Religion er en vrangforestilling som skader alle samfunn

Venstresida må holde sekularismen høyt og kjempe mot religion på generelt grunnlag – i stedet for å forsvare folks religiøse følelser.

Charlie Hebdo-terroraksjonen vekket avsky over hele verden. Det samme gjorde de brunstenkede uttalelsene og hatytringene som kom om muslimer etterpå. Avsky vekket også forsøk fra apologetiske islamister på å si at Hebdo-redaksjonen burde ha forventet et slikt angrep når de holdt på som de gjorde og Pavens analogi om at «når noen sårer deg, slår du tilbake». Mange reagerte også på en generell krenkelsesfølelse hos muslimer. Denne teksten skal ikke handle om det. Det er skrevet (for) mange tekster om akkurat dét temaet, mange av dem svært ufine. Jeg skal ikke skrive om karikaturene eller hvorvidt det er et mål å krenke folk i seg selv. Det overlater jeg til andre.

Det denne teksten skal handle om, er en bekymrende utvikling på venstresida: en dreining bort fra sekularismen som en sentral verdi til å forsvare folks religiøse følelser og religiøs spesialbehandling.

Misforstå meg rett, det går an å ha to tanker i hodet på én gang. Det går an å være for en sekulær styring av staten og protestere mot for eksempel religiøs omskjæring i norske sykehus og diskriminering av homofile, samtidig som man mener folk har rett til å tro på det de vil. Religionsfriheten er sentral, og privat må folk må lov å tro akkurat hva de vil (samme hvor irrasjonelt det i bunn og grunn er). Problemet er at venstresida, i religionsfrihetens navn, tar til takke med et slikt kompromiss: Kardemommebyholdninga til religion – tro på hva du vil, bare hold det unna statsstyringa. Live and let live. Et greit kompromiss rent pragmatisk sett. Det betyr likevel at venstresida glemmer å ikke bare VÆRE sekularister, men å fremme sekularismen også. Å ta opp kampen med religionen i seg selv.

LES OGSÅ: Gir blasfemi oss et bedre samfunn?

Hvor kommer religionen fra?
Det er komplisert, og vitenskapsfolka strides – en del evolusjonære biologer, som Dawkins, forklarer menneskets hang til religion som en slags “utilsiktet konsekvens” av andre ting, som sikrer vår overlevelse – hans teori er for eksempel at religion kan feste seg i menneskene på grunn av vår innebygde lærdom om å adlyde voksne og autoriteter, noe som sikret barnas overlevelse (om de sier man ikke skal gå inn i løvens hule, gjør man ikke det – dem som ikke adlyder går inn og blir drept, og deres “opprørske” gener forsvinner dermed fra genpoolen i den evolusjonære utviklinga).

Andre forklarer religion som noe som har oppstått i et forsøk på å forstå verden. Men ut fra denne logikken skulle ingen vært religiøse nå, etter at vi har fått alternative forklaringer. Andre igjen ser på religion i et sosialantropologisk og sosiologisk perspektiv – de ser det som noe som har bidratt til å strukturere samfunn og sikre lov og orden, og dermed aktivt blitt brukt av makthavere for å motvirke sosial uro og anarki – for deretter å bli reprodusert igjen og igjen gjennom sosialisering. En del teologer og filosofer ser mest på hvordan enkeltmennesker er religiøse fordi de trenger en større mening med sine liv, en slags “indre ro” som kommer ved en total overbevisning om at deres liv betyr noe og er “skapt”. I virkeligheten er det nok en slags kombinasjon av alle disse teoriene som kan forklare religionens utbredelse i alle samfunn opp gjennom tidene. Religion har alltid eksistert, men ikke i samme form – den kommer fra menneskene, ikke fra høyere makter.

Religionens splittende effekt
Det er vanskelig å benekte at religion gjennom mesteparten av sin organiserte historie har vært destruktiv og undertrykkende. Opp gjennom hundreårene har religion blitt oppgitt som grunn til å ofre mennesker, brenne annerledestenkende, fengsle folk for religiøs forhånelse, drepe dem som konverterer, undertrykke og diskriminere kvinner, undertrykke og diskriminere homofile, invadere land, brenne landsbyer og hus til grunnen, tortur… Lista er uendelig.

Her vil mange lesere protestere og si at dette er lenge siden, og religionene har utvikla seg siden den gang. Selv vil jeg hevde det er samfunnene, ikke religionene, som har forandra seg – de er like menneskefiendtlige som de alltid har vært, uavhengig av om de heter hinduisme, islam, kristendom eller jødedom. Andre igjen vil protestere og påpeke at religion også har bidratt til positive ting, for eksempel innenfor kunsten og litteraturen – eller etikken, for den saks skyld. Etikkdiskusjonen blir for komplisert til å ta her. Religion har bidratt innenfor kunst og kultur, men også strupet dem – se på forbudet mot avbildning av mennesker i enkelte fundamentalistiske muslimske land i dag, eller ikonoklasmen i kristendommen der utrolig mye kunst ble ødelagt. På samme måte har den diktert hvilke kulturelle uttrykk som er tillatt i stor grad opp gjennom historien – både indirekte, gjennom at kirken var alene om å ha de økonomiske musklene til å kjøpe kunst, noe som gjorde at kunstnere valgte religiøse motiver for å tjene penger, og direkte gjennom at visse kunst- og kulturuttrykk ble forbudt eller rettsforfulgt (det er ikke mer enn noen tiår siden Monty Pythons «Life of Brian» ble sensurert i Norge, med blasfemi som oppgitt grunn – går man enda lengre tilbake har du forfattere som ble dømt i retten eller boikottet fordi litteraturen deres brøt med samfunnets og religionens moral).

Også i dag ser vi åpenbare elementer av diskriminering: Religiøse særforbud for kvinner, klesregler som må følges, en diskriminering og ekskludering av homofile, forsøk på å presse folk med en annen religion eller en mangel på religion ut av politikken eller styrer og stell, angrep på annerledestenkende (både militært og metaforisk), utelukking av kvinner eller seksuelle minoriteter i visse stillinger og posisjoner, for ikke å nevne en ekstrem «oss og dem»-tankegang som alle religioner har til felles. Det er en grunnleggende sannhet i alle religioner: Vi har rett, de andre tar feil. Kanskje fastslås det eksplisitt, kanskje læres det mer indirekte gjennom lovsang og historisk beretning. Det finnes utallige sekter som tror at de er de eneste som vil komme til himmelen, de eneste rettroende, de eneste som har forstått det. I denne forståelsen ligger det også en (ikke alltid bevisst) rangering av seg selv, som den rettroende og den «utvalgte», over andre som ikke har forstått det. Andre kan også bli sett som farlige, deres sannhet utfordrer vår sannhet og derfor må vi nedkjempe den. Denne ulikhetstanken og inn- og utgruppetanken bør venstresida bekjempe med nebb og klør. Religion skaper motsetninger mellom folk som i utgangspunktet har de samme interessene. Det er en av hovedgrunnene til at venstresida må slutte å være passive, men heller prøve å bygge ned religion.

Religionens brutale logikk
I bunn og grunn er religionskonflikter en kamp om eierskap over sannheten: noe som konkretiseres i Israel/Palestina-konflikten der begge parter bruker både religiøs argumentasjon og historiske beretninger som bevis for at sin virkelighetsforståelse stemmer. En undersøkelse gjort av den israelske forskeren Tamarin blant skolebarn i Israel viste at de mente at jødenes plyndringer og invasjon av Det lovede land i Bibelen var riktig. Argumentasjonen varierte mellom ting som at det var «nødvendig for å kunne opprette Israel» og at «Josvas menn hadde blitt lovet landet av gud, og dermed kan handlingene deres forsvares», til mer eksplisitte religionskonfliktorienterte, blant annet at «de som bodde der hadde en annen religion og da var det greit/nødvendig å drepe dem». Når andre barn fra samme skole fikk presentert de samme historiene, bare at stedsnavnene var byttet ut med kinesiske landsbyer og Josvas navn med en kinesisk general, syns det store flertallet i stedet at en slik oppførsel var umoralsk og gal. Det avgjørende for dem var altså ikke handlingen i seg selv, men begrunnelsen for dem – og den religiøse betydninga. De mente Josvas handlinger var riktig fordi han var jøde og hadde blitt lovet landet av gud, mens den kinesiske generalens handlinger var feil fordi han ikke hadde noen hellig grunn for å gjøre som han gjorde.

