Fjodor Dostojevskij skrev i tiden 1867-1868 det svært ambisiøse verket «Idioten». I denne tiden levde den russiske forfatteren i landflyktighet, i tillegg til at han slet med spilleavhengighet, fattigdom og epilepsi. Det at han fryktet for sløvsinn og åndelig mørke, var noe han tydelig forbandt med bokens hovedperson, kalt Mysjkin. Fyrst Mysjkin er en mann som blir ansett som en idiot av sine medmennesker. Årsaken til dette er at Mysjkin er naiv og godtroende: han står alene i sin forkynnelse av kjærlighetens og medlidenhetens budskap. Han er med andre ord en person med håp og tiltro til sine medmennesker! Mysjkin er den karakteren i Dostojevskijs roman som har som oppgave å presentere en «Jesus i moderne tilstander.» Et av fyrst Mysjkins tydeligste kjennetegn i sin rolle som «moderne Jesus» er at han, som sagt, «kun» ser det gode ved sine medmennesker. Han ville gitt dem hva enn de bad ham om, og stolte på sine venner gjennom tykt og tynt. Mysjkin er en mann fylt med ubetinget kjærlighet, uten tanke på hva han tjener på godheten han utøver. Dette er noe de andre karakterene i romanen utnytter grovt, da de som oftest handler ut ifra egoistiske grunner.
Nestekjærlighet og medmenneskelighet
På denne måten ser man som leser et tydelig skille mellom idealisten og realisten gjennom Dostojevskijs persongalleri. Idealisten, som i romanen er Myskjin, handler ut ifra forståelsen av hvordan verden burde være. I dette tilfelle handler Myskjin ut ifra at verden burde være et sted fylt med nestekjærlighet og medmenneskelighet. Han setter alltids andres behov foran sine egne behov. Realistene handler, i denne romanens tilfelle, ut fra en virkelighetsforståelse der verden er et kaldt og egoistisk sted hvor det gjelder å skaffe seg en «størst mulig del av kaken». Disse personene i romanen er nok ikke de eneste som forstår virkeligheten ut fra at livet, og verden for øvrig, er en konkurranse, og at alt lever i et konkurranseforhold til hverandre. Vi ser hvordan denne fokuseringen fører til «vinnere og tapere» i samfunnet og verdenssamfunnet, enten det er gjennom krig, fattigdom, eller andre former for utnyttelse.
LES OGSÅ: Var Jesus en kapitalist?
En verden fylt av kjærlighet
Det er en akseptert måte å forsvare det realistiske verdenssynet å si at «verden bare er slik» og «det er ikke noe å gjøre med det». På denne måten kan man forsvare det at man ikke legger inn en innsats for å forandre hva man anser som realistisk. Realismen har gjennom dette perspektivet noe grunnleggende «håpløst» over seg. Selv om vi ikke kan forandre den materialiserte verdensdynamikken gjennom å forandre vår forståelse av den, så kan vi i det minste forandre våre holdninger til verden og hverandre ved å innføre det idealistiske menneskesynet som det nye realistiske menneskesynet. På denne måten vil menneskeheten som art oppnå uante høyder ved å fortsette en slik uendelig prosess. Hvor vakker ville ikke verdens sosiale dimensjon blitt i sin konsekvens om vi alle hadde trodd at verden er et sted fylt med omtanke, tilgivelse, og ubetinget kjærlighet?
Virkeligheten er konstruert
Kan hende Myskjin handler ut fra en forståelse om at det vi som lesere anser som idealisme, i grunn er et uttrykk for personens virkelighetsforståelse av hva som er realistisk i den sosiale dimensjonen? Med andre ord at Myskjins handlinger baserer seg på nestekjærlighet, fordi hans virkelighetsforståelse fokuserer på viktigheten av tilgivelse. Han har på denne måten lagt en ny standard for hva det realistiske er for den sosiale dimensjonen. Slik forstår vi at begrepet idealisme ikke lenger ville blitt kalt for idealisme i en verden hvor alle var naive, til likhet med at naivitet ikke lenger ville vært naivitet i en verden hvor alle var naive. Slik ser vi hvordan vår virkelighetsforståelse i stor grad er sosialt konstruert, især i den sosiale dimensjonen. Slik forstår vi at realitet er noe vi skaper, og at vi undervurderer vår egen skaperkraft over det sosialt konstruerte. Mer er nok sosialt konstruert enn vi enda forstår. Kanskje vi ikke vet om dette fordi vi ikke har vært nysgjerrige og kritiske nok?
