Bakteppet for demonstrasjonene er at kinesiske myndigheter 31. august i år vedtok at kandidater til Hongkongs øverste ledelse, især the Chief Executive, må godkjennes av en komité svært lojale til Beijing. I praksis handler det om å innskrenke muligheten til frie valg, førstkommende i 2017. Som et resultat har tusenvis av mennesker tatt til gatene, i første rekke studenter, for å kreve demokratiske valg.
Ett land, to systemer
Hongkong har lenge fungert som et ”spesielt administrativt område” for Kina, etter at de i 1997 ble tilbakeført fra Storbritannia etter en lang historie som britisk koloni. Den britisk-kinesiske avtalen gikk for øvrig ut på at Hongkong skulle få beholde sitt kapitalistiske system, sin posisjon som handelsby, samt rettsvesenet – som er basert på det engelske common law-systemet. Disse ”privilegiene” ble gitt en tidsramme på 50 år, altså frem til 2047. Til tross for dette har Beijing gjentatte ganger forsøkt å sable ned demokratisk praksis i Hong Kong.
Det vi ser i dag er et Beijing som vil gå langt for å hindre spredningen av demokratisk tankegods i regionen, som i sin tur vil true kommunistpartiets grep om makten. Til tross for sterk økonomisk vekst de siste årene har regimet stadig møtt på legitimitetsutfordringer, særlig knyttet til det voksende gapet mellom fattige og rike i Kina. En legitimitetsutfordring som denne – eller legitimitetskrise som noen ville sagt – begynner å merkes godt i Beijing. Trolig derfor er det nå ekstra viktig for makthaverne å stramme ytterligere inn, særlig i Hongkong.
Paraplyrevolusjonen
For mange vil de ”innledende rundene” av Occupy Central – spesielt den enorme folkemassen – kunne minne om demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989. Frem til nå har imidlertid Occupy Central tatt en annen form, og det er lite som tyder på at slutten på visa vil bli så blodig som den vi ser tilbake på i 1989, der hundrevis – kanskje tusenvis – av mennesker ble drept etter militær fremrykning.
Spenningen ligger likevel i nettopp hvordan regimet vil håndtere dette. Til nå har politiet strukket seg til pepperspray og tåregass, et relativt beskjedent virkemiddel sammenlignet med begivenhetene i 1989. Det er likevel stor misnøye med politiets offensiv, som står i sterk kontrast med demonstrantenes budskap. Ikke siden 2005 har tåregass blitt brukt mot demonstranter i Hongkong. En urovekkende utvikling er imidlertid vilkårlig arrestasjon av støttespillere for demonstrantene i det øvrige Kina. Dette viser igjen statens viten og vilje til å gripe inn ”der det trengs”, tradisjonen tro i det kinesiske regimet. Det er likevel grunn til å tro at sosiale medier har spilt en rolle, og om informasjonsflyten ut og fra Hongkong anno 2014 ikke hadde vært så betydelig, kunne vi raskt sett en hardere hånd fra Beijing tidligere.
Occupy Centrals budskap har vært gjennomgående og utpreget ikkevoldelig og fredfullt, og slagord som peace & love fremtredende. Mot politiets fremrykk beskyttet de store massene seg med paraplyer, og i sosiale medier blir demonstrasjonene nå betegnet som paraplyrevolusjonen, og paraplyen i seg selv et symbol på mer demokrati.
Motstemmer
De siste dagene har man registrert økende støtte for demonstrantene, i tråd med hva man kan forvente etter en politi-offensiv som kaster tåregass inn i fredfulle folkemasser. På selveste nasjonaldagen regnes det med om lag 100.000 mennesker i gatene for å protestere.
I jungelen av den massive mediedekningen av Occupy Central må man likevel passe seg for å tro at demonstrantene er representative for den øvrige befolkningen av Hongkong. Det finnes motstemmer, mange av dem er sinte. Antakeligvis handler det vel så mye om at de er klar over hva de har, som det handler om at de er uenige med demonstrantenes krav til demokrati. For innbyggere i Hongkong har virkeligheten vært et sett med demokratiske rettigheter man bare har kunnet drømt om i det øvrige Kina. Frykten for å erte på seg Beijing, og muligens tape enda flere goder, må sees på som reell i det spesielle administrative området i Kina.
Hittil har demonstrantene vært utholdelige. Nå spørs det om kravene kan holde frem, til et kinesisk regime som ikke er spesielt kjent for å møtes på halvveien. Men kanskje viktigere; et regime som virker livredd for endring. Svaret er vel heller tvilsomt.
Dilemmaet er at myndighetene ikke kan gi det signalet at det lønner seg å protestere. Gir de innrømmelser her vil det sette en farlig presedens for regimet. På den annen side er det lite ønskelig å bruke militæret for å slå ned opprøret. Dette vil ødelegge for Kinas forhold til omverdenen og kanskje fremprovosere mer sinne innenriks (det at de arrestere opposisjonelle i andre deler av riket er imidlertid foruroligende og kan tyde på at de holder dette alternativet åpent). Så langt ser det ut som de satser på å begrense opprøret og utmatte dem til studentene gir opp av seg selv. Om det vedvarer kan det være at de gir noen små innrømmelser. Men jeg kan aldri tenke meg Kina noen gang blir en vestlig type demokrati. Til det er landet for splittet. Bjerkaas peker på innteksforskjeller. Det er et poeng, men det også etniske eller nasjonale skillelinjer som feks. Tibet, de muslimske områdene i vest, Indre Mongolia og koreanerne i Manchuria. Innbyggeren her vil ikke være en del av Kina. Et demokrati vil neppe klare å holde riket samlet selv om regimet flytter store mengder han-kineser ut til disse provinsene.