Folket sa nei – Vi vant faenmeg!

Foto: Horia Varlan

Dag Seierstad har skrivi Folket Sa Nei! Norsk EU-motstand fra 1961 til i dag. Det er en lærerik bok som er en fryd å lese. Den har også noen svakheter.

Elling Borgersrud
Om Elling Borgersrud (5 artikler)
Elling Borgersrud er med i gruppa Gatas parlament, som lager samfunnskritisk hiphop og rap. Har også deltatt i gruppa Samvirkelaget

Omtale: Folket sa nei, Dag Seierstad, Samlaget, 2014

28. november 1994 hadde Gatas Parlament blitt booka for å spille på Studenter Mot EU sin valgvake i Stavanger. Vi var ekstremt nervøse. Nesten hele makta var for EU, og hadde lagt alle kluter og argumentasjonstriks inn på å få Norge til å stemme Ja. Rød Ungdom hadde fungert som (flere, veldrevne) lokallag av Ungdom Mot EU, og det var en periode av intens, virkelig vannvittig intenst politisk arbeid. Gatas Parlament hadde nettopp slippi den første norskspråklige rapskiva noensinne, hvor tittelsporet var tidsriktig; Autobahn til Union.

På arrangementet hadde ei jente under 18 år blitt ganske brutalt dratt ut fra utestedet Folken etter håret. Tilsynelatende var ingen av gjestene særlig opptatt av konserten. Alle ville se stemmeresultater. Salen var dessuten full av Ja-folk, som jubla på feil tidspunkt.

Vi jobba knallhardt på scenen. Vi hoppa og showa, hadde med oss sceneprops (en stige, en makuleringsmaskin, og et digert bilde av det europeiske rundebord av industrialister), og folk hadde blikket fast festa på skjermen bak oss. De jubla når en bydel i Stavanger sentrum viste ja-flertall.
Og så…
Så VANT vi!

Boka åpna hele skredet av minner
For en fantastisk forløsning! For en utrolig deilig hendelse! Aldri har Ja vi elsker framført på trekkspill av en drita full sosialdemokrat låti så vakkert, hverken før eller siden! Aldri hadde gratis runde på alle i baren føltes så riktig, så kameratslig og historisk som da. Gatas parlament hadde seira, i sin første face to face konfrontasjon mot landet samlede maktelite (det blei framført flere sanger. Internasjonalen føltes også passende, sjølsagt. Men jeg skal innrømme at jeg har blitt rørt av den noe hyppigere).

Jeg kom på denne hendelsen fordi jeg nesten ved en tilfeldighet gikk gående inn på et lite møte på en pøbb i Oslo. Det var slippfest for «Folket sa Nei», arrangert av NTEU og Samlaget. Det var en masse fintfolk der. Folk jeg var for ung til å kjenne av annet enn omtale fra den gangen. Jan Davidsen, Dag (og datter Åsne) Seierstad, sjølsagt Boye Ullmann som uansett er overalt, en kledelig forsinka Anne Enger og en masse andre storheter fra min ungdom. Det var så det nesten var holdt av en stol til Kristen Nygaard. (Lundteigen? Jeg så’n ikke!)

Jeg fikk med meg boka, og den åpna hele skredet av minner igjen. Det er en absolutt fest å lese! Nesten hver eneste side minner meg på det utrolige: Vi Vant!
Vi Vant, faenmeg! Haha!

Annenhver samtale handla om EU-medlemskap
Vel hjemme i Oslo, fortsatt med noe tømmermenn etter oppturen i Stavanger, gikk jeg i lokalkiosken min. Der sto en fyr og sutra over nisseluefolket i pottitlandet Norge, og hvordan resten av verden lo av oss nå som vi hadde meldt oss ut av utviklingen.

Jeg bare lo. Jeg husker det så godt, fordi jeg hadde gått inn i hver eneste diskusjon om temaet med hud og hår i ett års tid, fram til dette punktet. Annenhver samtale jeg hadde, hadde handla om for- eller mot EU-medlemskap. Men da bare lo jeg av denne slipsbefengte, snobbete, kaksetaperen! Denne boka framkaller den følelsen. Det er deilig!

