25 år siden muren falt: Ostalgien lever i tyskernes hoder

Den kalde krigens konflikter ser kanskje svart-hvitt ut i historiebøkene, men livene til menneskene i DDR var ekte og fargerike.

Julie Nordtømme
Om Julie Nordtømme (17 artikler)
Julie Nordtømme har en MA i engelsk litteratur og historie fra Edinburgh og Berlin, og er for tiden frilanser i Oslo.
Den 9. november i år er det 25 år siden Berlinmurens fall. Dette er en glimrende anledning til et historisk tilbakeblikk på omstendighetene rundt et av den kalde krigens varmeste «hotspots». Å snakke om Berlinmuren er å snakke om Tyskland, og å diskutere Tyskland er å diskutere stormaktskamp. Å diskutere stormaktskamp er å se på hele verden i politisk fugleperspektiv, så til tross for den ufornektelige appellen det er i å skrive om USA og Sovjetunionens 40 år lange nervepirrende ideologiske konkurranse, så er det som interesserer meg mest i anledning Berlinmurens fall et mer sosialhistorisk perspektiv. Jeg vil snakke om DDR: den sosialistiske Sovjet-satellitstaten som vokste opp av andre verdenskrigs ruiner. Og som etter murens fall har blitt fordømt som kun enda et av Sovjets begredelige og mislykkede totalitære terror-regimer. Den klassifiseringen er altfor svart-hvitt: hvis alt var så forferdelig, hvor kommer all denne Ostalgien (øst-nostalgi) som man kan se i Tyskland nå i fra?

Politisk lappeteppe
I Potsdam i 1945 satte fire statsoverhoder seg ned og delte Tyskland i fire biter: et kakestykke til Storbritannia, et til Frankrike, et til USA og et til Sovjetunionen. Berlin, som kirsebæret på toppen, ble delt i fire tilsvarende soner, til tross for beliggenheten dypt inne i sovjetsektoren. Intensjonen var opprinnelig at krigens fire seiernasjoner skulle hjelpe Tyskland på beina igjen, men dette viste seg å være problematisk. To stormakter med uforenelige ideologier ga gnisninger, hvilket manifesterte seg i berlinblokaden i 1948. Sovjetunionen hadde uansett ingen intensjoner om å hjelpe et gjenforent Tyskland på beina: siden 1945 ble mer og mer makt filtrert ned til kommunistiske ledere i Øst-Tyskland, og etter en tvungen sammenslåing av kommunistpartiet og sosialistpartiet ble DDR (Deutsche Demokratische Republik) dannet den 7. oktober 1949. Den splitter nye sosialiststaten var tett modellert opp mot systemet i Russland, med ekspropriasjon av land, 5-årig planøkonomi, nasjonalisering av industri, og alle aspekter av folkets hverdag styrt og regulert av DDRs Politbüro. Staten skulle være et flaggskip for kommunismens bærekraftighet, og sosialisme var kun det første stoppet på veien til det klasseløse marxist-leninistiske utopia.

LES OGSÅ: Hvorfor Marx hadde rett

Oppriktig ideologi
Å diskutere ideologi og politiske systemer er helt uunngåelig når man skal snakke om Øst-Tyskland, på grunn av den tette statlige regulering av folks hverdag. Fra speideraktige Pioneers og Freie Deutsche Jugend – komplett med sekulære konfirmasjonsseremonier – til studier og arbeidsplass var en øst-tyskers liv lagt opp etter sosialismens prinsipper. Men sosialistisk ideologi var også en viktig faktor for hvordan øst-tyskerne så på seg selv i verdenskontekst. Etter andre verdenskrig var Tyskland, og spesielt Berlin, en eneste stor rykende ruin, hvor innbyggerne nettopp hadde overlevd (og til en viss grad tatt del i og støttet) et totalitært terrordiktatur under Hitler. Utallige menn hadde mistet livet ved fronten, og kvinnene hadde gjennomgått den Russiske armés «frigjøring» av Berlin og andre storbyer, med massevoldtektene dette medførte. Mange var høyst skeptiske til det nye regimet, som liknet til forveksling på det forrige: først skulle de marsjere og rope hurra for Hitler, nå for sosialismen – ville det nye systemet behandle dem særlig bedre? Etter kort tid var store mengder øst-tyskere om bord: det nye systemet stilte seg opp som motparten til det «fascistiske» Vest-Tyskland, som ble ansett som nazismens nære slektning og etterfølger. I motsetning til det tidens vestlige kommentatorer ville ha det til, var ikke de fleste øst-tyske borgerne mot det nye sosialistiske systemet, men så heller seg selv som en liten del av et kollektivt prosjekt på vei mot et bedre liv.

