Historien til Sovjetunionen har helt siden begynnelsen av statens eksistens, og fortsatt nå snart 20 år etter dets sammenbrudd, vært svært omstridt og preget av sterke motsetninger. Særlig den store ideologiske kampen som foregikk mellom de kapitalistiske og sosialistiske blokkene under den kalde krigen, kombinert med mangel på kilder hos de vestlige forskerne, førte til et forenklet og politisert syn på det sovjetiske samfunnet. Etter østblokklandenes sammenbrudd og åpningen av de sovjetiske arkivene, har forskningen blitt mer interessant. Man har funnet at samfunnet og de politiske prosessene i Sovjetunionen var langt mer kompliserte enn tidligere antatt og man har fått nok kilder til å kunne stadfeste antallet dødsofre i Stalin-tiden mer nøyaktig. Disse faktorene har imidlertid ikke ført til at forskningen har blitt betydelig mindre politisk preget. Visse forskere og politikere er fortsatt store tilhengere av den tradisjonelle «body-count»-forskningen, hvor man bruker selektivt utvalgte kilder med svakt belagte estimater av antall dødsofre, for å kartlegge og deretter kaste sin dom over de mest morderiske regimene i historien. Det foregår i disse miljøene også debatter om likhetene mellom kommunismen og nazismen, særlig med Stalins Sovjetunionen som hovedeksempel. Resultatet til disse forskerne utpeker ofte Sovjetunionen som historiens mest morderiske stat og kommunismen i sin helhet som den mest morderiske ideologien.
Denne typen sterkt politisk motiverte forskning er svært problematisk. Når målet er å fordømme framfor å forklare, eller når man forsøker å påvise en nødvendig kausal forbindelse mellom den marxistiske ideologi og de som ble drept under kommunistiske styrer, er det til hinder for en reell forståelse av årsakene til konkrete hendelser i de kommunistledede landene. De som går lengst i forsøket på å sammenligne kommunismen og nazismen kan også bidra til at noen av de groveste forbrytelsene i menneskehetens historie blir bagatellisert, ved at man for eksempel ønsker å sette sultkatastrofer i samme bås som Holocaust.
Mer alvorlig er det at diskusjonene om kommunismen og sammenligningene av Hitler og Stalin ikke bare er en ren akademisk debatt, men har i de siste årene blitt et tema som har fått konkrete politiske utslag i Europa. Flere medlemsland i EU har forbydd kommunistiske partier, organisasjoner og symboler og har fått styrket legitimitet til dette gjennom vedtak av resolusjoner om fordømmelse av kommunismens overgrep i internasjonale fora som Europarådet1 og OSSE2. Resolusjonen i Europarådet baserte seg på seg på de høyst tvilsomme tallene i Kommunismens svartebok.3 En forskning som sidestiller kommunismen og nazismen, eller til og med utpeker førstnevnte som verre enn sistnevnte, har bidratt – og bidrar fortsatt – til innskrenkingen av ytringsfrihet og demokratiet i blant annet Tsjekkia, Ungarn, Latvia og Litauen4 og kan potensielt legge grunnlag for ytterlige slike innskrenkninger både i de nevnte land og i Europa for øvrig.
I denne artikkelen stiller jeg spørsmålstegn ved denne forskningen ved å først gå igjennom og påpeke svakheter ved en del av hovedargumentene som tilsier at Sovjetunionen var ansvarlig for systematisk folkemord. I den sammenheng tar jeg også for meg noen av aspektene ved sammenligningene mellom kommunismen og Sovjetunionen på den ene siden og nazismen på den andre, ettersom dette er et sentralt tema i en slik diskusjon. Til slutt vil jeg påvise store svakheter ved tallene til «body-count» – historikerne, først og fremst tallene til statsviteren Rudolph J. Rummel, fordi denne forskningen i stor grad benyttes av de som utpeker kommunismen som historiens mest morderiske ideologi eller system.
Kampen mot kulakkene
I sitt bidrag til Folkemordenes svarte bok, som nå er hovedboken på pensumet til det statsvitenskapelige emnet om folkemord ved Universitet i Oslo, tar Morten A. Iversen konkret for seg en sammenligning av Nazi-Tyskland og Sovjetunionen under Stalin. Iversen benytter seg av Chalk og Jonassohns brede definisjon av folkemord som tilsier at «genocide is a form of onesided killings in which a state or other authority intends to destroy a group, as that group and membership in it are defined by the perpetrator.» 5
Med dette som utgangspunkt mener Iversen at det er mange tilfeller av overgrep i Sovjetunionen som kan karakteriseres som folkemord. Som et eksempel nevner Iversen den kampen de sovjetiske myndighetene førte mot kulakkene under tvangskollektiviseringen fra 1929. I en artikkel i Pravda i desember 1929 erklærte Stalin at kulakkene skulle elimineres som klasse. I løpet av tvangskollektiviseringen ble rundt 650.000 bondefamilier fratatt sine eiendommer og tvangsdeportert. I tillegg ble 63.000 personer erklært så farlige av myndighetene at de fleste ble sendt til arbeidsleire, mens en del ble henrettet.6 At denne hendelsen var et stort overgrep, som førte til mange uskyldige menneskers død, er klart. Men at det skulle kunne kalles folkemord er mer problematisk, selv med utgangspunkt i Chalk og Jonassohns brede definisjon. Når Iversen trekker frem det faktum at Stalin erklærte sin vilje til å utrydde kulakkene som klasse, er det villedende i en sammenligning med for eksempel en erklært vilje til å utrydde noen på grunn av deres rase eller etnisitet. For mens sistnevnte nødvendigvis må bety en fysisk tilintetgjørelse av selve personene som tilhører gruppen, betyr det ikke det når det gjelder klasse. Kulakkene skulle utryddes som klasse ved at de ble fratatt sine eiendommer og presset inn i kollektivene, ikke ved å drepe dem.7 Selv om mange ble henrettet og mange flere døde under transport og på grunn av de forferdelige forholdene i arbeidsleirene, utgjorde antallet av de utpekte kulakkene som ble drept et forholdsvis lite antall sammenlignet med de som ble deportert.
