Trandum er et system som ber om bråk

Aftenposten rapporterer at «store politistyrker måtte roe ned asylopptøyer på Trandum». Vi leser om et 50-talls asylsøkere som ramponerer og ødelegger, og at politiet først etter en time får kontroll på asylinternatet. Lite snakkes det om bakgrunnen for opprøret.

Mediene kan ofte fremstille asylsøkere som skumle og tilbøyelige til det meste i kampen for opphold. Da er det lett å glemme at dette er mennesker i en desperat situasjon, som i liten grad opplever å bli hørt og forstått. Møtet med muren i et norsk byråkrati kan føles hardt og nådeløst. Det som blir igjen av verdighet forsvinner på Trandum.

LES OGSÅ: Kalde netter og vonde tanker

Behandles som fanger
Juss-Buss har vært på Trandum og sett forholdene der. På årets forespørsel om besøk fikk vi avslag. Uten å ha gjort noe kriminelt, behandles beboere som om de er i fengsel. Når slik nedverdigende behandling skjer som prosessens «siste stasjon», etter gjentatte avslag og knuste håp fra den store sterke stat, er det forståelig at noen sier fra.

Internering bryter med loven
Internering er «frihetsberøvelse som foretas av myndighetene overfor en person, ikke som straff, men i kontrolløyemed» (Store norske leksikon). Den 26. februar lanserte NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) rapporten «Frihet først» – en rapport om alternativer til internering. Rapporten avdekker at norske myndigheter i alt for liten grad vurderer eller bruker alternativer til internering før asylsøkerne med endelig avslag hentes og plasseres på Trandum. Dette strider for det første med det alminnelige forvaltningsrettslige prinsipp om forholdsmessighet. Inngripen i individers rettsstilling må være «nødvendig», og skal skje på minst mulig inngripende måte. Dette følger også direkte av utlendingsloven: «Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det» (utlendingsloven § 99). Fengsling må i så henseende være det siste middelet for å sikre at en asylsøker ikke unndrar seg vedtaket men reiser ut av landet. Utlendingsloven gir flere eksempler på andre midler som kan brukes, for eksempel beslag av reisedokumenter, meldeplikt og bestemt oppholdssted. NOAS kunne videre rapportere at når slike mindre inngripende tiltak tas i bruk, foretas ingen registrering av hvorvidt det fungerer eller ikke. Det er bekymringsverdig når myndigheter bruker tvangsmidler uten å statistikkføre det. Det blir umulig å vurdere om bruken er hensiktsmessig, og videre om den er forholdsmessig.

Fengsler barn
For det andre innebærer internering av barnefamilier fengsling av barn. Dette strider mot Grunnloven, Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Torturkonvensjonen. Det innebærer forskjellsbehandling av utenlandske barn fra norske barn, da utenlandske barn gis et svakere vern.

Nedverdigende for flyktningen
På lanseringen gjorde særlig Maria Amelie inntrykk. Som tidligere internert tok hun oss med gjennom hele reisen fra en flyktning ankommer Norge, etter å ha måttet flykte fra alt man har og eier. Uten å høre til mister man seg selv, sakte, men sikkert. Man er berøvet de hverdagslige gjøremål som tidligere definerte en. Man blir rotløs, en fremmed – også for seg selv. Da hjelper det ikke når det første Norge myndigheter gjør når flyktningen kommer «i trygghet» er å ta passet. Marie Amelie forteller om det uutholdelige vakuumet. Om frykten. Ventingen. Ensomheten. Manglende informasjon. Selv om man er omringet av asylsøkere i tilsvarende situasjon, er samtlige like hjelpeløse og forvirra. Man ser seg selv i tredjeperson, og undrer hva som fikk en til å ende opp i en så nedverdigende situasjon.

Mangelfullt system som må endres
Alle har opplevd det. Følelsen av å ikke bli hørt. Sinnet og frustrasjonen. Det føles urettferdig. Retten til å uttale seg og til å bli hørt (kontradiksjonsprinsippet), er et av de viktigste rettssikkerhetsprinsippene i norsk rett. Juss-Buss erfarer at mange asylsøkere ikke opplever å bli hørt, i hva som gjelder deres livs viktigste avgjørelse. De kommer til oss med vedtak om avslag på asylsøknaden, men mener fortsatt at de ikke kan dra tilbake. «Det er jo farlig der! UDI skjønner ikke. Jeg kan ikke dra tilbake.»

Vi ser et mangelfullt system, som ved enkle tiltak kan ha stor forebyggende effekt. For eksempel ved å ha rådgivere og veiledere til stede under prosessen som, på et språk asylsøkeren forstår, kan formidle informasjon mellom vedkommende og den store, sterke stat. Myndighetene har mye å vinne på en mer dynamisk prosess, som gir en følelse av at myndighetene jobber med asylsøkerne, ikke mot dem. Den som føler at han har blitt hørt, og har fått en selvstendig vurdering av sin individuelle situasjon, har mye lettere for til slutt å godta et eventuelt avslag. Slik kunne man unngått mye bruk av Trandum. Med en følelse av rettferd og med verdigheten i behold, er det mindre fare for å «ta opp kampen for opphold» og unndra seg gjennomføringen.