Legg ned 50 Shades, tupp Christian Grey up av sexfantasiene dine

I går premierte filmen 50 Shades of Grey på kino i flere land, og sjelden har en film og en bokserie blitt kranglet mer om enn denne. I Berlin sto folk i kø i 15 timer for billetter på Berlinalens «hotteste» première, og i Oslo arrangerer Kvinnegruppa Ottar demonstrasjon mot filmen.
Bakgrunnen for 50 Shades-krangelen er uenighet mellom leserne av boka som mener den er BDSM-erotikk for kvinner, og de som mener boka fremstiller et usunt og voldelig forhold, som følger klassiske linjer når det gjelder voldelig dominans, trusler og manipulering. Bøkene blir beskrevet som en skrekkelig dårlig kilde til BDSM, som har fått kink-miljøer verden over til å reagere, fordi mangelen på samtykke setter praksisen i helt feil lys.

Jeg var ikke en av de som sto i 3 minusgrader i kø for en premièrebillett, men jeg har fått karret meg gjennom brorparten av boka. Og for å klarere: jeg har studert litteratur i fem år nå, og lest både Brontë-søstrene, Thomas Hardy og Jane Austen i fleng. Og jeg har likt dem. Men jeg er også skrekkelig glad i ikke-klassikere. Fantasy, krim, lett erotisk kvinnelitteratur, eller alle tre kombinert – kjør på, ingen leser Hardy på stranda. Men da jeg lånte en kopi av 50 Shades fra ei venninne i vente av litt småkinky erotikk ble jeg skrekkelig skuffa. Jeg ga den tid, og tråkka meg gjennom det platte skolestil-språket (Twilight hadde jo en viss dagdrøm-appell når man klarte å skru av den analytiske delen av hjernen), men da det kom til sexscenene måtte jeg rett og slett gi opp.

LES OGSÅ: Med halvåpne trutmunner, stiletthæler og soveromsblikk — Miss Universe er kåret

Fokus på mannens nytelse
Med et tynt plott og en skrivestil som minner om en stusslig kopi av Fanny Hill, blir en realistisk kvalitet på selve sexscenene desto viktigere. Men det er her, hvor alt oppstusset og tabu-pratet rundt boka har oppstått, at den skuffer mest. I den ene scenen ligger Anastasia på et bord i “lekerommet”, mens Christian holder henne nede så hun er “totalt hjelpeløs” og riser henne med en linjal for å straffe henne. Anastasias interne monolog beskriver det som “ikke for ille”, og gjør det bare fordi Christian vil. Så har de aggressiv kaninsex på bordet. Det eneste som tenner vår kvinnelige hovedperson er når Christian fortaper seg i sexen og har det morro. Sexscenene i 50 Shades er fokusert på mannens nytelse, med kvinnens nytelse og preferanser som sekundærfokus, helt avhengig av mannens utbytte.

Jeg krever ikke at alle bøkene jeg leser skal være feministiske og totalt kvinnefokuserte, spesielt ikke husmorpornoen min. Men når det er så sterke toner av overgrep i plotet, og motvilje i sexscenene, mister 50 Shades all apell for meg.

LES OGSÅ: Iranske kvinner kaster hijaben – et skjult opprør

Hvordan har boka blitt en bestselger?
Det store spørsmålet er: med så jevnt over dårlig kvalitet, hvordan i helvete har denne boka solgt 100 millioner kopier? Jeg tror svaret er at det er den første bredt leste boka som ikke utgir seg for å være noe annet enn folk tror den er – erotisk litteratur for kvinner, i fancy innpakning. Det er sosialt akseptabelt å lese 50 Shades på trikken, ikke bare med diskre Kindle, men i full åpenhet med sølvslipscoveret synlig. Så folk løper og kjøper, for å tilsette litt erotikk i en trøtt hverdag, og milevis med skau må hogges ned for å produsere ei bok som har enda mindre appell en Twilight-serien den spant ut av. Feminister og BDSM-ere verden over sukker og drar dyna over hodet, mens boksalget fortsetter.

Min anbefaling
Kanskje folk ikke vet av all den gode husmorpornoen som fins der ute? Kanskje de tror det er 50 Shades eller ingenting? Hvis dette er tilfellet, la meg hjelpe! Jeg er en altlesende litteraturstudent, og har med tida kommet over en god del bøker som lett går inn i sjangeren. Og som er underholdende og har spennende plott i tillegg.

Så uten mer styr, tillat meg å presentere forfatterkandidat nummer en: Charlaine Harris!
Mange har sett serien True Blood, basert på «Southern Vampire Mysteries»-bokserien til Harris. Men i motsetning til TV-serien, som er mer karakterdrevet og for det meste oppdikta av HBO for å vise mest mulig pupper og romper (hvilket er greit nok til sitt formål), er bokserien en samling av uavhengige mordmysterier med en sterk feminin kvinnekarakter i spissen. Som også har spennende sex med en rekke hunky mannevampyrer og varulver, såklart.

For de som ikke er så gira på fantasyvinklinger i husmorpornoen sin vil jeg på det sterkeste anbefale  «Lily Bard» og «Harper Connelly»- seriene. Begge seriene er satt til fattige sørstater i Amerika, og har to av de tøffeste damene du kommer til å treffe på i krimverdenen. Lily Bard er en amerikansk Lisbeth Salander-figur som åtte år etter en grusom hendelse har stablet livet sitt på beina igjen, og som kommer i møte med diverse mord i byen sin. Og en rekke kjekke menn. Harper Connelly reiser rundt med stebroren sin og gjør business ut av å finne lik og deres dødsårsaker (OK, lett overnaturlig touch, men les likevel!). Harris presenterer en rekke med komplekse mysterier, som løses av sterke damer med fri seksualitet.

Hvis noen er mer gira på historisk husmorporno vil jeg peke dem til hylla med Philippa Gregory-bøker i bokhandelen. Både Tudor Court- serien og Cousins’ War- serien hennes har blitt filmatisert – mest kjente er nok The Other Boleyn Girl- filmen med Natalie Portman, Scarlett Johansson og Eric Bana, og White Queen-TV-serien med en haug av Britiske små-og storkjendiser. Gregory gjendikter historiske hendelser med fokus på å utvikle karakterene, og tar seg god til til å gjendikte de skjulte seksuelle hendelsene i 14-og 1500-talls England: hun kjenner sitt publikum.

LES OGSÅ: Er kvinner i Norge frie nå?

Sånn! Legg ned 50 Shades, tupp Christian Grey up av sexfantasiene dine, og løp og kjøp! Dette er mitt bidrag til 50 Shades-debatten: et alternativ. Nå kan jeg ikke skrive mer, for Charlaine Harris har kommet ut med en splitter ny bokserie, som venter på Kindlen min.