Bosslady, en kvinne med penger og makt

Foto: Kjersti Oppstad

Gambia, et av Afrikas minste land, har sin hovedinntektskilde fra turisme. Men “the smiley coast of Africa” er full av kontraster og har mer å gi enn hvite strender og flotte turisthotell.

Kjersti Opstad
About Kjersti Opstad (34 Articles)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Yes, Bosslady and please, Bosslady. Just sit down here, Bosslady. Ev’rything alright, Bosslady? Can i get you somethin’, BossLady. Need a taxi, Bosslady? Det tar litt tid dette med Gambia for en skandinav med ømme rasetær når man midt i Kunta Kinte-land tilstadighet blir stilt ansikt til ansikt med sin egen hvithet. Med en afrikansk mann, et halvt afrikansk barn og en adresse på Oslo Øst er den så lett å glemme, hvitheten, altså, men i deler av Gambia lar den seg ikke glemme. Den er det du er, Bosslady, en kvinne med penger og makt. Og du er hvit. Veldig hvit.

Turisme, ikke bare et gode.
Det mangler heller ikke på både ferierende og mer eller mindre fastboende europeere som vet å benytte seg av det lille statusløftet ulikhetene i valuta gir. At du som hvit kvinne i følge med en afrikansk mann automatisk blir overrukket regningen kommer dessverre med en flau bismak som overdøver den feministiske seieren det burde ha vært og man kommer ikke særlig langt inn i det første restaurantbesøket før man kjenner litt på behovet for å ikle maken skilt med bilde av hans norske pass og påskriften «ikke kjøpt på stranden, sammen med meg helt frivillig». At man kjenner på et slikt behov, gir måltidet en ekkel ettersmak, slik det også smaker vondt når man i passkontrollen i Nederland blir overrukket et ark som forklarer alvoret i sexkjøp av mindreårige når de ser destinasjonen på boardingkortet ditt. Gambia er et vakkert og fredelig ferieparadis og det er et av verdens fattigste land. Dessverre er det noe mange med den samme hvitheten jeg er bærer av er villige til å utnytte. Anythin’ for you, BossLady. Anythin’, really anythin’…

Eventyr uten sikkerhetsbelte.
Likevel er det først når badeferien din kjører usikret av sted nedover en gammel costal road fylt til randen av mennesker, eselkjerrer og lastebiler i en gul-grønn taxi som en gang på 70-tallet, eller tidlig 80-tall hadde en stolt europeisk eier og som siden har gått gradene frem til den en gang på 90-tallet ble kjøpt for vrakpanten og satt i en kontainer på vei til Afrika og som i alle disse  årene som har gått siden den unnslapp en ublid skjebne som skrapmetall trofast, dag etter dag, har kjørt passasjerer  frem og tilbake på akkurat dette strekket av gammel costal road, at du for alvor kommer ansikt til ansikt med landet du besøker.

Foto: Kjersti Opstad

Foto: Kjersti Opstad                                                                        To tanka-tanka-taxier skimtes i mørket.

Tante Twobob
Til dypere inn i labyrintene av uferdige mursteinsbygninger du kommer til mer endrer omfavnet av din hvithet seg. Og snart har du blitt en attraksjon, et slags trofe. «Twobob» roper barna og løper etter bilen du sitter i. «Twobob». Når bilen stopper velter et utall tantebarn og nabobarn ut og du forsøker fortvilet å huske hvem som er hvem, mens de stolt viser frem sin helt egen «twobob» til nabolaget og du smiler og hilser på det som virker som en uendelig kaskade av stadig nye mennesker som høylydt ønsker deg velkommen mens du mest av alt føler deg overveldet og oppspist av din egen materielle rikdom.

Du tenker på den iskalde colaboksen du nettopp drakk. Trengte du den, eller kunne den ha hjulpet med å gi en av disse barna en bedre skolegang, en fremtid? Lenestolen du blir plassert i, den fineste de har, har en hjemmesnekra bunn som mangler 2 fjøler. Den er ukomfortabel og du tenker på sofaen du har hjemme, den du tenker å bytte ut fordi den har et litt slitt armlene. Ditt liv er vevd sammen med alle disse menneskene. Dere er familie. De møter deg med skammen over alt det de ikke har hengende usagt i luften mellom dere. Du møter dem med den like uuttalte skammen over alt det du har. I midten står en mann som har valgt deg. Helt frivillig. En mann med sterk nok rygg til å bære oss alle. En beundringsverdig mann. En mann som visste hva han gjorde da han plasserte sin norske make på et hotellrom med aircondition. Familycompounds i offseasons mange strømbrudd er ikke for pyser, etter snaue 30 minutter i et lite innestengt reseptionrom fylt med 30 mennesker er den norske maken gjennomsvett og utslitt av inntrykk.