Begge disse virkelighetsforståelsene, både hva vi anser for å være idealistiske og realistiske, blir sanne i sine konsekvenser. Dette kalles for en selvoppfyllende profeti. For en makt vi mennesker har gjennom vårt valg av virkelighetssyn! Tenk hva en forandring i vår forståelse av verden kunne hatt av betydning for forsoning, fred, menneskeverd, og nestekjærlighet. Basert på denne forståelsen blir vi nødt til å spørre oss om ikke menneskeheten trenger en kollektiv utvikling i form av toleranse, tilgivelse og nåde?
Naivitet – en dyd
Jeg vil faktisk gå så langt og si at naivitet er en dyd. Tenk om alle hadde valgt å gjøre naive? Kants kategoriske imperativ går, kort fortalt, ut på at man kun skal handle slik at den valgte handlingen ville være representativ for en allmenngyldig lov; altså at ALLE skulle kunne gjøre den valgte handling. Man skal altså handle mot andre slik man selv ville blitt handlet mot.
For meg fremstilles naivitet som noe godt, rent og uskyldig. Kan hende har vi misforstått naivitetens vesen. Naivitet er godt i seg selv. Kanskje er det ikke naiviteten i seg selv som er negativ, men snarere det at folk utnytter naiviteten. Derfor blir naivitet sett på som en last i en del sammenhenger. Dette på tross av at det ikke fjerner problemet. Problemet er opportunistisk atferd.
Tenk om vi kunne fremheve naivitetens egenskaper. Spre dets budskap om troen på det gode. Forestill deg en verden hvor alle var naive; hvor fantastisk ville ikke den verden vært? En verden hvor alle opplever verden som et trygt sted, og handler deretter i tro på det gode og uskyldige. En verden hvor alle handler etter Mysjkins eksempel. En realitet hvor alle kunne stole på hverandre i gjensidig tillit og respekt. Dette får oss til å ville stille spørsmålet om verden desperat trenger å bli et mer troskyldig sted? Et renere sted, en vakrere verden. Jeg tror alle, og verden i sin helhet, hadde tjent mye på å leve i gjensidig troskyldighet fremfor gjensidig mistenksomhet. Hva kan vi gjøre for å forandre på dette? Vi kan alle begynne med å tro og håpe.
LES OGSÅ: Å være fri er å ha fri
En narr for livet
Vi har nå sett på hvordan Dostojevskij skildrer en dypere sannhet i sitt berømte verk «Idioten», og hvordan denne romanen kan lære oss å bli mer bevisst våre ubevisste prosesser. Alt er skjult, helt til vi velger å søke. Døren lukkes opp når vi banker på. Våg å være den nysgjerrige, velg å være den søkende. Confucius sa en gang at: «The man who asks a question is a fool for a minute, the man who does not ask is a fool for life.» Bedre kan det ikke bli sagt!
Med ønske om en nestekjærlig dag.
Det er mange som vil være «moderne jesus» og forkynne løsninger og kjærlighet. Men det går ikke i praksis fordi man ikke vil ofre nok selv. Driftene i mennesket er for sterke, og (automatiske) drømmerier bygger på nettopp løgnen.
At det skal bli bedre, er verdens vanligste unnskyldning, spesielt for dem som har sett for mye amerikansk film og tatt til seg for mye amerikansk livsfilosofi.
Jeg respekterer meningen din, selv om jeg ikke kan si det også er min egen mening. Det er hva som er så flott med et pluralistisk samfunn – vi får mange ulike perspektiver å forstå fenomener ut ifra!
