Krigen som skulle ende alle kriger – Del 2

Foto: Wikilmages

Første verdenskrig førte til intet mindre enn fire imperiers kollaps: Russland, Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske riket. Her følger del to av vår serie om krigen.  

Erik Dokken
About Erik Dokken (3 Articles)
Erik Dokken har mastergrad i historie og arbeider som lærer på videregående skole.
Russland hadde vært en stormakt i over 200 år og hadde bygd seg opp et rike som strakk seg fra Finland og Polen i vest, til Stillehavet i øst. Romanov-dynastiet hadde sittet på tronen i over 300 år. Alt dette ble fullstendig forvandlet etter bare tre år med krig.

Som nevnt i forrige artikkel var første verdenskrig en katastrofe for Russland. Allerede i krigens første år var ¼ av den russiske hæren drept, såret eller tatt til fange. Forsyningssystemene fungerte ikke, soldatene manglet mat og klær og ble ofte sendt i kamp uten våpen. Tyskerne rykket langt inn på russisk territorium og russerne led store tap. I tillegg skapte krigen store problemer for de som ikke deltok direkte i den. Arbeidere ble tvunget til å jobbe lengre for å tilfredsstille krigens behov, uten å få høyere lønn. Prisene på de mest grunnleggende varene de trengte for å leve, som mat og brensel, gikk opp. Disse problemene førte til stadig mer omfattende streiker og demonstrasjoner i byene, som ble møtt med voldsmakt fra myndighetene. Etterhvert nektet mange soldater å skyte mot demonstrantene, som de sympatiserte med, og sluttet seg isteden til dem. Arbeiderne og soldatene sluttet å adlyde myndighetene og dannet sine egne forsamlinger der de valgte sine egne ledere og selv bestemte hvordan ting skulle styres. Den økonomiske og politiske krisen spredte seg også til landsbygda der bøndene reiste seg mot landeierne og tok jorda deres med makt. Da soldatene på frontene, som stort sett selv var bønder, fikk høre dette deserterte de i tusenvis for å reise hjem og sikre seg sine egne jordstykker.

Bolsjevikene får makten

Opprøret i Russland kulminerte i Februarrevolusjonen, der tsaren måtte abdisere og en provisorisk regjering tok over. Den nye regjeringen klarte imidlertid ikke å løse de økonomiske problemene og insisterte på å fortsette krigen mot tyskerne. Dette banet vei for Oktoberrevolusjonen der bolsjevikene tok makten. Bolsjevikene lovet folket det de ville ha: fred, brød og jord. De fulgte også opp med å inngå fred med Tyskland. På den måten hadde altså første verdenskrig avgjørende betydning for at det russiske tsardømmet kollapset og at den første vellykkede kommunistiske maktovertagelsen kunne finne sted. Dette igjen førte til dannelsen av Sovjetunionen som kom til å spille en viktig rolle både for fremveksten av kommunistpartier verden over, i kampen mot aksemaktene under 2. verdensbefolkningen og som supermakt under den kalde krigen, en konflikt som preget verden helt frem til 1990. Til slutt førte også det russiske tapet i krigen til opprettelsen av en rekke nye selvstendige stater som fortsatt eksisterer i dag: Finland, Estland, Litauen, Latvia og Polen.

Et annet gammelt mektig dynasti som mistet makten som følge av første verdenskrig var habsburgerne. Denne kongefamilien hadde på det meste hersket over mesteparten av Sentral-Europa, Nord-Italia, Nederland og Spania med dets kolonier. Før første verdenskrig var ikke Østerrike-Ungarn like stor som i sine glansdager, men var fortsatt en betydelig makt. Det de håpet ville bli et lokalt oppgjør mot sin rival på Balkan, Serbia, endte med å bli en verdenskrig der deres flere århundregamle rike forsvant. Habsburgerne ble tvunget til å frasi seg makten og landet ble splittet opp. Østerrike, Ungarn og Tsjekkoslovakia ble selvstendige stater. Italia fikk noen deler av det gamle habsburgske riket, men den store seierherren ble Serbia. Serbia oppnådde sin drøm om et sørslavisk storrike da de tok bla. Kroatia og Bosnia fra Østerrike-Ungarn, og dannet staten Jugoslavia.

