En strategisk omtale av barn som lagervare

Foto: Børge Sandnes/FrP Media

En dehumaniserende språkstrategi i asylpolitikken som hadde sin glanstid under tidligere statssekretær Pål Lønseth er overtatt og videreført av nåværende justisminister Anders Anundsen.

Karl Eldar Evang
Om Karl Eldar Evang (2 artikler)
Karl Eldar Evang er talsmann for Foreningen av tolvte januar, som arbeider for en mer human og solidarisk asylpolitikk. Han er psykologspesialist og psykoanalytiker med privat praksis, og arbeider både med voksne og barn.

For de som er opptatt av språk og hvordan språkbruk kan virke inn på politiske prosesser, vil jeg anbefale å følge med på den langtløpende debatten om norsk asylpolitikk. Ett av de sentrale frontavsnittene er nemlig kampen om ordene.

Nylig begikk justisminister Anders Anundsen det som av mange blir oppfattet som årtiets språklige kjempeblunder, da han hasteinnkalt av Venstre, stående på teppet i Stortinget, ordla seg slik:

Det var ikke meningen å tømme hele lageret av lengeværende barn!

Mange reagerte sterkt, og med rette! Også Arbeiderpartiets Hadia Tajik twitret: ” Me har ein justisminister som snakker om lageret av asylbarn”… Prikk, prikk, prikk!

Ingen blunder
Men var dette en enestående språklig blunder fra Anundsen, eller var det noe annet? Jeg mener at dette slett ikke var en blunder eller er enestående, men tvertimot inngår i en nøye uttenkt språkstrategi, utviklet  tilbake helt fra Erna Solbergs tid som kommunalminister. En språkstrategi som hadde sin glanstid under statssekretær Pål Lønseth under de rødgrønne, og simpelten ble overtatt og videreført av nåværende justisminister Anders Anundsen.

Min påstand er altså at dette går inn i et konsekvent mønster. Det er derfor Anundsen ikke forutså og kanskje fortsatt ikke skjønner fullt ut de rasende og unisone reaksjonene på ordene ”et lager av barn”. Han fulgte jo bare opp den strenge og ubøyelige linja, som Lønseth og Faremo så fremgangsrikt sto for.

Det som er enestående nå er jo ikke Anundsens språkbruk, den inngår i tradisjonen, det er heller at myndighetene ikke lenger har definisjonsmakten som gjør at språkstrategien rakner. Det som skjer nå likner slik sett mye på det som skjedde da Maria Amelies sak eksploderte i januar 2011, og makten i løpet av noen dager mistet kontrollen over bildet av asylsøkere hos befolkningen.

Håndterbare usynlige flyktninger
I september 2011 skrev jeg en kronikk i Dagbladet om : ”Ordene som forsvant”. På samme måte som stuntpoetene som i sin tid stjal alle bokstavene i kulturminister Lars Roar Langslets navn, slik at han til slutt ble hetende ANGST, har myndighetene stjålet ord som betegner og beskriver de papirløse, eller barna på asylmottakene sin virkelighet.  Men i motsetning til Lars Roar Langslet, som jeg tror fint overlevde tyveriet av navnet (jeg mistenker ham for egentlig å ha moret seg kostelig) så rammer myndighetenes språkstrategi asylsøkere og lengeværende barn brutalt, konkret og direkte. Og da Anundsen sa ”lageret av barn”, så gikk dette plutselig opp for mange.

I boka ” Illegal: Papirløs i Norge” skriver forfatterne Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal: ”Allerede i 2002 foreslo en gruppe i UDI å gi såkalte lengeværende avviste asylsøkere amnesti. Forslaget ble imidlertid avvist av daværende kommunalminister Erna Solberg, og siden har ord som ”lengeværende” og ”ureturnerbare” forsvunnet fra UDIs vokabular.”

I en samtale mellom Pål Lønseth og meg i Morgenbladet skryter statssekretæren: ”Det var vel jeg som oppfant ordet returnektere, vil jeg tro.”

Jeg tviler på at verken Høyre, Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet , det som Oddny Miljeteig i Bergen kaller jerntriangelet i asylpolitikken, vil kjenne seg igjen i min anklage om at de ved sitt språk bortdefinerer de papirløse som mennesker. Og kanskje er det urettferdig, en i overkant hard påstand. Men når de, ved statssekretærer og justisministre, angriper nesten alle de begrepene som beskriver flyktningers opplevde liv, og deres forståelse av sitt eget liv, ja da angriper de faktisk deres synlighet og vekten av deres kropper og opplevde liv, deres plass som mennesker i samfunnet. Ulikt Langslet, så forsvinner de faktisk. De blir kanskje håndterbare som politisk problem for myndighetene, men de forsvinner.

