I Tyskland flagrer løsningen på global oppvarming i vinden

En solfylt formiddag med mye vind, vil nærmest 100% av Tysklands strømforbruk bli dekket av fornybare energikilder. Ettersom de fleste av verdens regjeringer nekter å handle mens trusselen om klimaendringer intensiveres, kan dette virke som en luftspeiling, men Tysklands omfavnelse av fornybar energi- kjent som Energiewende, eller energivendingen- er oppnådd gjennom engasjementet til en bred folkebevegelse som kan spores tre tiår tilbake i tid.

Energiewende er den største, statsstøttede overgangen fra å bruke fossilt brensel og atomkraftverk i stor skala, til et system basert på småskala-produksjon av fornybare energikilder, spesielt vind- og solkraft. Innen 2050 er Tysklands mål å generere minst 80% av sitt elektrisistetsbehov via fornybare kilder og å redusere sitt utslipp av klimagasser med 80-95% sammenlignet med nivået i 1990.

Fra et politisk perspektiv, handler det om mye mer enn dette. Det er en prosess som begynte for ca 35 år siden, da vanlige borgere gikk til kamp, ikke bare mot forurensende energikilder-være seg fossilt brensel eller atomkraftverk- men også mot de sentraliserte kapialkreftene som dominerte den tyske energisektoren. Gjennom denne prosessen begynte de å få kontroll over sin energi-fremtid og sin energi-nåtid. Det er inspirerende å være vitne til den sosiale og kulturelle gjenopplivelsen av den kollektive makt som samfunnene oppnår når de dedikerer seg til et felles prosjekt som å bli en «BioEnergi-Landsby» eller «100%-region», og begynner å kollektivt investere i, og å bygge opp fornybare energikilder.

Noen tall kan kanskje illustrere dette bedre: Bortsett fra de hundre prosentene nevnt ovenfor, vil gjennomsnittlig 30% av all elektrisitet i Tyskland komme fra fornybare energikilder i første halvdel av 2014. Det kommer fra ca 25 tusen operative vindturbiner og 1,4 millioner operative solcellepaneler. Mer enn 50% av kapasiteten til disse, er eid av privatpersoner, bønder og andre småskalaeiere, ikke «de fire store» selskapene som kontrollerer mesteparten av energimarkedet. Det har blitt skapt ca 400 tusen arbeidsplasser i sektoren for fornybar energi innenfor det siste tiåret. I følge en forskningsrapport fra den respekterte tenketanken FOES, har overgangen faktisk generert netto positive økonomiske effekter, når man faktorerer inn de sosiale fordelene med økt sysselsetting, økt inntekt, og de unngåtte kostnadene ved økologiske skader, fossilt brensel og subsidiering av atomkraftverk.

Energiewende er på ingen måte en udelt suksesshistorie. Spriket mellom de overdrevne påstandene fra noen av dens støttespillere og virkeligheten, har uten tvil åpnet for motstandere til å komme med kritikk, og kritikerne har noen viktige poenger å komme med. Energiewende er for eksempel ikke et rettferdig prosjekt. Arbeidstakerne i denne sektoren er ofte uorganiserte, lavtlønnede og arbeidsoppgavene risikable. Som med så mange andre økologiske prosjekter, er det de allerede velstående støttespillerne som er for utvidelsen av prosjektet, som oppnår de største fordelene. Sist, men ikke minst, som i en slags mørkere ironisk vri, har de tyske klimagassutslippene faktisk økt heller enn minsket siden den sterkt promoterte utfasingen av atomkraft begynte etter Fukushima-katastrofen i 2011.

Denne kritikken har noe for seg, men bakdelene kan oppveies med rimelig ukomplisert politisk inngripen. For eksempel, så kommer økningen i klimagassutslippene fra økt kullbrenning, men energien som produseres fra kullbrenningen, er ikke ment for Tysklands forbruk, den produseres for eksport. En utfasing av kullbrenningen på lik linje med utfasingen av atomkraft, vil sette en stopper for denne skitne eksporten.

Problemet ved å fremheve de uomtvistelige negative fakta ved denne energivendingen, er at det har en tendens til å overskygge det mange utøvere og analytikere innenfor Energiewende vil anse som det absolutt viktigste faktum om prosjektet: at det er en massiv suksess for den sosiale folkebevegelsen, en bred allianse som inkluderte bønder, urbane radikale og bekymrede middelklasse-borgere, like mye som de utopiske visjonære. Etterhvert kom også småskala-entreprenørene, som gjorde sektoren fornybar energi til sin egen, økonomiske maktkonstruksjon og sammen utgjorde denne alliansen anti-atomkraftbevegelsen. Mange av disse folkene stammer fra det som i Tyskland er kjent som «den alternative bevegelsen» fra 1980-tallet.

Denne typen engasjement for Energiewende fra grasrota , kunne aldri kommet så langt så hurtig og beveget seg så raskt inn i den sosiale mainstream uten støtte fra politiske institusjoner og nyoppstartede entreprenører. The Renewable Energies Act (EEG) fra 2000, vedtatt av en tverrpolitisk allianse av parlamentsmedlemmer, lovte alle som investerte i produksjonsutstyr for å lage fornybar energi at de ville kunne selge elektrisiteten de produserte til en pris hvis nivå ville være garantert de neste 20 år. Dette systemet med «feed-in tariffs» omgikk markedsmekanismene og gjorde det umiddelbart lønnsomt å investere i fornybar energi, selv for aktører som ikke var engasjert i miljøsaken.

På dette tidspunktet, på grunn av den bestemte, økende motstanden fra de store elektrisitetsleverandørene og deres allierte i regjeringen, står Energiewende ved et veiskille. De ambisiøse målsetningene for 2050 vil kanskje ikke nås, men den uvanlig brede alliansen som har kjempet for overgangen fra ikke-fornybare til fornybare energikilder, og som har oppnådd de store seirene som beskrevet ovenfor, holder stand. Uten protestene fra anti-atomkraftbevegelsen vill det aldri ha blitt noen utfasing av atomkraftverk, og uten arbeidet til de som skrev EEG-loven i parlamentet, ville Tyskland aldri ha kunnet produsert nok fornybar energi til å klare denne overgangen. Større politiske endringer avhenger av brede politiske allianser. Parlamentariske og aktivistiske miljøer er nødt til å overvinne sin frykt og fordommer ovenfor hverandre.