For å sette ting på spissen vil jeg spørre deg om Jesus var en kapitalist? Ikke? Blir du irritert over slike betegnelser? Da har jeg fått frem poenget mitt! De fleste liker ikke slike formeninger. Vi trenger da å spørre hvorfor vi likevel fremstiller store religiøse skikkelser og deres budskap som konservative.
Guddommer rettferdiggjør dominerende samfunnsform
Mennesket har til alle tider trodd om sin tid at nettopp den bestemte tiden og kulturen de selv levde i var verdens mest utviklede samfunn som noen gang ville eksistere. Dette ser vi for eksempel gjenspeiler mange religioners syn på en nært forestående dommedag. Gud, andre guddommer, og religiøse tekster har opp igjennom tiden blitt brukt til å rettferdiggjøre nettopp den type samfunnsform som var dominerende i de ulike kulturene, til de ulike tidene. Om det var stammesamfunn, slavesamfunn, eller føydalismens tidsalder, er alle blitt rettferdiggjort gjennom uttalte representanter for en (eller flere) guddommelige viljer. Nå i senere tid fortsetter denne trenden: Det kapitalistiske samfunnet blir like varmt omtalt som alle de foregående samfunnsformene.
Gud blir fremstilt konservativt
Religion har også selvfølgelig ført til store samfunnsendringer i sin tid, men generelt ser vi at så snart den organiserte religion har fått makt i samfunnet, har dette ført til nye konservative holdninger i samfunnsspørsmål. Dette gjør meg svært nysgjerrig på Gud – som begrep. Hvordan mennesket til hver tid har forstått og definert Gud (eller andre guddommer) på det viset at man kunne bruke dette begrepet til å rettferdiggjøre alle de betingede tidenes samfunnsregler – og normer. Det vil si det at i stedet for å ha omdefinert begrepet Gud etter noe som kunne stå for en sunn og naturlig utvikling og prosess, som mang en stor historisk og religiøs person har kjempet for, har vi tvert om tolket Guds vilje til å være en konservativ holdning!
For meg har den organiserte religionen på denne måten sviktet sin egen sak. Kanskje er årsaken til dette også historisk betinget? Nietzsche skriver i sitt verk «Om historiens nytte og ulempe» at nåtiden vil assimilere fortiden: å basere det nye på det gamle. På denne måten forstår vi at historien er en belastning for nåtiden. Den konservative tanke er at samfunnsforandringene allerede ved en historisk tidligere anledning har skjedd til det bedre. Forandringene var en del av fortiden; ikke nåtiden. Derfor skal vi ikke ønske å forandre samfunnet ytterligere. I denne sammenheng ser vi tydelig at Nietzsches «krigslystne» polemiske ord klinger like godt i dag: «Det vi nå kaller verden, er resultatet av en hærskare av feil og fantasier som gradvis har oppstått under den organiske naturens totale evolusjon. De er blitt filtret inn i hverandre og arves nå av oss som hele fortidens akkumulerte skatt».
Gud er skapt i menneskets bilde
Dette er noe vi absolutt bør ta i betraktning i den tiden vi selv lever i. Tror vi, i likhet med våre forfedre, at akkurat vår tid, kultur, og samfunnsform er den beste og siste i utviklingsstadiet? Da vil jeg påstå vi har dårlig fantasi. Kanskje er dette en indirekte påvirkning fra vår konservative arvesynd? Ja, er det ikke en form for arvesynd våre forfedre har påført oss? Vi ser jo at deres ideer har fylt oss med liten kreativitet, i tillegg til en stor mengde arroganse mot alt som er annerledes, nytt og fremtidsrettet. Kanskje gjenspeiler dette dagens politiske situasjon? Om vi ser på hva den konservative grunnholdningen står for: å beholde samfunnet lik det er, forstår vi at ideen er basert på en selvmotsigelse. Kultur og samfunnsform er betinget av tiden og dets foranderlighet. Jeg vil faktisk gå så langt til å si at konservativisme i sin ytterste konsekvens kan være naturstridig!
Fører konservatismen oss dit vi vil? Fører konservativismen oss dit Gud vil? Vi mennesker gir uttrykk for at Gud og andre guddommer favoriserer den høyreorienterte konservative og kapitalistiske politikken i vår verden. Det ser i hvert fall ut til at vi tror det. Slik har mennesket skapt Gud i sitt eget bilde.
Gud er en trygg undertrykker
Vi bruker malerier til å bedømme kunstneren. På samme måte kan vi bedømme oss selv; måten samfunnet er oppbygd sier mye om oss selv. Samfunnet er nærmest som et speil av våre egne ideer; våre egne forestillinger av hva Gud vil. Denne forestillingen om den guddommelige vilje bruker vi til å rettferdiggjøre våre handlinger – våre handlinger for å styrke vår egen posisjon i det allerede-eksisterende samfunnet vi selv har konstruert. Ettersom Himmelen ikke har plass for demokrati, men blir fremstilt (og dermed forstått) som et monarki, kan vi forstå hvorfor vi må etterleve dette idealet også her på jorden: noen få «må» være på toppen, og det store flertallet på bunnen.