LES OGSÅ: Totalitære åndsfrender

Det kollektive hverdagsliv
DDR tilbød mange sosiale goder, planlagt og gjennomført av statens planleggere. I det «klasseløse» øst fantes barnehageplasser og utdanning for alle, både jenter og gutter. Det ble utviklet et nasjonalt helsevesen som alle kunne benytte. Det fantes ingen arbeidsledighet i den nye sosialiststaten, og det var også en viss grad av likestilling for kvinner: alle skulle i arbeid, inkludert damene, selv om de i tillegg jo også skulle sørge for hus, mann og barn. Folk som levde der forteller om en kraftig kollektiv ånd i DDR: i motsetning til i Tyskland i dag kjente nesten alle øst-tyskerne naboene sine, og tilbrakte fritiden sin med venner som også var kolleger. Som barn og ungdom var det så godt som påbudt å delta i tidligere nevnte ungdomsorganisasjoner, men mange satte stor pris på muligheten til å få møte jevnaldrende – og kanskje finne seg en kjæreste på kjøpet.

På den internasjonale arenaen gjorde DDR det godt i internasjonal sport, med fotballseier over Vest-Tyskland i 1974, og i utallige OL-grener. Mye av dette var dessverre grunnet Oral-Turinabol, anabole steroider mange unge atleter ble gitt uten deres viten – men det er en annen historie. Til tross for mangel på varer i butikkene og moralsk forbud mot Levi’s Jeans (i en kort periode), Beatles og Rolling Stones, var folk flest ikke imot ideen om den tyske sosialiststaten. Likevel forsvant nærmere tre millioner over grensen til Vest-Tyskland fra 1949 til 1961. Det som nå omtales som «The Brain Drain» skyldtes begrensede muligheter for akademikere og intellektuelle. Godt forståelig, siden Politbüroet var redde for at frie tenkere ville skape problemer for staten ved å stille irriterende, velbegrunnede spørsmål slik som «hvordan i all verden forventer dere å få denne kabalen til å gå opp?» Akademikeres barn ble med vilje hindret fra å ta høyere utdanning for å begrense spredningen av kritisk tenkning. Stasi (det ikke-så-hemmelige politiet for statssikkerhet), formet i 1950, fikk i gjennomsnitt 1/6 øst-tyske borgere til å spionere på venner og kjente for å unngå at folk skulle kunne undergrave systemet: 250 000 politiske fanger forsvant inn i Stasi-fengslene, mange av dem for å ha gått på punkekonsert eller ha fortalt kommunistspøker.

«Ingen planlegger å bygge noen mur!»
Nå kommer vi til muren. Under en pressekonferanse den 15. Juni 1961 uttalte DDR-leder Walter Ulbricht at «Niemand hat die Absicht, eine Mauer zu errichten!» («Ingen planlegger å bygge noen mur!»). Men to dager senere satte øst-tyske soldater i gang: først et piggtrådgjerde, etter hvert betongblokker, stadig høyere og tykkere. Ulbricht kalte det den «antifascistiske beskyttelsesmuren», selvfølgelig bygd for å holde farlige vestlige innflytelser ute, ikke motvillige borgere inne! Berlinmuren omsluttet hele vestsektoren med en avskrekkende dobbeltmur, komplett med vakttårn og flombelysning. Vaktene hadde skyteordre fra dag en, og over 120 mennesker døde i forsøk på å krysse muren. Mest oppsikt vakte 18-årige Peter Fechter, som ble skutt av øst-tyske soldater og blødde langsomt i hjel mellom inner- og yttermuren ved Checkpoint Charlie i Friedrichstrasse. Vestlig media dekket det hele, og øst-tyske borgere protesterte bak muren. Men vaktene hadde fått klar beskjed om å ikke foreta seg noe: hvis de hjalp Fechter ville det anses som svakt, og vestlige vakter turde ikke hjelpe ham i frykt for å selv bli skutt.

Til tross for et levesett som for mange var ansett som godt (i hvert fall bedre enn å være en fascist-kapitalist på andre siden av muren), ble DDR symbolet på «Soviet oppression» i den kalde krigen.

Verden holdt pusten i 13 dager under berlinkrisen i 1961, og forferdet seg over rapporten om hvor ille det var å leve under kommunismens mørke trussel på andre siden av det ugjennomtrengelige jernteppet. To amerikanske presidenter holdt pro-vestlige taler i den Kalde Krigens hjerte: først proklamerte President Kennedy «Ich bin ein Berliner» («Jeg er en Berliner») i 1963, og i 1987 ba President Reagan Mikhail Gorbatschev om å «tear down this wall!» («riv ned denne muren!»). Til syvende og sist var det borgerne i DDR som tok seg av muren, ikke statsoverhodene i Øst-Tyskland eller Sovjet.

