Vi skulle bli lykkelige, men glemte flokken og fellesskapet

Foto: Ju-leo

Vi skulle vinne så mye gjennom ny teknologi og sparte minutter, men glemte solidariteten. Nå er vi blitt samfunnet hvor den sterkestes rett teller og egoistiske planer dyrkes.

Anne Karin Erich
About Anne Karin Erich (2 Articles)
Anne Karin Erich er hjelpepleier og vernepleier og har videreutdanning i velferdspolitikk og helserett. Hun har arbeidet i helsevesenet i over 40 år. 20 år innen psykiatrifeltet og resten med funksjonshemmede, fysisk eller psykisk. I sju av årene som leder. I fjor var hun medforfatter i diktantologien Grenseløse forfattere.
Jeg lever i samtiden, det har jeg alltid gjort. Mye kan sies om min samtid, og mye er allerede sagt. For meg er samtiden den perioden mitt bevisste jeg har eksistert.

Jeg var barn på 60-tallet og ungdom på 70-tallet. To vidt forskjellige tiår. Alt var i forandring og til det bedre, var det ikke?

Vi pugget
På skolen lærte vi å pugge salmer og land, hovedsteder og elver og ellers annen viktig basiskunnskap. Det var kunnskap som skulle hamres inn og karakterene skulle være gode.

For dem som ikke greide å henge med, fantes hjelpeklasser og spesialskoler. Noen ble stigmatisert og holdt utenfor, men det var ikke så mange. Kloke foreldre og besteforeldre messet om det å være snill og ha god oppførsel. Tie stille, sitte rolig, spise maten en fikk.

Vi skulle bry oss med andre på en positiv måte det negative kunne en tie med. Det fantes ikke mobbing, men erting og slåssing , var det mer enn nok av.

Vi var i utvikling og vi hadde valg. Det var mulig å gå ut i arbeid som 14-åring eller gå videre på skole . Vi kunne studere og bli det meste av det vi ønsket eller det andre ønsket for oss.

LES OGSÅ: Fattigdommens usynlighet

Vi delte godene
Familie var viktig, og gode venner og naboer. Alle kjente hverandre på godt og vondt. Det var en selvfølge å dele på godene. Ikke alle hadde TV, telefon eller bil men som regel var det en nabo som hadde og som villig lånte vekk.

Mennesker ga av seg selv og ikke minst av sin tid.

Det var et fåtall kvinner som arbeidet ute. Derfor var det alltid noen hjemme i nabolaget. Det var ikke så farlig å komme hjem til tomt hus en gang i blant, det var bare å ta en tur ned til naboen. Der vanket det hjemmebakt brød og saft og forsikringer om at alt var ok og at mormor nok sikkert bare hadde tatt en tur på butikken.

Det var mye omsorg i en brødskalk og hjemmelaget bringebærsaft.

Vi kjempet i fellesskap
Det er klart at jeg ikke tenkte over dette den gangen. Ikke en gang da jeg var i 20-årene, og livet var en fest i opprør. Vi skulle være samboere, ikke gift. BHen ble brent på bål, og fri sex var en rettighet. Kvinnekampen var kvinnesak, og menn skulle være litt lilla og myke. Men vi kjempet i fellesskap, og resultater av kampen var felles glede.

Gro sto på barrikadene og sloss mot den blå Willoch. Det var ikke bare politikken til Gro som var rød. Det var også stemmen og halsen, og sinnet var rødglødende. Det hendte nok at Willoch fikk roser i kinnene og. De var begge forbilder for mange, klare forbilder var de, og det var ganske klare linjer i politikken. Selv uenigheten dem i mellom, skapte et visst fellesskap.

Nordmenn snakket fortsatt om svenskesuppe og Marshallhjelpen. Landet ble bygget i fellesskap og med hjelp, men plutselig ville vi fortsette alene. Vi fant olje, ble rike, betalte vår gjeld og sparte i fond. Økonomien skulle sikres for kommende generasjoner, og pensjonen vår skulle bli meget god.

LES OGSÅ: Hvorfor jeg aldri fikk barn

Noen tjente på andres misere
På slutten av åttitallet knaket det litt i fortøyningene. 17 prosent på boliglån var jo ille, og alle måtte ut i arbeid. Vi hadde fylt opp arbeidsstokken med arbeidsinnvandrere som ble ønsket velkommen, og fremtiden lysnet i horisonten. Jappetiden kom, med rask fortjeneste for dem med økonomisk teft. Ny teknologi var utviklet for raske hjerner, og alle skulle utdannes innenfor data. Opp og frem, ble mantra for alle. Vi måtte ha mer og mer, jobbe mer og mer, reise på avbetaling og kredittselskapene poppet opp, en etter en. Det er klart noen måtte tjene på andres misere.

Vi måtte ha mer utdanning
Barn skulle gå i barnehage og begynne på skolen som 6-åringer. Med alle utfordringer vi så i fremtiden, så måtte de læres opp tidlig. Ti år med obligatorisk skole og helst tre år til. Vi måtte ha studiekompetanse, ikke kjedelig gymnas. Det var ikke så stas med fagutdanning lenger heller. Det ga ikke nok penger i pungen. En stakkars hjelpepleier skulle helst være sykepleier for å få full jobb. Elever ble studenter, vaskekjerringer ble renholdsarbeidere og butikkansatte måtte ha fagbrev i servicenæring.