På denne måten ser vi hvordan Gud er sosialt konstruert oss mennesker imellom, og hvordan denne mentale konstruksjonen legger føringer for menneskets politiske holdninger. Dette forholdet, som legger grunnlaget for Guds sosiale konstruksjon, forutsetter to parter i relasjonen: noen som ønsker makt, og noen som sier seg villig til å følge makthaveren. Hvorfor foretrekker vi hierarki? Kanskje kan dette best forklares gjennom en lignelse om når en person er i et usunt forhold. Forholdet fører til underdanighet for den ene parten. Reiser personen? Ikke nødvendigvis. Selv om situasjonen er vanskelig, så føler den underdanige personen i forholdet seg «trygg». Dette fordi den ukjente fremtiden oppleves enda mer skremmende enn den nåværende situasjonen.
Religionenes radikale budskap
I stedet for å se på de – ja, tør jeg si: revolusjonerende prinsippene i mange av de store religionene, søker vi å omdanne disse radikale budskapene til å passe inn i vårt samme gamle samfunn, og dets form. Vi våger ikke å snakke høyt om prinsippene for disse religionenes store omveltende ideer: de radikale budskapene. Vi tør ikke, noe vi har god grunn til. Dette sprenger nemlig grensene for vår konstruerte virkelighet! Det er en naturlig frykt – en selvforsvarsmekanisme som har utviklet seg til angst! Vi snakker istedenfor i de offentlige debatter kun om hvilke historiske og kulturbetingede utslag disse prinsippene fikk på den bestemte tiden i den bestemte kulturen. Samfunnsformen søker med andre ord å «opprettholde seg selv», den søker å forholde seg konservativt. For hvordan kan vi ellers forklare at disse revolusjonerende ideene ikke blir tatt på alvor? Det er med andre ord mye som tyder på at vi er mindre opptatt av prinsipper i forhold til nuets situasjon, og i mye større grad er opptatt av historiske beskrivelser og beslutninger.
Vi sier (kanskje) at ideene var radikale på den såkalt aktuelle tiden. Så snart disse ideene er blitt internalisert i det konservative samfunnsforholdet, så fortsetter konservativismen på samme måte som før. Forskjellen er at nye ideer har fått gjennompass. Samfunnet består av ny substans, men med gammel form. De nye(re) ideene har fått gjennompass på grunn av sin evne til å kunne harmoniseres med samfunnets konservative holdninger. Vi overser helt de radikale budskapene som ble gitt oss fra de store historiske og religiøse skikkelsene opp gjennom. Igjen og igjen.
Har ikke de bibelske profetene vært selve symbolet for samfunnskritikk i den kristne historie? Hva med Gandhi og Martin Luther King jr.? Har ikke de vært noen av de største samfunnskritikerne noen gang? Vil du si at de ikke var radikale? Radikalisme er noe naturlig – vi ønsker det for utviklingen sin skyld.
Den levende bevissthet
Historiens ledende personligheter har opp gjennom tidene sagt seg enig i å integrere en del av pakken om forandring, bare ikke det avgjørende som innebærer radikal forandring; for hvordan kan man integrere noe som er radikalt i et allerede-eksisterende «ferdig» system? Det går ikke. Det nærmeste man kommer er å fjerne dette «ferdige» systemet. De fleste religiøse institusjoner har på grunn av dette institusjonalisert det radikale budskapet i en konservativ form. Slik er ikke budskapet lenger radikalt i seg selv.
Tiden er inne for forandring
Selvfølgelig vinkler makthaverne den uttalte sannheten slik de selv vil! Makthaverne har definisjonsmakt til å presentere de vinklinger de selv vil med myndighet. Om man først har makt, vil man, som skrevet tidligere, søke å opprettholde den – for enhver pris. Verdens herskere forstår at de selv vil miste makten om de ikke setter begrensninger for samfunnets utvikling. Den stadige utviklingen er en trussel mot herskerens fremtidige planer for makt. Det at prosessen aldri stopper er en skremmende tanke for denne verdens makthavere – for hvordan holde fast på vannet man har i hendene? Nei, den beste strategien her vil være å få andre til å tro at vannet er av fast form, slik at de ikke tror vannet stadig søker å tilpasse seg livets prosess.
Det jeg kritiserer er mennesket, og dets begrensede forståelse, og ikke Gud eller andre guddommer i seg selv. Når dette er sagt, håper jeg vi sammen, du og jeg, kan være den radikale stemmen i samfunnet som snakker for fremtiden, og ikke tar med oss fortidens ballast. Tiden er inne for en forandring!
I kristendommen er Jesus offeret og syndsforlateren. Pga det hellige og syndens alvor ofret Kristus seg for å kunne gi nåde for nettopp intet. – Noe annet enn dette handler ikke kristendommen om.
Kirken er da et sted der man får legedom angående sin synd og ikke sine syn, for slik er kristendommen hellig.
Her er det dermed ikke snakk om å være konservativ eller liberal. Kristendommen er ingen filosofi, hobby eller livstilsgreier.
