Mitt liv er livet med meg selv. Alene

Å ha planer er nok det beste. Å vite at når helgen kommer skal jeg treffe venner, dra på fest eller i det minste ta en kaffe for samværets skyld. En slik helg virker fristende. Jeg ser for meg befriende latter, hyggelig prat og ikke minst, gleden av å ha noe å fortelle på jobben neste uke. Men fristelsen er ikke sterk nok. Den drukner i et hav av bekymringer og redsel for det ukjente, for skuffelsene.

For mitt samvær med andre domineres av redselen for å bli avslørt. Jeg er redd for å skuffe, ikke være morsom nok, ikke stille de rette spørsmålene eller gi de rette svarene. Ikke liker jeg fest eller alkohol heller.

Jeg orker knapt tanken på å legge slike planer. Jeg sjangler i forsøket på å stable en avtale på beina. Tekstmeldinger frem og tilbake, jeg svarer: «Ok. Avtale. Smilefjes». Angeren vokser frem. Hjelp. Jeg mente det ikke slik. Men hvordan kunne jeg fortalt deg at formen min er så ustabil. Jeg vet jo aldri hvordan jeg våkner opp. Hvordan skal dette gå i morgen?

LES OGSÅ: En grådig utleier setter meg på gata

Fredag
Tidspunktet på fredager da alle skal hjem fra de hyggelige jobbene sine til de råkoselige familiene, er kanskje det tøffeste for oss som ikke har noen å komme hjem til. Fredag etter jobb er jeg den eneste som har tid til å sitte på benk. Jeg ser og ser på strømmen av folk som haster hjemover til hverandre. De snakker i smarttelefonenen om hvem som kommer først hjem og fikser med tacoen. De legger siste brikke i helgeplanene.

Jeg foretrekker å gå hjem, lage meg min egen fredagstaco i mitt eget tempo. Med bare de ingrediensene jeg liker. For å ikke bli helt hjernedød og emo, ser jeg på «Skavlan» som serverer intellektuell samtale. Jeg har blitt god på å late som om det foregår i min egen stue, og jeg gir gode sidekommentarer på det gjestene prater om. Et slags forsøk på å få være med i samtalen. Og flere ganger har jeg opplevd at latteren fra salen og Skavlans imøtekommende smil er en anerkjennelse til min skarpe og fremskredne ironi. Uansett. Etter en halvtime er samtalen blitt så avansert at jeg har falt av og småsover i sofaen.

Lørdag
Første tanke: jeg må ut. Før det blir mørkt og for sent. Jeg må ut så jeg ikke blir sittende inne hele dagen. Å sitte inne er livsfarlig. Det sa far og mor, det sa psykologen og det sier de på Nav. Kom deg ut! Fysisk aktivitet forer deg med viktige stoffer står det i både Dagbladet og VG. Jeg drar innom biblioteket, snakker litt med bibliotekaren i informasjonsdisken. Etter et par timer sier jeg meg fornøyd. Hjemlengselen tar overhånd. Vel hjemme setter jeg på P2 for litt kulturell input. Skjønner det de prater om sånn passe…musikken er ok.

LES OGSÅ: Norske myndigheter behandler psykisk syke som kriminelle

Så kommer de melankolske timene. Lørdagskveld. Jeg kjenner stemningen i luften og i husveggene. Jeg hører pensko på brostein, bæreposer med øl og harry vorspielmusikk fra naboleiligheten. Jeg skulle ønske jeg også var på vei. Eller hadde en plan for kvelden. Men kjenner jeg riktig godt etter er det best å være alene.

Søndag
Den beste dagen. Alle andre er klein, trøtte og uten appetitt. Men jeg er i form. Jeg har klart en fredag og lørdag. De er verst. Eneste panikken nå er at jeg ikke vet hva jeg skal si på jobben på mandag. Når kolleger forteller om den elleville festen eller fjellturen sammen med venninnegjengen. Selvsagt er jeg grei og svarer: «Kult. Jøss. Fortell mer». Men det er når de spør meg, hva jeg har gjort, at det blir kritisk. Ææh…nei, altså noen ganger lyger jeg heller enn å si sannheten. En helg som er usedvanlig grei for meg skal ikke bli ødelagt. Ikke ved å ødelegge kollegers muntre samvær, ved å minne dem om at ensomhet finnes, midt i flokken.

Så vet du det. Inntil videre er mitt liv den ferske papiravisen og den første kaffekoppen, lange vandringer, å gå tidlig til sengs med en kortroman, være fri fra kjærlighets besværlighet. Mitt liv er livet med meg selv. Og vi er mange.

LES OGSÅ: Psykisk syke må få leve, ikke bare overleve