Er en annen kapitalisme mulig?

Foto:<a href= Margaret Killjoy

Nasjonaliser monopolene, innfør progressive skatter og eksproprier bedrifter som flagger ut til skatteparadiser. Forlaget Rødt er ute med ny bok av radikaleren Samir Amin.

Aslak Storaker
Om Aslak Storaker (17 artikler)
Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.
Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter, Samir Amin, Forlaget Rødt, 2014

Samir Amin (f. 1931) er en egyptisk økonom og marxistisk teoretiker som har lagt ned et omfattende arbeid i å analysere vår tids kapitalisme og muligheten for overgang til sosialisme. Forlaget Rødt! har nylig gitt ut ei artikkelsamling ved navn «Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter», der Amin skriver om sosialistisk strategi og utviklinga av den globale kapitalismen og særlig om utviklinga i Kina og EU.

Boka innledes med et velskrevet forord av Tore Linné Eriksen, som gjennom en kort biografi av Amin gir oss interessante bakgrunnsopplysninger om forfatteren og bruker livet hans til å trekke opp interessante linjer i vår nære historie. Boka inneholder mange vurderinger som gir et godt grunnlag for videre diskusjon om kapitalismens fortid, nåtid og framtid.

Monopolene er alt for mektige
Amins hovedtese er at kapitalismen i sin nåværende form har nådd et slags «point of no return». Kapitalismens moderne utvikling kjennetegnes ifølge Amin særlig av utviklinga av enorme konserner, som han omtaler som «altomfattende monopol», som har kontroll over stadig større deler av økonomien, inkludert hele produksjonsforløp fra råvare til ferdig produkt.

Monopolene er så mektige at de er i stand til å karre til seg en stadig større del av merverdien gjennom «monopolrente» på bekostning av både arbeidere og småborgerskap. Denne overakkumulasjonen har ført til overinvestering i finansspekulasjon og press på å privatisere offentlige tjenester, siden de besitter for mye kapital til at det er mulig å investere alt sammen i produktiv industri. Monopolenes makt har videre ført til at det borgelige demokratiet reelt sett har opphørt å eksistere. Spørsmålet politikere av alle farger spør seg er ikke lenger «hvordan reagerer velgerne», men «hvordan reagerer markedet (det vil si monopolene) og kredittbyråene (det vil igjen si monopolene)?

Svaret fra monopolene har vært krav om angrep på arbeiderklassens lønn og sosiale rettigheter, som på sikt ikke kan gjennomføres uten at det innføres stadig mer autoritære tiltak for å underkue sosiale protester. Sammen med mangelen på en offensiv strategi fra den radikale venstresida har denne utviklinga har igjen ført til framskritt for fascistiske krefter, som ikke har noen løsning på krisa ut over innholdsløse nasjonalistiske fraser.

LES OGSÅ: Røverkapitalismen – en markedsøkonomisk kreftsvulst

Vesten mot resten
Amin argumenterer også for at det ikke eksisterer noen større motsetninger mellom de ledende imperialistmaktene USA, EU og Japan. Denne «triadens» imperialistiske herredømme baserer seg ikke lenger i hovedsak på å opprettholde produksjonsskillene mellom industri- og råvareprodusenter, men på militær dominans, der USA og deres allierte gjennom krig og trusler forsøker å opprettholde nåværende handels-, eiendoms- og bytteforhold under oppskriften «verden produserer, USA konsumerer». Strategien deres går i hovedsak ut på å sikre seg kontrollen over verdens naturressurser, avansert teknologi og finanssystemer, og å holde nede framvoksende makter som Kina, Russland, India og Brasil.

Nasjonaliser monopolene
På grunn av sammenbruddet i realsosialismen i Øst, degenereringa av frigjøringsbevegelsene i Sør og svekkelsen av sosialdemokratiet i Vest eksisterer ikke betingelsene for et kompromiss mellom arbeid og kapital på samme måte som i etterkrigstida. Enhver defensiv strategi der en konsentrerer seg om bare å bevare eksisterende rettigheter eller øke reguleringa av kapitalen, er derfor dømt til nederlag. Monopolene er mektige nok til å klare å unngå enhver form for regulering. Amin konkluderer derfor med at «ingen annen kapitalisme er mulig» og mener at den eneste veien ut av krisa går på å ekspropriere de største monopolene.