Nær 1 av 10 dør før fylte 5 år
Noen plasserer en liten nyfødt baby i armene dine. En yngre søsters førstefødte. En sønn, født for 3 dager siden. Sist gang du møtte dem fikk du også plassert en nyfødt nevø i armene dine. Noen måneder senere døde han. Av diaré. Siden den gang har de mistet 3 små. Barnedødeligheten i Gambia er skyhøy. Du stryker den bittelille over pannen og håper han unngår samme skjebne. At han vil være en av de som greier seg. Rommet rundt deg taler sitt klare språk om at det er mange av dem også. Heldigvis. Du reiser deg opp og blir med dem ut og tar bilder av dem. Kaskader av bilder av smilende poserende barn i kule positurer. Slik de har sett andre gjøre det før dem, i verdener som synes så evig langt borte.

Fotball binder verdener sammen.
I en av disse andre verdenene spilles det fotballkamper på rådyre stadioner og jeg hopper inn igjen i den gulgrønne taxibilen. For under en 50-lapp venter sjåføren gjerne lenge på deg. Det er offseason. Du har penger. Det er bedre å vente på det man vet man får enn å bruke bensin på å kjøre rundt i håp om kanskje. I morges lå det en lapp fra en annen sjåfør og ventet på oss i resepsjonen. Vær så snill ring meg om dere trenger transport. Jeg kjører dere billig. Nesten for ingenting. Mannen som bærer oss alle stikker til ham litt ekstra. Han trenger. Vi ser at han trenger. Han også. Men først er det fotballkamper som skal ses. Lag som skal heies frem.

Foto: Kjersti Opstad Gambia er full av kontaster.

Foto: Kjersti Opstad
Gambia er full av kontaster.

Vi drar til en annen verden. En helt annen verden. 2 nabolag bortenfor. Aircondition, arkitektur, bestevenn, 50 tommers flatskjerm og iskaldt leskende flaskevann. Bestevenn og mannen som bærer så mange ser kamp. Jeg leker med barna. Ler med dem. Det er bare 3 av dem og privatlæreren er akkurat i ferd med å pakke sammen når vi kommer. I denne verdenen er min hvithet nesten usynlig. Om jeg bare hadde holdt meg unna å klatre inn i trampolinen i hagen sammen med dem, så ville ingen ha lagt merke til den i det hele tatt.

Retten til å eie sin egen refleksjon
Utenfor porten har mørket falt på og Afrika har våknet opp etter dagens kvelende varme. Gatene er fylt med bugnende salgsboder, biler, sykler og en uendelig strøm av mennesker. Mangelen på gatelys og refleks er prekær. Men akkurat i det tankene streifer innom hvor mange som faktisk dør i trafikken her hvert år så får jeg en formaning om å legge kameraet i sekken til ham som bærer. Gambiere liker ikke at fremmede hvite mennesker tar bilder av dem. De vil eie sin egen refleksjon og ikke risikere at de uten vitende vilje plutselig befinner seg på forsiden av et postkort. Kameraet må bort. Jeg er ikke hvit nok til å trosse dem, bare akkurat hvit nok til å ha lyst.

«Tanka-tanka»
Bedende øyne møter mine i en salgsbod. Mangoseason. Smak litt da? Beste mangoene i Gambia. Tannløse leende smil. Popcorn. Peanøtter. Samusa. Lukter. Lyder. Vi åler oss forbi og finner gatekrysset vi leter etter. Orker du å ta «tanka-tanka», eller skal vi finne en «town trip», spør mannen. Varmen og trengselen får meg til å se lengselsfylt etter de mange flotte bilene som kjører forbi. Kanskje en dag, tenker jeg og sier pliktskyldigs at «tanka-tanka» er helt ok.

Nansen, Amundsen, ja til og med Erik Bye og Lars Monsen. De tøffeste av de tøffe har aldri turt akkurat dette tenker jeg og klyver raskt inn i en ombygd folkevognbuss med ulidelig mange seter og like mange mennesker som roper høylydt hvor de skal. Man skulle tro at rushtidsreising med Oslo Sporveier hadde herdet meg, men selv den fulleste t-banevogn på en solskinns-17. mai kan ikke måle seg med en reise med «tanka-tanka». Serrekunda, Latikunda, Yundum, Tallanding, Westfield. Jeg forsøker å følge med på hvor vi er og skal, men må gi tapt. Vi sneier bakhjulet på en lys og refleksløs syklist og sniker oss raskt mellom biler som tilsynelatende ikke ser ut til å følge noe filsystem, eller noe som helst annet form for system.