Det osmanske riket og Midtøsten

Det osmanske riket hadde etter sitt høydepunkt på 1500-tallet gradvis stagnert, men før første verdenskrig hersket det fortsatt over betydelige landområder i den østre delen av Middelhavet, bl.a. Midtøsten. For å svekke riket oppfordret ententemaktene, spesielt Storbritannia, lokale folkegrupper til å gjøre opprør. Som belønning ble flere folkegrupper, bl.a. arabere og kurdere lovet selvstendighet etter krigen. Selv om mange fulgte oppfordringen og kjempet mot osmanene, fikk de ikke det de hadde blitt lovet. Frankrike og Storbritannia delte isteden Midtøsten seg imellom. Måten de vestlige stormaktene delte området og valgte å administrere det har fått store konsekvenser for ettertiden, ikke minst har de bidratt til de største pågående konfliktene i Midtøsten.

I Syria hadde Feisal ibn Husayn, en av de arabiske opprørslederne som kjempet sammen med britene mot osmanene tatt makten. Han ble ikke anerkjent av stormaktene og i juli 1920 invaderte Frankrike og avsatte Feisal. For å lettere kunne styre området satte franskmennene igang med den velkjente “splitt og hersk” metoden. De satte ulike religiøse grupper opp mot hverandre for å unngå noen forent kamp for selvstendighet. Alawittene, en shiamuslimsk minoritet i landet ble favorisert og gitt de ledende stillingene, på tross av at flertallet av Syrias innbyggere var sunnimulsimer. Dermed ble grunnlaget lagt for en stat der majoriteten var utelukket fra politisk makt og der eliten nærmest var dømt til å basere sin makt på vold og undertrykkelse. Det tragiske utfallet av dette ser man spesielt i disse dager med borgerkrigen mellom det alawittiske Assad-regimet og ulike opprørsgrupper, spesielt sunnimuslimske.

Libanon som tidligere hadde vært en del av Syria ble også skilt ut som en egen stat av franskmennene. Dette skyldtes at det var en stor kristen befolkning i dette området og franskmennene regnet med at de derfor ville kunne få mer støtte i et selvstendig Libanon. Favoriseringen av de kristne førte imidlertid til mye av de samme resultatene som i Syria ettersom det ble sterke spenninger mellom dem og muslimene. Konflikten mellom folkegruppene kulminerte i borgerkrigen i 1975 og setter fortsatt sterkt preg på landet i dag.

Palestinakonflikten ‘fødes’

Røttene til Israel-Palestina konflikten kan også spores tilbake til oppgjøret etter første verdenskrig. Den britiske regjeringen støttet den sionistiske bevegelsens ønske om å få opprette en egen jødisk stat i Palestina og lovet å bidra til dette etter første verdenskrig. Britene krevde at rettighetene til de ikke-jødiske folkene i landet også skulle respekteres, men det oppstod likevel raskt konflikt. Arabere og jøder angrep både hverandre og de britiske soldatene, slik at volden og terroren stadig vokste seg sterkere. Etter andre verdenskrig ga britene opp og Israel og Palestina ble opprettet som selvstendige stater.

Også Irak falt inn under britisk styre etter krigen. Motstanden mot okkupasjonen var spesielt stor her, men etter en kort krig klarte britene å få kontroll. I 1921 innsatte de Feisal som konge, den samme Feisal som året før hadde blitt fratatt sin makt i Syria. Britene brukte også samme splitt og hersk taktikk som franskmennene, men i dette tilfellet var rollene byttet om. Folk fra den sunnimuslimske minoriteten i Irak ble innsatt i topposisjonene, mens den shiamuslimske majoriteten ble holdt utenfor. Konsekvensene ble de samme som i Syria, der den herskende minoriteten gikk inn for en autoritær og undertrykkende stat for å beholde sin maktposisjon. Saddam Hussein og Baath-partiet var et eksempel på dette. Men med USAs invasjon i 2003 mistet sunnimuslimene sin kontroll og fant seg plutselig utestengt fra den makten og de privilegiene de var vant med.

