Uten den organiserte kvinnebevegelsen hadde mye vært annerledes. Norsk kvinnesaksforening ble stiftet i 1884, og har stått sentralt i kamper for kvinners rettigheter helt siden stemmerettskampen. Ingenting kommer av seg selv, og alle viktige seire for kvinners rettigheter har vært drevet fram av kvinnebevegelsen, nasjonalt og internasjonalt, de siste femti årene blant annet gjennom de store kvinnekonferansene i FN-regi.
Skyteglade, unge kvinner
Mange synes å tro at vi i Norge ikke lenger trenger kvinneorganisasjonene og at det er nok med staten. Likestillingspolitikken, så vel som annen politikk, utformes stort sett uten kvinneorganisasjonene og direkte i motstrid med kvinneorganisasjonenes innspill og meninger. Det råder usikkerhet om hvem som er kvinnebevegelsen.
Nylig ble allmenn verneplikt for kvinner gjennomført, og av pressen ble det fremstilt som en likestillingssak som ”en samlet kvinnebevegelse” sto bak. Faktum var at de etablerte kvinneorganisasjonene protesterte og argumenterte imot, uten å bli hørt, mens partienes ungdomsgrupper, enkelte taleføre og skyteglade yngre kvinner, samt mannsorganisasjonen Reform var for. Dette ble i media til ”hele kvinnebevegelsen”.
Kvinnekonvensjonen forplikter Norge
Den statlige likestillingsutredningen, som ble ledet av professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hege Skjeie, peker på at kvinneorganisasjonene i Norge har for få ressurser til å spille den rollen de bør ha som pådriver og premissleverandør for politikken.
Neste år er det 20 år siden beijingplattformen ble vedtatt. I Beijing i 1995 var 30.000 kvinner samlet, og kvinneorganisasjonene og aktivistene bidro aktivt til at landene forpliktet seg på en rekke punkter til gjennomføring av FNs kvinnekonvensjon. Nå er det tid for å gjøre opp status. Norge har, som andre land, rapportert til FN.
Norges kvinnelobby har koordinert en egen skyggerapport der vi peker på hva som fortsatt mangler. Det viser seg at statlige forpliktelser alene ikke er nok til at de blir fulgt opp av handling. Der man har lykkes, skyldes det at sterke kvinneorganisasjoner har presset på. Når man nå skal fornye forpliktelsene, forventes kvinneorganisasjonene å ha en viktig rolle.
LES OGSÅ: Er kvinner i Norge frie nå?
Verdien av kvinnearbeidet
I 1988 skrev norske kvinneorganisasjoner, med Høyre-kvinnene i spissen, et brev til Statistisk sentralbyrå der de krevde at SSB regnet ut verdien av kvinners ulønnede arbeid i hjemmet. Dette er et viktig eksempel på betydningen av den organiserte kvinnebevegelsen som en pådriver for viktig kunnskap som trengs for å få til likestilling og som en premissgiver og pressgruppe for likestilling.
Knusende oppgjør med nasjonalregnskapet
Hvor kom ideen fra? Spørsmålet om kvinners verdiskapende arbeid i hjemmet og i landbruksproduksjon til eget forbruk hadde vært et viktig tema på kvinnekonferansen i Nairobi i 1985. I 1988 kom Marilyn Warings pionerverk, If Women Counted, med et knusende oppgjør med nasjonalregnskapssystemet, som ikke regnet med kvinner, samt bruken av bruttonasjonalproduktet som eneste mål på vekst og fremgang. Denne kritikken og den nye kunnskapen var et resultat av et samspill mellom kvinnebevegelsen og nye kritiske stemmer i akademia, og den nådde også Norge. Samme år som kravet ble levert til SSB, ble Marilyn Waring invitert hit av SSB-økonomene Julie Aslaksen og Charlotte Koren, samt Berit Ås, med Syphila Morgenstierne fra Gateavisa som event-ansvarlig. En ung kvinne i SSB tok saken, mot sin motstrebende sjefs protester, og siden da har SSB regnet ut verdien av det ulønnede arbeidet på grunnlag av tidsbruksstudiene som gjennomføres hvert tiår fra og med 1971. Den unge damen, Ann Lisbeth Brathaug, er nå ansvarlig for hele nasjonalregnskapet. Uten brevet fra kvinneorganisasjonene, er det lite trolig at SSB hadde kommet til å begynne å beregne verdien av det ulønnede arbeidet. I 1988 var verdiskapingen i ulønnet husholdsarbeid beregnet til 44 prosent av BNP. I den siste beregningen er verdien beregnet til 26 prosent. Av BNP.
LES OGSÅ: Fasadekvinner
Viktig verdiskapning usynliggjøres
Selv om man nå beregner verdien av ulønnet husholdsarbeid, blir likevel ikke dette tatt med i økonomisk planlegging og modellering. Slik kunne Perspektivmeldingen suverent se bort fra all annen verdiskaping enn den som skjer i pengeøkonomien, mens den produksjonen som skjer utenom markedet, usynliggjøres. Kvinner som jobber deltid og de meget få som er hjemmeværende, blir i dag utsatt for en økende moralisme for ikke å bidra til verdiskapingen.
