Systemendring, ikke klimaendring

Foto:NASA Goddard

Hvis ikke vi løser klimakrisa, vil vi bidra til at gapet mellom fattig og rik øker nasjonalt og globalt.

Nina Skranefjell
About Nina Skranefjell (2 Articles)
Nina Skranefjell er utdanna statsviter og styreleder i Norges Sosiale Forum.
Stine Østnor
About Stine Østnor (0 Articles)
Stine Østnor er koordinator for Globaliseringskonferansen og tidligere sentralstyremedlem i Natur og Ungdom.

Norges Sosiale Forum deltok på Verdens Sosiale Forum i Tunis i slutten av mars, hvor store deler av grasrotbevegelsen fra hele verden møttes til diskusjon og strategileggning. Et av de store temaene var naturlig nok klima, miljø og mobilisering opp mot FNs klimaforhandlinger i Paris (COP21) i desember. Hovedkonklusjonen er at klimasaken er for omfattende til at miljøbevegelsen kan jobbe med den alene. Selv om vi eksempelvis får på plass en knallfin klimaavtale i Paris, vil ikke denne avtalen være nok dersom land ikke tør gjennomføre klimatiltak i frykt for at multinasjonale selskaper skal saksøke dem.

LES OGSÅ: Superbønder, fattigdom og klimaendringer

Multinasjonale selskaper i konflikt med miljø
“System change, not climate change” var derfor et sentralt slagord på Verdens Sosiale Forum. Årsaken til dette er at vi ikke vil klare å gjennomføre den nødvendige omstillingen til et klimavennlig samfunn uten å endre sentrale deler av de økonomiske strukturene i verden. Multinasjonale selskaper og deres økonomiske interesser rår, og disse interessene er ofte i stor konflikt med klima og miljø.

Gigantiske handels- og investeringsavtaler er i ferd med å etableres, som tilsidesetter demokratiet, reduserer det politiske handlingsrommet og gir store multinasjonale selskaper rettigheter på bekostning av blant annet helse, matsikkerhet, miljø og arbeidsvilkår.

Investeringsregler i handelsavtalene bidrar til å gi selskapene bedre beskyttelse enn landets eget naturgrunnlag og egen befolkning. De fleste avtalene inneholder bestemmelser som vanskeliggjør at nye miljøregler kan innføres, dersom investorens inntjening dermed blir begrenset.

LES OGSÅ: Polarisen smelter i rekordfart og Golfstrømmen trues

Nye avtaler skaper frykt
Stabilitet i regelverket trekkes frem som en sentral faktor for å skape et godt investeringsklima. Klimareguleringer påfører investorene uforutsette produksjonskostnader som kan medføre tap av fremtidig profitt. For å sikre at målet med avtalen beskyttes, inneholder en vesentlig del av avtalene investeringsbeskyttelse i form av en tvisteløsningsmekansime, hvor investorene kan saksøke stater i ikke-statlige domstoler.

Investorer er gitt eksklusive rettigheter og hverken stater eller innbyggere kan bruke disse mot investor. Dette er et demokratisk problem fordi folkevalgte politikere kan bli presset til å la være å gjennomføre ønsket politikk i frykt for å bli saksøkt, men det er også et klimaproblem fordi denne frykten i stor grad fører til “business as usual”. Fordi investorene saksøker staten for tap av fremtidig inntekt ved eventuelle klimatiltak vil både fattige og rike land ha gode insentiver til å unnlate å innføre klimatiltak, frykten for søksmål begrenser reguleringsviljen.

Klimakampen handler om klasser
Klimaendringene rammer de marginaliserte gruppene i verden hardest. Hvis ikke vi løser klimakrisa, vil vi bidra til at gapet mellom fattig og rik øker nasjonalt og globalt. Klimaendringene er derfor ikke bare et miljøspørsmål, men også et spørsmål om rettferdighet, fattigdom og utvikling. Kampen mot klimaendringene er også en kamp mot økte forskjeller mellom fattig og rik, en kamp for kvinners rettigheter, en kamp mot sult og vannmangel og en kamp for rettferdig ressursfordeling. Klimaendringene fører til at mange mennesker vil miste levebrødet sitt fordi man ikke lenger kan dyrke jorden slik man tradisjonelt har gjort. Flere steder vil mennesker bli tvunget på flukt på grunn av økt ekstremvær, stigende hav og mangel på fruktbar jord. Dette er problematikk som flere enn kun miljøbevegelsen er opptatt av og nå er tiden inne for at vi alle løfter klimasaken.