Da Bush gikk til krig i Irak, sa han at Gud var på USAs side. På de tyske soldatenes uniformer under krigen sto det «Gud er med oss». Islamistiske terrorister i for eksempel Afrika og Asia roper at Allah er stor, før de tar med seg andre i døden. Anders Behring Breivik anså seg selv som en kristen mann, en korsfarer som forsvarte sin religion mot innflytelse fra en annen, ved å plaffe ned barn. Mange i Israel begrunner fremdeles sin rett til å undertrykke palestinerne med at jødene er guds utvalgte folk (en slags ironi her er at mange svært ortodokse jøder ikke er sionister, selv om de også mener at jødene er utvalgt).

Moderat religion muliggjør ekstremisme
Den jevne muslim, jøde eller kristne person er mot vold, og kan ikke sammenlignes med ekstremistene. Men, én ting må være klinkende klart: Uten moderat religion, ja, faktisk uten religion i det hele tatt, kunne ikke den religiøse ekstremismen eksistert. Både ekstremistene og de moderate deler et felles livssyn: De velger å tro på noe som strider mot fornuft og det vi kan se, de opphever troen til en verdi i seg selv. Det er grunnlaget for all religion, og det er også derfor religion er farlig – fordi religionen lærer folk å ikke stille spørsmål ved skaperen, men å bare tro på den. Den lærer folk at det å tro, selv når det ikke gir noen mening, er riktig (her bør det også nevnes at enkelte ideologier også har religiøse trekk, og omtrent utvikler seg til religioner i seg selv, med sitt hierarki, sine absolutte sannheter, manglede aksept for avvik og «konvertering», og sin ekstreme persondyrking – slik som stalinismen og nazismen, for eksempel). Moderate religiøse ledere snakker om samme paradis som fanatikerne gjør. De leser opp de samme historiene fra religiøse bøker. De synger de samme lovsangene. Den eneste forskjellen er at fanatikerne faktisk tror på det de sier – de tror fullt og fast på at historiene i de hellige bøkene stemmer, de tror fullt og fast på paradiset, de tror på at de religiøse idolene har levd og gjort som religionen sier de har gjort. Det eneste som skiller en ekstremist fra en moderat, er at ekstremisten faktisk i større grad aksepterer sin religion og dens budskap, enn den moderate personen gjør. Moderat religion, slik vi ser det i dag, er en slags benektelse av faktisk religion, en slags blankofullmakt til å tro på det som er passende å tro på (som at man ser døde slektninger igjen, eller at de religiøse idolene var snille) samtidig som man avviser alt som FAKTISK gjør religionen til noe annet enn en trøst i møte med død, alt som ikke passer med det en ønsker å mene eller tro. Grunnlaget, kjernen, er likevel akkurat den samme.

Dermed legger selv den moderate religionen grunnlaget for ekstremismens framvekst, en opphevet tro på en skaper, uavhengig av vår materielle virkelighetsforståelse, altså en dyrking av å akseptere det irrasjonelle – tatt til det ekstreme. I Bibelen var det Kunnskapens tre som var farlig å spise av. Vitenskap, et forsøk på å utvide menneskenes horisonter ved hjelp av vår unike evne til å oppfatte og analysere verden rundt oss, har blitt ansett som farlig i alle religioner opp gjennom historien – med unntak i visse land eller epoker. Da Europa lå i et fundamentalistisk og kvelende mørke i Middelalderen, var det den islamske verden som utviklet vitenskapen, spesielt innenfor feltene astronomi og medisin. Flere munkeordener har også gjort sitt for naturvitenskapen, Georg Mendel, for eksempel, var selv en munk og dermed en dypt religiøs mann. Men munkeordenene sto utenfor det tradisjonelle religiøse hierarkiet som utøvet sin makt over samfunnet. I klostrene kunne tanker blomstre og funderes over, uten at det var noen trussel mot det etablerte. I en mer tradisjonell religiøs sammenheng, ville for eksempel å akseptere tanker som at kvinner var likeverdige med menn eller at mennesket ikke sto i sentrum av universet vært ansett som farlig og destruktivt for religionen og samfunnshierarkiet.

Uavhengig av dette, bør man (ut fra å dømme hvor raskt vitenskapen har utviklet seg etter at sekulære verdenssyn har spredt seg og blitt normen blant vitenskapsfolk) spørre seg hvor vi hadde vært i dag, om det IKKE var for religion. Hvis vitenskapen hadde fått utviklet seg fritt og fått den sentrale plassen i samfunnet den hadde fortjent, hvordan hadde samfunnene våre sett ut nå? Det blir kun spekulasjon, men det er ikke urealistisk å anta at vi ville ligget langt foran det vi gjør i dag; både teknologisk, medisinsk og samfunnsmessig.

Provokasjon er nødvendig
Venstresida har tatt på seg en rolle som strider mot grunnleggende verdier vi kjemper for: en rolle som religionens forsvarere, iblant til og med religionens talspersoner. Dette gjøres ofte av gyldige og gode årsaker – for eksempel for å forsvare muslimer mot en stadig mer aggressiv rasisme i samfunnet. Men venstresida bør ikke forsvare hverken islam eller kristendom. Vi bør forsvare folks rett til å gå med hijab eller kors eller kalott, om de måtte ønske det, uten å oppleve hets i det offentlige rom. Dette fordi det handler om folks menneskeverd. Vi bør forsvare folks rett til å ha tilgang til steder der de kan praktisere sin tro uforstyrret. Kanskje bør vi være pragmatiske i enkelte saker – selv er jeg for eksempel skeptisk til bruk av burka og niqab, både fordi jeg mener det gjør kvinner og individer usynlige, og fordi jeg mener det kan vanskeliggjøre enkelte offentlige funksjoner (jobb, skole, osv.). Likevel tror jeg et forbud er feil, fordi resultatet av dette ikke er at de aktuelle personene slutter å gå med niqab eller burka, men heller at de slutter fullstendig å gå ut – noe som krenker deres bevegelsesfrihet. Da blir altså en toleranse for ulempene niqab og burka medfører det minste av to onder. I stedet bør venstresida i en slik sak påpeke det kjønnsdiskriminerende i all religiøs lære, og jobbe mot religionens innflytelse og folks religiøse holdninger. Med andre ord: Vi skal forsvare folks RETT til å være religiøse, og til å være åpne og offentlige om det, men vi bør aldri forsvare religioner eller deres innhold generelt.

LES OGSÅ: Ytringfrihetenen på ytringsfrihetsfundamentalismens alter

Vi må opplyse, og, ja, provosere – forskning fra USA (som riktignok er et fundamentalt religiøst land sammenligna med Norge) viser at det er når ateistene er tydeligst når de aktivt går i konfrontasjon med religion og når de kommer med vitenskapelige forklaringer på religionens dogmer, at de lykkes med å nå ut med sine budskap og opplever økt tilslutning både organisasjonsmessig og i offentlige meningsutvekslinger. Etter at Richard Dawkins ga ut sin bok «The God Delusion» i 2006, en bok som gikk rett i vrangstrupen på religion generelt og kristendommen spesielt, ble resultatet en offentlig debatt som spredte hans budskap og fikk ateister til å komme ut av «skapet». Det er da de får folk til å tenke og til å reflektere over egne tanker, selv om mange religiøse blir provoserte eller krenket. Provokasjonen kommer først, så kommer refleksjonen – i det minste hos moderate troende.