GULAGene – hovedarenaen for sovjetisk folkemord?
I sin tekst om GULAGene i Folkemordenes svarte bok presenterer den danske historikeren Bent Jensen en rekke interessante momenter og ulike teorier rundt de sovjetiske arbeidsleirene. I innledningsavsnittet til dette kapittelet hevdes det imidlertid at bolsjevikene, i sin streben etter å bygge «sin marxistiske utopi», hadde til hensikt å rive ned alle rester etter det gamle samfunnet, ved at «forhenværende mennesker’ skulle likvideres for at ’det nye mennesket’, og et godt og rent samfunn, skulle kunne gjenoppstå.»11 Det antydes altså også her at kampen for å eliminere klassene betyr en fysisk tilintetgjørelse av menneskene som tilhørte de uønskede klassene. Dette følges opp av den oppsiktsvekkende påstanden om at resultatet av bolsjevikenes politikk førte til «det største europeiske folkemordet i det 20. århundre.»12 Altså det største folkemordet, og verre enn Holocaust og nazismens øvrige forbrytelser.
Når man så går gjennom teksten til Jensen, er det vanskelig å spore opp noe som kan defineres som folkemord selv om man bruker de vide definisjonene av begrepet. Teksten tar stort sett for seg spørsmålet om de sovjetiske arbeidsleirene først og fremst var et politisk-ideologisk foretagende, eller om det lå økonomiske motiver bak (slavearbeid), som absolutt er et interessant spørsmål, men har lite å gjøre med folkemord. Det nærmeste man kommer temaet er når Jensen sier at bolsjevikene ikke egentlig innrettet sine leire slik som nazistene, altså med et primært formål i systematiske masselikvideringer av de innsatte. Ettersom vilkårene i de sovjetiske leirene var så elendige, og de sovjetiske myndighetene var fullstendig klar over det, kan man imidlertid «tale om bevidst, indirekte udryddelse af mennesker i de sovjetiske lejre.»13 Å la mennesker bevisst sultes og arbeides i hjel er selvsagt en grov forbrytelse, men kan det defineres som folkemord? For det første, hvem hadde myndighetene til hensikt å utrydde? Forskere som har undersøkt kilder i de sovjetiske arkivene har kommet frem til at innsatte, klassifisert som politiske fanger, utgjorde 20-34% av det totale fangeantallet på 1930-tallet.14 Om intensjonen var å bevisst utrydde politiske motstandere skulle en tro at disse hadde blitt isolert fra de «vanlige» fangene for å utryddes. Om man så ser på dødelighetsraten i leirene blir det også vanskelig å argumentere med at det kan betegnes som folkemord, med et lavpunkt på 25 promille i 1936 til sitt høyeste under 2. verdenskrig, med 178 promille i 1942.15 Tallene er klart forferdelig høye, men kan vanskelig anses som tegn på at det var myndighetenes hensikt å likvidere alle fangene. Med tanke på hvor omfattende makt Stalin og sovjetmyndighetene hadde og hvor lite de kviet seg for voldsbruk, skulle en tro at de hadde klart å drepe langt flere, om det var det som var intensjonen.
Sultkatastrofen i Sovjetunionen 1932-33 – Statlig overlagt drap?