Dette må i første rekke gjøres ved at de største monopolene innen bank, finans og industri nasjonaliseres. Men nasjonalisering må etterfølges av sosialisering, skriver Amin. Etter monopolene er blitt nasjonaliserte, må det sørges for at de reelt og formelt styres av representanter for både primær- og sekundærprodusenter, forbrukere og lokale og nasjonale myndigheter. Dette vil ikke oppheve markedet, men like fullt gjøre at økonomien kan styres planmessig og demokratisk. Dette vil kunne skje i en allianse mellom arbeidere og småprodusenter, ja til og med nasjonale kapitalister, som Amin betegner som en «antimonopolistisk sosial blokk». Sammen med sosialiseringa av monopolene kan en holde kapitalen i sjakk ved å innføre progressive skatter og ekspropriere bedrifter som flagger ut til skatteparadiser.

Strategiske mål på vei mot sosialisme
Dette vil ikke automatisk føre til sosialisme, men legger grunnlaget for en sosialistisk utvikling mot kommunismen på sikt. I den praktiske kampen har Amin noen velfunderte tanker rundt motsigelsen mellom enhet og mangfold. Han argumenterer for at den sosialistiske bevegelsen, slik den tok form i både Øst- og Vest-Europa, la for stor vekt på enhet, som endte opp i ulike sosialdemokratiske og kommunistiske partier som tok sikte på å representere hele arbeiderklassen og folket, og endte i ulike former for maktsentralisering og stagnasjon.

På den andre sider mener han at dagens bevegelser, som Occupy Wall Street og den arabiske våren, har blitt så prega av mangfold og manglende enhet at de har mislyktes med å fremme noe annet enn negative krav (de har ingen klar strategi for hva de er for, bare hva de er mot). En revolusjonær bevegelse må møte denne ikke-antagonistiske motsetninga ved å anerkjenne og oppmuntre mangfoldet av deltagere og krav, samtidig som den kjemper for å vinne flest mulig innenfor bevegelsen for positive strategiske mål som etappevise kan føre oss nærmere sosialismen.

Apologetisk overfor Kina
Personlig oppfatter jeg Amin som vel apologetisk i forhold til Kina. For eksempel omtaler han vestlig støtte til den tibetanske autonomibevegelsen som «støtte til slaveeigarane i Tibet”. Han gjennomfører også en svært positiv sammenligning av maoismen sammenligna med stalinismen ved å påstå at «Kollektivis Fornuftig kapitalisme er ikke lenger muligeringa ble ikke tvunget gjennom med morderisk vold, slik tilfellet var med stalinismen, opposisjon innenfor partiet førte ikke til etableringa av terror (Deng ble avsatt, han kom tilbake.)

Om en sammenligner faktiske tall på ofre for hungersnøden under Det store spranget og mord utført under Kulturrevolusjonen med tilsvarende under tvangskollektiviseringa og Moskvaprosessene i Sovjetunionen, tror jeg tvert i mot at en vil finne at hendelsene var kvalitativt like, sjøl om de kvantitativt kan ha vært mildere i Kina når en tar i betrakting forskjellen i folketallet. Sovjeterne var da i sin tid også hoderystende over at kineserne skulle begå de samme feilstegene de hadde begått 20 år tidligere.Kina har løftet de fattige

LES OGSÅ: Fornuftig kapitalisme er ikke lenger mulig

Når det er sagt, er delene om Kina noe av det mest interessante i hele boka. Amin tillegger arven fra maoismen mye av den økonomiske suksessen for dagens Kina. Blant annet viser han til organiseringa av landbruket i Kina (og Vietnam). Staten eier all jord, men alle bønder har lik rett til å dyrke den. Det tar ofte, men ikke nødvendigvis, form av småproduksjon som gjør at landbefolkninga alltid har tilgang til å livberge seg med sitt eget arbeid.