Fotgjengere finnes over alt, og det hender vi får øye på dem før det er for sent. Vi er utenfor turistområdene nå. Langt utenfor. Og selv midt i dette kaoset av biler, mennesker og esler så hersker det også en form for avslappet ro. Jeg ser den. Jeg klarer bare ikke å forstå eller føle den. Vi setter opp farten og jeg ser meg bekymret rundt etter en form for sikkerhetsutstyr. Forgjeves. Denne «tanka-tankaen» har i det minste en dør. Jeg har sett mange uten. Fulle folk får færre skader når de faller fordi de ikke har reflekser som strammer muskulatur tenker jeg for meg selv og forsøker å etter beste evne slappe av. Jeg har ingen kontroll over min skjebne på denne veien, i denne bilen og jeg anslår dødsrisikoen til å være relativt høy. Min beste sjanse for overlevelse er å være avslappet. Jeg jobber innbitt med saken.

Et lite stykke Afra.
«Vil du ha AFRA, eller skal vi bare dra hjem og spise i nabolaget?» Han spør på norsk, i et forsøk på å ha en privat samtale i en folkevognbuss med 16 andre i. AFRA, eller sennep og eddiksmarinert grillet sauekjøtt med løk, har siden jeg først smakte det vært min favorittrett og det finnes et sted nær «Big tree» ved Latikunda som lager en AFRA som er så god at jeg har drømt om den i flere år. Dødsrisikoen på veien og en mage som har trøblet litt i et par dager får meg til å lengte etter airkondition og det svale hotellrommet, men samtidig det er ikke hva som helst som venter på den andre siden. Big Tree Afra henger høyt hos meg, men høyt nok til å våge livet på i en falleferdig «tanka-tanka» for? Stikk i strid alle mine instinkter svarte jeg bekreftende. La oss dra og finne AFRA. Mannen nikket fornøyd. Jeg var ikke den eneste med en forkjærlighet for Big Tree AFRA.

Foto: Kjersti Opstad Senneps- og eddiksmarinert lammekjøtt, akra.

Foto: Kjersti Opstad
Senneps- og eddiksmarinert lammekjøtt med løk, akra.

Kan jeg ta bilder spør jeg verten når vi kommer frem og sitter og venter på at maten vår lages. Min hvithet har gitt oss sitteplass.  De andre i køen må stå. Vi er ikke det eneste som vet at det er akkurat her du får den beste AFRAen i Gambia. «jeg har drømt om AFRA herifra i flere år sier jeg høyt, mens jeg stille legger til for meg selv «og vurdert at den er verdt å risikere livet i African night time trafic for». Jeg går derfra med både bilder, et stort smil og en stor pose AFRA. Og heldigvis tar vi «town-trip» tilbake. Jeg ruller ned vinduet, nyter brisen og later som om sikkerhetsseler finnes og at jeg har dem på. Det tar litt tid å bli vant til henne, Gambia, og det er lett å både valse over henne uten å se henne, utnytte hennes svakhet eller la seg overvelde av hennes yrende levende varme.

Men om man lener seg litt tilbake, gir opp å forsøke å forstå, endre og kontrollere og heller aksepterer henne slik hun er, så oppdager man fort at hun er en genuin perle og at hun er stor nok til å ha rom for deg også, selv med all din uvitende hvithet. Og om man våger å overvinne frykten for å gå ut i en kaotisk, overfylt og mørklagt Gambisk natt, så kan hun altså by på grillmat så smakfull at du aldri vil glemme hverken den eller landet som lot deg få en smaksbit.

Life’s good, LG, står det på store plakater langs veiene over alt hvor du ferdes. Og selv om jeg lenge var usikker på om dette var reklame for merkevaren LG, eller et forsøk på massesuggesjon fra en enerådende og omstridt president så kan jeg ikke annet enn si meg enig. På tross av min klumsete hvithet. På tross av sexturisme og fattigdom. På tross av alt jeg ikke får gjort noe med idag så er jeg enig. LIFE IS GOOD IN THE SMILING COAST OF AFRICA.

U are welcome back… BossLady

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*