Men provokasjoner må være konstruktive. Å publisere en tegning av en profet, uten annen grunn enn at det provoserer noen, er i få tilfeller konstruktivt. I stedet å provosere ved å angripe innholdet eller logikken i en (eller alle) religion(er), er viktig og riktig – krenkelsen kan være like sterk, men i det siste tilfellet er provokasjonen likevel konstruktiv.

Keiseren uten klær
Religion doper oss ned, det lærer oss å adlyde autoriteter og tro på ting som strider mot vår fornuft. Det rangerer borgere i et samfunn. Det sløver oss ned til vi ser motsetninger mellom oss og dem som tror annerledes, i stedet for å se hvor de virkelige motsetningene ligger. Religion strider mot feminismen og mot bevegelsen for homofiles rettigheter – to sentrale deler av venstresidas daglige kamp. Religion forhindrer vår evne til å være tenkende, kritiske mennesker – og, kanskje det mest sentrale, religionen lærer oss – direkte eller indirekte – å bli ved vår lest og tolerere urettferdighet på jorda, fordi vi får vår lønn i himmelen. Samfunns- og himmelstormere – selv om mange vil mene at både Jesus og Mohammed var det – er det lite rom for i et religiøst hierarki der alle har sin plass. Dermed er religion i seg selv en reaksjonær kraft på alle plan.

Max Hermansen, PEGIDA-lederens hvis rasisme blir avslørt hver gang han åpner munnen, hevder det er en elefant i rommet i det norske samfunnet: Islam og islamisering. Han tar feil. Islamismen er ikke noe nærmere å «ta over» det norske samfunnet enn den var for 100 år siden, og de fleste muslimske borgere har overhodet ikke noe ønske om at den skal gjøre det (tross alt lever det svært mange muslimer i Norge som har flyktet fra religiøst undertrykkende regimer, noe Hermansen ikke ser ut til å innse). Pegida skal vi fortsette å kjempe mot, slik vi kjemper mot all rasisme. Og vi må være tydelige: Det er ingen elefant i rommet. I stedet er det en engel der: Religion og alt det medfører. Slik barnet avslørte det alle så, men ingen turte å si: at keiseren var naken, bør venstresida avsløre det alle vet, men få tør å si i frykt for å såre andres følelser: Engler finnes ikke. Gud er død. Religion er en vrangforestilling som skader alle samfunn. Det er på tide at ateister, ikke bare religiøse, blir misjonærer for sitt livssyn og tør å ta et oppgjør med religiøse livssyn som i århundrer har undertrykket menneskelig kreativitet, refleksjon og frihet. Det vil støte noen vekk. Det vil provosere folks «religiøse følelser». Men det er den eneste måten man på sikt kan oppnå det frie, rettferdige samfunnet vi kjemper for, et samfunn der mennesket, ikke gud, er den store skaperkraften.

LES OGSÅ: Pegida og kampen for en ny jødeparagraf

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

46 Comments on Religion er en vrangforestilling som skader alle samfunn

  1. Et veldig godt innlegg og veldig gode poeng! Men… Men men men.
    Jeg er ikke enig i at det er det at folk tror på noe (utenfor den fysiske verden) som er et problem.
    Problemet oppstår med de konservative. Jo mer konservative = jo mer rett mener de seg å ha å undertrykke andre for å passe inn i deres konservative mal. Det gjelder alle konservative, være seg de er troende, eller som det nå nylig viste seg med Chapel Hill, eller de er ikke-troende. Konservative mener seg ha rett til å undertrykke og tråkke på andre.
    Progressive, derimot, være seg de er troende eller ikke-troende, ønsker at alle skal få være seg selv, gå sine egne veier, ha sine egne meninger.

    Jeg mener vi må slutte å angripe folk for at de tror på noe (utenfor den fysiske verden) og heller rette skytsen der den hører hjemme – mot de som har konservative, og først og fremst de ekstremkonservative, meninger.
    Men det er jeg helt enig med deg i, uten de konservative ville ikke de ekstrem-konservative hatt samme spillerom og grobunn som de har (bare til å se på ABB som fant seg til rette hos de konservative – ikke bare et visst parti, men flere av de miljøer han omgikk med var konservative).

  2. Trond Kval Nordli // at // Reply

    Flott innlegg og bra skrevet. Men jeg er litt uenig i fokuset.

    “. Men, én ting må være klinkende klart: Uten moderat religion, ja, faktisk uten religion i det hele tatt, kunne ikke ekstremismen eksistert.”

    Det er her jeg mener du bommer litt fordi det er ikke religion som fremmer ekstremisme – ekstremisme eksisterer helt uavhengig av religion. Du viser til Pegida her for eksempel, er ikke det ekstremisme? Kan vi ikke finne mange eksempler på ikke-religiøse fanatikere og ekstremister? Jo. Klart det er enklere å manipulere troende ved hjelp av religion og klart religion i seg selv kan være tåpelig sett utenfra for oss som ikke tror, men å peke på religion som selve årsaken til ekstremisme blir for enkelt. Da synes jeg politisk tilbøyelighet og verdisyn er av mer avgjørende karakter, jfr Andreas sitt innlegg her. Det jeg derimot vil si meg enig i er at venstresida har vært for svake på å diskuterer dette og komme med et klart standpunkt.

    • Synnøve Sårheim Alme // at // Reply

      Standpunktet må være at undertrykking, intoleranse, diskriminering, rangering av mennesker (og alt det andre forkastelige som tilskrives religionen i artikkelen) er uakseptabelt uansett hvem som driver med det, og under hvilken overbygning. Vi må kunne kritiserere skadelige religiøse skikker hos de undertrykte, tortur begått av frigjøringshelter, manglende ytringsfrihet hos Chaves osv. Hvis venstresida har vært for svake og uklare må det være på dette.

      • Trond Kval Nordli // at // Reply

        Jepp, du sa det bedre enn meg.

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

      Jeg mente i grunn religiøs ekstremisme, noe flere i ettertid ser ut til å ha misforstått – selv om jeg også mener at annen ekstremisme kan bære preg av religiøsitet (slik som stalinisme og nazisme, eksemplene jeg nevner i teksten) og bruke de samme mekanismene som en intern “kontroll” over de som bekjenner seg til ideologien. Men uten religionen kan vi hvertfall ikke skylde på noe annet enn oss selv.

    • General Zod // at // Reply

      Pegida har falsifiserbare utsagn. Det er åpent for debatt og motbevisning.

      Dersom Pegida hadde sagt at muslimer burde forlate Norge fordi gud hadde sagt det, så hadde det vært umulig å motbevise uten å angripe religion i seg selv. Skjønner du?

  3. Synnøve Sårheim Alme // at // Reply

    Dette var sannelig ikke noen samlende plattform for felles front. Religion ditt og religion datt, bombastisk og kategorisk og fiendtlig. Vitenskapen er farlig også, tatt til det ekstreme uten balanserende mekanismer innenfra og utenfra. (jeg nevner i variert utvalg: atombomben, Mengele, forbrenningsmotoren og lykkepiller som høyner selvmordsfaren). Vil du ikke ha oss religiøse med på laget? Heller stå og skrike seg hes sammen med de få andre som er rene, ranke, faste og sterke nok? Hvis venstresida (hvem nå enn det er i denne sammenhengen) skal fortsette sitt puristiske pittelille tog ute i periferien av politikken og samfunnet vil gjennomføringsevnen være deretter. Men det spiller sikkert ingen rolle hvis alle bare har den rette troen…unnskyld overbevisningen. Så får vi andre, religiøse og sekulære, ta oss av kampen for et samfunn med folkeopplysning og brei deltakelse i demokratiet, frihet og velferd, likhet og rettferdighet. Da tar vi også innersvingen på ekstremismen. Og jeg er i grunnen trygg på at mesteparten av venstresida er med.