Enda en hendelse i Stalins Sovjetunionen som ofte blir trukket fram som folkemord, er den massive sultkatastrofen i 1932-33. Det er bred enighet om at det var politikken til de sovjetiske myndighetene som bærer hovedansvaret for sultkatastrofen, på tross av at uvær også bidro til dårlige avlinger.16 Spørsmålet blir imidlertid om man i første omgang kan sammenligne dette med overlagt statlig drap og deretter dra det enda lenger ved å kalle det regelrett folkemord. En av de som gjør dette er redaktøren av Kommunismens svartebok, Stéphanie Courtois. Courtois kommer i sitt introduksjonskapittel i boken med en svært kontroversiell påstand i forbindelse med sultkatastrofen:
Here, the genocide of a ’class’ may well be tantamount to the genocide of a ’race’ – the deliberate starvation of a child of a Ukranian kulak as a result of the famine caused by Stalin’s regime ’is equal to’ the starvation of a Jewish child in the Warsaw ghetto as a result of the famine caused by the Nazi regime.17
Etter min mening er det hårreisende å kunne sammenligne nazistenes utryddelse av jødene med sovjetmyndighetenes medskyldighet i sultkatastrofen. De sovjetiske myndighetene kan absolutt beskyldes for å være ekstremt kyniske da de valgte å inndrive store mengder korn for eksport, på tross av at dette innebar en enorm sultkatastrofe.18 Det er likevel et klart skille mellom dette og nazistenes politikk som hadde til hensikt å utrydde en folkegruppe på grunn av deres påståtte biologiske eller religiøse tilknytning. Det er ikke noe hold i at sultkatastrofen hadde til hensikt å utrydde kulakkene slik Courtois påstår. Om sovjetmyndighetenes prioritering av økonomi over menneskeliv settes i samme bås som Holocaust, må man ta i betraktning at de fleste vestlige stater i dag også vil kunne falle inn under kategorien folkemordere. Ved å tillate sine bedrifter å spekulere i matvarepriser og kreve inn u-landsgjeld kan de vestlige landene beskyldes for å drepe millioner av mennesker hvert år. Spekulasjonene fører til prisøkning og til at hundretusenvis av mennesker ikke har råd til mat, og kravet om innbetaling av u-landsgjeld tvinger fattige land til å produsere jordbruksprodukter for eksport framfor mat for egen befolkning. Dette er et viktig poeng fordi det viser at det stilles ulike kriterier i analysen av andre land og systemer enn de vestliges kapitalistiske demokratier. Skal økonomiske prioriteringer, som indirekte fører til død, brukes i analysen av Sovjetunionen, noe jeg absolutt mener det bør, må det også inkluderes i analysen av alle andre land.
Er rasekamp og klassekamp jevnbyrdige?
En viktig side ved argumentasjonen til de som ønsker å sette likhetstegn mellom Hitler og Stalin (og som regel i bredere forstand nazismen og kommunismen), er å hevde at tanken på det klasseløse samfunn er nært beslektet med tanken om det raserene samfunnet. Courtios mener dette allerede er kommet klart til uttrykk. Antydninger til slike likhetstegn dukker også opp hos andre forskere, for eksempel hos Bent Jensen – nevnt tidligere – hvor det hevdes at forsøket på å virkeliggjøre den marxistiske utopien medførte at «forhenværende mennesker» måtte likvideres for å oppnå et «rent samfunn».19 Dette vekker naturligvis assosiasjoner med nazistenes idé om at «undermenneskene» måtte fysisk likvideres, for å skape et raserent samfunn. Morten Iversen, også nevnt tidligere, understreker at Stalins Sovjetunionen og Hitlers Tyskland var basert på ulike ideologier, men at «begge søkte sin begrunnelse i absolutte doktriner som skulle omskape verden totalt. Det ene regimet baserte seg på klasseløshet, det andre på raserenhet. »20
En sammenligning av ideen om klasseløshet og ideen om raserenhet er feilaktig, både på det ideologiske plan og gjennom den praksisen som utgikk fra henholdsvis Sovjetunionen og Tyskland. Alle viktige raseideologier går ut i fra at menneskene er delt opp i ulike raser, hvorav noen er overlegne de andre. For å sikre samfunnets fremtid er det viktig at den overlegne rasen holder seg ren, ubesudlet av blanding med de underlegne raser.21 En slik idé innebærer nødvendigvis i beste fall at de «underlegne rasene» drives ut av samfunnet til de «overlegne» og isoleres på egne områder, eller i verste fall til at de fysisk utryddes. Nazistene leflet selv i første omgang med ideen om å deportere jødene, blant annet til Madagaskar, men ga fort opp planene og gikk isteden til fysisk likvidering.22 Sammen med jødene ble også blant andre sigøynere og handikappede samlet opp og systematisk drept, ene og alene på grunn av deres tilhørighet til grupper med visse (påståtte) biologiske egenskaper.
Ideen om det klasseløse samfunnet skiller seg klart fra raseteoriene. Klarest er skillet på det ideologiske plan. For det første er klasser ikke tilknyttet den fysiske kroppen på noen som helst måte, den er basert på enkeltindividets sosiale plassering i samfunnet som følge av dens forhold til produksjonsmidlene. En kapitalist er en kapitalist fordi han/hun er eier av produksjonsmidler. Så fort personen mister sitt eierskap og blir tvunget til å ta lønnsarbeid, har den gått fra å være en kapitalist til å bli en proletar.