Uten rettigheter i 20 år
Papirløse skal i følge flere uttalelser fra myndighetene ikke kunne kalle seg asylsøkere lenger, fordi de per definisjon ikke lenger er i søkeprosess når de har fått avslag. Langt mindre kan de kalle seg flyktninger, de skal ikke kalle seg papirløse (og papirløse er forresten et meningsløst begrep fordi de har masse papirer), og feil fordi det kan påkalle sympati fordi de mangler noe. Ingen er ureturnerbare, de er bare returnektere. De er slett ikke her lenge, fordi de skal bare være her tre uker etter de har fått utreisedato. Da trenger de ikke helserettigheter, bare om de skulle trenge øyeblikkelig hjelp på grunn av farlighet for andre eller suicidalitet, eller livsfare i en somatisk sykdom, som oppstår innenfor tre uker. De trenger ikke å få et liv, få arbeide, eller gå på skole, fordi de skal reise, de har allerede reist!

Det er for meg fristende å karikere her, og si at myndighetene faktisk snur ryggen til lengeværende ureturnerbare flyktninger og sier, ”du er ikke her, for meg har du allerede reist. Du reiste på utreisedato som var tre uker etter at du ble varslet. Nei, jeg ser deg ikke, for du er ikke her!”

Si ”tre uker” til Yemane Teferi fra Eritrea, som ikke har vært i hjemlandet siden 1974. Denne julen kan han altså feire sitt førtiende år på flukt. Yemane har nå levd i mer enn tjue år på mottak, først i Sverige og siden 1998 i Norge. Si tre uker til de som har mistet tidssansen og hvis liv er redusert til en seng på et rom i et mottak. Si “tre uker” til de lengeværende barna, de vil ikke fatte hva du snakker om. Hvorfor tre uker? Tre uker går igjen som vending i forskrifter som regjeringen har fått vedtatt om helsehjelp til mennesker som oppholder seg ulovlig i landet.

Et språk for å overse lidelse
Jeg har skrevet om hvordan papirløse som har opplevd tortur, ikke får noen oppfølging av norske myndigheter. Myndighetene, forskjellige regjeringer, har blitt gjort oppmerksomme på dette i åresvis, blant annet av vår fremste ekspert på tortur, Nora Sveeas. Men likevel, det finnes ikke noe system for å screene, utrede, dokumentere torturskader eller senfølger, eller behandle torturofre i Norge. Dermed kan torturen forsvinne i asylsaken, og asylsøker kan risikere å få avslag på feil grunnlag. Menneskelig lidelse forsvinner av syne i samfunnet, og herjer bare daglig i livet til det mennesket det gjelder, og til slutt kan selve mennesket forsvinne også.

Så – ”det var ikke meningen å tømme hele lageret av barn” står egentlig i en tidligere seierrik tradisjon av hvordan å gjøre det politiske vanskelig asylfeltet håndterbart for myndighetene. Men nå fungerer det ikke lenger, begeret er fullt, og nå smeller det!

Ingen «streng asylpolitikk»
La oss se på noen av de underliggende faktorer: Vi har en tydelig svekket regjering etter statsbudsjettet. Vi har et regjeringssamarbeid som mer enn knirker. Vi har en opinion som støtter asylbarna, og nå var tiden inne for Venstre og Krf til å ta kampen opp mot å bli herjet med av Frp i asylpolitikken!

Og vi har et Arbeiderparti som skal finne seg selv under Jonas, og som skal bite fra seg.

Jeg for min del merket meg på språkfronten optimistisk at Eirik Sivertsen, innvandringspolitisk talsmann i et intervju for få dager siden sier at : ” – Arbeiderpartiet er opptatt av en rettferdig, rettssikker og konsekvent asylpolitikk» . Da skrev jeg oppglødd til en kampfelle:

“Hallo! “Streng asylpolitikk” er utelatt!! Det het jo som et mantra -streng og rettferdig, streng og rettferdig. Selve gullstandarden i det som har vært Arbeiderpartiets asylpolitikk er ikke der, og rettssikker er med!!”

Hun helte straks kaldt vann over hodet mitt. Ingen nyorientering i sikte på lang tid i Arbeiderpartiet. Hun ba meg rett og slett roe meg ned.

Kampen fortsetter uansett
Men nå i skrivende stund har samme Eirik Sivertsen sagt at Arbeiderpartiet reagerer sterkt på at barn har blitt sendt til Afghanistan mot fagmyndighetenes råd. Og at de kanskje vil diskutere å hente dem tilbake. Dette er bra! Kan vi håpe på at dette viser seg å innevarsle en lenge etterspurt politisk kursjustering i asylpolitikken fra Arbeiderpartiet, eller er det bare snakk om taktisk manøvrering i et politisk spill om svarteper, for kortvarig å redde politisk troverdighet?

Det er på tide at det som er en spesiell politisk situasjon, for en gangs skyld og uendelig langt på overtid, skal komme en liten, ytterst sårbar gruppe til gode, de lengeværende barna!

Vi asylaktivister har uansett bare ett å gjøre; fortsette å sloss ufortrødent om ordene hver dag. Fortsette å løfte fram Sonya, Babak, Maria, Yemane og Mohamed som levende medmennesker. De som i en periode av sitt liv kalles for flyktninger, papirløse, asylsøkere  og ventebarn. De som også trenger trygghet, verdighet, jobb, skole og hjelp fra lege når de er syke, slik alle mennesker gjør.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.