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

      Setter pris på om du leser før du kommenterer neste gang – for dette kjenner jeg meg ikke igjen i i det hele tatt.

      • Synnøve Sårheim Alme // at // Reply

        Jeg har i grunnen kjent på i går kveld at jeg ble litt vel revet med, og spranget fra tredje setning til fjerde trenger kanskje litt utdyping. Du erklærer kamp mot religionen på vegne av/og vil ha med deg hele vensresida. Du krever at vi skal mene at religion er årsakene til alt det vonde du ramser opp. Altså at vi skal ha en overbevisning som du mener er den sanne og rette (purisme). Det er en overbevisning som er så bombastisk og unyansert at svært mange både religiøse og sekulære ikke kan dele den uten store forbehold. Og i tillegg er den fiendtlig til til troen til de av oss som har en sånn. Å kreve at vestresida skal ha et slikt grunnsyn virker ekskluderende på mange som har lyst å være der. Forhåpentligvis så mange, at det aldri bilr et hovedsynspunkt igjen. Det er videre å skyte spurv med kanoner. Alt du vil mot kan bekjempes uten overbevisningen om religionen som årsak alene, og uten å bbekjempe

        • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

          Altså, det er mange som har lest teksten veldig bokstavelig – og det bør jeg nok regne med, men likevel var jeg ikke helt forberedt på akkurat den tolkninga. Såklart mener jeg ikke at kun religion fører til undertrykking osv. Det ville vært både kunnskapsløst og spesielt av meg å mene. Men jeg mener organiserte religion(er) har hatt sterke elementer av disse tingene i seg gjennom hele sin historie, og disse tingene er utført i religionens navn. Religion er brukt for det onde av mektige mennesker gjennom mye av historien, og for å holde befolkningen kuet av frykt for de/den allmektige.

          Det jeg DERIMOT mener er hovedproblemet med all religion, og grunnen til at venstresida bør være mot, er at religion forutsetter et premiss om å tro på noe som strider imot alt vi har lært om verden, noe utenfor den materielle virkeligheten. Venstresida må alltid forholde seg til den materielle virkeligheten når vi analyserer verden og kommer med tiltak for å forbedre den. Vi må ta utgangspunkt i et vitenskapelig verdenssyn, og vi må aldri gå med på at blind tro i seg selv er en verdi. Der ligger hovedproblemet med religion, den forutsetter dette: Du skal tro på noe selv om det strider mot ditt intellekt og din fornuft, for ikke å nevne vitenskapen. Om det hoper seg opp stadig mer bevis mot at du har rett, skal du likevel tviholde på ditt syn, og si at Gud er hevet over vitenskapen. Akkurat her er problemet, at man da har masse folk med seg som er vant til å være irrasjonelle og insisterer å tro på noe som er svært usannsynlig. Det ødelegger for politikkskapinga, ettersom det utgangspunktet i seg selv er problematisk, det er umulig å diskutere med, og det har et veldig snevert utgangspunkt. Jeg har ikke lyst til å utvikle politikk sammen med folk som benekter virkeligheten. Hvordan skal jeg da ta deres vurderinger på alvor i politiske saker? Hvordan vet jeg at de ikke bare forholder seg blindt til sin tro på at en sak er riktig, uten å være kritisk og å gå i dybden? Evnen til kritisk tenkning og refleksjon hemmes alvorlig av religiøsitet, ettersom religion har et utgangspunkt om at Gud bare fins, sånn er det, og det skal det ikke settes spørsmålstegn ved. Evnen til kritisk tenkning og refleksjon er helt nødvendig for å skape en god vei framover mot et bedre samfunn.

          Overdriver jeg? Tja. Muligens. Det finnes mange flinke folk i alle bevegelser osv. som er religiøse, og som ikke lar religionen prege deres politiske arbeid. Men jeg mener grunntankegangen hos religiøse mennesker er svært problematisk, og det er noe som bør diskuteres.

          Du må gjerne skrive et motinnlegg til dette innlegget og sende det inn til Radikal Portal 🙂

          • Synnøve Sårheim Alme // at //

            Takk for langt og oppriktig svar. Jeg kommer meg nok ikke så langt som til et motinnlegg. Jeg nøyer meg med å bemerke at du aldri kan være sikker på at noen du arbeider sammen med ikke forholder seg blindt til sin tro på at en sak er riktig (eller et interessebestemt svar) uten å være kritisk og gå i dybden. Men du kan bli sikrere ved å stille spørsmål.

    • Snegle // at // Reply

      Vitenskapen er et instrument og ingen ideologi. Vitenskapen kan misbrukes i politisk og ideologisk sammenheng, men det er rasjonalitet og opplysning som forteller oss at vaksiner er bra, at omskjæring av gutter og jenter er høyst unødvendig og at kvinner er likeverdige menn.

      Religion har tildels sivilisert samfunnenene i historisk sammenheng, men idag er det rasjonalitet og opplysning som “siviliserer” religioner. Det går en historisk undertrykkende rød tråd fra heksebrenning under kristendommen til tildekking av kvinner og dødsstraff for frafall i islam.

      • Synnøve Sårheim Alme // at // Reply

        VItenskapen er en ideologi for enkelte, men den bør jo være et redskap, en tjener for menneskene og ikke omvendt. Vi har også sett eksempler på en metodeoptimisme innenfor vitenskapen som er like svart/hvitt som fanatisk religion og har ført galt av sted. Og et strengt positivistisk vitenskapssyn er hemmende for den frie tanke. Når vi utfolder oss på jorda med vitenskapen vi ettehvert legger under oss, trenger vi ydmykhet både knyttet til om vi har oversikt over konsekvensens av det vi setter i gang, og om vi virkelig nå har funnet alle svarene. Religionen tilbyr fortsatt svar på spørsmål vitenskapen ikke har kommet til bunns i ennå, og har derfor fortsatt en rolle å spille. Hva er ondskap, for eksempel. Hva er et menneske – finnes det noe sånt som en sjel? A wise man never knows all, only fools know everything.

        • General Zod // at // Reply

          Jeg syns de siste setningene dine illustrerer poenget til skribenten bra. Du sier at religion gir oss svar på spørsmål vi ikke har grunnlag for å kunne svare på enda (forsåvidt feil, vitenskap beskriver veldig godt hva ondskap er. Anbefaler å lese litt psykologi). Så følger du opp med å si at det er kun idioter som sier de vet alt. Så hvem er idioten – vitenskapsmannen som sier “Jeg vet ikke” når du spør om det finnes en sjel, eller presten som sier “Jo, nå skal du høre….”

          • Synnøve Sårheim Alme // at //

            Jeg tror du leser meg med vrangstrupen, for jeg har ikke gjort meg til talsmann hverken for presten som doserer “den rette lære” eller mot vitenskapsmannen som vet hva han ikke vet, og forskjellen på det han vet og det han ikke vet. Jeg faller herved for fristelsen til å påpeke at dine setninger illustrerer ditt syn på prester og vitenskapsmenn, og ikke mitt. Imidlertid er jeg oppriktig interessert i hvor i psykologien man finner svaret på hva ondskap er. Utviklingpsykologi, traumepsykologi og temaet emosjonell intelligens forteller mye, med vitenskapelig belegg, om hva som er godt for mennesker og hva som er skadelig. Det er skrevet endel om det som tidligere ble kalt psykopati, der ser jeg i grunnen mest hjelpeløse, tilkortkomne mennesker, lite ondskap. Vi kan selvfølgelig utlede en etikk av det som vil ha mye for seg, men for å slå fast hvorfor vi ikke skal skade og forkrøple hverandre, og heller støtte og hjelpe hverandre må vi likevel legge noe normativt utenpå. Der synes jeg religionen har plassen sin. Du vil kanskje overlate det til etikkfilosofien, og i hvertfall være uenig med meg i at religion er særedeles funksjonelt og tilfredsstillende til formålet og en rekke andre formål som er godt for sjelen, men der tenker jeg at vi er over i personlige preferanser som nok kan diskuteres men hverken kan bevises eller motbevises som sanne eller usanne.