Det må imidlertid understrekes at det ikke var så enkelt i virkeligheten. Ettersom en person som har levd store deler av sitt liv tilhørende en klasse, vil den naturligvis opparbeide seg en tenkemåte og egeninteresser som tilhører denne klassen, noe som ikke vil forsvinne med engang den eventuelt mister sin posisjon. Nettopp dette var også problemet da bolsjevikene skulle eliminere klassene i Sovjetunionen, der personer kunne bli straffet for sine eller til og med sine foreldres gamle klassetilhørighet, uavhengig av den stillingen man på daværende tidspunkt hadde, fordi man mente disse personene kunne nære kontrarevolusjonære holdninger. Klassekrigen under Stalin førte absolutt til at mange uskyldige ble straffet ene og alene på grunn av deres klassetilhørighet, men til viktig forskjell fra rasekrigen til nazistene førte ikke ens påståtte klassetilhørighet til en nærmest garantert dødsdom. Som eksemplet med kulakkene viser, er det sant at en del ble henrettet og over 60.000 sendt til arbeidsleire med høye dødsrater, men de fleste ble «bare» fratatt sine eiendeler og gjort om til ufrie landarbeidere på kollektivene.
Poenget her er på ingen måte å uskyldiggjøre de overgrepene som fant sted i klassekrigen i Sovjetunionen, men å vise at marxistisk klassekamp og nazistisk raseideologi skiller seg sterkt fra hverandre både i teori og i praksis. En jøde i Nazi-Tyskland måtte drepes i teorien og ble i høy grad det i praksis, mens en kulakk i Sovjetunionen kunne sendes til arbeidsleire under elendige forhold, i verste fall kunne henrettes, men som regel ble tvunget vekk fra sine eiendommer og presset inn på kollektiver.
«Body-count-historie»
Et velkjent fenomen ved historieskriving rundt kommunismen har vært «body-count»-forskning, som særlig professor i statsvitenskap, Rudolph J. Rummel, er kjent for. Her dreier det seg om å benytte seg av utvalgte kilder og nærmest gjette seg til tall for dødelighetsrate, for derved å bruke disse tallene til å utpeke verstingene av stater og ideologier i nyere historie. I forbindelse med temaet til denne artikkelen finner jeg det særdeles viktig å ta opp denne type forskning, ettersom man i sammenligningene av kommunismen og nazismen gjennomgående benytter seg av «body-count», for å belegge sine påstander. Selv om disse tallene for lengst har blitt forkastet som falske av de fleste seriøse historikere, benyttes de fortsatt bl.a. i den politiske diskursen og urovekkende nok også i visse akademiske kretser, som i emnet om folkemord i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Tallene til Rummel overgår selv Courtios’ svært kontroversielle tall (opp mot 100 millioner drept av «kommunismen») som ble møtt med mye kritikk, også fra medforfatterne av Kommunismens svartebok, Jean-Louis Magolin og forfatteren av det tyngste kapittelet i boka, den om Sovjetunionen, Nicolas Werth.23
I sin søken gjennom enorme mengder litteratur har Rummel kommet frem til enda høyere tall, hvor kommunismen sies å ha nesten 110 millioner drap på samvittigheten, ut av totalt 169 millioner offer for «democid» – statlig overlagt drap – i det 20. århundre.24 Rummel gir et snev av objektivitet når han presenterer sine resultater idet han nevner at også vestlige land er ansvarlige for sivile dødsfall. Noen eksempler er ved USAs kolonisering av Filippinene, de sivile tyske ofrene som døde som følge av Storbritannias blokade etter første verdenskrig, USAs overgrep i Vietnam eller Frankrikes overgrep i Algerie.25 «Objektiviteten» stopper imidlertid her, da disse faktaene bare kort nevnes, og deretter sopes under et teppe mens man fokuserer på totalitarismens og særlig kommunismens ofre.
Ser man på måten Rummel presenterer sine tall på, er det mye som skurrer. Om man for eksempel ser på hans statistikk for Vietnam, så påstås det at myndighetene i landet er ansvarlig for i underkant av 1,7 millioner drap fra 1945-87, noe som gjør at landet blir ført opp over listen av «megamordere»26. USA, som naturligvis ikke befinner seg på denne listen, hevder Rummel er ansvarlige for latterlige 6000 (seks tusen!) ofre for democid i Vietnam (ifølge den «middels høye» beregningen), til sammenligning med andre kilder som viser rundt 1 million dødsofre. Med tanke på at USA slapp 14 millioner tonn bomber over Vietnam, er disse tallene håpløse og gjør at man virkelig må spørre seg om hvordan det kan være mulig å benytte seg av Rummels tall.27 Uansett hvilke kilder man bruker er det helt klart at Rummel her ikke bare presenterer ekstremt feilaktige tall, men kan sies å legitimere USAs kriger og å håne de enorme tapene av sivile liv dette medførte.