Saudi-Arabia var det eneste av landene i Midtøsten som fikk selvstendighet før andre verdenskrig. Med støtte fra britene hadde beduinlederen Ibn Saud gjort opprør mot osmanenes styre allerede før utbruddet av første verdenskrig og tatt store deler av dagens Saudi-Arabia. I 1924 tok han kystområdet Hejaz og i 1932 ble landet samlet. Saud-familien har siden styrt landet, som fortsatt er et av de få landene i verden der monarkene har reell makt. Ettersom Saud-familien bare var en av mange beduinstammer på den arabiske halvøya hadde de ikke mye legitimitet å basere sin nasjonale enhet på. Landets ledelse hviler derfor på ustabil grunn, med ulike stammer, sunnimuslimske ekstremister og shiamuslimer øst i landet som alle har egne ambisjoner. Saud-familien har på grunn av dette valgt å alliere seg med de sunnimuslimske ekstremistene i landet for å kunne holde seg ved makta, noe som også er av enorm betydning for det som har skjedd i Midtøsten de siste årene. For å holde seg på god fot med de sunnimuslimske ekstremistene fører Saudi-Arabia nemlig en skjult, men veldig aktiv politikk med å støtte tilsvarende ekstremistiske krefter i andre arabiske land. Denne støtten innebærer også våpenstøtte til opprørsgrupper i nabolandene, for eksempel de som har kjempet mot Assad-regimet de siste par årene.

Som man kan se var konsekvensene av første verdenskrig store for Midtøsten. Dette har imidlertid blitt langt klarere nå i de siste par årene og enda mer de siste månedene med ISILs fremvekst. I et forsøk på å undergrave det alawittiske Assad-regimet har både Saudi-Arabia og Tyrkia gitt stor militær og økonomisk støtte til sunnimuslimske opprørsgrupper. I Irak var det også mange sunnimuslimske opprørsgrupper som oppstod da sunnimuslimene mistet sin kontroll over staten og ble fryst ut av de andre folkegruppene etter 2003. Det som nå har skjedd er at mange av de sunnimuslimske opprørerne fra Syria og Irak har slått seg sammen til en mektig organisasjon med ambisjoner om å samle hele Midtøsten til et islamsk kalifat. Denne gruppen er ISIL og har preget nyhetsbildet de siste ukene med sine bestialske drap og utstrakte bruk av terror mot sivile.

USAs blir en verdensmakt

At USA var på vei opp blant verdens stormakter ble tydelig i overgangen mellom 1800 og 1900-tallet, men det var etter første verdenskrig at landet tok over som verdenslederen innen økonomi og industri. USA kom sent med i krigen og ble i liten grad direkte rammet av den i forhold til de krigførende landene i Europa. Både under og etter krigen ble også mange av de europeiske stormaktene helt avhengig av lån fra USA for å dekke krigsutgiftene og senere gjenoppbyggingen. Alle skyldte penger til USA og pengene som ble lånt ut kom raskt tilbake igjen og fyrte opp den amerikanske økonomien. Tyskland lånte for eksempel penger for å betale krigsskadeerstatningene til Storbritannia og Frankrike, som igjen sendte pengene tilbake til USA for å betale deres egen gjeld.

I USA skapte den store pengestrømningen og økningen i produksjonen til en sterk økonomisk vekst og en stor optimisme hos kapitalister og aksjespekulanter. Aksjekursene vokste ut av alle proporsjoner og banker lånte villig ut penger til investorer som ville bli med på kjøpefesten. Lite av denne økonomiske veksten tilfalt imidlertid bøndene og arbeiderne og etterhvert var det ikke lengre nok folk til å kjøpe alle varene som den sterke amerikanske industrien produserte. Dette resulterte i en overproduksjonskrise som, sammen med tilsvarende overproduksjon og prisfall på jordbruksprodukter, førte til store økonomiske problemer. Dette bidro til at veksten i aksjekursene som varte gjennom mesteparten av 1920-årene stoppet opp i 1929. I oktober, da en del bedrifter rapporterte om dårlige resultater var det en nedgang på børsen som utløste panikk. Det opprinnelige fallet var ikke stor, men fordi børsspekulantene fryktet at dette kunne være starten på en større nedgangsperiode begynte alle å selge, noe som naturligvis gjorde at kursene dalte.

Krisen på børsen spredte seg raskt til resten av økonomien da bankene fikk panikk med viten om hvor mange som hadde lånt penger for å kjøpe aksjer. Mange banker gikk konkurs og de resterende kviet seg for å låne ut penger. Med mindre lån og penger i omløp spredte krisen seg videre til industrien og tjenestenæringene der bedrifter gikk konkurs eller nedbemannet. Dermed var den onde spiralen i gang: Med færre ansatte ble det mindre etterspørsel, mindre salg, flere konkurser, flere oppsigelser osv.