          • General Zod // at //

            Ja, jeg syns du fint argumenterte deg frem til det jeg mente her. Enkelte mennesker er skrudd sammen slik at de får glede av å se andre påføres smerte. Disse er derimot uhyre sjeldne, og de fleste blir kriminelle som følge av sosiale forhold. Vi ser også at fengselssystemer som aksepterer dette, og forsøker å rehabilitere mennesker (Fremfor å straffe dem for ond oppførsel) fungerer betydelig veldig bra.

            Hva er det egentlig igjen å lure på?

  4. asbjørn berg // at // Reply

    Spennende artikkel. Et stort problem med religion er at man slutter å tenke. Man gjør sånn og sånn fordi min religion sier det. Om det har negative konsekvenser for seg selv eller andre, blir ikke vurdert fordi ting bare er sånn fordi Gud sa det. I Norge har det f.eks. ikke vært tradisjon å bruke religiøse symbol på jobb. Dette synes jeg er en god tradisjon. Så kommer det folk til landet vårt som sier at min religion påbyr meg å gå med religiøst tøy. De er helt sikre på de har rett, fordi Gud har befalt det. De føler seg som et offer og undertrykt fordi de ikke kan gå kledd som de vil. Jeg er veldig skeptisk til at vi godkjenner religiøs praksis når det er med på å ødelegge gode tradisjoner eller regler. Skal vi være tolerante overfor de intolerante, hvis det ødelegger viktige verdier f.eks. nøytraliteten på jobb?

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

      Det er akkurat delen med å slutte å tenke jeg mener er det grunnleggende negative i all religion – det er dette jeg mener er skadelig, uavhengig av om folk ellers er moderate, oppegående mennesker. Det låser fast utgangspunktet, noe som gjør det vanskelig å utvide sine horisonter eller å ta til seg ny kunnskap som utfordrer det man visste fra før. De mest ekstreme eksemplene er for eksempel Galilei og Copernicus.

      Når det gjelder religiøse plagg, derimot, ser jeg ikke det store problemet. Det er ikke forkynnende å gå med hijab eller kors eller turban for den saks skyld (som sikher går med). Om det er praktisk mulig syns jeg det er ok.

      • asbjørn berg // at // Reply

        Du kommer ikke utenom at bruk av religiøst tøy ødelegger noe av en god kultur i Norge: På jobb er du mest mulig nøytral. Det er synd hvis vi går bort fra dette prinsippet pga. fundamentalistisk religion.

        • Ida mai lea hagen // at // Reply

          Og korset på politiuniformen er nøytralt?

          • asbjørn berg // at //

            Da får vi fjerne korset i politiuniformen da. Og korset i flagget også?

        • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

          Jeg stusser litt på den siste setninga di, om fundamentalistisk religion. En hijab er slik jeg ser det på linje med et kors. Niqab og burka har jeg derimot forståelse for at blir feil i flere yrker. Men det er ikke fundamentalistiske muslimer som bruker hijab, det er ganske utbredt og for veldig mange mest av alt en identitetsmarkør.

          • Snegle // at //

            Man kan jo ha i bakhodet historiene man hører om jenter og kvinner som kaster hijaben, og som utad har sagt at de går med den frivillig, men som i ettertid sier at det egentlig var pga forventninger og halvt tvang.

            Når jenter som velger å gå uten hijab blir kalt horer av “ærespolitiet” i skolegården så kan man jo lure på hvor frivillig dette egentlig er.

      • Synnøve Sårheim Alme // at // Reply

        Jeg syns betraktningene dine om religiøse plagg er gode, det skal du ha midt i all pepperen. Jeg syns det er vondt å se tildekkede småjenter, men som personlig valg fra en voksen stiller det seg annerledes. Støtter imidlertid gjerne jenter (store og små) som vil kaste sjalet, eller redusere tildekkingen.

      • flæskogbananer // at // Reply

        Religiøse plagg har bare to problem. Niqab er problematisk fordi det anonymiserer et menneske. Det blir litt som å gå med finlandshette inn i en bank. (Ikke det at jeg er imot folks rett til å være anonyme, men det kan være problematisk i noen få tilfeller).

        Hijab og turban er ikke problematisk i seg selv, men jeg er svært imot at politiet eller forsvaret implementerer det i uniforma si. Ei uniform skal være et symbol på enhet, og derfor bør alle være like. Alle politimenn og kvinner bør ha samme uniform, og alle militære bør ha uniform. Hvis man kan legge til personlige egenskaper til uniforma, er det ikke lenger ei uniform. Man kan alltids dekke til håret med en religionsuavhengig standardisert hatt eller lue i alle tilfellene. Det vil ikke være mer religionskrenkende enn den religionskrenkinka vi har mot Sikher med våre gjeldende knivlover.

        Om sykepleiere og andre som bruker “uniform” har hijab eller turban, er det ikke noe problem dog.

        • asbjørn berg // at // Reply

          Hijaben er islamistenes fremste symbol. Folk som f.eks. er med i fundamentalistiske grupper som Islamnet kan misjonere på jobben med en “islamistisk” hijab. For en homofil pasient kan dette være problematisk da mange fundamentalister mener at homofile ikke har livets rett.

      • General Zod // at // Reply

        Regner med du ikke syns slike plagg er OK i politiuniform og lignende?

  5. meretesh // at // Reply

    Og man spør seg igjen: hvorfor henges ikke bjella på katta ? Religion ? Islam. Forøvrig var det kanskje noen som fikk med seg Høyre-medlemmet som nettopp meldte seg ut av den norske kirke fordi hun syntes kirka sentralt blandet seg for mye i politikk ? At de var venstredreide, rett og slett ?

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

      Haha – kristendommen har, historisk sett, adskillig flere svin på skogen enn islam, og i f. eks. USA er det fundamentalistiske kristne som ødelegger for ethvert forsøk på framskritt, de kalles “Amerikas Taliban” av flere progressive nettsider og akademikere. Her i Norge er denne gruppa heldigvis liten, men vi må ikke lure oss til å tro at det kun er blant muslimer det kan finnes religiøse ekstremister.

      • meretesh // at // Reply

        Jaja. Det fins fundamentalistiske liberalister uten religiøs tilknytning også, de ødelegger mer for framskrittet pt etter det jeg erfarer. For meg er det også et modenhetsspørsmål, hvorvidt man kan forholde seg saklig til religion, så vi får heller komme tilbake til det om noen år ? Som nyinnmeldt i kirken, en politisk demonstrasjon fra min side, så har jeg antakelig ingen kred i dette selskapet uansett.

        • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

          Hehe – elsker hver gang noen sier at noe er et modenhetsspørsmål, det er en hersketeknikk uten like, fordi det er umulig å svare på – man har blitt stempla som umoden, da spiller det ingen rolle hvor godt man argumenterer for seg. Det er litt på linje med når folk sier “dette er du for ung til å forstå” til folk som er uenige med dem. Dessuten har mitt syn på religion blitt mer “ekstremt” ettersom jeg har blitt eldre, har aldri vært religiøs men var nok ikke like aktivt imot da jeg var yngre, det er resultat av mye refleksjon på området. Det finnes mange godt voksne, reflekterte mennesker som er anti-religiøse, så jeg er ikke enig i at det har med modenhet å gjøre. Hva som defineres som “saklig” er dessuten et subjektivt spørsmål, jeg vil for eksempel hevde at mitt innlegg er saklig og argumenterende, så står du selvfølgelig fritt til å være uenig i det, men poenget er at saklighet kan være et vanskelig begrep å bruke fordi folk legger forskjellige ting i det.