En del av forklaringen på tallene er at Rummel ikke tok med i sine beregninger sivile tap som kom som en følge av angrep på militære mål under kriger, men selv med dette tatt i betraktning er tallene han presenterer for Vietnam for lave. Denne selektive ekskluderingen av visse typer sivile ofre er uansett svært problematisk, og medførte for eksempel at han bare tok med – i sine beregninger over Hitlers drap – 12,25 millioner drepte sovjetere ut av totalt 26,6 millioner som faktisk døde som følge av tyskernes angrep. Dette gjorde han ved blant annet å ikke ta med det enorme antallet sivile som døde i for eksempel beleiringen av Leningrad.28
I sin forskning har Rummel konsekvent justert alle anslag over drap som de vestlige landene er ansvarlige for nedover, mens hans tall for drepte i Sovjetunionen er sterkt overdrevne. I sin summering av antallet ofre for folkemord utført av Storbritannia kom Rummel i sin middelshøye beregning frem til 816.000 ofre. I sine mer utførlige tabeller nevner imidlertid Rummel 3 millioner døde av sult i Bengal i 1943-46, som mange forskere har påpekt ikke skyldtes matmangel, men de britiske koloniherrenes politikk. Disse dødsofrene passer dermed godt inn under Rummels tall over ofre for «democid», ettersom han innenfor denne kategorien inkluderer de som døde som følge av statlig påskyldt sult.29 Mens ofrene for den statlig påskyldte sultkatastrofen i Sovjetunionen tas med i oversikt over Sovjetunionens ofre, glimrer den med sitt fravær når ofrene for Storbritannia summeres opp. Dette ser ut til å være en teknikk Rummel konsekvent har benyttet. Rummel viser til en rekke folkemord utført av vestlige land i sine tekster og detaljerte tabeller, for så å utelate dem når de totale tallene skal summeres opp.27 Når det gjelder tallene Rummel presenterer for Sovjetunionen er de svært overdrevne. Som eksempel kan nevnes hans anslag over antall døde i GULAG-leirene: 39.464.000 døde, hvorav 32.584.000 skal ha dødd i årene 1929-1953.28 Dette er over 50% flere enn så mange mennesker som faktisk var i GULAGene i perioden 1930-53, ifølge Bent Jensen. Jensens anslag over antall døde ligger i denne perioden på 4 millioner døde, altså en åttendedel av Rummels estimat.29 Det kan nevnes en lang rekke eksempler til, men det som har blitt vist til her burde være nok til å stadfeste at Rummels tall er høyst tvilsomme.
Avsluttende bemerkninger
I denne artikkelen har jeg gått gjennom en del av argumentene som benyttes for å påvise at det foregikk systematisk folkemord i Sovjetunionen, samt påpekt en rekke svakheter ved anslagene over antallet ofre for statlig massemord i Sovjetunionen i forhold til massemord utført av andre land. Jeg mener det er store problemer med å plassere den politiske massevolden som fant sted under Stalin inn under definisjonen folkemord, selv med de bredere definisjonene. Det er et grunnleggende skille mellom utryddelse av klasser og raser/etniske grupper. Selv om forsøkene på å eliminere bestemte klasser førte til store dødstall, ble for eksempel kulakkene i hovedsak eliminert som klasse gjennom å bli tvunget ned i det sosiale hierarkiet, til å bli ufrie landarbeidere. Dette skiller seg klart fra nazistenes utryddelse av «underlegne raser», som faktisk innebar systematiske henrettelser. Forsøkene på sammenligninger av Sovjetunionen og Tyskland mener jeg dermed fører til en grov bagatellisering av det nazistiske folkemordet.
Når det gjelder tallene til R.J. Rummel mener jeg å ha kunnet påvise grunnleggende svakheter ved disse, ved at de overdriver antallet døde i Sovjetunionen og i stor grad skjuler drapene vestlige regjeringer står ansvarlige for. Dette er viktig, for om statistikken til individer som Rummel og Courtois fremstilles som objektive (slik det gjøres i en del medier, på toppnivå i EU og tydeligvis altså også i visse kretser på norske universiteter), og dermed utgjør utgangspunktet for diskursen om kommunismen, vil det ikke bare forhindre en fruktbar akademisk diskusjon. Enda alvorligere vil det kunne føre til en økt aksept for innskrenkninger i demokratiet og ytringsfriheten, slik det allerede har gjort i flere land. For hvorfor i all verden skulle tilhengere av menneskehetens svøpe, en ideologi som har drept over 100 millioner mennesker og som langt overgår nazismens brutalitet få lov til å fremme sine syn i våre samfunn?
Hensikten med denne artikkelen har ikke vært å underspille de grove overgrepene som fant sted i Sovjetunionen under Stalin. Tvert imot mener jeg at den typen forskning jeg her har kritisert bidrar til å svekke mulighetene for å kunne forstå hendelsesforløpene til disse overgrepene og dermed muligheten for å unngå lignende tilfeller i fremtiden. Det er et stort behov for å forske på disse temaene på en nøktern og objektiv måte, både for historie- og samfunnsforskningen, i den universelle kampen mot folkemord, og for dagens marxister og andre venstreaktivister som søker å forstå hvordan slike overgrep kunne skje i sosialismens navn. Dette blir imidlertid vanskeliggjort når debattene er så sterkt ideologisk preget, hvor målet ofte ser ut til å være å diskreditere marxismen – ved å overdrive dødstall, definere Sovjetunionen som en folkemordstat og sette kommunismen i ledtog med nazismen – og dermed fremheve det vestlige kapitalistiske demokrati som det eneste alternativet for våre samfunn.