Disse hendelsene kastet USA ut i en alvorlig krise. Selv om president Franklin D. Roosevelt delvis fikk bukt med den gjennom sine reformer, kjent under navnet “New Deal”, var det først den store krigsproduksjonen under andre verdenskrig som fikk økonomien ordentlig i gang igjen. Innen den tid hadde imidlertid krisen spredt seg til utlandet. Med USAs dominerende økonomiske posisjon, som importør, eksportør og pengeutlåner, spredte krisen seg fra USA til resten av verden der de førte til de samme problemene: konkurser, arbeidsledighet og sosial nød. Dette førte igjen til politisk uro og polarisering som svekket tilliten til kapitalismen og det borgerlige demokratiet og skapte grobunn for radikale politiske grupper både til høyre og venstre. Dette la grunnlaget for den harde klassekampen som preget mellomkrigstiden og som bidro til at høyreekstreme makter tok makten i bl.a. Tyskland og Japan, som sammen med fascistiske Italia ble de hovedansvarlige for andre verdenskrig.

Økonomisk krise og politisk polarisering

Tilliten til de politiske systemene i Europa ble svekket både under og etter første verdenskrig. Under krigen ble millioner av unge menn sendt ut til frontene og tvunget til å kjempe, bli lemlestet og dø i meningsløse kamper og – i manges øyne – en meningsløs krig. Krigens grusomheter førte til en moralsk uttømming og kynisme som kan ha åpnet veien for at folk ikke lengre trodde på gamle styreformer, ideer og moralske standpunkter. Mange ble nok også mer blaserte i forhold til voldsbruk, noe som også kan forklare hvorfor hatefulle politiske bevegelser kunne vinne frem i så mange land og hvorfor andre verdenskrig ble så brutal.

Etter krigen er det naturlig at mange hadde mistet tilliten til kongene, keiserne og politikerne som hadde sendt dem ut til denne masseslakten. I noen land ble disse lederne styrtet allerede under eller rett etter krigen. Men heller ikke de nye styrene klarte å skape tillit i befolkningen. Demokratiene i flere land var ustabile. I Italia og den tyske Weimarrepublikken var det for eksempel mange små partier som ikke klarte å danne stabile regjeringer og dermed heller ikke løse de mange problemene landene stod overfor. Når denne generelle politiske mistilliten ble kombinert med de økonomiske problemene etter krigen og igjen etter Børskrakket på Wall Street i 1929, lå forholdene til rette for et politisk skifte. Det fantes ikke noen velferdsstat, sosial stønad fra myndighetene var liten eller ikke-eksisterende. Når millioner ble kastet ut i arbeidsledighet førte det dermed til nød og desperasjon, samt synkende tillitt til kapitalismen og politikerne som støttet dette økonomiske systemet.

Tid for nye politiske bevegelser

Stadig større deler av befolkningen søkte seg dermed til nye politiske bevegelser som lovet å løse problemene og skape et samfunn med politisk stabilitet og økonomisk trygghet. Noen søkte seg til sosialdemokratiet, sosialismen eller kommunismen. Andre gikk motsatt vei og så sin redning i nazismen, fascismen eller andre nasjonalistiske høyreautoritære bevegelser. Kommunistene tilbydde arbeiderklassen et samfunn fri for utbytting, uten konjunkturkriser og et samfunn der de selv kontrollerte produksjonsmidlene. Sosialdemokratene lovet mye av det samme, men mente man kunne oppnå det gjennom reformer innenfor det borgerlige demokratiet. De høyreekstreme bevegelsene lokket også til seg til de lavere klassene ved å love økonomisk trygghet, men fikk mest støtte fra overklassen, deler av middelklassen i byene og bøndene på landsbygden. Til disse kunne de love politisk orden, økonomisk stabilitet, gjenreisning av nasjonal stolthet og kamp mot arbeiderbevegelsen og sosialismen.