  6. Snegle // at // Reply

    Bra og nødvendig tekst. Bra å se at flere sekulære stemmer dukker opp ved siden av de i SU som har tatt steg i riktig retning. Synd det ikke gjør seg utslag i toppledelsen i SV, Rødt og AP.

    Det er veldig synd venstresiden har overlatt denne høyst nødvendig religionskritikken til HRS og Hege Storhaug og tildels høyresidens Document som har måttet fronte denne kritkken helt alene.

  7. KentReichbornKjennerud // at // Reply

    Enig i det meste du postulerer, men man må ikke utelate det som gjør den islamske volden unik. Selv om den ligner på den fra Det gamle testamentet, befalt av gud og manifestert i historien, har visse aspekter ved islamsk vold og intoleranse blitt standardisert i islamsk lov og gjelder for alle tider. Faktisk har Islams lærde gjennom tidene – sheiker, muftier og imamer – vært enige om, forpliktende for det muslimske samfunnet, at islam skal være i evig krig med ikke-muslimene helt til de underkaster seg muslimene.

    Når det gjelder standardholdningen som sier at islamsk vold er et produkt av muslimsk frustrasjon over politisk og økonomisk undertrykkelse, må man spørre: Hva med alle verdens undertrykte kristne og jøder, for ikke å snakke om hinduer og buddhister? Hvor er deres religiøst inspirerte vold? Faktum er at selv om den islamske verden får mesteparten av de dramatiske overskriftene – vold, terrorisme, selvmordsangrep, halshugginger – er den såvisst ikke den eneste delen av verden som lider under både internt og eksternt press.

    For eksempel sliter praktisk talt hele Afrika sør for Sahara med politisk korrupsjon, undertrykking og fattigdom. Men når det kommer til vold, terrorisme og totalt kaos er det Somalia som leder an – tilfeldigvis også det eneste landet sør for Sahara som er fullstendig muslimsk.

    Faktum er at korstogene var et motangrep mot islam – ikke et uprovosert overfall som revisjonistiske historikere framstiller det som.

    Hatet og volden er iboende i Koranen, boken som alle muslimer er oppdratt i. Akkurat som under den kalde krigen, da vold og trusler var de foretrukne metodene benyttet av en ideologi som var oppsatt på hegemoni, forsøker islam i dag å sette sine blytunge lodd på hele verden.

    Istedet for å forklare noe om kristendommens natur, er korstogene ironisk nok bedre egnet til å forklare islam. For korstogene demonstrerte en gang for alle at mennesker er disponert for vold uansett religiøs overbevisning – faktisk til tross for, i tilfellet med de såkalte kristne korstogene. Og dette tvinger fram spørsmålet: Hvis dette er hvordan kristne oppførte seg, som ble befalt å elske, velsigne og gjøre gode gjerninger mot sine fiender som hatet, forbannet og forfulgte dem. Hvor mye mer kan man forvente av muslimer, som mens de deler de samme voldelige tendensene, også blir befalt av sin Gud å angripe, drepe og plyndre ikke-troende?

    Det var ikke fordi nazistene var så mange at de kom til makten. Det var fordi de som sto mot dem var så få. Nazistene kom ikke til makten fordi motstanderne var få og splittet. De vant fordi omverdenen ikke forsto nazismen, og derfor heller ikke forsto hvordan de skulle møte den.

    Man kan ikke effektivt bekjempe et fenomen man ikke forstår. Nazismen var hverken høyre eller venstre, reaksjon eller revolusjon. Det var litt av alt, og satt sammen på en helt ny måte.

    Jeg stiller spørsmålet om ikke det samme gjelder dagens islam.

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

      Her er det flere ting du ikke tar hensyn til. På tida da korstogene var, var den kristne verden langt mer blodig enn den muslimske. Den muslimske keiseren Saladin lot for eksempel kristne og jøder bo i hans rike, mens de fleste kristne statsledere på samme tid nekta å la ikke-kristne bo i deres land. Det blir litt absurd å framstille kristne på den tida som barmhjertige og nestekjærlige om man ser på hvordan de holdt på. I Middelalderen, som jeg skriver i teksten, var den arabiske langt mer progressive enn den kristne, som på den tiden brant bøker, kjettere og arresterte folk som ikke trodde og mente rett. Både Iran, Egypt osv. var moderne land til bare noen tiår siden. Om du ser bilder fra landene på 50- og 60-tallet er det nesten ikke til å kjenne igjen – kvinner godt synlige i gatebildet, klær slik som i den vestlige verden osv. De var muslimer da også. Senere har landene blitt kuppet av muslimske ekstremister. Poenget mitt her er at islam ikke er noe mer ekstremt i sin kjerne – eller nødvendigvis i sin daglige praksis – enn kristendommen. Svært mange mennesker, de fleste, ønsker å leve i fred. Veldig få mennesker ønsker død og vold. Det du sier om at islam har som et bud at den alltid skal være i krig med den ikke-muslimske verden, er slik ekstremistene tolker det, men det er ikke en vanlig tolkning. I dag lever svært mange muslimer gode liv i vestlige land og ser ikke det som noen motsetning mot sin religion. I tillegg er det stort sett i muslimske land at ekstreme islamister begår terror. Noen oppfører seg som om det bare skjer i vesten, men det som skjer med noen års mellomrom her er dagligdags i en del land i Midtøsten og Afrika. Da blir det absurd å hevde at det er ikke-muslimer som utsettes for islamistisk vold. Islamistene hater aller mest dem som tolker religionen annerledes og ikke ønsker den verden de ser for seg.

      Forøvrig – har fått fire henvendelser fra religiøse mennesker direkte til meg om denne teksten. To av dem fra kristne, to fra muslimer. De kristne som tok kontakt var sinte over teksten og skjelte meg ut. Muslimene som tok kontakt, sa derimot at de syns teksten var bra – de nevnte til og med spesifikke avsnitt de likte ekstra godt. De var uenige med mitt hovedbudskap og lever godt med sin tro, men de hadde en mye mer åpen holdning og var mye mer villig til å se gode poenger og formuleringer i teksten enn de kristne som kontaktet meg. Det er kun en anekdote, men det viser likevel at du og mange andre som hevder muslimer er så fiendtlig innstilte mesteparten av tida ikke har så mye peiling på hva dere snakker om.

      • KentReichbornKjennerud // at // Reply

        Du burde lese deg opp litt og foreslår du begynner med Historiker Ole Jørgen Benedictow. Han har tatt for seg forskjønningen av muslimenes historiske innsats for å redde antikkens intellektuelle arv. Samtidig som korstogene er hengt rundt halsen på Vesten som en møllesten, er det islamske imperiet løftet opp og frem for sin kultiverende innsats. En gedigen bløff uansett hvor ofte den gjentas.

        Så er det jo merkelig at ingen noen gang stiller spørsmål om hvor det ble av toleransen i den muslimske verden. I dagens Tyrkia, etterkommeren etter ottomanenes rike og deres siste og endelige erobring, burde den blodige undertrykkelsen av kurderne være iøynefallende. Enda mer at man blir forfulgt og fengslet for å omtale tyrkernes folkemord på armenerne under første verdenskrig. Og så er det vel bare medienes smuldretaktikk med gjennomgående bruk av små notiser og unnlatelse av å sammenfatte og analysere muslimers groteske brutalitet mot hverandre i mange land. Det skulle være iøynefallende i Pakistan der sunnier og sjiamuslimer sprenger hverandre og hverandres moskeer i luften, og selvmordsbombere hyppig er i morderisk sving overfor andre muslimer. Kristne institusjoner må kontinuerlig voktes av politi med maskinpistoler, mens bahaier lever i konstant fornedrelse og frykt. Dette skulle være enda mer iøynefallende at det står i grell kontrast til nabostaten India, med samme opphav i britenes territoriale samling av det indiske subkontinent, der innføring av en lovstyrt statsform og demokrati manifesterer seg i dag i en meget lovende samfunnsutvikling.