Noter
1 Resolusjon 1481 i Europarådets parlamentariske forsamling, 25.01.2006: ”Need for international condemnation of crimes of totalitarian communist regimes”. URL: http://assembly.coe.int/Mainf. asp?link=/Documents/AdoptedText/ta06/Eres1481.htm
2 Klassekampen 09.07.2009. URL: http://www.klassekampen.no/56268/article/item/null
3 Courtois, Stéphanie (red): The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression, Cambridge, Harvard University Press 1999
4 Se f.eks. Klassekampen 25.10.2006: ”Protester mot politisk forbud” og 24.11.2006: ”Protestaksjon mot kommunistforbud”
5 Iversen, Morten A.: ”Terror under det totale herredømme” i Hagtvet, Bernt (red.): Folkemordenes svarte bok, Oslo, Universitetsforlaget 2008: s. 269
6 Iversen i Hagtvet 2008: s. 270
7 Det bør for øvrig nevnes at det er ordet likvidirovatj (ликвидировать) som brukes om hva som skal gjøres med kulakkene som klasse, og det blir dermed villedende når dette blir oversatt med ”utrydde”, slik det er gjort hos Iversen. Likvidere betyr på russisk, som også på norsk, å avvikle eller oppløse – ikke bare drepe (en takk til professor Åsmund Egge for opplysningen!)
8 Jensen, Bent: ”Det sovjetiske GULAG-imperiet” i Hagtvet 2008: s. 206
9 Ibid
10 Jensen i Hagtvet 2008: s. 227
11 Egge, Åsmund: ”Hva vet vi om ’overdødlighet’ og terrorofre i Sovjetunionen i 1930-årene?” Nordisk Øst-Forum, No. 1 (1998), s. 61
12 Egge 1998: s. 61
13 Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Oslo, Universitetsforlaget 2002: s. 169
14 Courtois 1999: s. 9
15 Det relativt utbredte synet om sovjetmyndighetenes skyld kan forøvrig også nyanseres. Påstanden om at de sovjetiske myndighetene forverret sultkatastrofen ved å øke innkrevningskvotene fra 1931 til 1932, som blant annet fremlegges i Kommunismens svartebok, er feilaktig. Historikeren Mark B. Tauger som har gransket kildene som ble brukt til denne fremstillingen viser at det stemmer at det ble vedtatt en slik økning, men at vedtaket ikke ble gjennomført når det ble klart at det var stor mangel på korn. Faktisk tyder kildene på at kvoten ble redusert med 20% fra 1931 til 1932 og at kvotene ble kraftig redusert i de mest vanskeligstilte områdene, som Nord-Kaukasus og Ukraina. Tauger, Mark B.: Bidrag til Wolfgang, Wippermann Roter Holocaust? Hamburg, Konkret Literatur 1998. Tilgjengelig på URL: http://chss.montclair.edu/english/furr/taugerroterhol.pdf.
16 Jensen i Hagtvet 2008: s. 206
17 Iversen i Hagtvet 2008: s. 289
18 Wippermann, Wolfgang: ”Är rasmord detsamma som ’klassmord’?” i Etzler, Aaron et al. Utan Heder, Stockholm, Röd press förlag 1999: s. 81
19 Fure, Odd-Bjørn: ”Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene” i Hagtvet 2008: s. 260
20 Lindgren, Stefan: ”Kommunismens svarta bok – slutet på ‘body-count’” i Etzler 1999: s. 26
21 Lindgren i Etzler 1999: s. 28-29. Rummel inkluderer folkemord i et bredere begrep – democid – som kort sagt kan defineres som statlig overlagt drap. Se URL: http://www.hawaii.edu/powerkills/ GENOCIDE.HTM for en nærmere presisering av begrepet.
22 Ibid: s. 29.
23 Rummels definisjon av megamurderers: “Those states killing in cold blood, aside from warfare, 1,000,000 or more men, women, and children”. Journal of Peace Research, Vol. 31, No. 1 (Feb., 1994), s. 2. URL: http://www.jstor.org/stable/425578
24 Lindgren i Etzler 1999: s. 30
25 Ibid: s. 31
26 Ibid: s. 34
27 Ibid: s. 34. Lindgren viser til flere eksempler på denne teknikken, som den sterke nedjusteringen av ofre ved USAs krig på Filippinene og Frankrikes mange kolonikriger.
28 Rummel, R. J.: Lethal politics: Soviet genocide and mass murder since 1917. New Brunswick, Transaction Publishers 1996: s. 6.
29 Jensen i Hagtvet 2008: s. 207.
Jeg vil her bare gjøre leserne oppmerksomme på professor i russisk historie ved Universitetet i Tromsø, Jens Petter Nielsens bok «Døden løser alt. Nye perspektiver på Stalins terror». Scandinavian Academic Press 2012. Forfatteren, som har befattet seg med stalinismen en menneskealder, drøfter her nyere vestlig og russisk forskning (altså etter arkivenes åpning) og sammenholder dem med tidligere perioders forskningsspørsmål. En meget god og lettlest fagbok som opplagt burde vært utgitt på et internasjonalt språk. Boka er også representativ for debatten blant akademiske forskere, som ligger fjernt fra skriveriene til høylydte, politiske ideologiprodusenter på den anti-kommunistiske høyresida (men la oss ikke glemme at mange seriøse akademiske forskere på høyresida holder seg for nesa av ideologenes støy i det offentlige rom!).