Kjønnsbudsjettering er et fremmedord
Kjønnsbudsjettering er i Norge langt på vei et fremmedord. Enkelt sagt handler det om hvordan statens måte å skaffe penger og bruke penger på bidrar til likestilling ved enten å videreføre, redusere eller øke ulikheten mellom kvinner og menn. Kjønnsbudsjettering er en av forpliktelsene som følger av Beijing-plattformen. Inkludert i dette ligger forpliktelsen til å utrede og synliggjøre konsekvensene for kvinner og likestilling av alle politiske vedtak, herunder budsjettprosesser. Andre mener forpliktelsen går langt videre enn mainstreaming og handler om demokrati og deltakelse i økonomiske beslutninger.
Andre land flinkere enn Norge
Jeg vil si at i Norge skjer dette i så liten grad at det er ikke-eksisterende. Man skriver riktignok noe om kjønn i de enkelte departementers budsjetter, men man utreder ikke ved hjelp av de etter hvert ganske avanserte metodene og verktøyene, som finnes i FN-systemet og i en del andre land. Kommunepolitikere i Norge er ganske blanke på dette. Men går vi til Sverige, Storbritannia og mange andre og nyere demokratier, er situasjonen en helt annen. Jeg har nettopp redigert en bok om feministisk økonomi sammen med Ailsa McKay, som var professor i økonomi ved Glasgow Caledonian University og som dessverre døde altfor tidlig i år, samtidig med at boken kom ut. I løpet av arbeidet med boken ble jeg kjent med Ailsa og mange av hennes kolleger og allierte i Skottland og Europa, blant annet fra det europeiske kjønnsbudsjetteringsnettverket, og har fundert en del på hva det kan komme av at noen land har fått til dette med kjønnsbudsjettering. Hva skyldes det?
Min hypotese er at det er i hvert fall to (tre) viktige forutsetninger: 1) Undervisning i feministisk økonomi på universiteter 2) organiserte kvinnegrupper 3) Allianser og overlapping mellom disse.
Velferdskutt rammer kvinnene
Min medredaktør Ailsa McKay i Skottland og i England og den kjente feministiske økonomen Diane Elson har begge kombinert rollen som akademikere med et sterkt engasjement. De tok begge initiativ til å danne henholdsvis UK Gender Budget Group og Scottish Women’s Budget Group, den siste etter inspirasjon av førstnevnte. Disse har produsert motmeldinger og motkunnskap og vist konsekvenser for kvinner av ulike vedtak og reformer og av budsjettet som helhet, og har bokstavelig talt kjønnet budsjettet. Etter hvert har de blitt viktige stemmer som blir lyttet til. Hvert år må hele det engelske finansdepartementet høre på UK Gender Budget Groups kritikk av budsjettet i en hel dag. Under krisa i Europa har feministiske økonomer i samarbeid med den europeiske kvinnelobbyen spilt en viktig rolle i å få gjort beregninger som viser hvordan velferdskuttene treffer ulike grupper. Det er nå godt dokumentert at størstedelen av kuttene rammer kvinner, særlig enslige mødre og eldre enslige kvinner.
Svensk kvinnelobby går foran
Også Sverige har man tatt mainstreaming og kjønnsbudsjettering på alvor. I Sverige har man også, i hvert fall i noen grad, undervisning i kjønn og økonomi. Sveriges kvinnelobby har vært veldig viktig som pådriver og kunnskapsspreder, og har blant annet utarbeidet håndbok i kjønnsbudsjettering. Det arrangeres kurs i dette for kommuneansatte, kvinneorganisasjoner og andre. Det skyldes blant annet at man har hatt en sterkere kvinnebevegelse og en mer radikal feministisk kjønnsforskning, inkludert egen undervisning og forskning på økonomi. Maktperspektiver har funnet veien til politikkdokumentene, blant annet med en egen kjønnsmaktutredning der kvinners og menns økonomiske ressurser og makt inngikk.
LES OGSÅ: Trange rammer rundt norske kvinners liv
Akademiker-aktivister trengs
Jeg deltok nettopp i en internasjonal konferanse arrangert av European Gender Budget Network, der man diskuterte erfaringene med kjønnsbudsjettering. Selv om kjønnsbudsjettering inngår i statenes forpliktelser, og selv om det nå finnes mange initiativer i ulike europeiske land, er gjennomføringen ujevn. Bare fem land har institusjonalisert kjønnsbudsjettering. Det er nylig gjennomført en undersøkelse blant medlemmene av nettverket. Denne konkluderte med at den viktigste suksessfaktoren, der man hadde fått til prosjekter og implementert kjønnsbudsjettering, var frivillig gratisinnsats fra akademiker-aktivistene innen nettverket. Dette viser igjen med all tydelighet at det ikke er nok med forpliktelser på papir, og at ulike former for kvinneorganisasjoner og aktivisme er nødvendige for å holde stater og kommuner til ansvar gjennom handling. Kvinneorganisasjoner i hele verden, og også i Norge, er grovt underfinansiert, og dette gjelder altså også for arbeidet med kjønnsbudsjettering.