Siste dråpe
Lenin blir ofte kreditert spøken at «tyske revolusjonære ville kun stormet en togplattform hvis de fikk kjøpe billett først», noe som til en viss grad stemmer angående den fredelige revolusjonen i Øst-Tyskland høsten 1989. Staten hadde allerede slakket tømmene på flere områder: tidligere på året hadde grensen mellom Østerrike og Ungarn blitt åpnet, og før det gikk staten motvillig med på å utgi dagspass til besøkende i Vest-Berlin. Og det som til sist legitimerte opprøret var det alle visste i 1989, men bare økonomene turde si: DDR hadde gått konkurs. Hvis Politbüroet og sovjetoverhodene ønsket å holde DDR i live måtte de sosiale institusjonene tåle store nedskjæringer, subsidier til industrien måtte stoppe og lønna for folk flest ville gå kraftig ned. Dette var den siste dråpen i et beger fylt til randen av politiovervåkning fra Stasi, manglende bevegelsesfrihet og ingen tilgang på luksusgoder. Statslederne innså at folk ikke ville tolerere og miste de godene som gjorde systemet akseptabelt å bo i, og pustet nok selv lettet ut da organiserte fredelige massedemonstrasjoner brøt ut på DDRs 40-årsdag, den 7. oktober 1989. Snart etter ble muren revet til jubel og glede på begge sider.

Ostalgien og «taperne» av den Kalde Krigen
Det er i ettertid historiekræsjet mellom øst og vest blir problematisk for tyskerene. Siden øst-tyskerne selv hadde gjort ende på DDR ble de ansett av Vest-Europa som «taperne» av den kalde krigen. DDR var for vesten et Sovjet-ledet politisk og sosialt eksperiment som hadde feilet, i motsetning til demokratiet og kapitalismen, og nå skulle øst-tyskerne få oppleve disse godene selv. Men mange savnet de sosiale godene, den kollektive ånden og den ikke-eksisterende arbeidsledigheten, og følte seg fremmedgjorte i det nye sammenslåtte Tyskland. Tyskerne snakker fremdeles om «der Mauer im Kopf», muren de har i hodet ennå: mine venners foreldregenerasjon ser fortsatt forskjeller på øst og vest (selv om mange av dem ikke finnes mer), og snakker med varm nostalgi om «gamle dager».

Jeg har fått høre at folk i vest ikke vil jobbe eller sende ungene sine på skoler i øst, og omvendt. Ostalgien er sterk i kulturlivet: DDR glamoriseres bittersøtt i filmer som Goodbye Lenin og The Lives of Others. I motsetning til dette rapporterte Der Spiegel nylig at tyske 16-åringer i dag ser forskjeller på nord og sør heller enn øst og vest, og at minnene om tida før muren kommer til å dø ut med den siste generasjonen som opplevde den. Det kan ofte kjennes som om Trabi tours for turister og den grønne og røde Ampelmannen er alt som er igjen etter DDR, samt et stykke av muren oppsatt nede ved Spree ovenfor Ostbahnhof. Eller?

Menneskene under stormaktspolitikken
Tyskland er et mangfoldig land, og Berlin en rotete hovedstad med mange forvirrende motsetninger. Likevel ser jeg, som tilflytter, store forskjeller på Øst- og Vest-Berlin, og setter pris på mulighetene den blomstrende Ostalgien her tilbyr unge mennesker. De som kommer på besøk er nysgjerrige: hva var dette med muren? Var det ikke kommunistisk styresett i Øst-Berlin, da? Hvor ille var det å bo i DDR? Så utallige museer er dedikert til Berlins opplevelse av den kalde krigen, og interessen utenfra ser ikke ut til å minske. Historien er over alt: i gigantiske Plattenbau på Alexanderplatz, det ikoniske TV-tårnet, Dacha-hagene og de utsmykkede verandaene i Prenzlauerberg. Det er viktig å markere murens fall, synes jeg, for å huske nyansene bak den. Den kalde krigens konflikter ser kanskje svart-hvitt ut i historiebøkene, men livet og folket i DDR var ikke det, og det er viktig å holde minnene i live i skarpe farger for å ikke miste det menneskelige aspektet ved stormaktspolitikkens historie.

 

Kilder:

Stefan Wolle: Die Heile Welt der Diktatur
Mary Fulbright: The People’s State
Ben Lewis: Hammer and Tickle
Torgrim Eggen: Berlin
http://www.spiegel.de/unispiegel/studium/deutsche-einheit-umfrage-zur-generation-einheit-a-995056.html
http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_quotes_featuring_Berlin

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på 25 år siden muren falt: Ostalgien lever i tyskernes hoder

Kommentarfeltet er lukket.