Mye fornuftig her men konklusjonen halter litt, eller bringer i hvert fall opp nye spørsmål. Er det sånn at artikkelforfatteren mener at det vestlige demokratiet BY DEFAULT er kapitalistisk?
For meg som sosialdemokrat ER det faktisk sånn at det vestlige demokratiet er udiskutabelt det eneste rette. Hvorvidt det er kapitalistisk, evt. I hvor stor og ensidig grad det er kapitalistisk, hviler ene og alene på velgernes stemmegivning i valg. De eneste underliggende verdiene er humanistiske og liberale verdier slik de er formulert i menneskerettighetene. Ellers er alt opptil velgerne.
Jeg mener ikke vestlige demokratier må være kapitalistiske, men de har vært det frem til nå og er sterkt bundet sammen. Selv under sosialdemokratiske styrer har ikke kapitalismen blitt erstattet av sosialisme, den har bare blitt regulert i ulike grader. Jeg mener at målet til personer som Hagtvet er å diskreditere alt annet enn det kapitalistiske vestlige demokratiet, inkludert muligheten å kombinere de positive verdiene fra vestlig demokrati, med sosialisme. De angriper nemlig ikke bare de sosialistiske forsøkene i f.eks. Sovjet eller Kina, de angriper hele den marxistiske ideologien og antyder at den må føre til diktatur og massedrap og at den ikke bare er like ille, men kanskje verre enn nazisme.
Der er jeg med. Å ta med Marx i dragsuget er i stor grad historieforfalskning. Som sosialdemokrat mener nok jeg at det kan være gunstig å ha markedsøkonomi i bunnen for å finansiere velferdsstaten, men det er ikke sånn at det slutter å være demokrat om folket velger en mer radikal variant slik de f.eks. har gjort flere steder i Latin-Amerika. F.eks. marxistene som styrer Bolivia og Venezuela har ikke noe mer til felles med Stalin og Pol Pot enn Høyre har med Franco og Pinochet.
Men det er uansett galt å argumentere mot det demokratiet vi har. Hvis det ikke gir nok sosialisme etter din smak er det rett og slett fordi folk flest ikke ønsker det. I et moderne ni tiendedelssamfunn i den første verden ville neppe flertallet ha personlig fordel av radikal marxistene heller.
Jeg har ikke noe problem med å argumentere mot det demokratiet vi har. Din forrige post illustrerer naiviteten her: Vil du hevde hvert parlamentsvalg er et valg om samfunnssystemet vi lever under? I så fall er det vel flaks at ingen noensinne har omstyrtet et samfunnsystem gjennom et slikt valg… Poenget mitt er ikke å se ned på valg eller demokrati — tvert imot. Men demokratiet i kapitalistiske samfunn er et punktdemokrati om forandringer og tiltak som er mulige innenfor en kapitalistisk ramme. Å kritisere det eksisterende demokratiet innebærer ikke annet enn et ønske om at folk faktisk realiserer et mål som overskrider denne umiddelbarheten: etableringen av en ny samfunnstype. Og dette målet har du sagt to ting om: 1) det er udemokratisk og uakseptabelt, 2) det er mulig innenfor norsk parlamentarisme. I tillegg sier du at den norske styreformen er hellig. Kort sagt: det er flere selvmotsigelser på banen her.
Det er neppe mer enn maks 2-3% av det norske folk som ønsker å velte om samfunnssystemet fullstendig. De fleste av disse stemmer Rødt. De kan endre det hvis de blir mange nok, men det kommer neppe noensinne til å skje. Det er ikke noe argument mot dagens demokrati.
.
Sovjetunionen representerer en progressiv modell for hvordan man kan restrukturere befolkningen i et stort landområde slik at den blir mindre rasistisk og fremmedfiendtlig. Lenge leve kommunismen og ned med alle goyer. 30 sølvpenger til alle tilhengere av Karl Marx.
Til opplysning for dem som ikke skjønner denne personens kodespråk: goye = ikke-jøde. En vanlig nazistisk anklage mot «bolsjevismen» var at den var et utslag av et virus, jødedommen. Søk «Jødenes krig» av Halldis Neegaard Østbye (1941) på google (hun var NS’ fremste «jødeekspert). Den ligger ute på nett til fri nedlasting. Personen «Jødas Iskariot» er faktisk nazist.
Du høres ut som en konspirasjonsteoretiker. Du tror vel heller ikke noe på at seks millioner jøder ble gjort om til lampeskjermer under 2. verdenskrig i den store lampefabrikken på Auschwitz? Jeg vet at dette virkelig skjedde og at alle som stiller spørsmålstegn ved dette er konspirasjonsteoretikere som vil distribuere lamper av jødeskinn på IKEA.
Du er for gæern til at jeg, eller noen andre, orker (gidder) å diskutere med deg. God natt!
«Etter min mening er det hårreisende å kunne sammenligne nazistenes utryddelse av jødene med sovjetmyndighetenes medskyldighet i sultkatastrofen.»
Dermed vil Dokken mene at det er en avgjørende forskjell mellom et europeisk parti som vil drepe muslimene i landet og et som bare vil utvise dem?