Disse ulike politiske bevegelsene vokste seg sterkere utover i mellomkrigstiden og kjempet både mot staten og seg imellom for å vinne folkets støtte og den politiske makten i sine land. I noen land foregikk det relativt fredelig, men regelen var at kampene endte med vold. Det var vanlig med blodige gatekamper mellom spesielt sosialister/kommunister og fascister/nazister. De italienske fascistene tok makten relativt tidlig i 1922, etter en kombinasjon av vold mot sosialister og fagforeningene på samfunnets grunnplan og ved at de ble tatt inn i varmen av eliten i samfunnet på toppen. Det var kongen av Italia som formelt tilbydde Mussolini en plass i en samlingsregjering, men han utmanøvrerte raskt de andre partiene og sikret seg diktatorisk makt.

Hitlers maktovertagelse i Tyskland noen år senere fulgte samme mønster. Etter først å ha forsøkt å vinne makten gjennom et statskupp i 1923 endret Hitler senere taktikk og vant makten med parlamentariske midler i 1932. Hitler ble utnevnt til leder av en samlingsregjering, men akkurat som Mussolini i Italia klarte også han å få presset ut de andre partiene og sikre seg enevoldsmakt. Spesielt riksdagsbrannen i februar 1933 ble brukt til å legitimere innføringen av unntakstilstand, opphevelse av pressefriheten og forbud av kommunistpartiet. I de neste årene ble også alle andre partier forbudt, de siste demokratiske frihetene opphevet og all makt samlet hos Hitler og nazistene. Dette ble også innledningen til nazistenes terrorvelde og historiens største folkemord. Millioner av mennesker ble drept fordi de ikke passet inn i nazistenes idealverden: politiske opposisjonelle, homofile, mennesker med fysiske eller psykisk lidelser, jøder og sigøynere.

I de nordiske landene vant sosialdemokratene makten på fredelig vis, og i Frankrike og Spania vant folkefronter – allianser av kommunister, sosialister og liberale sentrumspartier – makten gjennom valg. I Spania svarte imidlertid høyrekreftene på venstresidens valgseier med et statskupp, som utviklet seg til å bli en blodig borgerkrig og en forsmak på andre verdenskrig. Den spanske borgerkrigen (1936-39) ble det klareste uttrykket for den ideologiske kampen som pågikk i hele Europa, mellom sosialisme/demokrati på den ene siden og høyreekstremismen på den andre. Dette kan også forklare det store internasjonale engasjementet for krigen, der titusenvis av frivillige fra hele verden reiste for å kjempe for den spanske folkefronten, mens fascistiske Italia og nazistenes Tyskland støttet general Francisco Francos nasjonalister.

Konsekvensene av første verdenskrig er altså med på å forklare både den økonomiske og politiske krisen i Europa i mellomkrigstiden og bidro til fremveksten av nye ideologier som fikk enorm betydning både for andre verdenskrig og for etterkrigstiden: Fascistene og nazistene som startet andre verdenskrig og gjennomførte det verste folkemordet i historien, kommunismen som vant makten i Sovjet i mellomkrigstiden og som spredte seg over hele verden i etterkrigstiden og sosialdemokratiet som kom til å spille en viktig rolle både før og etter andre verdenskrig, spesielt for oss her i Norge.

Krigens konsekvenser for Norge

Norge har fått kallenavnet “Den nøytrale allierte” for sin rolle under første verdenskrig. Landet var ikke formelt med som krigførende part, men bidro stort til ententemaktenes krigsinnsats gjennom handelsflåten. I tillegg til dette fikk krigen store konsekvenser for økonomien og politikken i Norge.

Norge ønsket å være nøytrale gjennom hele første verdenskrig ettersom Storbritannia og Tyskland var landets to viktigste handelspartnere og fordi norsk skipsfart tjente godt på å handle med begge sidene i krigen. For de krigførende partene var det imidlertid viktig å presse Norge over på sin side. Den norske handelsflåten var nemlig den tredje største i verden på denne tiden, så å få den på sin side kunne få en betydelig innvirkning på krigens utfall.

