Forskjellsland – en klassefortelling om produktivitet

Klasseskillene i Norge lever i beste velgående, skriver Merete Hoel Sandvig.

Dagens klasseforskjeller er for meg mye et spørsmål om å fungere 100 %, eller ikke. Ofte et spørsmål om å være frekk nok, herdet nok.

Merete Sandvig Hoel
Om Merete Sandvig Hoel (1 artikler)
Født i Oslo i 1962, bor i Bergen, har to voksne barn, og universitetsutdannelse i real-& samfunnsfag. Er uføretrygdet. Har utgitt diktsamling og skrevet mange debattinnlegg.

«På toppen av det norske samfunnet har fars posisjon mer å si enn karakterene du får på skolen», meldte Klassekampen den i 4. oktober 2014. Det bekrefter det jeg har sett hele livet, og særlig siden gymnasdagene. Med tilleggsfaktorer. Det skal jeg komme tilbake til.

Arbeiderklasseoppvekst i Bærum

Jeg er født i 1962, i Norge, av norske foreldre, med norske aner så langt tilbake jeg har kunnet finne. Mine foreldre har lite formell utdannelse ut over folkeskolen – min fars fagbrev som kelner henger fremdeles i glass og ramme på veggen hjemme. Mens jeg og én av mine to brødre har universitetsutdannelse, jeg på et nivå over det som tidligere het cand.mag., en solid fire års utdannelse i real- og samfunnsfag.

LES OGSÅ: Dette er mine tanker, og de står jeg for (vinneren av Radikal Portals skrivekonkurranse om klasse)

Mine foreldre regnet nemlig med, med sin bakgrunn, at utdannelse var nøkkelen til et bedre liv, og ga oss den støtten de maktet, selv om de ikke kunne hjelpe med noen lekser etter barneskolen.

Universitetet

Da jeg kom på gymnaset begynte det etter hvert å gå opp for meg at skoleflinkhet ikke var alt – mange av mine medelever i Bærum, som ikke alltid var flinkere, oppfattet allerede seg selv som, om ikke elite, så i hvert fall som noen med status i utgangspunktet. (Å si at min far var kelner viste seg å ikke være så lurt for de neste årene på den skolen. Vi bodde i blokk, også.) Mange av mine medelever hadde foreldre som kunne betale for privatisteksamen, om russefeiring og annet sosialiseringsarbeid stjal for mye av de tre gymnasårene.

LES OGSÅ: Mothogg (bidrag i Radikal Portals skrivekonkurranse om klasse)

På universitetet ble det bedre, studentmassen var langt mer sammensatt enn på mitt blå-blå gymnas. Men det viste seg etter hvert der også, at det var de med godt utdannete foreldre som jevnt over gjorde det best. Mye fordi de hadde en kultur med seg for å jobbe og leve «akademisk». Jeg fant det etter hvert tungt å studere, for å tilegne seg kunnskap var åpenbart ikke det viktigste for mange medstudenter (min bror, som blant annet studerte statsvitenskap, kjente på det samme. Det faget var ikke ment for folk som ikke kjenner sin plass).

Kan ikke gjøre noe annet

To yngre kvinner ansatt i helsevesenet sier i artikkelen jeg tok utgangspunkt i, at selvsagt er det klasseforskjeller i Norge. De ser imidlertid ikke at det er noe problem, for de som gjør det godt og lever rikt har arbeidet for det, og gir mye tilbake til samfunnet. Dessuten «kan vi jo gjøre noe annet hvis vi vil», sier de – altså noe som ville gitt dem høyere inntekt, brakt dem opp i det de mener er elite, overklasse.

LES OGSÅ: Havnearbeidere og vi som står ved deres side får ofte høre at de bør bytte jobb og slutte med streiketullet. Historieløst er det!

Da kommer de inn på det som for meg personlig er den faktoren som skaper forskjeller: nemlig vi som på grunn av ulike funksjonshemninger ikke uten videre kan delta i yrkeslivet på linje med andre. Jeg har selv Aspergers syndrom, med flere fysiske tilleggsfaktorer som påvirker arbeidsevne og sosial kapasitet. At jeg er kvinne over 50, er selvsagt et merkbart tilleggsmoment. Mennesker i min situasjon kan uansett ikke, som de unge kvinnene mener, bare «gjøre noe annet». Vi stoppes, i en kombinasjon av klassebakgrunn og individuelle begrensninger – begrensninger som nå også rammes av sterke politiske føringer på at folk skal klare seg selv, uavhengig av utgangspunkt.

Produktiviteten

Jeg har en nabo, drøyt 80 år gammel. Jeg skremmes av at vi har så mange like erfaringer. Han er enkemann, har smertefulle fysiske plager, trives dårlig i leiligheten på grunn av beliggenheten og inneklimaet – og har ikke råd til å flytte fordi han er enslig. Han oppfatter det å bli enkemann som dobbel straff, økonomisk og personlig, og det er sånn jeg også opplever det å være enslig som funksjonshemmet (etter å ha hatt samboer og barn i huset).

LES OGSÅ: Hva med oss uføre som står opp om morgenen, Robert Eriksson? (bidrag i Radikal Portals skrivekonkurranse om klasse)

Det går opp for meg at det som avgjør behandlingen vi får, i stor grad er om vi anses produktive. Det betyr at vi må kunne ansettes et sted, og gjøre en jobb andre definerer for oss. Min bror var heldig med sine talenter, han har arbeidet som offentlig funksjonær hele sitt yrkesliv. Jeg som ikke har talent for den typen arbeid, som må arbeide selvstendig og kreativt, har «endt» som uføretrygdet. Jeg kjenner mer og mer på at utstøtingsmekanismene ikke bare er der fremdeles, de er forsterket. I skarp og synlig motsetning til all lovgivning om tilgjengelighet, inkluderende arbeidsliv, forbud mot diskriminering etter nær sagt alle kriterier – er man unntatt dette som gruppen «uføre».

De uønskede funksjonshemmede

Jeg tenker noen ganger at det er et luksusproblem i forhold til land hvor mennesker i min og andre funksjonshemmedes situasjon, ender som tiggere eller ikke overlever i det hele tatt, om de ikke har familie som ivaretar dem. Men vi måler oss nå en gang med standarden i vårt eget samfunn. Vi er ikke bare bedre vant, vi har et lovverk som skal beskytte oss. Det lovverket var ikke der da mine oldeforeldre og besteforeldre ble født. De ventet ikke annet. Da mine foreldre kom i etableringsfase, var det annerledes, med barnetrygd og sosiale ordninger for å utjevne forskjeller (mine foreldres innskuddsfrie blokkleilighet i et helt greit strøk i Bærum på 60-tallet som et eksempel). Jeg, mine søsken og søskenbarn kom til en tilværelse hvor vi kunne gjøre hva vi ville, med visse begrensninger. En tilværelse vi nå risikerer å falle ut av, om vi blir enslige, eldre, sykere – og opplever at samfunnet har endret seg på en måte vi ikke kan tilpasse oss uten helsemessige konsekvenser.

LES OGSÅ: Verdens bortskjemte drittunge

Dagens klasseforskjeller er for meg mye et spørsmål om å fungere 100 %, eller ikke. Ofte et spørsmål om å være frekk nok, herdet nok. For de som har sikkerhetsnett blir ikke dette noe problem (unntatt for sin egen selvfølelse). De som ikke har det, på grunn av manglende ressurser/bakgrunn eller egen funksjonshemning, blir den nye underklassen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.