Dette har igjen begrensa migrasjonen fra land til by, og har betydd at man har unngått de enorme slumområdene der folk lever fra hånd til munn (eller dør) som er blitt så vanlig i mange utviklingsland. På tross av økende økonomiske ulikheter og til dels grov utbytting av arbeiderne, har Kina med dette systemet kommet langt i å eliminere ekstrem fattigdom både i by og bygd. Småproduksjonen i landbruket har samtidig vært effektiv nok til å øke matvareproduksjonen i takt med den tross alt store urbaniseringa.

Kina som modell
Amin understreker viktigheten av at Kina åpna opp for utenlandsk kapital, men argumenterer sterkt for at det er Planen og ikke markedet som er hovedkilden til den positive økonomiske utviklinga i landet. Planens krav til utvikling styrer fortsatt i stor grad investeringene til både offentlige, private og halvoffentlige virksomheter, og det er planøkonomien som har bygd opp en industri-, kommunikasjons- og byggevirksomhet som har muliggjort Kinas framskritt.

Gjennom de statlige partnerskapsavtalene med utenlandsk kapital, har kineserne også lykkes i å få tilgang til utenlandsk teknologi, som de i stadig større grad videreutvikler på nasjonalt nivå. Bank-, kreditt- og pengevesenet er fullstendig nasjonalt og brukes strategisk til å utvikle den kinesiske modellen. Amin viser til at mange andre land som har åpna opp for utenlandske kapitalkrefter i mye større grad enn Kina, ikke kan vise til en tilsvarende økonomisk utvikling.

Kina må gjennom en kapitalistisk utvikling
Amin beskriver Kina som «det einaste ekte oppadstigandet landet» og det eneste av utviklingslandene som har «sitt eige samanhengande sjølstendige prosjekt». Paradoksalt nok hevder Amin parallelt med at en annen kapitalisme er umulig, at en form av den kinesiske statskapitalistiske modellen er «uunngåeleg, og vil vere det overalt» [i Sør ]. Amin løser denne tilsynelatende motsigelsen ved å hevde at Kina ikke egentlig er kapitalistisk, blant annet ved å vise til at jorda ikke er en handelsvare.

Om Kina vil bli kapitalistisk eller sosialistisk i framtida, vil blant annet avgjøres av kampene i Kommunistpartiet mellom nyliberalister, med basis i private og statlige forretninger på den ene sida, og sosialister med basis i arbeidere og bønder på den andre. Venstresida har nylig fått gjennomslag for at Kina skal bygge ut trygde- og pensjonssystemet for det store flertallet av befolkninga i løpet den av nærmeste perioden. Kina er imidlertid nødt til å gå gjennom en kapitalistisk utvikling før overgangen til sosialisme kan skyte fart.

Amin mener venstresida har mulighet til å vinne fram ved å basere seg på arbeidernes kamp for økt styring av samfunnet, bygd på retten til organisering og frie meningsytringer. Internasjonalt ser Amin for seg at kineserne vil måtte styrke forsvaret for å avskrekke USA fra å angripe, samtidig som de hegner om ikke-intervensjonsprinsippet i FN-pakten og inngår gjensidig fordelaktige handelsavtaler med andre stater i Sør, der Kina kan gi direkte assistanse til oppbygging av industri og infrastruktur. I det hele tatt legger Amin stor vekt på viktigheten av å stanse USAs aggressive militære strategi mot land utenfor deres interessesfære.

LES OGSÅ: Hva er en revolusjon

Kina – verdt en studie
Uten å kjenne veldig godt til utviklinga i landet, er jeg likevel mer skeptisk enn Amin til mulighetene for at den kinesiske statskapitalismen skal bli enten en anti-imperialistisk kraft eller representere noe sosialistisk alternativ. Jeg er ikke alltid enig med Amin her og i en flere andre poenger, og synes i blant han bruker for liten plass (og for lite statistikk) på å begrunne analysene sine. Jeg unner verdens fattige en bedre modell enn det autoritære Kina.

Men diskusjonen er definitivt viktig, og Kina er utvilsomt en oppadstigande makt som det er verdt å studere. Det gjelder ikke minst også diskusjonen rundt sosialistisk strategi i vår del av verden, som denne boka forhåpentligvis kan bidra til blir diskutert rundt om i landet langt inn i de seine nattetimer.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.