Når var det vi begynte å bli så fulle av oss selv? Mon tro det koster mer enn det smaker.

Nå må tiden prioriteres
Sosiale medier kom snikende inn i hverdagen vår. Bare betegnelsen får meg til å undre. Det må jo ha vært et marked for det, ettersom det kom. Vi trykker liker i stedet for å gå på besøk til naboer og venner. En kaffe med en venninne avtales i forkant på Facebook. Det er nødvendig for ikke å komme til stengt dør. Ingen går hus i mellom lenger og mange klager over nettopp det. Det ser ikke ut til at så mange gjør noe med det. Hos meg er det kun et par stykker som kommer på besøk slik, uten å avtale på forhånd. Vi har så dårlig tid vet dere, og tiden må prioriteres.

Men vi har tid til Birken, både på ski og på sykkel, til Sentrumsløp og marathon, til jentebølgen og treningssentre. Vi viser oss frem som aldri før. Det private næringslivet heier frem sine talenter og betaler for tidsklemma med gratis barnepass, hushjelp og stillerom. Vi kan jo ikke klare alt.

LES OGSÅ: Den udemokratiske ulikheten

Vi holder kontakten på nettet
Foreldreskapet preges av curlingideologi, vi pusser isen blank og fin, fjerner hindringer for avkommet. Rundt middagsbordet har vi ikke tid til å samles, vi spiser til forskjellige tider mens vi kjører bil til og fra et eller annet. Mor sjekker kalenderen på iPaden og en og annen statusoppdatering på Facebook. Twitrer så en melding om barnas prestasjoner og legger ut et bilde, slik at vi kan se den aktive og lykkelige familiens barn. Vel hjemme er det lekser, TV og kveldsmat, hver person på sin plass. I alle tv-kanaler, sitter ekspertene og forklarer hvordan alt henger sammen.

Det er ekspertkommentatorer på et hvert felt. Kritiske røster av selvutnevnte eksperter. Jeg lurer stadig på hva en ekspert er og hvordan en blir det. I et lite, men reflektivt pusterom, hender det at vi lurer på hva vi holder på med her i livet, men vi har jo kontakt med våre kjære på nett. Det er samhold og fellesskap i meldingene vi sender mens familier oppløses, og rødvinsglasset blir trøsten på sengekanten. Kanskje en og annen Valium og.

Besteforeldrene bor på hver sin kant med hver sin nye samboer, mens de sender penger til Jul og julekort på Facebook. Barnebarna er aldeles ikke glemt. Til sommeren skal de møtes i Syden.

Vi vil ha landet vårt i fred
Mitt liv er best, mine barns prestasjoner er de beste. Vi greier alt med litt kjøpt hjelp.

Det hender jo at naboen har ligget død alene i noen måneder, mens vi trodde at han sikkert hadde reist bort en tur. Det er forferdelig men det er jo ikke vårt ansvar.

Det drepes jo en eller annen hver dag nesten, det er helt uhørt og sikkert en eller annen utlending som står bak. Nordmenn driver ikke med slikt.

Vi vil ha landet vårt i fred. Det er vi som har skapt velferden og den skal vi nyte godt av selv. Ingen husker arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og Marokko, Sverige og Danmark, som alle disse årene har vært med på å skape vårt bærekraftige samfunn.

Det er mangel på solidaritet
Anders Lange ble kjent for å skåle i eggelikør mens han banet veien for Carl I. Hagen. Hva han skåler i, vites ikke. Mulig at det er i spansk rødvin. Han liker jo Spania så godt, bare ikke spanjoler med det vanskelige språket. Så mange nordmenn finnes det i Spania at han mener spanjolene burde lære seg norsk.

Egoismen tar overhånd både hos politikere og vanlige folk. Vi har rett på og krav på men få tenker lite over hva vi har plikt til.

Vi liker fortsatt å tenke på oss selv som en nasjon som står sammen, med gode verdier og sunt folkevett. Og når kriser truer, da løfter vi en rose og tar hverandre i hendene, hvite, svarte og brune. Men like etter er det glemt. Det er tydelig mangel på solidaritet og fellesskapsfølelse.

LES OOGSÅ: Ulikhet dreper

Vi glemmer flokken
Tydelige og rettferdige politikere er en saga blott. De forsvant da politikk ble et fag du kunne studere og en karriere du kunne velge.

Med en Statsminister som aldri har hatt en skikkelig jobb og byråkrater med masterutdanninger, blir felleskap og samhørighet druknet i tall og statistikker, kjørt ut og fremstilt som bløtkakegrafer, fargerike, men helt uten liv og forankring i virkeligheten. Det blir et samfunn hvor den sterkestes rett teller og våre egoistiske planer dyrkes.

Vi skulle vinne så mye gjennom ny teknologi og sparte minutter. Gjennom en av verdens sterkeste økonomier selger vi virkelighetsforståelsen til 1-tallene, men glemmer flokken.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

2 Comments on Vi skulle bli lykkelige, men glemte flokken og fellesskapet

  1. digi_owl // at // Reply

    ER innimellom jeg undres på om Gro var rød nok…

  2. En real beskrivelse, oppfatning av forhold og tidsaktuell, applauderer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*