av 1970-åra er ”pornokongen” Leif Hagen. Med kriminelt rulleblad og vulgær og til dels truende framtoning la han ikke skjul på å ikke ha andre edle motiver i pornobransjen enn å tjene penger. Han ble et symbol på pornobransjen som en ”råtten geskjeft” og bidro sterkt til at den feministiske mobiliseringen mot porno ble ualminnelig sterk i Norge. Dagens feminist-motstandere er langt fra av samme kaliber som Leif Hagen, men også veikere utgaver, som eksempelvis skribenten Kjetil Rolness, bidrar til at feminister kommer på banen i offentligheten.

Organisasjonsformer og protestformer før og nå
Inntil noen unge feminister på tampen av mars 2015 stiftet partiet Feministisk Initiativ (F!) i Bergen og Oslo, har det sett ut til at den nye feministbevegelsen i liten grad orienterer seg mot det tradisjonelle organisasjonslivet. Selv om de etablerte feministorganisasjonene kan melde om en viss oppgang, er medlemsmassen langt mindre enn på 1970-tallet, da en organisasjon som Kvinnefronten samlet opp mot 3500 medlemmer, mens den i dag har rundt 400. Generelt har organisasjonshyppigheten har vært dalende i flere tiår, så dette er ikke noe typisk for feministbevegelsen (Wollebæk, Dag & Selle, Per (2002). Det nye organisasjonssamfunnet. Demokrati i omforming. Gyldendal Akademisk; Berven, Nina & Selle, Per (2001). Svekket kvinnemakt? De frivillige organisasjonene og velferdsstaten. Gyldendal Akademisk.).

Organisasjonslivet med sine protokoller, programmer, planer og årsmøter er traustere og kjedeligere enn spontane ytringer på Facebook og festlige kulturarrangementer. Likevel er det viktig, noe erfaringene fra 1970-tallet viser. Mens de spontane feministiske initiativene hadde en tendens til å renne ut i sanden etter feministbølgen hadde dabbet av og ”hverdagen” meldt seg midt på 1970-tallet, klarte de strammere organiserte Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening å overleve fram til i dag.

Organisasjoner har den fordel at de i større grad enn spontane initiativer ideelt sett er demokratiske og kan opprettholde aktivitet over tid. Ikke bare fordi de har en valgt ledelse som står ansvarlige for medlemmene og er forpliktet til å opprettholde en form for aktivitet. Men også fordi møtevirksomhet, sosiale sammenkomster og kollektive aksjoner skaper en felles historie og organisasjonstilhørighet som gjør at medlemmer holder hjula i gang og viderefører den feministiske politikken også i tider der interessen for feminisme er laber eller direkte motvillig. Fordelen med de etablerte organisasjonene er at de besitter et reservoar av kunnskap og av erfarne aktivister som igjen kan trå til når interessen for feminisme igjen vokser, slik vi ser i dag.

Etableringen av F! i mars, akkurat i tide for å kunne rekke å delta i kommunevalget, er relativt unikt i bevegelsessammenheng, selv om det også tidligere har vært gjort forsøk på å danne kvinnepartier og at det har vært stilt kvinnelister til valgene. At en ny bevegelse går nærmest rett fra å være uorganisert til å bli til et parti, er høyst uvanlig. Og dessuten risikofylt. Hva vil skje med partiet dersom det får få stemmer? Vil det gå ned som en skinnfell, eller vil det kunne klare å bygge seg møysommelig opp slik F! har gjort i Sverige?

Et parti som stiller til valg må nødvendigvis benytte seg av andre aksjonsformer enn en politisk gruppe som ikke trenger å ta hensyn til hva potensielle velgere måtte mene om deres protestmetoder. Men med unntak av massemønstringene 8. mars de siste to år, ser det ut til at det er en generell trend at den nye feministbevegelsen i liten grad utfører direkte aksjoner i det offentlige rom; oppsiktsvekkende og ofte kontroversielle aksjoner som 1970-feministene utførte for å sette saker på den politiske dagsordenen, som da nyfeminister i 1975 okkuperte Stortinget med krav om selvbestemt abort.

I den grad den unge generasjonen feminister provoserer, synes det å være mer på et retorisk nivå enn gjennom direkte aksjon. At feministdebatter foregår på nettet der i prinsippet alle kan delta, er utvilsomt er et demokratisk framskritt. Men det kan også være et demokratisk problem hvis arenaene for offentlig politisk ytring er forbeholdt de skriveføre og de som orker å bli trakassert av nettroll. Å delta i aksjoner på gata krever ingen spesielle evner annet enn et politisk engasjement. Foreløpig synes det som at det hovedsaklig er Kvinnegruppa Ottar som tar initiativ til aksjoner på gata, som eksemplifisert med de seineste demonstrasjonene mot filmen Fifty Shades of Grey og mot NRK-programmet Trygdekontorets pornofilmharselas med den profilerte feministen Kari Jaquesson. Selv om demonstrasjonene har vært små, har de fått mye medieoppmerksomhet og bidratt til å sette kamp mot sexisme og trakassering av kvinner på dagsordenen.

Ytringene som fremmes av den yngre garde feminister holder generelt et meget saklig, og ofte teoretisk nivå. Kanskje for saklig og teoretisk til å provosere fram endringer? Eller er vi vitne til at denne høfligheten er i ferd med å brytes? Fjorårets debatter om sexisme i populærkulturen, utløst av unge feministers kritikk av at rapduoen Outkast sitt strippesceneshow for å være ”sexistisk, smakløst, vulgært, tacky” samt av Radioresepsjonens omtale av en rosablogger som ”knulledokke”, kan tyde på det. Den selverklærte feministen Mímir Kristjánsson korreks om at ”feminismen misbrukes som påskudd til å felle generelle smaksdommer over det man selv ikke liker” synes nærmest å ha ført til en forløsning i feministkretser som ikke tidligere har utmerket seg som utpreget frekke. Den ellers høflige organisasjonssekretæren i Kvinnefronten, Madeleine Schultz, anklaget Kristjánsson sågar å tilhøre en ”runkering” av etnisk hvite norske menn som på utilbørlig vis legger seg opp i hva kvinner skal ha lov til å mene noe om. I etterkant av denne sexismedebatten bemerket den unge feministen Ingrid: ”De norske feministene har etter min oppfatning vært for opptatt av å kvitte seg med ’sint-feminist’- stemplet. Vi har understreket til det kjedsommelige at vi ikke er ’sånn som Ottar’.” Betyr dette at det igjen er blitt lov for feminister å være sinte uten å skamme seg?

Om en ønsker at den nye feministbølge skal bli noe mer enn en krusning og resultere i varige endringer av strukturelle maktforhold, er det lurt av de nye aktivistene å studere hva som har fungert tidligere. En ting er at det har hjulpet godt å være sint. Dessuten har organisering, langsiktig planlegging og synlige aksjoner som ikke nødvendigvis er populære blant alle, vist seg å fungere tidligere. Jeg er nysgjerrig på hva den unge feministgenerasjonen mener om dette, og håper noen tar utfordringen!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.