Jeg ser ikke hvordan de to eksemplene er sammenlignbare. Massedrapet på jødene var en bevisst målrettet handling av nazistene der målet var å utrydde jødene. De som døde av sult i Sovjetunionen døde som følge av en feilslått eller i verste fall hensynsløs politikk med inndriving av korn for enhver pris, det var ikke målet å drepe dem. Dette er altså ikke ulike grader av samme type politikk, det er to kvalitativt forskjellige typer handlinger. Eksemplet ditt, derimot, kan sies å være to ulike grader av samme tanke: å eliminere en annen religion enten ved utvisning, tvangskonvertering eller drap. Nazistene bevegde seg også mellom disse, de hadde opprinnelig ulike planer for å drive ut jødene, f.eks. til Madagaskar elelr øst for Uralfjellene, men senere bestemte de seg for a utrydde dem isteden
Tror Holocaust – den fysiske utryddelsen av en folkegruppe som ikke ble ansett tilhørende den menneskelige rase – skiller seg fra andre typer terror ved at menn, kvinner og barn blir mål i seg selv utelukkende for at de er født som det de er. Uavhengig av i og for seg forståelige betraktninger utledet av f. eks. maktkamp. Hitler var fullstendig besatt av sitt jødehat og jødeutryddelsen var ikke kun et middel til å seire i krigen.
Den anti-semittiske terroren mister slik enhver forbindelse med den politiske sfæren. Nazistene var rett og slett ute etter den europeiske sivilisasjon ved å ta sikte på å eliminere for godt et av Europas mest siviliserte folk. Dette store sivilisasjonssammenbruddet er unikt. Hitler er et avvik og en anomali i tysk historie. Stalin passer dessverre godt inn i den russiske. Det unnskylder selvsagt ikke stalinismen, men forklarer hvorfor Holocaust er unikt og hvorfor nazismens terror og stalinismens tilhører ulike kategorier.
Hva gjelder stalinismens og dens forbindelse med marxismen, eller forsåvidt enhver form for sosialisme, tror jeg det kan argumenteres med at denne forbindelsen er ytterst tvilsom og skrøpelig av mange grunner. Hva gjelder voldsbruk, for å holde oss til temaet her, sa Marx og Engels i Det kommunistiske manifest at vold var er jordmor for ethvert samfunn som gikk svangert med et nytt, altså hadde en begrenset og underordnet funksjon. De sa ikke at et nytt samfunn skulle bygges fra bunnen i en orgie av byråkratisk vold. I Russland intervenerte jordmoren lenge før fosteret var modnet. Man kan referere til Isaac Deutscher som, i sin nå klassiske Stalinbiografi, sa at Sovjetlederen erstattet Marx’ idè om volden som revolusjonens jordmor med en ny idè om volden som revolusjonens mor.
For å sitere en annen kjent marxistisk historiker, Eric Hobsbawm: «The case against the Soviet experiment was not that socialism could only be constructed after the whole world had first gone capitalist, which is not what Marx said, or can be firmly claimed to have believed. It was empirical. It was that Russia was too backward to produce anything other than a caricature of a socialist society.»
Jeg trodde poenget ditt var å få frem at det er en prinsipiell forskjell mellom å utrydde et folk biologisk og å avskaffe den ideologisk/økonomiske/samfunnsmessige gruppe de tilhører.
Jeg skjønner hvor du går hen med dette. Men — tross alt — utryddelse av en «klasse» er et fenomen som ikke er analogt med religiøse livssyn. Det er ikke avgjørende forskjell mellom dine eksempler, men den ene polen i dette eksemplet — tvangskonvertering og total utkastelse — er ikke analogt til det vi diskuterer her.
Å tvinge (millioner av) mennesker vekk fra sine yrker, sin jord og eiendom og dermed avgjørende deler av deres identitet (de fikk ikke en gang klage på behandlingen, for dissens var jevngodt med pågripelse, tortur og død) forekommer meg ikke som mindre inngripende enn å tvinge folk vekk fra sitt livssyn.
Du ser altså at det «ikke er avgjørende forskjell mellom» mine eksempler, men fastholder at eksemplene ikke er analoge. Hva mener du?
Dine eksempler kan sammenliknes, men de kan ikke sammenliknes med klasseutryddelse. Å «utrydde» en klasse innebærer bare å avskaffe forhold til grunn for samfunnets klassedeling, ikke tvangsflytting, yrkesforbud, etc.
I forhold til eksemplet Sovjet og deres klassekrig mot deler av egen befolkning, så klarer ikke jeg å se et «bare».
Noen millioner døde her og der er ikke det vi bør diskutere her. Lenin og Marx var godhjertede idealister som ville arbeiderne vel, selv om de ikke kunne tolerere for mye rusk i maskineriet. Det vi alle må huske er de seks millionene jøder som ble massemyrdet i gasskamre, noe som aldri må gjenta seg.
Husk at vi i Europa brukte 1000 år på å utvikle demokratiet. Vi la Europa i ruiner utallige ganger på veien.
Å lære andre nasjoner demokrati med sverd er i beste fall fånyttes, i verste fall katastrofalt (Libya).Det vi i vesten kan bidra med er sekulære verdier og økt velstand.