Jeg er som sagt usikker på om den vil framskaffe den samme følelsen hos folk som var for unge eller av andre grunner ikke var med den gangen. Men jeg er ganske sikker på at vi kommer til å støte på lignende politiske kamper i framtida. Jeg har forsøksvis fulgt med på folkeavstemninga for løsrivelse av Skottland, og den mest lattervekkende av pro-england-retorikken minner fryktelig mye om den hjemlige Ja-propagandaen. Jeg leser ikke spansk, men jeg tør vedde på at progressive katalanere ville kjenne seg igjen i disse dager.

Hårreisende skremmeargumenter
De mest hårreisende skremmeargumentene har fått et fornøyelig kapittel i denne boka. Min favoritt mangler, nemlig Ja til EU-filmen (som kom på VHS) «aldri mer krig». Der skulle vi skremmes fra å stemme Nei med et bilde av en atombombe over Europa, til musikken fra dusjscena i Psyko.

Det er en masse ting her jeg ikke kjenner til fra før, sjølsagt. Boka er organisert i fem store kapitler, etter en tidslinje som starter med begynnelsen av norsk EEC-motstand i 1961. Det er ett kapittel som går igjennom hovedtrekka av hva som skjedde av EU-motstand i ’94, fylkesvis organisert: Du får se hva dem gjorde i Troms og Aust-Agder.

La oss si at noen, en gang i framtida, kommer til å gå inn i en politisk konflikt hvor makteliten i landet står mot folket, vel så er det meget mulig at de vil kunne bruke denne boka for ideer og historiske eksempler på lignende kamper.

Rød Ungdom burde vært fremhevet
Det er altså først og fremst vanlige mennesker som slo Ja-sida, gjennom de mange og store organisasjonene. Heltene er folket, medlemmene i organisasjonene, derav tittelen. Det er sjølsagt viktige individer her, men de er stort sett organisasjonsfolk eller folketalere.

Men det er sjølsagt også en kostnad i å gå inn i folkebevegelser med hud og hår. Min egen organisasjon, Rød Ungdom er knapt nevnt. Det er litt urettferdig, når en sammenligner plassen de mer borgerlige organisasjonene får. I antall arbeidstimer som blei lagt ned i EU-motstanden vil ingen sosialdemokratiske organisasjoner kunne måle seg noe særlig. Og hvis vi begynner å snakke om ubetalte arbeidstimer ville sammenligninga bli fullstendig latterlig.

Men det kan også meget godt være politiske årsaker til at venstresida ikke synes i denne boka. Seierstad er SV-medlem, og det synes tidvis på litt ubehagelig vis.

EU-tilhengernes spådommer er latterlige
Den mer venstreorienterte ArbeiderKommiteen Mot EEC og Dyrtid (AKMED), som sprang ut av SUF (ml) miljøet er nevnt i kapittelet om 1972, men ikke akkurat i rosende ordelag. De blei faktisk nekta å melde seg inn i Folkebevegelsen mot Norsk medlemskap i Fellesmarkedet. Seierstad skriver «Hadde SUF (ml) gått inn i Folkebevegelsen fra starten, ville det også truleg blitt ja-flertal ved folkeavstemminga. Så negativt inntrykk hadde folk av det SUF (ml) sto for».
Slik kan bare en sosialdemokrat vise sin forakt for autoritær stalinisme.

Men la ikke meg gjøre det til et hovedpoeng; vi er vant til sånt. Det viktigste er veldig tydelig; det var massiv folkelig organisering som vant. Det er mye materiale om Natur & Ungdom, og det står masse om alt det morsomme som skjedde i fagbevegelsen. Det er bilder på nesten hver side.

EU-tilhengernes spådommer om hvordan det ville gå med Norge utafor EU er fullstendig latterlige i dag. EU-motstandernes spådommer om hvordan det ville gå i EU, derimot, er dessverre noe mer presise. Derfor er også EU-motstanden sterkere enn noen gang.

Derfor bør vi kreve en folkeavstemning om Norsk medlemskap i EØS. Og vi kan kikke i denne boka for inspirasjon om hvordan vi kan få det til.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Folket sa nei – Vi vant faenmeg!

  1. Artig anmeldelse av en bok alle bør lese og blad i!

Kommentarfeltet er lukket.