Det er klart vi mennesker er ubevisste. Så altfor ubevisste… Vi handler derfor mye på automatikk. MEN om vi går ut ifra at dette som vår personlige sannhet, hvordan skal vi da kunne forholde oss til ulike fenomener om vi ikke tror vi kan forbedre dem? Hvordan ville historien sett ut om vi ikke hadde trodd at vi kunne forbedre den? Jeg tenker ikke gå noe mer inn på det her utenom å kun henvise til følgene opplastet bilde:
Selve boten og bedringen kan man ikke selv gjøre bedre. For det handler ikke om å være god nok, men om å lære av sine feil og erfaringer/historier.
At det finnes mange bra prosjekter mange steder, tviler jeg ikke på, og det vil det alltid gjøre.
«As soon as he reflected seriously he was convinced of the existence of God and immortality, and at once he instinctively said to himself: ‘I want to live for immortality, and I will accept no compromise.’ In the same way, if he had decided that God and immortality did not exist, he would at once have become an atheist and a socialist. For socialism is not merely the labour question, it is before all things the atheistic question, the question of the form taken by atheism to-day, the question of the tower of Babel built without God, not to mount to heaven from earth but to set up heaven on earth.»
Koslig at du prøver å bruke gode gamle Dostojevskij til å skrive artikler som argumenterer for radikal sosialistisk politikk, tror ikke han ville satt stor pris på det selv.
Det som er så utrolig flott med disse kulturskattene våre, i form av skjønnlitteratur og filosofisk tankegods, er at mange av oss har muøighet til å lese dem! Det medfører også en større bredde i perspektiv; Dostojevskij var nok ikke motstander av å tenke nytt, selv om han kanskje ikke akkurat anså seg selv som sosialist. En del av poenget hans, slik jeg leser det er: «tenk hvordan verden ville vært om alle var så snille og godtroende lik Fyrsten,» i Idioten er. Dette er et poeng som er slående interessant; uavhengig av om Dostojevskij var sosialist, eller ikke.
Fint sitat du kom med der! Savner dog kilden.
Sitatet er fra Brødrene Karamasov.
Etter dagens standard ville nok Fyodor kunne regnes som en type reaksjonær konservativ tradisjonalist.
Man kan jo prøve å senke ambisjonsnivået litt. Man kan heller satse på å prioritere samarbeid fremfor konkurranse som drivkraft i samfunnet.
Høyresiden har et merkelig forhold til konkurranse. Man ønsker sterk konkurranse for å presse priser og kostnader mest mulig nedover, samtidig som man også ønsker at bedriftene skal gå størst mulig overskudd. Det hele høres ut som en selvmotsigelse.
Om et land bare gir vekk sine forskningsresultater, er man stokk dum og naiv. Heller ikke Kina gjør det.
Hvis to land samarbeider om et forskningsprosjekt er det vel naturlig av begge land har tilgang til forkningsresultatet.
Jo, men man kan ikke samarbeide om alt – vi er for ulike til det.
Du må ikke blande sammen begrepene samarbeid og veldedighet, det er to forskjellige ting. Å prioritere samarbeid betyr ikke nødvendigvis det samme som å avskaffe all konkurranse.
Det er klart! Takk for innspill! ^^
Husk at denne kronikken først og fremst er skrevet ut ifra et filosofisk ståsted. Jeg tenker at vi selvfølgelig må ha praktiske løsninger på utfordringene våre, men allikevel holde på de store målene for å oppnå best mulig resultat (jamfør forrige kommentar).
Jeg forstår det.
Jeg mener at man må være skeptisk til sinnelagsetikk. Kamerat Mysjkin rotet til ganske mye. Man må ta utgangspunkt i konsekvensetikk. Det hjelper ikke om ting er godt ment hvis alt likevel går til helvete.
En verden hvor alle er naive og handler i tro på det gode og uskyldige. Det ville vel kreve at menneskerasen utryddes og at noen andre skapninger kommer i stedet. Så langt vil vel ikke engang de revolusjonære på ytre venstre gå?