LES OGSÅ: En folkebevegelse for klima

Fagbevegelsen er en viktig alliert
Fagbevegelsen spiller en viktig rolle i løsninga på klimakrisa fordi vi er avhengig av at kampen mot forurensning ikke blir en kamp mot folks levebrød. Det internasjonale energibyrået (IEA) slår fast at to tredjedeler av verdens kjente fossilressurser må bli liggende for at vi skal oppnå togradersmålet. Dette betyr at vi blir nødt til å senke utvinningstempoet også på norsk sokkel. Det finnes mange alternativer til forurensende industri, men de nye grønne arbeidsplassene vi skal skape er ikke bestandig direkte overførbare for de som jobber i petroleumsindustrien. Vi må sørge for at disse alternativene ikke kun er visjoner om en annen næring, men faktiske arbeidsplasser som betaler regningene og bidrar med mat på bordet. Fagbevegelsen er helt sentral i arbeidet med å skape de konkrete alternativene og den nødvendige omskoleringen.

Bør mobilisere til Cop21
Når verdens ledere samles til FNs klimaforhandlinger i desember er det liten grunn til å tro at vi får på plass en bindende klimaavtale som vil være god nok til å løse klimakrisa. Resultatet i en klimaavtale vil uansett ikke være nok, så lenge handels- og investeringsavtalene gir selskapene rett til å fortsette som før. Dette betyr ikke at vi skal droppe å mobilisere bredt til klimaforhandlingene. Dette betyr ikke at vi ikke skal jobbe knallhardt for at den norske delegasjonen skal reise til Paris med ambisiøse krav i kofferten. Dette betyr at vi må jobbe hardere sammen for å løse klimakrisa både før og etter Cop21, og at klimakamp dreier seg om å jobbe mot de internasjonale handels- og investeringsavtalene og sikre rettferdig omfordeling mellom nord og sør.

LES OGSÅ: Klimapolitikkens skurker og helter

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

3 Comments on Systemendring, ikke klimaendring

  1. Lab Roy // at // Reply

    Bra problemstilling dette: valget står mellom systemendring og klimaendring.

    Vi vil nok ganske raskt havne opp med tilnærmet nullvekst i samfunnsøkonomien hvis vi skal forhindre klimaendringer. Evig økonomisk vekst i en begrenset verden er jo ikke mulig (og det er vel bare gærninger og økonomer som tror at noe slikt er mulig).

    Når det gjelder å senke utvinningstempoet på norsk sokkel får man i disse tider veldig mye drahjelp fra lave oljepriser. Man kan til og med frykte at fallet i oljeutvinningen kan gå for raskt i forhold til hva at landet tåler av rask omstilling. Det er mulig at oljeprisen igjen vil stige på sikt, enten i år eller kanskje først om 5 år. IEA spår store problemer innenfor oljebransjen om 5 år (i 2020) fordi veldig mye av investeringene i oljebransjen nå har stoppet opp pga lave oljepriser (og mye av dette fall i investeringer skjedde faktisk allerede før oljeprisen begynte å falle i fjor).

    Med lave oljepriser har vi nå sjansen til å få til omstilling av norsk næringsliv, transport og forbruksmønstre. Dette blir nok en ganske stor og krevende oppgave. Men nå har vi altså muligheten. Egentlig kan det være slik at vi faktisk blir tvunget til å foreta slike omstillinger enten befolkningen liker det eller ei. Utfordringen blir å finne ut hvordan det skal gjøres på en sivilisert måte.

    • Nina Skranefjell // at // Reply

      Veldig sant Lab Roy, hvordan vi skal få til denne overgangen er en våre større politiske oppgaver framover. Vi har mye kompetanse rundt oljenæringen – det vi trenger er politikkere med visjoner og handingskraft som sammen med de ansatte i næringen kan gjøre den norske industrien til en ledende produsent av teknologi innen fornybar energi.

      • Lab Roy // at // Reply

        Det ser ut som de fleste politikere og økonomer tror at landet og verden befinner seg i en slags evigvarende høykonjunktur, og at det vi nå opplever her til lands bare er noen forbigående småproblem. Men når man ser på situasjonen i Europa og i verden for øvrig kan man bli i alvorlig tvil om dette er riktig. Blir det langvarig krise i Norge fremover må man ikke la denne sjanse gå fra seg. Krisepolitikk kan brukes til å omstille Norge og verden i en bedre retning. Men det kan være viktig å ha tenkt igjennom på forhånd hvilke tiltak man ønsker å gjennomføre. Man kan få drahjelp fra en slik økonomisk krise. Til og med politikerne må bøye seg for slike forhold. Fundamentalt sett er det krisene som driver utviklingen fremover.

        Noen eksempler på tiltak: bygging av jernbane som kriseprosjekt, sammen med opprusting av broer, vann og kloakk, dessuten vedlikehold av offentlige byggninger (det er et veldig stort etterslep her). Elektrifisering av sokkelen kan feks skje ved å bygge flytende vindkraftparker til havs istedenfor å legge kabler fra land. Hele norsk treforedlingsindustri trengs oppgradering, halve skogen råtner på rot i dag. Dette var mest ment som noen løsrevne eksempler, mulig at ikke alt er like smart. Men man må også løse problemer i økonomien, det er veldig vanskelig å ha slikt som renters rente i en nullvekstøkonomi. Det er godt mulig at slikt som bankvesenet og Norges Bank må reformeres.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*