Lett bearbeidet innlegg holdt på Globaliseringskonferansen 2014 under møte i regi av Norges kvinnelobby
Det er mye bra rettferdighetskamp av feminister.
For øvrig blir det feil å gjøre feminisme maskulint (litt går selvfølgelig an).
Man må (kunne) skille mellom kjønna, for ellers handler feminisme om makt. Ingen/Lite forskjell på kjønna – ingen/lite feminisme.
Sti(l)en er viktig. Man kan ikke blande sti(l)ene.
Hvilke feministiske organisasjoner argumenterte imot kvinnelig verneplikt, og hvilke argumenter ble brukt?
Hvordan kan feministisk økonomi konkurrere mot økonomi som verdsetter resultater fremfor ideologi? Det virker som det er mange fine ord om hva som er problemene i verden, men ingen kommer med løsninger. Husholdsarbeid er ikke verdiskaping. En person med en skikkelig svinesti av et hus kan bruke energi på ekte verdiskaping, altså skape verdier for seg selv og andre. Man kan ikke bare ta antall timer en person jobber med en sak, og overføre det til verdier, det er mer komplekst enn som så, hvis det ikke var mer komplekst, kunne man kalle WoW-spilling verdiskapende, siden det tar mange timer for dem som gjør det.
Jo, husholdsarbeid er verdiskapning. Det å ha et godt/trivelig hjem danner grunnlag for mye. Alle leddene er viktige.
At det skal innføres allmenn verneplikt for kvinner, er jeg helt imot. Kvinner har sine ting å slite med, og det blir ikke lettere for dem med krevende verneplikt oppå kvinnerolla som av naturlige årsaker ikke er gjennomsnittlig like gira på å springe rundt i skauen og krige/jakte.
Dessuten blir det ikke enklere for forsvaret å ha enda flere ulikheter å forholde seg til. Og for det andre hadde man vært tjent med et yrkesforsvar som er effektivt og ikke kaster bort penger på mange som ikke vil være der. Og for det tredje foregår krig mer og mer elektronisk og med robotteknologi.
Er enig med deg om at kanskje et yrkesforsvar hadde vært bedre, da de slipper umotiverte folk. Kjenner flere menn som absolutt ikke hadde lyst inn i forsvaret, og som aldri ville tatt i et våpen om så tyskerne hadde prøvd seg igjen, men som likevel måtte.
Det at krig er mer elektronisk og bruk av robotteknologi er ikke et godt argument mot kvinner i forsvaret dog, heller et argument for, siden kvinner er like godt egna til å sitte bak kontrollspakene til ei drone, eller drive vedlikehold på høyteknologiske systemer som menn, mens de ikke er like godt egna som infanterister.
Husarbeid er fortsatt ikke spesielt verdiskapende. Kanskje vi har forskjellige definisjoner på verdiskapning, men slik jeg ser det, er det verdiskapning om du gjør noe flere andre har nytte av, uten at du koster andre noe mer enn du tilfører.
Når kvinnesaken føres av akademikerutdannede kvinner spørs det om det lenger er kvinnesaken som står i fokus. Et virkelig kvinnesakskpolitisk område vil være om man kjempet frem at det ble innført overtidsbetaling etter stilingsprosent. Det ville redusert antall deltidsstillinger radikalt og som kjent er det flest kvinner som jobber deltid. Det ville også styrket lavtlønnsyrker betraktelig noe som er solidaritetsarbeid med begge kjønn.
Så langt har kvinnesaken hatt støtte hos mange menn, men det er nok mange menn i dag som ikke føler at kvinnesaken er noe å støtte. Ikke fordi de ikke er interessert i likestilling men fordi de føler at egen stilling langt på vei er dårligere på mange områder hvor kvinnesakskvinnene mener at de er dårligst stillet. Når vi som menn gjør vår andel i heimen, kan hende tjener dårligere enn våre kvinnelige partnere og samtidig tar på oss en del arbeide mange kvinner mener er noe vi menn skal gjøre forsvinner litt av lysten til å være opptatt av det andre kjønns kampsaker.
Verneplikt for kvinner er en viktig kjønnsutjevningspolitikk. Det er like naturlig at kvinner kjemper og dør for vårt demokrati som at menn skal gjøre det. En kvinne som mener at det er mannens fødselsplikt å forsvaret landet og landets kvinner er vel en ganske så bakstreversk kvinne som lemper ansvaret over på menn der de selv ikke ønsker å ta ansvar.
I agree that women should not in general be drafted to military service. Historically every society has known that women are too valuable to society and too ineffective as soldiers to be a part of any army. It is mens responsibillity to defend their women, and if unable to do so their women and children were likely to be taken away from them one way or another. In war many societies have regained their strenght even if they have lost many of their own men, as one man can impregnate many women if necessary.
A womans most prescious asset is her womb, not her abillity to fight wars.