Etter en hard dragkamp var det Storbritannia som gikk av med seieren. Storbritannia hersket på havet som den største flåtenasjonen og var gjennom sitt koloniimperium i besittelse av viktige havner verden over. For Norge hadde det blitt svært vanskelig, for ikke å si umulig, å komme på kant med dem uten at det ville få katastrofale følger for handelsflåten og dermed hele den norske økonomien. Storbritannias trussel om å kutte av kulleksporten til Norge spilte også en avgjørende rolle for at den norske flåten gikk over i ententens tjeneste. På denne måten ble Norge trukket inn i krigen og selv om den norske flåten ikke ønsket å delta i noen kamphandlinger ble de selvsagt utsatt for ubåtangrep fra Tyskland, som ville kutte av forsyningene til Storbritannia. Spesielt fra 1917, da Tyskland erklært uinnskrenket ubåtkrig mot alle som handlet med Storbritannia og Frankrike, ble mange skip senket. Totalt 900 skip og 2000 norske sjømenn gikk tapt.

Hardere hverdag

På tross av at Norge ikke deltok i krigshandlingene, fikk folk her i landet føle krigens ringvirkninger på kroppen. Krigen gjorde transport av forsyninger vanskeligere, kombinert med at økt etterspørsel etter varer i utlandet gjorde at prisene steg. Lønningene til vanlige arbeidsfolk steg ikke i takt og levekostnadene gikk opp. Grunnleggende produkter som mat og brensel økte sterkt i pris. Vanlige arbeidere i industrien og kontorfunksjonærer i både det private og det offentlige, fikk dermed langt vanskeligere levekår. De fikk dårligere kosthold, kaldere og dyrere boliger og nedsatt motstandskraft mot sykdommer som førte til høyere dødelighet.

Det som gjorde saken langt verre var at man på motsatt side hadde noen som tjente grovt på de harde tidene. Kapitalister, både i form av bedriftseiere og aksjespekulanter hadde gode tider. Dyre varer betydde økt profitt for de som solgte varene. Men spesielt var det skipsrederne som hadde gode tider. Den store etterspørselen for ulike typer varer krigen skapte gjorde skipsfarten ekstra viktig og både de som eide og bygde skip fikk mangedoblet sine formuer.

Nøden som vokste fram, kombinert med de store økonomiske skillene, førte til en politisk radikalisering av arbeiderbevegelsen i Norge. Langt flere sluttet seg nå til arbeiderorganisasjoner og deres demonstrasjoner og krav om endringer. Når staten gikk inn for tvungen lønnsnemnd under krigsårene, der de gjorde streik forbudt, ble arbeiderne enda mer fiendtlig innstilt til det rådende politiske og økonomiske systemet. Den politiske bevisstgjøringen og radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen ble ytterligere forsterket av den russiske revolusjonen, som fungerte som en inspirasjon for arbeiderne i Norge. Det norske Arbeiderparti erklærte seg som et revolusjonært parti i 1918 som følge av disse begivenhetene.

Selv da krigen tok slutt hang mange av problemene igjen. Både staten og kommunene hadde stor gjeld på grunn av lånene de tok opp under krigen og ville ikke gjennomføre noen dyre tiltak for å få folk i arbeid eller dekke deres velferdsbehov. Som i resten av Europa hjalp det lite at det var et oppsving på 1920-tallet når børskrakket på Wallstreet utløste en ny økonomisk krise på 30-tallet. De økonomiske problemene førte også i Norge til politiske polarisering og tilfeller av voldelige sammenstøt mellom både ulike politiske grupper og mellom arbeidere og staten, men mindre enn i andre land. Årsakene til at den politiske kampen gikk fredeligere for seg og hvorfor fascismen ikke vokste seg like sterk her kan diskuteres og det blir for omfattende å gå inn på her. Men Arbeiderpartiregjeringens kriseforlik med Bondepartiet i 1935 og reformene som denne regjeringen gjennomførte for å få bukt med den økonomiske krisen (statlig regulering av økonomien, økt offentlig pengebruk, innføring av velferdsordninger m.m.) bidro nok til å både minske den sosiale uroen og til å styrke tiltroen til myndighetene.

Krigens innvirkning på kvinnekampen

Om man skal trekke frem en konsekvens av første verdenskrig som var utelukkende positiv må det være krigens innvirkning på kvinnekampen. Industrialiseringen hadde allerede skapt et behov for at flere kvinner deltok i arbeidslivet og dermed også fikk adgang til høyere utdanning. Kvinnene kom likevel i andre rekke når det gjaldt adgang til arbeid, noen yrker var praktisk talt lukket for dem og i de tilfellene de hadde samme jobb som en mann fikk de mindre betalt. Endringene i retning av likestilling gikk sakte.