        Det er to former for imperialisme som den politiske korrekte venstresiden og andre talspersoner for et negativt eller fiendtlig syn på vestlige kultur og samfunn derfor er begeistret for. Dette er de to manifestasjonene av muslimsk imperialisme: den arabiske og den ottomanske. All imperialisme som mer eller mindre vellykket driver tilbake statlige representanter for antikkens og Vestens religion, kultur og samfunn er storartet og gledelig. Ottomanenes erobring av Det bysantinske riket og Konstantinopel og knusingen av denne direkte etterkommer av Øst-Romerrikets antikke kultur og omgjøringen av Hagia Sophia til moské, beklages aldri. Deres erobring av kristnes og jøders helligste by er en gledelig begivenhet. De store muslimske imperialistiske bølgene har ifølge politisk korrekt historieskrivning aldri vært forbundet med blodige slag og massakre.

        Tilsvarende finnes det i norske medier og debatt ikke den minste forståelse for at spanierne følte at de ble undertrykket og utbyttet av de fremmede mauriske erobrere fra Nord-Afrika og slett ingen forståelse for deres mangehundreårige kamp for å frigjøre Spania fra de muslimske erobrerne og herskerklasse. Den spanske Reconquista oppfattes aldri som positiv og velbegrunnet i Norge i dag — i overveldende kontrast til det spanske folket selv som tilsynelatende har misforstått og ser på det som en befrielseskrig. Derfor er det ikke påfallende at Karl Martells seier over de muslimske invasjonsstyrker i Frankrike ikke ses som noe positivt, men som et nederlag for islamsk kulturspredning blant europeiske barbarer. Det finnes heller ikke den minste forståelse eller sympati for Balkans blodige skjebne under ottomanenes ekstremt brutale styre. Man kan si mye kritisk om hatet mot bosniske og albanske muslimer på Balkan, men det har en dramatisk historisk bakgrunn, som forutsigbart kommer til å ligge musestille i den korrekte politikkens ideologiske slagskygger i lang tid framover. Ottomanenes aggressive politikk mot Ungarn og Østerrike helt fram til slutten av 1600-tallet vitner visst bare om deres storhet.

        • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

          Jeg tror du har lukket øynene om du ikke har fått med deg venstresidas engasjement for Kuridistan og støtten til kurdiske frigjøringsbevegelser i flere land. Så den påstanden faller på sin egen urimelighet. Personlig kjenner jeg ingen som liker eller forsvarer Erdogan, fyren er reaksjonær som fy. Jeg kjenner derimot en skokk med folk som har besøkt, donert, spredd ordet, hva som helst kurderne og deres situasjon. Så akkurat der tror jeg ikke du har fulgt med. Ingen liker Tyrkia. Det er også landet i verden – ja, I VERDEN – som har flest journalister i fengsel. Hovedsakelig kurdiske og pro-kurdiske journalister.

          Når det gjelder historiske imperier har jeg ingen naive illusjoner om at noen av dem var spesielt hyggelige – utslettelser av naboland, invasjoner, drap, herjinger, har gått igjen i så godt som alle imperier, uavhengig av religion. Å koble det mot islam blir litt absurd, om du ser på for eksempel Sør-Amerika og hvordan urtidsimperier regelrett slaktet hverandre ned, eller for den saks skyld hva som skjedde med innbyggerne i den avanserte Indusdalen, ser man at dette er noe som går igjen gjennom menneskenes historie, ikke bare i islams historie. Imperier generelt er aldri spesielt gode på dette med menneskerettigheter. Derfor er det alltid skummelt når noen land får utvikle seg til å bli store.

          Når det gjelder India, er bildet sammensatt. Jeg følte meg langt mer trygg da jeg var på Vestbredden i Palestina enn da jeg var i Mumbai: sistnevnte sted opplevde jeg trakassering og til og med at menn fulgte etter meg når jeg gikk noe sted alene, noe jeg aldri opplevde på Vestbredden. Du har sikkert fått med deg alle voldtektene det har vært store medieoppslag om der. India sliter med for eksempel ekstremt dårlige holdninger til kvinner, seksuelle minoriteter osv., og forskjellen i utviklingsnivå mellom landsbygda og byene er enorm (dette gjelder de fleste land i regionen). Dessuten er India et ekstremt korrupt land, noe som gjør at for hvert skritt fram gås det halvannent tilbake, som gjør det vanskelig å skape gode infrastrukturprosjekter, bekjempe kriminaliteten osv. Utviklinga i India er spennende, men er ikke enig i at det er noe fyrtårn i Asia.

          • KentReichbornKjennerud // at //

            Håper du ikke føler deg for trygg i de palestinske selvstyreområdene, eller blander sammen de egne små erfaringer med realitetene som rår der. Jeg husker spesielt den 60 årige norske kvinnen fra Flyktninghjelpen som jobbet gratis for palestinske barn i regi av UNICEF. Hun ble overfalt og voldtatt av fire unge palestinere i sitt hjem.

            Vi vet jo at Hamas forsøker å presse sin tolkning av islam ned over hodene på Gazas innbyggere, mens de selv hevder at loven er i takt med verdiene til det palestinske folk. Kjennsgjerningen er at det stadig går nedover med likestillingen. Slik er nå engang troen til Hizbollah, ISIL og Hamas.

            Som Per Edgar Kokkvold så klokt poengterer: Vi bekjemper ikke egen rasisme og islamistisk terror ved å benekte fakta. Vi får fortsatt høre at det er gale mennesker som står bak de ugjerninger som begås i profetens navn.

            Man kan godt kalle det en hvit løgn, fremsatt i beste mening, for å beskytte fredelige og uskyldige muslimer, og for å hindre opptøyer og rasisme i den ikke-muslimske flertallsbefolkningen. Men en løgn er det like fullt.

            Uansett, dersom du finner trøst i at det også finnes slemme Indere så unner jeg deg det dersom det får deg til å føle deg bedre.

      • Snegle // at // Reply

        Der virker som om du for å kunne kritisere religion og dermed også islam, føler du er nødt til balansere kritikken med å forskjønne dagens situasjon med hensyn til islam. Fakta fra verdensomspennende undersøkelser idag viser at 15-25% av verdens 1.7 milliarder muslimer ønsker en radikal tolkning med sharia-lover og feks dødstraff for frafall, homofili, utroskap etc. I norge så står feks flere hundre muslimer i islam.net bak en slik tolkning ikke så ulikt det som praktiseres av IS i dag.

        Det går dessverre en rød undertrykkende tråd fra tildekking av jenter og kvinner til å dytte homofile utenfor høyhus i Raqqa i dag. Deler av islam må reformeres. At et flertall av muslimer er vanlige fredelige mennesker rokker ikke ved det.

        • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

          Det viser igjen hvor galt det går om man skal følge religionens bud og tolke den bokstavelig. Derfor er sekulariseringa så sentral. Jeg forskjønner ikke dagens situasjon, jeg bare påpeker at om det så stemmer at 15-25% ønsker en radikal tolkning, er dette fremdeles et mindretall. Jeg har vokst opp i Groruddalen omgitt av alle slags kulturer og kjenner meg på ingen måte igjen i det bildet en del forsøker å tegne av dalen og av norske muslimer i dag. All religion er i sin natur reaksjonær og konservativ, men det finnes grader av hvor ekstremt den praktiseres. Det kan også variere innenfor familier og miljøer. Jeg virker kanskje i overkant forskjønnende fordi jeg mener norske muslimer (og i grunn muslimer generelt) får for mye pes i offentligheten i dag. Jeg mener det er viktig å forsvare minoriteter, uten at jeg mener deres religion er noe bedre enn andres religion. Dessuten viser det noe av ignoransen i Vesten – for eksempel påstander om at muslimer ikke ønsker debatt og kjeft om at de ikke tar avstand, men når de gjør det overses det fullstendig. Var på et foredrag med det italienske journalisten Fransesca Borri forrige uke, hun snakka om hvordan vi kun ser én virkelighet: Den vestlige, engelsktalende. Dermed går vi ut fra at alle som ikke deltar her ikke ønsker å delta. Hun snakka om at det er masse debatter på arabisk tv og i arabiske aviser og på Twitter på arabisk, kinesisk, russisk for den saks skyld, som vi ikke ser fordi vi er så etnosentriske på den vestlige debattsfæren. Det foregår debatt om disse tingene også innenfor muslimske miljøer og land – noe som er positivt.

          • Snegle // at //

            Ja, nå er jo ikke muslimer noen minoritet i Groruddalen, og oppfører seg heller ikke som en. Muslimer kommer i stort antall til europa og over en tredjedel av alle barn i frankrike har muslimsk bakgrunn. I Belgia nær halvparten. Det er ingen muslimer som flykter fra europa slik som en stor del franskfødte og svenske jøder fra Malmø beviselig i mange undersøkelser gjør. Hvorfor flykter jøder fra nettopp fra Frankrike og Malmø?

            Det finnes helt sikkert mye ignoranse i europeiske miljøer. Men jeg er ikke i tvil om at den er minst like stor i den muslimske verden. For eksempel om hva man tror om vestlige kvinner og hvordan mange muslimer forholder seg til feks koptiske kristne i Egypt og i Nigeria, jezidier, bahaier og forskjellige retninger innen islam.

            Det er bare en ting som motvirker ignoranse og det er kunnskap. Og kunnskap står dessverre ikke i høysete i mange av disse miljøene da man knytter sin respekt opp til en ofte blind tro på sin gud.

          • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at //

            Jeg er fullstendig enig når det gjelder jødehatet – det er skummelt å se at det øker igjen. Som Ali Esbati og Marte Michelet påpekte etter terroaksjonen i København, det nye “terrormønsteret” blant islamistiske terrorister ser ut til å være 1) angrip noen som har krenket profeten 2) drep noen tilfeldige jøder. Det er et skummelt, skummelt mønster. Holocaust må man aldri gå med på at er et “kontroversielt” tema. Jeg delte selv Amal Adens innlegg om foredraget på Twitter, da jeg syns det er en merkelig holdning at hun ikke skal inviteres – om hun så regnes som kontroversiell, er det ikke dermed kun POSITIVT å invitere henne? Kontroverser kan være bra. Hun er en dame jeg har stor respekt for, leser en av hennes bøker nå, det anbefaler jeg flere å gjøre.

            Bare en påpekning: Muslimer er ikke i flertall i Groruddalen. Noen steder er det flertall av folk med INNVANDRERBAKGRUNN, men dette går langt utover muslimer. Det er også f. eks. mange katolikker (fra Chile osv.), og mange hinduer (Furuset er et eksempel på et sted hvor det bor svært mange tamiler, dessuten en del indere – det bor det også masse av i Lørenskog – og folk fra andre hinduistiske land. Det har f. eks. gjort Furuset helt rå på cricket, de har egen bane). Innvandrerbakgrunn er dessuten et upresist begrep, da det også innebærer folk som har f. eks. én forelder som er innvandrer, og en som er etnisk norsk. Min niese har ifølge statistikken innvandrerbakgrunn fordi hennes far er innvandrer, mens moren hennes er født og oppvokst i Oslo og Norge, og hun er oppdratt innenfor den norske kulturen. Jeg er derfor skeptisk til bastante påstander fundert i disse tallene om innvandrerbakgrunn i den norske skolen.

  8. Det er jo lettvint å påberope seg vitenskapen og på det grunnlaget avvise enhver form for religion. Dette er jo også en populær øvelse for tiden.

    Men denne religionskritikken hviler på et premiss om at vi mennesker faktisk har kommet nokså langt i å forklare det kosmos vi lever i. Det premisset er tvilsomt. Vi sitter og roter fortsatt med de mest grunnleggende ting: Hvordan fungerer gravitasjonen? Lyset? Hvordan dannes skyer? Hvordan fungerer hjernen vår? Osv, osv.

    Isaac Newton sa på slutten av sin tid at han så på seg selv som en gutt som hadde lekt i fjæresteinene og funnet et og annet vakkert skjell, mens hele det enorme havet lå uoppdaget foran ham.

    Et annet spørsmål som de dogmatiske ateistene sjelden ser ut til å ta innover seg er dette: hva er mennesket faktisk I STAND TIL å lære/vite om verden omkring oss?

    På en skala fra en til hundre så er kanskje en maur en ener, mens mennesket er en svak treer? Det kan faktisk godt hende. Mens vi selv i mangel på fullgod målestokk for våre egne evner plasserer oss helt på toppen av skalaen. Kan hende er det fullstendig feil. Kan hende er vi i den kosmiske IQ-skalaen så nær mauren at vi knapt kan skilles ad i den store sammenheng. Vi fremstår jo ikke akkurat som herrer over vår tilværelse – vi rammes av alle slags sykdommer og svekkelser, vi eldes og dør mens vi kanskje helst ville leve videre. Vi har åpenbart store begrensninger når det gjelder å skaffe oss innsikt selv i de helt grunnleggende livsnødvendige ting.

    Og om vi er så nær en maurs intellekt – hva betyr egentlig de få skarve oppdagelsene vi har gjort? Da er også disse på et så lavt nivå at det å fremholde disse som et slags bevis på det ikke finnes noen høyere skapende kraft i universet fremstår mer som storhetsvannvidd.

    Vi kommer dessverre aldri til å komme til bunns i verken universets mysterier eller i guds eksistens. Da gjør vi kanskje klokest i å ikke konkludere for bastant i noen av de to tilfellene, for mysteret kan være mye større enn vi fatter, kanskje mye større en vi i det hele tatt KAN fatte.

  9. General Zod // at // Reply

    Bravo! Du setter elegant og uapologetisk ord på det jeg er helt sikker på at veldig mange andre mener!

    Jeg håper virkelig du har ambisjoner om å få dette på trykk i en større avis av betydning (Klassekampen, Aftenposten), det er en debatt som burde løftes foran trynet på alle som hevder å representere venstresiden i dag.

    Det har skjedd noe rart. Kulturrelativisme har blitt forvandlet til en form for verdirelativisme. Og hva er egentlig politikk da?

  10. gernoternst // at // Reply

    Synes det er interessante og viktige poenger som du reiser. Jeg oppfatter det slik at du mener at religionen er en del av problemet, ikke av løsningen. Religiøse mennesker er heller våre motstandere. Og de har like mye rett å leve sitt liv med sin religion som filatelistene som kan møte og utveksle frimerker. Riktig oppfattet? Jeg kan vise meg enig i den retningen.

    Ernst Bloch var en Marxist, som interesserte seg for religion, var i dialog med teologene, men med det målet å forstå verden og menneskeheten bedre. Hans boktittel “ateisme i kristendommen” var egentlig program – han var interessert i å identifisere det revolusjonære i religionene, men ikke fordi han trodde at religioner kunne bidra til en revolusjon, men at revolusjonære kan lære av religionene. Han var i 60-tallet involvert i marxistisk-kristelige dialog som kulminerte i konferansen i Marienbad i CSSR før Sovietunionen inmarsjerte 1968. Spennende til i dag.

    Oppsummert. Religion er spennende, men religion må kritiseres og tilbakevises.

  11. crimethink // at // Reply

    Ateister altså.

Leave a Reply to asbjørn berg Cancel reply

Your email address will not be published.


*