Når det gjelder samfunnsspørsmål, psykologi og politikk har vi andre arenaer for det enn kirka. Kristus kom for å frelse folk fra verden og ikke for å frelse verden.
– Kristi rike er ikke av denne verden, og gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er, sier Bibelen. Kristendommen kan ikke gjøres politisk.
Kristendommen har vært sterkt politisk i to tusen år.
Den progressive kristendom har nok det.
All mulig kristendom har det.
– Romerske keisere, og senere andre europeiske ledere, konverterte til kristendommen for å få tilgang på ressurser fra den raskt voksende katolske kirke.
– Tidlige middelalderlover ble skrevet etter modell fra gamle testamentet og romersk lovkodeks.
– Slaveri mellom kristne ble avskaffet i tidlig middelalder basert på kristne solidaritetsprinsipper.
– Førkristne samlivsnormer som flerkoneri og utenomekteskapelig arv ble avskaffet, samtidig ble kvinners rettigheter i flere samfunn begrenset, som for eksempel muligheten til selv å eie eiendom, eller vitne i retten, eller kunne skille seg.
– Søndag som hviledag ble innført, flere helligdager påvirket arbeids- og hverdagsmønstre, samt kostholdsvaner.
– Den Katolske Kirke prøvde ved flere anledninger å innføre en felleskristelig standard for ikkevold i det offentlige, sivile rom, men mislyktes.
– Kristne ideer var svært viktige i å mobilisere militære styrker for krig i midtøsten under korstogene, som blant annet handlet om kontroll over handelsruter, tilgang til pilegrimsmål, og prestisjekonkurranse mellom katolsk og ortodoks kristendom.
– Koloniseringen av den nye verden (Amerika, etc.) ble gjennomført blant annet under påskudd av misjon, kriger mot innfødte stater i mellom- og sør-amerika ble legitimert utifra et misjonsperspektiv.
– Henrik den åttende reformerte kirken i England til den anglikanske kirke for å kunne skille seg og gifte seg med noen som kunne gi ham et guttebarn og dermed en legitim arving til tronen slik at hans dynasti kunne bestå.
– Kirkelige embetsmenn var blant de som valgte ut keiseren i det tyske keiserriket.
– Slaveri av svarte afrikanere ble blant annet legitimert utifra den gammeltestamentlige ideen om Ham, sønn av Noah, som var forbannet (ofte tolket som mørk hud) og måtte tjene sine brødre.
– Oliver Cromwell avskaffet julaften fordi den hadde hedenske røtter, og kjøttpai fordi de ble ansett som så deilige at de trakk oppmerksomhet vekk fra gud.
– Spredningen av den kapitalistiske modellen var lenge argumentert utifra et håp om at den skulle bidra til å gi innfødte i Afrika, Oceania og andre steder en europeisk-kristen mentalitet og etikk.
Jeg kan fortsette, men poenget her er at hva du enn mener at kristendom BØR være, så viser historien gang på gang at religion alltid har vært politisk, fordi politikk handler om hvordan samfunn skal være og folk skal opføre seg, og det gjør i stor grad religion også.
Ja, det er ikke for ingenting jeg er antiideologist. Alt handler om makt.
Den åndelige kristne kirke er «skjult» (for de uinnvidde). – Matteus 6. Så det går ikke å blande den med samfunnspolitikk. Politikk og åndelig kristendom tilhører to ulike dimensjoner.
Den kristne kirke har gjort mye galt opp igjennom, så det viser seg også derfor at det ikke er lurt å blande kristendom med politikk. Men unntak finnes her også, som for eksempel frihet til å tenke selv uten å måtte/burde holde seg inne med ideologi og lovgjerning, så man har en fri samvittighet.
Vel, du kan forholde deg til svevende teologiske konsepter om du vil, de fleste andre I verden er ikke så heldige, og må forholde seg til sosiale fakta, der vi ser at menigheter og kirker verden over alltid har vært spillere i politikk og samfunnspolicy, i mer eller mindre grad.
Ikke bare det, men kristne ideer har vært premissleverandører for sosial diskurs (f.eks. ideen om mennesket som ordnet over resten av skaperverket, eller ideen om Guds nåde, og dermed sosiale rettigheter, som forankret i individet og ikke kollektiver, sistnevnte spesielt relevant i Protestantisme), som viser hvordan selv ikke-organisert kristendom kan påvirke politikk gjennom troende invidider.
Der var et bra innsyn det der. Man må ta vare på sin heldighet.
Jeg kan ikke henvise til annet enn vitner hva angår legedom/frigjøring av individuell samvittighet ved Jesu blod. Politiske og fysiske undre trenger ikke bety noe her.
Siden jeg bare er et enkelt vitne, kan jeg ikke gi deg andre tips, om du vil finne sannheten, at Guds sannhet/forløsning er å finne i hans ord og i sakramentene. Fornuft og logikk kan ikke alltid hjelpe deg her – heller tvert om.
Om Jesus var kapitalist, helbreder, syndstilgiver osv, er ikke viktig. Det viktige er hvem han var – var han sønn av den eneste Gud eller ikke – var han Gud eller ikke – var han den aller øverste eller ikke.