Den massive mobiliseringen av menn under første verdenskrig, der millioner av arbeidere måtte dra ut i krigen, gjorde imidlertid at kvinnene ble trukket inn i arbeidslivet i langt større grad. I tillegg til tjenestenæringen der de allerede var relativt godt representert ble også industrien åpnet for kvinnene nå. Millioner av kvinner fikk erfaring med å jobbe utenfor hjemmet, noe som ga dem bevissthet om at de kunne jobbe på lik linje med menn og være økonomisk selvstendige. Dette styrket deres selvtillit og kravet om full likestilling i samfunnet. Om kvinnene kunne gjøre den samme jobben, hvorfor skulle de ikke også ha de samme rettighetene?

Selv om kvinnene praktisk talt ble kastet ut igjen av arbeidslivet for å gi plass til de hjemkomne soldatene etter krigens slutt, så hadde deres deltakelse i arbeidslivet satt sine spor. Kvinnene hadde blitt mer selvbevisste, og mennene i makt hadde det vanskeligere med å forsvare at kvinner skulle ha mindre rettigheter. Gjennom harde politiske kamper vant kvinnene gradvis frem med sine krav om å bli likestilt juridisk, økonomisk og politisk, og de fleste demokratiene innførte stemmerett for kvinner i mellomkrigstiden. Det ble fortsatt en lang vei å gå før kvinnene gikk fra å være formelt likestilte til at de begynte å bli det i praksis, men første verdenskrig helt klart en hendelse som satt fart på denne prosessen.

Konklusjon

Konsekvensene av første verdenskrig som er nevnt i denne artikkelen er bare et utvalg av de undertegnede synes er viktigst og andre historikere ville sikkert trukket frem andre ting som ikke er nevnt her. Men eksemplene over kan i hvert fall være noen gode argumenter for å hevde at første verdenskrig var den viktigste hendelsen på 1900-tallet.

Det dårlige fredsoppgjøret etter første verdenskrig bidro i svært stor grad til at andre verdenskrig brøt ut bare et par tiår senere. Flere århundrer gamle dynastier og imperier forsvant som følge av krigen og bidro til en nytegning av Europa-kartet og opprettelsen av en rekke nasjonalstater som aldri før hadde vært selvstendige. Gamle stormakter forsvant, mens andre vokste frem. Ikke minst ble første verdenskrig starten på USAs stilling som verdens klart største supermakt.

De økonomiske problemene krigen etterlot, kombinert med politisk mistillit mot gamle styreformer, førte til fremveksten av nye ideologier som spilte en svært avgjørende rolle for historiens videre gang. Fascismens og nazismens fremvekst var i stor grad et resultat av krigen og disse aggressive ideologiene var igjen ansvarlige for både andre verdenskrig og historiens største folkemord. Selv om sosialdemokratiets storhetstid kom etter andre verdenskrig var det i kjølvannet av førsteverdenskrig de kom til makten i de skandinaviske landene. Revolusjonen i Russland måtte nok kommet på et eller annet tidspunkt, men det var første verdenskrig som utløste krisen som førte til bolsjevikenes maktovertagelse. Dette åpnet et nytt kapittel i verdenshistorien, med den kommunistiske ideologiens spredning til 1/3 av verdens befolkning og til den store ideologiske og geopolitiske konflikten mellom supermaktene USA og Sovjetunionen.

Sporene etter krigen kan også føles helt opp til våre dager, ikke minst blir de smertefullt tydelige i de stadige, men nå enda mer aktuelle, konfliktene i Midtøsten. Selv om det er viktig å studere første verdenskrig for å kunne forstå historien og vår egen samtid er det kanskje enda viktigere at vi tar lærdom av feilene som ble gjort for å unngå at historien gjentar seg. Det er viktig å huske hvor grusomt krig er, når det egges til strid gjennom propaganda og overforenklede fremstillinger av de godes kamp mot de onde. Krig har sjeldent fungert godt som et middel til å løse problemer, men fremmes fortsatt som løsning på alle mulige problemer. Det er også viktig å huske hvilke politiske konsekvenser som økonomisk krise og sosial nød kan få, nå som Europa atter en gang er rammet av slike problemer. At gamle og nye varianter av høyreekstremisme er på fremmarsj igjen er ikke tilfeldig.

Her kan du lese del en av historien.

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*